Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor lenge ville du ventet med å avlive?


Recommended Posts

Skrevet

Skulle ønske jeg kunne være så sikker i min sak på når riktig øyeblikk er som andre i denne tråden er, jeg. Men nå har jeg hatt 2 (3, om vi tar med "mental sykdom") hunder som har hatt det vondt over tid, og jeg veit fortsatt ikke om det var riktig å avlive de når jeg gjorde det, må jeg innrømme.

Den første hunden var i dårlig form hele den siste vinteren sin, og jeg gikk og vurderte hver dag om han var dårlig eller bra, om han burde få slippe, eller om jeg fikk beholde han til over sommeren (gammel hund med forkalkninger, varme kunne gjort han bedre, sant?), men når han på en tur (som rett nok var lang, men allikevel) ikke orka å løfte opp bakbeina sine den siste etappen før bilen, da ringte jeg veterinæren. Og jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle ha en hund jeg gikk og vurderte helsa på over tid igjen.

Den andre hunden var psyk, ikke syk. En skulle tro det var lettere, men det er det ikke. Han var fra han var ganske liten paranoid redd andre hunder, og fryktaggressiv. Jeg trente på dette i hele den korte stunden jeg fikk beholde han, på å takle å møte andre hunder uten å gå i fistel - møte, ikke hilse. Jeg valgte til og med å prøve å kastrere han, i håp om at mangel på hormoner ville gjøre han mer i stand til å samle seg såpass at han fikk med seg at han bare hadde gode erfaringer med andre hunder. Det hjalp ikke litt engang, snarere tvert i mot, mangel på testosteron gjorde at ble fryktaggressiv mot menn også. Den tendensen dukket opp bare en kort uke etter operasjonen, men jeg unnskyldte han og tenkte at han sikkert hadde det vondt, men det gikk liksom aldri over. Så han fikk slippe før han rakk å bli 2 år gammel, og jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle kastrere en hund så sant jeg ikke var 100 % sikker på at det var hormoner som var problemet, og at jeg ikke skulle bruke så mye tid på å trene en skrapbikkje igjen.

Sist var nå i januar, da måtte jeg la Dronning Dina slippe etter rundt 3 år med variabel form og utallige veterinærbesøk og ymse prøver for å finne ut hvorfor hun var i variabel form. Det var ikke først og fremst fordi hun var fysisk syk hun fikk slippe, men fordi at hun ble engstelig og nervøs. Det er til tross for mine tidligere erfaringer noe av det vanskeligste jeg har måtte gjøre, fordi innimellom så var hun jo seg selv, og det var jo ikke noe fysisk galt med henne som vi fant ut av. Obduksjonen hennes viste at nyrene hennes var i ferd med å svikte, men hunder kan leve med nedsatt nyrefunksjon, de blir ikke nødvendigvis så redde som Dinamor var heller. Og jeg veit fortsatt ikke om det var det rette å gjøre. Jeg tror det, jeg håper det, men jeg veit ikke. Jeg veit ikke engang om hun burde fått slippe før..

Så jeg veit ikke når "riktig" tidspunkt er fortsatt. Jeg veit ikke engang om jeg kommer til å vite når "riktig" tidspunkt er med neste hund. Jeg heller til å være enig med JeanetteH, at når man begynner å vurdere om det er det beste for hunden at man avliver, så er det sannsynligvis det, men det er lettere å si når man ikke er i en sånn situasjon, enn når man faktisk må vurdere det for alvor.

Men jeg håper at Nora blir gammel, og at hun da blir bråsjuk, sånn at det ikke er noe jeg trenger å vurdere over tid.

  • Svar 60
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Dette er den værste delen ved å være hundeeier. Det er tiden da en må prøve å legge til side egne følelser og tenke på hundens livskvalitet. Er man i tvil, har man som regel svaret. Men det gjør vo

Har hunden smerter eller ikke fungerer optimalt i hverdagen, dvs har dårligere humør el liknende vil en hund få slippe i mitt eie. En hund skal ikke lide på NOE vis hverken psykisk eller fysisk men

Min dypeste medfølelse. Og så forferdelig uheldig du har vært. Du er dog ikke alene om å ha opplevd slik (Rak som svarte ovenfor hadde en forferdelig tid med syke hunder) Jeg tenker på å avlive hun

Skrevet

Jeg må bare presisere: Det var ikke slik at den andre hunden var lam i lang tid.

Skjønner, beklager misforståelsen. :flowers:

Skulle ønske jeg kunne være så sikker i min sak på når riktig øyeblikk er som andre i denne tråden er, jeg.

Det er da ingen som er skråsikre på når tidspunktet er riktig? Jeg veit i alle fall at det vil være vanskelig å vurdere, men nettopp derfor er det viktig for meg å ha en plan, fordi det kommer til å være så uutholdelig å måtte ta den avgjørelsen når dagen kommer. Derfor blir det viktig å ha noen kriterier å gå etter, spesielt når en har en hund som er under daglig form-evaluering.
  • Like 1
Skrevet (endret)
Så jeg veit ikke når "riktig" tidspunkt er fortsatt. Jeg veit ikke engang om jeg kommer til å vite når "riktig" tidspunkt er med neste hund. Jeg heller til å være enig med JeanetteH, at når man begynner å vurdere om det er det beste for hunden at man avliver, så er det sannsynligvis det, men det er lettere å si når man ikke er i en sånn situasjon, enn når man faktisk må vurdere det for alvor.

Jeg er enig med 2ne, og vet fortsatt ikke når rett tidspunkt er, og jeg har vært igjennom det noen ganger. Det blir ikke lettere å bedømme etter hver hund, heller vanskeligere syns jeg.

Jeg har alle kriteriene klare jeg også, men når man havner i situasjonen så havner de ut vinduet, og ting blir veldig mye vanskeligere. Det er ikke alltid svart/hvit når det kommer til avlivning.

Endret av Taz
  • Like 2
Skrevet

Er "der" igjen jeg. Hvor mye skal jeg prøve, hvor mange medikamenter, hvor lenge, hvor mye, hvor lenge, hvordan, hva om, hvis... Jeg har en hund som aldri blir frisk, og alt dreier seg om smertestillende. :gaah: Det er kjempevanskelig!

  • Like 1
Skrevet

Jeg er der med katten min, den er 22 år med dårlige nyrer og er derfor svært tynn.... MEN hun har ikke smerter og hun er fortsatt blid, fornøyd og kosete...

Den dagen jeg ikke lenger ser livslyst i øynene hennes skal hun få slippe.

Skrevet

Dette er den værste delen ved å være hundeeier. Det er tiden da en må prøve å legge til side egne følelser og tenke på hundens livskvalitet. Er man i tvil, har man som regel svaret. Men det gjør vondt! De er våre venner, hundene. jeg prøver å se på det som en siste tjeneste vi gjør dem. at vi sparer dem for lidelse.

  • Like 5
Skrevet

Det er da ingen som er skråsikre på når tidspunktet er riktig? Jeg veit i alle fall at det vil være vanskelig å vurdere, men nettopp derfor er det viktig for meg å ha en plan, fordi det kommer til å være så uutholdelig å måtte ta den avgjørelsen når dagen kommer. Derfor blir det viktig å ha noen kriterier å gå etter, spesielt når en har en hund som er under daglig form-evaluering.

Tror du misforsto poenget litt. Jeg har hatt mine kriterier å gå etter jeg og, det blir ikke noe enklere av den grunn, ikke første gangen, ikke andre gangen, ikke tredje gangen. En skulle tro at etter 20 år som hundeeier, etter 4 avlivde hunder, så burde det bli enklere å se når tidspunktet er riktig, burde bli enklere å vurdere "fra dag til dag"-form.

Som sagt, jeg håper den neste hunden jeg må avlive blir akutt syk. Sånn at jeg rekker å ta farvel, men ikke må vurdere når jeg bør si det i flere måneder eller år.

Jeg er enig med 2ne, og vet fortsatt ikke når rett tidspunkt er, og jeg har vært igjennom det noen ganger. Det blir ikke lettere å bedømme etter hver hund, heller vanskeligere syns jeg.

Jeg har alle kriteriene klare jeg også, men når man havner i situasjonen så havner de ut vinduet, og ting blir veldig mye vanskeligere. Det er ikke alltid svart/hvit når det kommer til avlivning.

Nei, den avgjørelsen er vanskelig uansett, syns jeg.

Er "der" igjen jeg. Hvor mye skal jeg prøve, hvor mange medikamenter, hvor lenge, hvor mye, hvor lenge, hvordan, hva om, hvis... Jeg har en hund som aldri blir frisk, og alt dreier seg om smertestillende. :gaah: Det er kjempevanskelig!

Uff, Raksha, du har virkelig hatt ditt :(:hug:

Skrevet

Jeg liker det engelske ordet "euthanize" mye bedre enn avliving. Avliving høres så kaldt og følelsesløst ut. BarmhjertighetsDRAP passer heller ikke. Jeg vil ha et nytt ord!

Skrevet

Dette er vansklig,og skal være vansklig synes jeg. Det skal ikke være lett å ta livet av et dyr. Samtidig skal en ikke dra det ut i langdrag.

Jeg er i noe av samme situasjon som Raksha,og det er ikke lett. Men pr idag har hun livets rett.

Jeg har avlivet noen hunder før,og jeg har faktisk ikke angret eller lurt på om det var et rett valg.

Skrevet

Jeg liker det engelske ordet "euthanize" mye bedre enn avliving. Avliving høres så kaldt og følelsesløst ut. BarmhjertighetsDRAP passer heller ikke. Jeg vil ha et nytt ord!

Jeg føler det sånn med ord som kadaver. Snakket med en dyrlege og Chanti og han snakket om henne som et kadaver. Det føltes litt fælt syns jeg. Den andre dyrlegen jeg snakket med var mer "hensynsfull" og sa Hun om hunden. Feks. Vi tar vare på henne og kremerer henne hvis du vil. Ikke: vi har ingen plass å gjøre av kadaveret..

Skrevet

:blink::no::cry:

*Kroppen* Hunden min har en kropp, ikke et kadaver.

Jeg liker det engelske ordet "euthanize" mye bedre enn avliving. Avliving høres så kaldt og følelsesløst ut. BarmhjertighetsDRAP passer heller ikke. Jeg vil ha et nytt ord!

Gi innsovning. Det er vel i praksis det man gjør. De sovner så dypt at de ikke våkner igjen. Men det er fremdeles irreversibelt, og det er derfor jeg MÅ føle meg sikker på rett tidspunkt.

Skrevet

Uff, Raksha, du har virkelig hatt ditt :(:hug:

:hug: Takk. Ja, syns det. Men vi har bestemt at jeg skal ha henne i mange år til, må bare finne de riktige pillene. Så det så!
Skrevet

Er "der" igjen jeg. Hvor mye skal jeg prøve, hvor mange medikamenter, hvor lenge, hvor mye, hvor lenge, hvordan, hva om, hvis... Jeg har en hund som aldri blir frisk, og alt dreier seg om smertestillende. :gaah: Det er kjempevanskelig!

Huff. :hug:

Er i samme situasjon selv, og det er en virkelig kjip situasjon å være i. :cry:

Skrevet

Uff, så grusomt uheldig du har vært, og all medfølelse til deg - det er et vondt valg å ta. Jeg tenker litt sånn at dersom det ikke er noen sjanse for at hunden blir, bedre, at det bare går en vei - og at man VET dette - da lar jeg hunden slippe før den blir så syk at den er veldig preget. Da kan man nesten ikke la de slippe for tidlig, på en måte.

EDIT: Selvsagt hvis ikke medisinering har så god effekt at de kan leve upåvirket av sykdommen i mange år!

EDIT igjen. Jeg må utdype litt. Det er helt umulig å vite når riktig tidspunkt er, men jeg er en svoren tilhenger av kvalitet fremfor kvantitet. Jeg synes det er bedre å ha ett år sammen med hunden, hvor den er tilnærmet frisk og vi har det bra sammen, og la den slippe da, fremfor å drøye det så lenge jeg bare klarer hvor den siste tiden sammen blir en fryktelig vond tid med veldig veldig syk hund. Jeg har måtte la tre hunder slippe, og to av de var jeg nesten lettet etterpå, jeg visste jeg hadde gjort det riktige valget. Siste hunden jeg tok det valget for var det mye vanskeligere med, for hun kunne fungert lenge hun, hadde omstendighetene bare vært annerledes. Der har jeg fremdeles dårlig samvittighet, selv om jeg tror det var det rette valget for både henne og den andre hunden min. Men det er vanskelig ... Forferdelig vanskelig.

  • Like 2
Skrevet

Er "der" igjen jeg. Hvor mye skal jeg prøve, hvor mange medikamenter, hvor lenge, hvor mye, hvor lenge, hvordan, hva om, hvis... Jeg har en hund som aldri blir frisk, og alt dreier seg om smertestillende. :gaah: Det er kjempevanskelig!

Jeg også.. Det er veldig, veldig vanskelig. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal se etter? Joda, hunden er blid og fornøyd for det meste, men han kan ikke delta i noen aktiviteter, og jeg vet ikke om han vil kunne det noen gang. Hvor lenge man skal holde liv i en whippet som kosehund- som ikke kan løpe løs, det vet jeg ikke. Redd for å ta han for tidlig, i tilfelle han kan bli bra, men også redd for å holde liv i han så lenge at han mister gnisten.

God bedring til hunden din hvertfall!

Skrevet

Uff, så grusomt uheldig du har vært, og all medfølelse til deg - det er et vondt valg å ta. Jeg tenker litt sånn at dersom det ikke er noen sjanse for at hunden blir, bedre, at det bare går en vei - og at man VET dette - da lar jeg hunden slippe før den blir så syk at den er veldig preget. Da kan man nesten ikke la de slippe for tidlig, på en måte.

EDIT: Selvsagt hvis ikke medisinering har så god effekt at de kan leve upåvirket av sykdommen i mange år!

EDIT igjen. Jeg må utdype litt. Det er helt umulig å vite når riktig tidspunkt er, men jeg er en svoren tilhenger av kvalitet fremfor kvantitet. Jeg synes det er bedre å ha ett år sammen med hunden, hvor den er tilnærmet frisk og vi har det bra sammen, og la den slippe da, fremfor å drøye det så lenge jeg bare klarer hvor den siste tiden sammen blir en fryktelig vond tid med veldig veldig syk hund. Jeg har måtte la tre hunder slippe, og to av de var jeg nesten lettet etterpå, jeg visste jeg hadde gjort det riktige valget. Siste hunden jeg tok det valget for var det mye vanskeligere med, for hun kunne fungert lenge hun, hadde omstendighetene bare vært annerledes. Der har jeg fremdeles dårlig samvittighet, selv om jeg tror det var det rette valget for både henne og den andre hunden min. Men det er vanskelig ... Forferdelig vanskelig.

Ja jeg er enig i det med kvalitet fremfor kvantitet. Problemet med denne sykdommen er at forløpet svinger en del, selv om det går jevnt nedover over tid. Feks så hadde hunden en veldig dårlig dag i forgårs, bedre i går og OK i dag. I dag leker begge hundene mine, den friske og den syke sammen og har det tydelig veldig morsomt. I forgårs bet den syke etter den friske når denne prøvde seg. Så ikke lett å ta på dagsformen heller. Før ev tydlige irreversible symptomer som lammelser.
Skrevet

Hvor syk måtte din hund bli i en slik situasjon før du avlivet? Der finnes ingen behandling, og det går bare en veg…. :icon_cry:

I et slikt tilfelle hadde jeg ikke orket å vente. Jeg hadde hoppet i det istedenfor å krype i det og utsette hunden for det i unødig lang tid, bare fordi det var vondt for meg å ta beslutningen...

Kan egentlig ikke se for meg det å skulle strekke ut tida og gå rundt og bo med en hund med en fatal lidelse... jeg hadde bare hatt det vondt mye lenger. Og siden hunder ikke kan prate og fortelle oss når det begynner å bli plagsomt (de skjuler jo ubehag og smerter utrolig lenge), så ville jeg ikke tatt risken på at hunden skulle gå med smerter i uker eller måneder.

Nei, jeg tror bestemt jeg hadde tatt og gjort det først som sist ,og fått avlivet hunden tidlig dersom den hadde en slik lidelse :-(

Skrevet (endret)

Da er det gjort. :icon_cry: Dette var ikke noen lett prosess, men vetrinæren gjorde det klinkende klart for meg i dag: elendig prognose, dårlig hund som nå ikke hadde reflekser igjen på noen ben, slepte høyre bakben etter seg når hun gikk og hadde muskelsvinn på bakparten, sov mye, spiste dårlig og rask til å snappe.

Desto mer betryggende er det at jeg hele vegen har hatt med meg en kunnskapsrik vetrinær som alltid har vært ærlig mot meg og sagt klart fra om hvordan situasjonen til hundene mine har vært til enhver tid. Og i dag var verinæren veldig klar i talen: Det hadde ingen hensikt å utsette avliving noe lenger, det ville bare bety unødig pining av en nydelig hund.

Alle journal-notater til vetrinæren kopieres og sendes til både de som forsker på denne tilstanden, til oppdretteren og til de som har oppdrettet hunder på samme linjer før min oppdretter igjen. Jeg kan ikke nekte noen å avle, men ingen skal kunne si at jeg ikke har gjort mitt for å begrense en fryktelig sykdom.

Endret av Gjest
Fjernet identifiserende opplysninger om tredjeperson
Skrevet

:console: Jeg synes det står respekt av avgjørelsen din når du forteller hvor langt det hadde gått. Og ikke minst av at du informerer andre om sykdommen.

Håper det går greit med deg og at den andre hunden din og du kan få en fin vår og sommer sammen. :)

Skrevet

:console: sånt er alltid trist.. Men selv om det er trist vet du ihvertfall at hunden ikke lider noe mer.

Kjempeflott at du informerer andre om sykdommen!

Håper det etterhvert går greit med deg/dere, og ikke havner i den samme situasjonen enda en gang! Dere har jo vært maks uheldige :no:

Skrevet

Da er det gjort. :icon_cry: Dette var ikke noen lett prosess, men vetrinæren gjorde det klinkende klart for meg i dag: elendig prognose, dårlig hund som nå ikke hadde reflekser igjen på noen ben, slepte høyre bakben etter seg når hun gikk og hadde muskelsvinn på bakparten, sov mye, spiste dårlig og rask til å snappe.

Desto mer betryggende er det at jeg hele vegen har hatt med meg en kunnskapsrik vetrinær som alltid har vært ærlig mot meg og sagt klart fra om hvordan situasjonen til hundene mine har vært til enhver tid. Og i dag var verinæren veldig klar i talen: Det hadde ingen hensikt å utsette avliving noe lenger, det ville bare bety unødig pining av en nydelig hund.

Alle journal-notater til vetrinæren kopieres og sendes til både de som forsker på denne tilstanden, til oppdretteren og til de som har oppdrettet hunder på samme linjer før min oppdretter igjen. Jeg kan ikke nekte noen å avle, men ingen skal kunne si at jeg ikke har gjort mitt for å begrense en fryktelig sykdom.

Leit å høre at du har mistet hunden din, men nå har den ihvertfall ingen plager mere.

Når det gjelder sykdommen og rasen, rykter og "elendighet" foreslår jeg at du kontakter veterinæren snarest og ber om en fullstendig obduksjon, eventuelt også oppbevaring av vevsprøver etc som kan tas vare på til sykdommen blir bedre dokumentert/utredet for rasen som helhet.

Lykke til videre.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...