Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan introdusere små barn til hund


Recommended Posts

Skrevet

Merk hvordan spørsmålet er formulert :P

Hvordan introduserer man små barn på best mulig måte til hund? Og da mener jeg barn i 2-4årsalderen som ikke er hundevante i det hele tatt.

Jeg vil ikke at de blir vettaskremt, vil at de får en positiv, god opplevelse. Men dessverre er det jo ikke bare å kaste sjokoladebiter på bakken mens de sakte nærmer seg hunden, så "my normal approach" (hundetrening :lol: ) fungerer liksom ikke helt her.

Bikkja er 100% barnesikker, men litt voldsom. Jeg vil ha vansker med å holde hunden i ro, og dessverre er hunden litt "voldsom" og liker å sleike litt i ansiktet når den blir superglad og møter nye folk.

Har sonisene noen gode råd til første gang små barn skal møte en hund?

Jeg tenker at en av de første tingene jeg skal gjøre, er å slite bikkja skikkelig ut før den skal møte barna. Slik at bikkja ikke har masse lus i ræva. Dessuten skal jeg kjøpe et skikkelig deilig tyggebein eller fylle en kong med det lekreste hunden kan tenke seg, slik at den forhåpentligvis fokuserer kun på kongen og ikke barna (og vi dermed unngår voldsom slikking og logring).

Hvordan skal man best forberede barna? Hvordan skal man gjøre opplevelsen trygg og positiv?

Skrevet

Kommer an på barnene. Noen henger armene rundt hunden på et øyeblikk hvis man ikke følger med, mens andre hyler i panikk. Vel, og så finnes det jo en det mellomting, hehe.

Har ikke så mange konkrete tips egentlig, men jeg ville personlig gjort minst mulig ut av det hvis barnene er litt redde i utgangspunktet. Det hjelper ikke å si "neida, hunden er ikke FARLIG" mens man tviholder på barnet og alle står rundt og holder pusten i spenning. Da forsterker man jo bare at dette ER noe å være redd for.

Ellers så kommer det an på foreldrene også. Er de hundevandte, glade i hunder eller i alle fall ikke redde, så går det oftere lettere. Redsel hos foreldrene smitter fort over på barnene!

Skrevet

De kommer til å begynne å grine :P neida

Først bør du vel la ungene sitte og se litt på hunden (feks i sofaen litt opp og bort). Så de kan studere han litt og finne ut hva de mener om saken. Så kan du la de komme bort etterhvert og klappe den, mens hunden spiser i kongen feks (hvis den ikke har noe imot å bli klappet mens den spiser da). Men du bør ha på hunden bånd, og ikke la den kaste seg over dem og trykke snuten opp i ansiktet på dem. Sette reglene som gjelder for ungene og hunden fra første sekund. For hunden må det være at den må være på sitt aller roligste og forsiktigste rundt barna. Lurt å være litt streng på akkurat dette punktet tenker jeg ;)

Var iallefall noe lignende vi gjorde da vi besøkte niese og nevø i jula. De er nesten 2 og 3. Eldste ble redd først og begynte å hyl grine. minste brydde seg ikke i det heletatt, og hadde dermed ikke noe imot å tusle rundt på gulvet. Passet da på at hunden min ikke fikk gå bort til henne og sleike henne osv (for det likte ikke minsten). Bare snuse litt på avstand.

Hunden min kan jo være brå, og ikke sleike, men skal ha snuten opp i ansiktet på småttiser, så blir jo litt vått for dem. Men Zera hørte veldig godt på beskjedene jeg ga henne, og alt gikk veldig veldig bra for oss. Eldste ville til og med holde båndet hennes på tur etterhvert. Eldste syns Zera var både veldig spennende og litt skummel :P

Det jeg merket at de var vare på er de litt brå bevegelsene en hund (eller en valp) kan ha. Da skvatt de tilbake. Men enda morsommere var det da eldste begynte å herme etter mine kommandoer til Zera :P

Skrevet

Slit ut bikkja, det er en god idé, ha barna på fanget når de skal få treffe hunden slik at du kan snu barnet vekk dersom hunden blir veldig ivrig og barnet usikker.

Dersom du har mulighet, så se gjerne en hundefilm sammen med barna slik at de får et lite inntrykk av hva en hund er og hvordan de kan være. Og vis bilder av hunden din, fortell om den. Er barnet redd, så nytter det i alle fall ikke å fortelle hvor snill hunden er ;)

Bruk tid om det er mulig. La gjerne ungene være i samme rom med hunden uten at den får herje og hilse med en gang. Da får barna mulighet til å bli vant med hunden og så kan du jo etter hvert høre om de vil hilse. Gå gjerne en tur sammen også.

Skrevet

Hmja, jeg lurer på å la de møte bikkja ute første gangen (ikke så "tett område") - og i tillegg kanskje kjøre litt show med triks så de (forhåpentligvis) synes den er "spennende" og flirer litt.

Takk for ALLE tips, for her er jeg bare nødt å gjøre det beste ut av en situasjon. Barna skal bo med hunden i en helg i ny og ne, så de må jo bare gå overens "til slutt" :P

Skrevet

Hva med å gå tur med hund og barn først? Slik at de kan se hunden litt på 'avstand' først?

Hunden i bånd da selvfølgelig...Og gjerne uten å hilse.

Jeg gjorde det med nevøen og Loke. Han satt i vogn da (2 år) og var egentlig redd store hunder. Men Lokis var populær etterhvert.

Skrevet

Spør foreldrene hvordan ungen har reageret før på hunder. Eg for min del ville ikke ha gjort så big deal ut av det. Når eg har vært borti slike siutasjoner med Akita, så har eg tatt det som kommer. Blir ungen redd, vet du fort at du har noe å jobbe med. Går det fint, så er det ingeting som er bedre enn det.

Har nå i lengre tid hatt med min kusine på da 7 som har vært LIVREDD for hunder. Ho ble løpt ned av en GD når ho var 2 år, og moren hennes har aldri latt ho glemme det :blink: Men har da bare latt akita være tilstede hele veien og så har tøtto styr ka ho vil. Nå 1 år senere elsker ho Akita og skal ha med seg i sengen. Er også en enorm fremgang på fremmede hunder.

Skrevet

Veldig ot: men er det flere enn meg som har opplevd foreldre spankulere bort med ungen, lar barnet hilse (uten å spørre) og blir sur når hunden hopper/slikker/bouncer ungen?

Jeg opplever dette 1-3 ganger i uken, uansett hvor mange ganger jeg nevner at de hopper er veeeeeldig glade i oppmerksomhet, ender det så si hver gang med at ungen er livredd eller far/mor sure fordi hunden hoppet.

Ps: jeg går som oftest over på andre siden av veien når jeg møter barn, hector eeeeeeelsker dem nemlig og vil helst stå oppetter de og bli kost på hele dagen.

Ot ferdig, bare nysgjerrig. :P

Skrevet

Hva med å gå tur med hund og barn først? Slik at de kan se hunden litt på 'avstand' først?

Hunden i bånd da selvfølgelig...Og gjerne uten å hilse.

Jeg gjorde det med nevøen og Loke. Han satt i vogn da (2 år) og var egentlig redd store hunder. Men Lokis var populær etterhvert.

Nettopp dette jeg gjør med småunger også. Ikke bare får de tid til å venne seg til hunden i "ordnede former", men hunden får tid til å bli vant med å ha barnet rundt også. Når vi gjør dette med Nansen, ser han ikke helt poenget med å gi unga "full overhaling" i hilsinga når vi kommer inn, den ungen har jo vært med driiitlenge *lol*

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...