Greit å la noen andre ta vare på din nyfødte baby?

[Guest Yellow]

Ja, dette er altså ikke snakk om hund, men barn.

I USA er det helt normalt å legge alt av ansvar over på en "nanny" helt fra barnet er nyfødt, men det aller vanligste etter hva jeg forstod i en diskusjon jeg har hatt, er å overlate ansvaret til barnepiken når babyen er fylt 12 uker.

Det er snakk om at omtrent all oppdragelse, stelling, leking når barnet blir litt eldre osv. står på dem.

Heller er det ikke snakk om at det som oftest bare er en vanlig arbeidsdag på 8-9 timer, men at barnepiken er tilgjengelig for dem omtrent hele døgnet.

Hva synes du om dette? Ville du selv ha overlatt barnet ditt i en så ung alder til en barnepike/mann?

[simira]

Hvor i USA snakker vi om da? Hvilke klasser? Slike goder som svangerskapspermisjon er ikke en selvfølge i mange stater, og de færreste har råd til å være hjemme med ungen og ergo borte fra jobb, evt. miste jobben.

[Guest Yellow]

Hvor i USA snakker vi om da? Hvilke klasser? Slike goder som svangerskapspermisjon er ikke en selvfølge i mange stater, og de færreste har råd til å være hjemme med ungen og ergo borte fra jobb, evt. miste jobben.

Det vet jeg ikke, virket generelt som det bare var veldig vanlig å få mye hjelp blant de fleste.

Selvsagt, forstår at det er annerledes med svangerskapspermisjon, men det forklarer enda ikke hvorfor så mange får hjelp utenom jobbtiden.

[Aslan]

Mja, nå er jeg litt farget av min hovedoppgave. Men, joda, jeg skriver altså en lengre oppgave denne våren om tilknytning. Tilknytning er, for å forklare det enkelt, et begrep på et emosjonelt bånd mellom barn og omsorgsgiver. I den første levetida vil det i all hovedsak gjelde mor og far, men etterhvert knyttes slike bånd med flere. Man kan klassifisere type tilknytning på flere måter, men det vanligste er fire "stiler"; Trygg - Utrygg/Unnvikende - Utrygg/Ambivalent og Disorganisert. De tre sistnevnte er beklageligvis assosiert med psykiske problemer i varierende grad senere i livet. Det er mange som strekker dette langt og mener at tilknytningsstil tidlig i livet har påvirkning på hvordan en klarer å leve med en partner seinere i livet. Jeg er ikke helt der, men ser ikke bort fra at det er en faktor som kan ha noe si, sammen med dusinvis av andre.

Uansett, tilknytningsstil er ikke noe som er der ved fødselen, men det bygges opp gjennom de første leveårene. Trygg kontakt mellom barn og omsorgsgivere er uhyre viktig for psykososial velferd for barnet, men også for foreldrene. Blant annet er dette noe med tilknytning noe som blant annet tas mer og mer inn i barnehagene, og barnehageansatte blir satt veldig godt inn i dette, noe som er en kjempebra utvikling!

Fra et faglig ståsted - mja, om et barn utvikler en trygg tilknytning med denne nannyen, og denne er stabil gjennom barndommen, så burde det ikke by på problemer sett fra et tilknytningspsykologisk perspektiv.

Fra et emosjonelt ståsted (selv om jeg ikke har barn selv) - absolutt ikke greit for meg.

Samtidig så er det verdt å huske på det Simira nevner, ikke alle har mulighet til å være hjemme med barnet uten å havne i store økonomiske problemer, så man bør ikke vifte noen pekefingre. Ikke alle har mulighet til offentlig støtte, eller har et behjelpelig nettverk rundt seg. Men jeg ville ikke gjort det.

[tm100008]

Det er snakk om at omtrent all oppdragelse, stelling, leking når barnet blir litt eldre osv. står på dem.

Heller er det ikke snakk om at det som oftest bare er en vanlig arbeidsdag på 8-9 timer, men at barnepiken er tilgjengelig for dem omtrent hele døgnet.

Hva synes du om dette? Ville du selv ha overlatt barnet ditt i en så ung alder til en barnepike/mann?

Hvis omtrent all oppdragelse, stell og leking gjøres av noen andre, så kan man jo lure på hvorfor man da skulle velge å få barn?

At man må ha barnepass for å gå på jobb/studere er vel helt normalt. Hadde jeg selv vært i en situasjon hvor jeg måttet ha barnepass for jobb/skole, så hadde jeg sannsynligvis gjort det så fremt ikke hormoner, drømmer og økonomi hadde tilsagt noe annet - men det hadde ikke betydd at jeg hadde overlatt omtrent alt ansvar over på et annet menneske, det blir for drøyt fra mitt lille ståsted.

[Mud]

Nei.

For meg hadde ikke det vært greit. Men folk er forskjellige. Jeg jobber i redusert stilling for å få mest mulig samvær med barnet og taper penger hver måned på det. Som aleneforsørger får jeg noe av det dekket opp, men samtidig har jeg en mye mer presset økonomi enn de fleste som er 2. Allikevel er jeg den eneste jeg vet om som har benyttet meg av muligheten for ulønnet permisjon frem til barnet fyller 3.

Jeg trodde andre ikke benyttet seg av det fordi de kanskje jobbet litt ulikt og at barnet derfor ikke hadde så lange dager allikevel, men etter å ha pratet med forskjellige folk (jeg pratet jo aldri med folk om barn før, noe så gørrkjedelig liksom *ler*) har jeg innsett at barna faktisk har fulle dager, foreldrene har bare valgt å ikke benytte seg av muligheten fordi det selvfølgelig vil bli et økonomisk tap.

Jeg har etterhvert innsett at jeg er sær..Jeg ville aldri noensinne sendt Ask i barnehagen når jeg hadde fri, jeg jobber ekstra hver gang jeg har barnefri for å kunne hente han enda tidligere, helgene jeg har han er hellige og brukes ikke på ting ikke han også vil ha et utbytte av etc..

MEN : jeg har barnefri annenhver helg og 1 dag i uka. Det er ganske mye det faktisk, og det gjør at tiden jeg har han er så utrolig mye mer dyrbar..

Å la andre ta seg av den daglige omsorgen fra han var baby hadde jeg aldri klart.

[Caro]

huff...hva er vitsen med å få unger hvis noen andre skal oppdra dem? Hadde jeg fått unge skulle jeg nå gjort det meste sjø... (ikke det att jeg har peiling asså, har ikke unge eller noe slik.

[LinL]

Nei, aldri verden. Men, som nevnt flere ganger er det store forskjeller på hva som er "vanlig" og "god" barneomsorg i forskjellige kulturer og samfunn. Det er jo forsket masse på dette med tilknytning, og det fremgår ganske tydelig hos flere "profesjonelle" på området, at barn med utrygg ("dårlig") tilknytning har større 'sjangs' for å utvikle atferdsproblemer. En plass i Afrika (husker ikke hvor), der hjelper hele familien (kvinnene i familien) med oppdragelse og omsorgen for barna, mor har ofte flere (mange) barn å følge opp. Her gikk det frem at mor ikke hadde mer 'ansvar' eller tilbringte så mye mer tid med barna, men når de slo seg, ble veldig triste eller utsatt for stress på en annen måte, søkte barnet alltid mor først. Så selv om mora ikke gjorde noe 'spesielt', så hadde barna en helt annen tilknytning til henne, enn de andre omsorgspersonene.

Selv tror jeg at barn kan knytte seg like godt til adoptiv mor som biologisk mor, men jeg tror ikke at de kan det med andre omsorgspersoner, så lenge de vet at de har en annen mor og har truffet denne. Barn er svært lojale mot sine biologiske foreldre.. Mangel på god og nok omsorg fra b.mor i situasjoner hvor mor faktisk har mulighet til å gi dette, men "setter bort" barnet sitt, tror jeg kan ha store konsekvenser for barnet. Følelse av å ikke være god nok, å ikke være verdt mors tid og så mye annet, kan ha store konsekvenser for barnet... Jeg tror at dette vil være svært uheldig, selv om barnet evt får en god tilknytning til nanny. Denne tilknytningen kan kanskje 'redde' barnet, men det vil være langt fra optimalt. Jeg tror at barna alltid vil søke etter bekreftelse fra foreldrene. Bekreftelse på at de er elsket og at de betyr noe. Å få denne bekreftelsen fra andre, vil kanskje ikke være i nærheten av nok...

Jeg er jo selvfølgelig veldig farget av faglitteraturen- har ikke hatt muligheten til å oppleve/undersøke så mye selv ennå akkurat. Får bli ferdig utdannet først, jobbe litt, så får vi se hvor jeg står. Veldig spennende problemstilling!

legger til:

....

Barnevernspedagoghjertet mitt blir varmt

[Lola Pagola]

Nei.

For meg hadde ikke det vært greit. Men folk er forskjellige. Jeg jobber i redusert stilling for å få mest mulig samvær med barnet og taper penger hver måned på det. Som aleneforsørger får jeg noe av det dekket opp, men samtidig har jeg en mye mer presset økonomi enn de fleste som er 2. Allikevel er jeg den eneste jeg vet om som har benyttet meg av muligheten for ulønnet permisjon frem til barnet fyller 3.

Jeg trodde andre ikke benyttet seg av det fordi de kanskje jobbet litt ulikt og at barnet derfor ikke hadde så lange dager allikevel, men etter å ha pratet med forskjellige folk (jeg pratet jo aldri med folk om barn før, noe så gørrkjedelig liksom *ler*) har jeg innsett at barna faktisk har fulle dager, foreldrene har bare valgt å ikke benytte seg av muligheten fordi det selvfølgelig vil bli et økonomisk tap.

Jeg har etterhvert innsett at jeg er sær..Jeg ville aldri noensinne sendt Ask i barnehagen når jeg hadde fri, jeg jobber ekstra hver gang jeg har barnefri for å kunne hente han enda tidligere, helgene jeg har han er hellige og brukes ikke på ting ikke han også vil ha et utbytte av etc..

Så fin du er det er så få foreldre som tenker slik. Barnet skal i barnehage uansett om man har fri eller ei. For da kan man jo gjøre husarbeid eller shoppe i fred. Men barn elsker jo å være med på slik! Foreldre som deg har en stooor stjerne i min bok!

[Mud]

Så fin du er det er så få foreldre som tenker slik. Barnet skal i barnehage uansett om man har fri eller ei. For da kan man jo gjøre husarbeid eller shoppe i fred. Men barn elsker jo å være med på slik! Foreldre som deg har en stooor stjerne i min bok!

Ehmm ...takk og sånn, men du glemte visst det siste jeg skreiv

Jeg har mer barnefri enn andre, enten jeg vil det eller ei. Jeg har en ettermiddag i uka og annenhver helg å gjøre slikt på. Eller noe av det, stort sett jobber jeg jo for å få mer avspasering, men allikevel har jeg mer barnefri enn mange andre.

Men jeg hadde uansett ikke latt ungen ha full dag i bhg når han er så liten, og jeg vet at jeg fortsatt ikke hadde sendt han i barnehagen når jeg har fri. Men det er fordi jeg uansett ville følt at vi hadde for liten tid sammen siden jeg tross alt jobber.

[Heidi og Kalizi]

Jeg har ingen barn selv.. Men jeg tenker at vi i Norge står i en helt annen stilling enn i amerika. De har ikke i nærheten av de ferie rettighetene som vi har, de har så vidt jeg husker ikke samme sykepenge ordning. Og som det blir sagt over her, ikke de samme rettighetene i forhold til foreldrepermisjon ol. Synes det faktisk blir vanskelig å se saken godt nok fra amerikanernes sted. Lett å si at det ville man ikke gjort når man sitter her i Norge og har de mulighetene vi har. Jeg tenker jo også at det hadde ikke vært aktuelt for min del hvis jeg får/skal ha barn. Men jeg tenker også at noen familier i Norge ikke er i nærheten av å ha noen annet valg, enn full barnehageplass og jobbe fult. Det er ufattelig mange med stram økonomi/ eller økonomi som balanseres på knapp margin i forhold til å få hverdagen til å gå rundt. Vanskelig vanskelig..

[Mud]

Med fare for å høres fordomsfull ut så tror jeg faktisk de fleste med 2 voksne i jobb har mulighet til at den ene reduserer stillingen sin. Man må bare prioritere anderledes. Man trenger ikke det dyreste huset, 2 dyre biler, stor tv etc liksom. Jeg tror det handler mer om hva folk rundt og arbeidsplassen forventer. Jeg har møtt forståelse fra mine ledere ( nå ga jeg de aldri noe valg, jeg gjorde det klart at dette var mine rettigheter og mine prioriteringer ) , men jeg har opplevd mange ganger at andre har reagert.( " det er viktig å ikke la ungen styre livet ditt" , " barn har godt av å være borte fra foreldrene" " du er ikke litt hysterisk da?", " du må jo tenke på deg selv og unne deg selv litt også? "Og jeg har bare 20% redusert stilling liksom.

Man har bare denne muligheten i 2 år av barnets liv , for meg var det en selvfølge å gripe den, men folk har forskjellige prioriteringer.

Nei, jeg tror ikke de 2 timene kortere Bhg dag Ask har gjør noe vanvittige forskjeller på hvordan han blir som person når han vokser opp, men det sparer oss begge for en stressende hverdag. Vi kan kose oss ute etter Bhg og jobb vi og allikevel ha god tid til å lage middag sammen, spise sammen, vaske opp sammen og leke litt sammen før kveldsmat og leggetid. For meg er det viktigere enn å ha råd til bytur med venner, ny bukse ( har bare en hel som passer, godt jeg har uniform ) frisørtime ( sårt tiltrengt) osv. Det er en tid for alt, tjene penger kan jeg gjøre resten av livet.

[Lola Pagola]

Ehmm ...takk og sånn, men du glemte visst det siste jeg skreiv

Jeg har mer barnefri enn andre, enten jeg vil det eller ei. Jeg har en ettermiddag i uka og annenhver helg å gjøre slikt på. Eller noe av det, stort sett jobber jeg jo for å få mer avspasering, men allikevel har jeg mer barnefri enn mange andre.

Men jeg hadde uansett ikke latt ungen ha full dag i bhg når han er så liten, og jeg vet at jeg fortsatt ikke hadde sendt han i barnehagen når jeg har fri. Men det er fordi jeg uansett ville følt at vi hadde for liten tid sammen siden jeg tross alt jobber.

Jeg leser bare det jeg vil lese

Etter flere år i barnehage, både i småbarnsavdeling og for større barn er det påfallende hvor mye de minste er i barnehagen. De kommer tidlig, blir hentet sent. Også er det akkurat som det går et lys opp for foreldrene det siste året i barnehagen, at shit, kanskje vi skulle brukt mer tid med barna våre? Hentet et par timer før stengetid i blant? Tatt en fridag? Jeg synes alt er snudd på hodet, jeg høres nok fordomsfull ut nå, men so be it, men jeg synes mange burde revurdert å sette barn på seg selv, for det er tydelig at de ikke har tid til dem uansett. Det er gjerne den bilparken utenfor barnehage og skole, så folk har jo råd til dyre ting, dyre klær til ungene osv. Hva med å bruke de pengene på tid med ungene istedenfor... for barnehagetiden går fort.

[Mud]

Jeg leser bare det jeg vil lese

Etter flere år i barnehage, både i småbarnsavdeling og for større barn er det påfallende hvor mye de minste er i barnehagen. De kommer tidlig, blir hentet sent. Også er det akkurat som det går et lys opp for foreldrene det siste året i barnehagen, at shit, kanskje vi skulle brukt mer tid med barna våre? Hentet et par timer før stengetid i blant? Tatt en fridag? Jeg synes alt er snudd på hodet, jeg høres nok fordomsfull ut nå, men so be it, men jeg synes mange burde revurdert å sette barn på seg selv, for det er tydelig at de ikke har tid til dem uansett. Det er gjerne den bilparken utenfor barnehage og skole, så folk har jo råd til dyre ting, dyre klær til ungene osv. Hva med å bruke de pengene på tid med ungene istedenfor... for barnehagetiden går fort.

Det var vel sånn jeg også tenkte når jeg jobbet i småbarnsbarnehage i tjukkeste Bærum

Hva skal dere med barn når ungene er i bhg fra 06:30 til kl 17:00 liksom. Det er LENGE for et barn det, spesielt for de minste. Så er det rett hjem, spise middag, legge seg.... Og de må ikke sove mer enn en time maks i bhg må vite, for da sovner de så sent om kvelden og man må jo ha litt "voksentid"

Men de fleste foreldre er ikke så ekstreme da. Håper jeg. Nå har det vel endelig blitt restriksjoner på hvor lenge de minste kan være i bhg også?

[ELH]

Oj er det virkelig sånn at det finnes så få som tenker slik som meg og samboer? Vi valgte å kjøpe leilighet i stede for rekkehus for å ha det romslig økonomisk. Vi valgte også 80% utbetaling av lønn og dermed lengst mulig permisjonstid. Jeg er uteiforeldreperm nå.

Vi har søkt om barnehageplass på fulltid, men jeg kommer til å redusere stillingen min med 20% og være hjemme en dag i uka. De dagene hun skal være i barnehage kommer hun til å være der fra ca 8.00 til 15.30. Jeg synes det er mer enn nok for en ettåring.

[Heidi og Kalizi]

Med fare for å høres fordomsfull ut så tror jeg faktisk de fleste med 2 voksne i jobb har mulighet til at den ene reduserer stillingen sin. Man må bare prioritere anderledes. Man trenger ikke det dyreste huset, 2 dyre biler, stor tv etc liksom. Jeg tror det handler mer om hva folk rundt og arbeidsplassen forventer. Jeg har møtt forståelse fra mine ledere ( nå ga jeg de aldri noe valg, jeg gjorde det klart at dette var mine rettigheter og mine prioriteringer ) , men jeg har opplevd mange ganger at andre har reagert.( " det er viktig å ikke la ungen styre livet ditt" , " barn har godt av å være borte fra foreldrene" " du er ikke litt hysterisk da?", " du må jo tenke på deg selv og unne deg selv litt også? "Og jeg har bare 20% redusert stilling liksom.

Man har bare denne muligheten i 2 år av barnets liv , for meg var det en selvfølge å gripe den, men folk har forskjellige prioriteringer.

Nei, jeg tror ikke de 2 timene kortere Bhg dag Ask har gjør noe vanvittige forskjeller på hvordan han blir som person når han vokser opp, men det sparer oss begge for en stressende hverdag. Vi kan kose oss ute etter Bhg og jobb vi og allikevel ha god tid til å lage middag sammen, spise sammen, vaske opp sammen og leke litt sammen før kveldsmat og leggetid. For meg er det viktigere enn å ha råd til bytur med venner, ny bukse ( har bare en hel som passer, godt jeg har uniform ) frisørtime ( sårt tiltrengt) osv. Det er en tid for alt, tjene penger kan jeg gjøre resten av livet.

Jeg sier ikke at jeg ikke tror mange nok vil kunne ha denne muligheten. Men jeg vet at mange ikke har den muligheten. Uansett hvor mye de ønsker det. Selv om noen får økonomien og dagene til å gå sammen så er ikke det slik for alle.

Kanskje har en av partene fulljobb på dagtid, kanskje har da den andre kun en liten deltidsstilling med ukurant arbeidstid, som gjør at de er avhengig av å ta ekstravakter når det er noe ledig som gjør at de må ha full barnehage plass. Kanskje er det lang reise vei til jobb, ikke alle bor innen 10 km fra jobben og barnehagen..

Destuetn tror jeg at det som virkelig teller er å være tilstede når foreldre og barn er sammen. Gjøre ting sammen med barna, uten å være opptatt med alt anna.

[LinL]

Jeg sier ikke at jeg ikke tror mange nok vil kunne ha denne muligheten. Men jeg vet at mange ikke har den muligheten. Uansett hvor mye de ønsker det. Selv om noen får økonomien og dagene til å gå sammen så er ikke det slik for alle.

Kanskje har en av partene fulljobb på dagtid, kanskje har da den andre kun en liten deltidsstilling med ukurant arbeidstid, som gjør at de er avhengig av å ta ekstravakter når det er noe ledig som gjør at de må ha full barnehage plass. Kanskje er det lang reise vei til jobb, ikke alle bor innen 10 km fra jobben og barnehagen..

Destuetn tror jeg at det som virkelig teller er å være tilstede når foreldre og barn er sammen. Gjøre ting sammen med barna, uten å være opptatt med alt anna.

Her sier du noe viktig. Det klart at mange må ha barna i barnehagen på fulltid, da er det enda mer viktig å utnytte tiden før og etter barnehagen godt.

Selv synes jeg at barn under 1,5 år er for unge til å gå barnehage, og at dette er noe staten må gjøre noe med- lengre lønnet permisjon bla. !

[Lola Pagola]

Det var vel sånn jeg også tenkte når jeg jobbet i småbarnsbarnehage i tjukkeste Bærum

Hva skal dere med barn når ungene er i bhg fra 06:30 til kl 17:00 liksom. Det er LENGE for et barn det, spesielt for de minste. Så er det rett hjem, spise middag, legge seg.... Og de må ikke sove mer enn en time maks i bhg må vite, for da sovner de så sent om kvelden og man må jo ha litt "voksentid"

Men de fleste foreldre er ikke så ekstreme da. Håper jeg. Nå har det vel endelig blitt restriksjoner på hvor lenge de minste kan være i bhg også?

Ja det er vel noen restriksjoner, men personlig synes jeg ikke det er nok. En liten ettåring kan fortsatt være i barnehagen fra 07.30 til 16.15, og det er søren meg lenge. Det er jo lengre enn personalets arbeidsdag det. Og det er faktisk det det er, det er en arbeidsdag, ungene er jo dødslitne på slutten.

Heldigvis så er det jo ikke alle som er slik da, og det er ikke alltid de som har det slik har noe annet valg heller, så alt for fordømmende skal jeg ikke være. Men mine observasjoner tilsier at 80% av ungene er mer i barnehagen enn de faktisk trenger. Foreldre som kommer i fullt skiutstyr og sier de skal ta seg en tur i marka i det fine været i det de leverer barna i barnehagen gjør meg kvalm.

[Helma]

Med fare for å høres fordomsfull ut så tror jeg faktisk de fleste med 2 voksne i jobb har mulighet til at den ene reduserer stillingen sin. Man må bare prioritere anderledes. Man trenger ikke det dyreste huset, 2 dyre biler, stor tv etc liksom. Jeg tror det handler mer om hva folk rundt og arbeidsplassen forventer. Jeg har møtt forståelse fra mine ledere ( nå ga jeg de aldri noe valg, jeg gjorde det klart at dette var mine rettigheter og mine prioriteringer ) , men jeg har opplevd mange ganger at andre har reagert.( " det er viktig å ikke la ungen styre livet ditt" , " barn har godt av å være borte fra foreldrene" " du er ikke litt hysterisk da?", " du må jo tenke på deg selv og unne deg selv litt også? "Og jeg har bare 20% redusert stilling liksom.

Man har bare denne muligheten i 2 år av barnets liv , for meg var det en selvfølge å gripe den, men folk har forskjellige prioriteringer.

Nei, jeg tror ikke de 2 timene kortere Bhg dag Ask har gjør noe vanvittige forskjeller på hvordan han blir som person når han vokser opp, men det sparer oss begge for en stressende hverdag. Vi kan kose oss ute etter Bhg og jobb vi og allikevel ha god tid til å lage middag sammen, spise sammen, vaske opp sammen og leke litt sammen før kveldsmat og leggetid. For meg er det viktigere enn å ha råd til bytur med venner, ny bukse ( har bare en hel som passer, godt jeg har uniform ) frisørtime ( sårt tiltrengt) osv. Det er en tid for alt, tjene penger kan jeg gjøre resten av livet.

Jeg kunne aldri overlatt barna til en "Nanny", klarer ikke helt å se hvorfor man velger å få barn på slike premisser som beskrevet av "Havanaislove"

For meg er ungene livet mitt! Eldste jenta gikk 80% i barnehage fra hun var 1 år og jeg gav henne fri de dagene jeg hadde fri, (jeg jobbet 75%) Nå når nr 2 kom (eldste er 2 år) har jeg henne 60% i barnehagen og hun er der fra ca.9 til 15.30-16. Synes det er passe med tanke på å kunne få litt "fred" med minstemann. Jeg har også hørt disse kommentarene som jeg har uthevet. "Vi må jo ta oss ferie uten ungene minst en gang i året" var det en som sa til meg. Jeg kunne aldri kommet på den tanken selv og føler absolutt ikke et slikt behov. Jeg har vært borte en helg fra 2-åringen og savnet henne hele helgen. Vi kommer sterkt til å vurdere at jeg er hjemme en stund etter permisjonen selv om økonomien blir strammere.

[tm100021]

Nei, jeg kunne ikke tenkt meg å overlatt ansvaret til noen nanny, men neste gang kommer vi glatt til å dele permisjonen 50% 50% på hver av oss etter mine 6 uker er tatt.

Han er like mye pappa, som jeg er mamma.

Nei, jeg synes ikke noe om å sette barnet for tidlig i barnehagen- Men ser gleden. Vi feks, som ikke har noe bekjenter og omgangskrets med barn håpet på å få barnehageplass 1-2 dager i uken fra et år så hun fikk sosialisert seg litt, men den gang ei.

Og ja, jeg har vært borte fra barnet mitt mange ganger iløpet av dette første livsåret hennes. Både ukes langt besøk og opptil flere helger der hun har sovet hos besteforeldre.

Fordi JEG trengte pusterom, og jeg trenge megselv tid Jeg hadde null dårlig samvittighet for at hun fikk være alene med pappa'n sin når hun var 4 uker gammel i noen timer fordi mamma skal på hundetrening.

Og ja, jeg og mannen tar også ferier alene i ny og ned- For å ta vare på forholdet og oss selv.

Ikke alle er like, og ikke alle situasjoner er like. Dette er hva som passet for meg og mine, noe annet passer for sine. Jeg har ikke en snev av dårlig samvittighet for å reise bort, og har en utrolig trygg og blid datter.

Datteren min er det beste som har skjedd i livet mitt, men hun ER ikke livet mitt.

Jeg har selv "sett" når ei venninne av meg fikk beskjed at hun mistet jobben om hun ikke kom tilbake etter 6 uker i permisjon i USA, hvordan hun sleit i etterkant med å prøve å finne en jobb etter at hun var litt under et år hjemme med datteren pga av krisen der hun ikke engang fikk seg jobb på et gatekjøkken selv med 6 års utdannelse og hvordan de endte med å måtte selge huset og flytte inn til foreldrene hans midlertidig til hun fikk seg jobb igjen og de kom seg på beina.

Så ja, jeg kan forstå at noen i andre land ikke har noe annet valg. Du finner ingen alenemødre i usa som har noe valg utenom nanny/daycare center, det betyr ikke at de ikke bryr seg mindre om barnet sitt eller ikke elsker det- Men bare at velferdspolitikken der er ikke det vi har.

[Mud]

*klippe*

Er ikke du hjemmeværende husmor? Hvorfor denne forsvarstalen da? Jeg regner med du ikke hadde dratt fra Soph og satt henne bort i helgene du hadde henne hvis du feks var i min situasjon, like lite som jeg ville hatt dårlig samvittighet (samvittighet blir feil ord, jeg savner ungen min når han er borte jeg, det er rent egoistisk) for å la Ask være hos besteforeldre en helg hvis jeg tilbrakte døgnet rundt ellers med han,

Forøvrig hører jeg mange sier det du sier om at barna ikke er livet dems, og ikke skal styre livet etc. Som om det går prestisje i å ikke prioritere barna for mye. Det er en rar greie, hundeiere kan ikke få gjentatt nok hvor mye de prioriterer bikkja, hundene er livet osv,,.

Jeg skjønner ikke helt utsagnet. Ask styrer livet mitt når han er hos meg, alt jeg gjør er med han i bakhodet, i alle avgjørelser jeg tar i livet mitt er hans beste med i beregningen. Han er liten bare en gang, jeg har gjort "min greie" i over 30 år og har sannsynligvis like mange år igjen med relativ stor frihet. Så hvorfor er det så ille å la barnet ha absolutt første pri de første leveårene at man hele tiden må påpeke at de ikke er det? Meg ikke forstå...

[tm100021]

Er ikke du hjemmeværende husmor? Hvorfor denne forsvarstalen da? Jeg regner med du ikke hadde dratt fra Soph og satt henne bort i helgene du hadde henne hvis du feks var i min situasjon, like lite som jeg ville hatt dårlig samvittighet (samvittighet blir feil ord, jeg savner ungen min når han er borte jeg, det er rent egoistisk) for å la Ask være hos besteforeldre en helg hvis jeg tilbrakte døgnet rundt ellers med han,

Forøvrig hører jeg mange sier det du sier om at barna ikke er livet dems, og ikke skal styre livet etc. Som om det går prestisje i å ikke prioritere barna for mye. Det er en rar greie, hundeiere kan ikke få gjentatt nok hvor mye de prioriterer bikkja, hundene er livet osv,,.

Jeg skjønner ikke helt utsagnet. Ask styrer livet mitt når han er hos meg, alt jeg gjør er med han i bakhodet, i alle avgjørelser jeg tar i livet mitt er hans beste med i beregningen. Han er liten bare en gang, jeg har gjort "min greie" i over 30 år og har sannsynligvis like mange år igjen med relativ stor frihet. Så hvorfor er det så ille å la barnet ha absolutt første pri de første leveårene at man hele tiden må påpeke at de ikke er det? Meg ikke forstå...

Først, ikke en forsvarstale i det hele tatt- Mer en deling av mine egne tanker, om andre føler de må forsvare seg så værsegod.

Jeg er hjemmeværende ja, men det har ingen ting med at vi vil ha Sophia hjemme. Det har med sykdom å gjøre.

Nr to, jeg setter meg ikke inn i alle de forskjelliges situasjoner hver gang jeg svarer, så hva man selv får dårlig samvittighet/ føler seg egoistisk for er opptil hver enkelt.

Vi skal fortsatt ha 3 ukers bryllupsreise neste år, alene, selv om Sophia går i barnehage.

Nr tre, jeg føler det er omvendt jeg. Om prestisje om hvem som har vært hjemme lengst med ungen sin, hvem har ammet lengst, hvem har ofret mest osv. Jeg sier det ikke av verken det ene eller andre, jeg forteller hvordan MIN tilværelse er. Hos meg så er livet mitt et så uendelig mye bredere spekter enn bare Sophia, og det er jeg innmari glad for- På samme måte som jeg er innmari glad for at hun er en så stor del av livet mitt som hun er og at jeg er så heldig å ha fått det som for meg er verdens herligste datter.

At du ikke skjønner er ikke mitt problem, selvsagt tenker jeg over beslutninger når det kommer til Soph- Men jeg er ikke alene om det (Heldigvis!) og jeg har mer i livet mitt som er helt uavhengi av Sophia.

Hver forelder må gjøre som det passer en best, her er det livet vi lever det som passer oss best. Jeg er helt sikkert en giga egoist som velger å fortsette med hestehold, hundehold og alt mulig som overrår i livet vårt som vi drar Sophia med på- Men det er mitt valg Om noen vil ha full fokus og leve for ungen sin de første årene, så værsegod. Men, alle folk er forskjellig og alle familiene er forskjellige. Jeg synes det er kjempegodt jeg å dra på kurs, utstillinger og turer der jeg trenger å tenke kunn på meg selv.

[Mud]

Først, ikke en forsvarstale i det hele tatt- Mer en deling av mine egne tanker, om andre føler de må forsvare seg så værsegod.

Jeg er hjemmeværende ja, men det har ingen ting med at vi vil ha Sophia hjemme. Det har med sykdom å gjøre.

Nr to, jeg setter meg ikke inn i alle de forskjelliges situasjoner hver gang jeg svarer, så hva man selv får dårlig samvittighet/ føler seg egoistisk for er opptil hver enkelt.

Vi skal fortsatt ha 3 ukers bryllupsreise neste år, alene, selv om Sophia går i barnehage.

Nr tre, jeg føler det er omvendt jeg. Om prestisje om hvem som har vært hjemme lengst med ungen sin, hvem har ammet lengst, hvem har ofret mest osv. Jeg sier det ikke av verken det ene eller andre, jeg forteller hvordan MIN tilværelse er. Hos meg så er livet mitt et så uendelig mye bredere spekter enn bare Sophia, og det er jeg innmari glad for- På samme måte som jeg er innmari glad for at hun er en så stor del av livet mitt som hun er.

At du ikke skjønner er ikke mitt problem, selvsagt tenker jeg over beslutninger når det kommer til Soph- Men jeg er ikke alene om det (Heldigvis!) og jeg har mer i livet mitt som er helt uavhengi av Sophia.

Hver forelder må gjøre som det passer en best, her er det livet vi lever det som passer oss best. Jeg er helt sikkert en giga egoist som velger å fortsette med hestehold, hundehold og alt mulig som overrår i livet vårt som vi drar Sophia med på- Men det er mitt valg Om noen vil ha full fokus og leve for ungen sin de første årene, så værsegod. Men, alle folk er forskjellig og alle familiene er forskjellige. Jeg synes det er kjempegodt jeg å dra på kurs, utstillinger og turer der jeg trenger å tenke kunn på meg selv.

Og jeg elsker jobben min og har også dyr. Men jeg har ingen problemer med å innrømme at Ask er det aller aller viktigste i livet mitt. Jeg føler det ofte er omvendt, man skal liksom ikke endre seg overhodet når man får barn, man skal " ta vare på seg selv" hele tiden ol. Folk får faktisk sovemedisiner til barna sine fordi det er så viktig med " alenetid" og uthvilte foreldre, jeg kunne lett fått sovemedisiner til Ask, han sov ikke en hel natt før han var 9 mnd og har hatt perioder med mye oppvåkning flere ganger siden. Skal man være uthvilt hele tiden så bør man ikke få barn..

Jeg synes noe har sklidd litt ut.. Folk tror de kan få i både pose og sekk.

Når jeg jobbet med små barn så jeg hvor fort de utviklet seg og hvor dårlig foreldrene faktisk kjente barna sine etterhvert, jeg tror det har preget meg som mor. Og det er jeg takknemlig for.

Edit: vil bare komme med en kommentar ang ferien deres, ikke for å være kjip, men hverken jeg eller x'n får lov av familevernkontoret å ikke følge opp samværet i de tre ukene vi har tilmålt ferietid med guttungen i år fordi det er for langt fravær fra omsorgsperson mtp tilknytningsprossesen. Nå er han bare 2 år da, Soph er vel eldre når dere skal på ferie.

[tm100021]

Det har vel ikke noe med VIKTIGHET? Selvsagt er hun det VIKTIGSTE i livet mitt, selv om hun ikke ER livet mitt. Neida, jeg gir ikke ungen min sovemedisiner, og ja jeg har fått i pose og sekk. Det er ikke snakk om at Sophia ikke skal kjenne oss fordi vi sender henne så mye bort- Fordi det finnes faktisk mellomting (siden du quoter meg når du skriver dette.)

Jeg har fått i både pose og sekk, og jeg har skjønt viktigheten for MEG og MINE av å få fri innimellom og gjøre tingene jeg har lyst til.

Det er virkelig virkelig det aller aller færreste her i Norge som ikke tar permisjonsrettighetene sine, og dette var jo snakk om Nanny/Daycare fra 12 ukers alderen i USA. Det er en stor forskjell og lett å sitte i Norge, velferdstaten og snakke om det da.

Det jeg ikke forstår er hvorfor folk føler de må forsvare valgene sine så veldig, om man føler dt fungerer for seg

[Mud]

Det har vel ikke noe med VIKTIGHET? Selvsagt er hun det VIKTIGSTE i livet mitt, selv om hun ikke ER livet mitt. Neida, jeg gir ikke ungen min sovemedisiner, og ja jeg har fått i pose og sekk. Det er ikke snakk om at Sophia ikke skal kjenne oss fordi vi sender henne så mye bort- Fordi det finnes faktisk mellomting (siden du quoter meg når du skriver dette.)

Jeg har fått i både pose og sekk, og jeg har skjønt viktigheten for MEG og MINE av å få fri innimellom og gjøre tingene jeg har lyst til.

Det er virkelig virkelig det aller aller færreste her i Norge som ikke tar permisjonsrettighetene sine, og dette var jo snakk om Nanny/Daycare fra 12 ukers alderen i USA. Det er en stor forskjell og lett å sitte i Norge, velferdstaten og snakke om det da.

Det jeg ikke forstår er hvorfor folk føler de må forsvare valgene sine så veldig, om man føler dt fungerer for seg

Jeg forklarte hvorfor tid med Ask er så viktig for meg. Jeg hentyder ikke at dere ikke kjenner Soph, rolig nå..

Du jobber ikke, du har Soph hver helg, selvfølgelig er alenetid viktig for deg. Det har jeg liksom prøvd å påpeke hele tiden, jeg ser ungen min mindre enn de fleste andre. Selv de i full jobb..

Jeg sa heller ikke at Soph ikke bar det viktigste i livet ditt, jeg stilte bare et spørsmål om hvorfor jeg hele tiden hører foreldre si at barna ikke er livet dems når jeg hører hundeeiere skryte av at bikkja er livet dems hele tiden.

Nesten hver dag i AN hører jeg folk klage over at det er så grusomt å være på jobb med hunden hjemme, hadde jeg sagt det samme om Ask hadde jeg fått høre at han har godt av barnehage, jeg har godt av å få meg ut etc. Det er underlig..