En sonentur til Budapest. Hvem blir med og kommer de noen gang fram? Dugnadshistorie :)

[ida]

Nå er det lenge siden vi har hatt noen sonenhistorie her inne, så sånn i disse førpåsketider, starter jeg og sender ballen videre, så får vi se hvor vi havner

Etter mye virrvarr, mange og lange tråder som surret seg bort i alt mulig annet og diverse andre hindringer, var dagen kommet. Sonenfolket skulle på tur. Målet var Budapest, der de skulle redde en masse beaglehunder som var brukt i forskning, men som nå skulle omplasseres til kjærlige hjem i Norge.

Sonistene hadde leid en buss til dette formålet. Den startet tidlig en marsmorgen oppe hos Djervekvinnen og skulle snirkle seg nedover landet og plukke opp soniser underveis. Djervekvinnen hadde stått opp tidlig, luftet Nitro og instruert samboern i sånt som samboere trenger å instrueres i før man kan reise fra dem og så heiv hun kofferten i bagasjerommet og satte seg i bussen. Det var litt snålt sånn med en gang å sitte i en tom buss, men snart sovnet hun og hun våknet ikke før bussen tutet iherdig utenfor det neste sonenhuset. Der kommer det fire collier i fullt firsprang, men da de ser kameraet Djervekvinnen har rundt halsen, bråstopper de og setter seg på lang lang rekke og smiler. "Jøss" tenker Djervekvinnen, "det er de første bikkjene jeg har møtt som er trente posører". De sitter dørgende stille og sperrer veien, så Djervekvinnen tar hintet og knipser i vei. Tilslutt er hundene fornøyd og kommer svinsende og hilser passe uærbødig som hunder skal. Da hun banker på døra, blir den etter en stund åpnet av en litt hektisk Lill som er nesten reiseklar, men hun må bare skrive ferdig den siste lista til mannen. "Ja, jeg har bare skrevet fjorten lister, så det er ikke så mye for ham å holde styr på, mens jeg er borte!, sier Lill.Djervekvinnen smiler høflig og later som hun skjønner hva i alle dager Lill snakker om. Hun blir litt mer bekymret når hun ser bunken av lister Lill har i hånda når hun kommer på bussen, men hun sier fremdeles ingenting. Så setter bussen snuta videre sørover.

Jeg kaster ballen til IW

[Mirai]

Lill viftet med listene sine over seteryggen og prøvde å få Djervekvinnen engasjert i bryllupsplanlegging.

- Ja, så har jeg tenkt på kanskje rosa fargetema da, du kan se nedover på denne listen hvilke farger jeg har tenkt til å velge mellom, sa Lill. Deretter rullet hun ut noe Djervekvinnen trodde var en dorull, men som viste seg å være en sammenrullet liste med fargeprøver og koder over rosafarger.

Djervekvinnen, litt stille og tilbakeholden som hun var, smilte høflig men tenkte på innsiden; "- herregud for en gæren søring som har flyttet hit opp til nord". Hun tenkte i sitt stille sinn at dette forhåpentligvis ikke kom til å vare helt til Budapest.

Bussen stopped med et tynt skrik fra bremsene. Frontdøra åpnet seg, og det eneste Djervekvinnen og Lill kunne se var et stort kamerastativ og en enda større sekk.

- Hallo?, hørte de fra bak sekken. Deretter ble sekken og stativet dumpet ned i et sete, og en kort jente dukket frem. - Jeg er Ganzie, sa hun. De tre hilste på hverandre og Ganzie passet på å ta et bilde av Djervekvinnen, Lill, ett av bussjåføren, Lill sammen med bussjåføren, Djervekvinnen som løp nedover midtgangen på bussen, og deretter Lill som poserte tvers over to seter.

- Jeg må passe på å øve nå som jeg tar fotoppdrag, kvitret Ganzie. - Åå, så må jeg fortelle dere om alle dyrene jeg har hatt! Jeg har hatt en sheltie da jeg var liten, en kanin som het Lillie, passet to shettiser som het Tanja og Melvin, fikk Juno på helfor, dro på rideleir, og så-....

Djervekvinnen tok på seg headset, lukket øynene og drømte seg vekk til DJ Tiesto mens de to andre plapret videre.

Da bussen kom til Trondheim våknet Djervekvinnen med et rykk, og tok av seg det småsvette headsetet. Hun kunne fremdeles høre Ganzie fortelle Lill om dyrene hun hadde hatt. - Ja, så var det de tre kaninene da!

Plutselig hørte de fra utsiden av bussen "GJØØR HOOLDT! Fremad MARS". Inn på bussen marsjerte en blid jente, det var Betty som kom på. Hun hadde på seg en tollerhettegenser og det hang dummies rundt hele beltet hennes. "Sitt!" ropte hun til bussjåføren mens hun kastet en tennisball over hodet hans. "Fliiiiink!".

Lill så litt tvilende ut. - Må jeg invitere henne i bryllupet mitt tror du? hvisket hun til Djervekvinnen. - Jeg har invitert mange hundemennesker og de skal alle ta med hundene sine, så jeg vet ikke om det er plass til sånne.....ehh...lydighetsmennesker!

Kaster ballen videre til RAKSHA!

PS: Bruk medlemskartet for å se hvordan folk bor eller få ideer til hvem som kan komme på bussen!

[Raksha]

"pang! Pang! Pang!"" Djervekvinnen hopper og skaller hodet i taket. "hva i...." Tenkter hun mens hun tittet seg rundt, og prøvde å myse gjennom kruttrøyken før hun ser at det er Bettys som står med startpistolene sine og forteller de to andre om hvordan man skal trene på sitt når jegern skyter. Bussjåføren ser noget blek ut om nebbet og rykkene i bussen tyder på at han ikke var helt forberedt han heller.

Lill spør om å få låne en startpistol når de kommer hjem igjen så hun får bevist en gang for alle at collier ikke trenger å være nevrotiske vrak som dør om du ser på dem, og ganzie syns det er en strålende ide og melder seg straks som fotograf!

Med ett stopper bussen igjen, og de fire jentene klistrer seg til vinduene for å se, men de ser ingenting siden det regner så ille at all sikt er borte. Døra går opp og en merkelig lukt siger inn i bussen. De fire ser på hverandre og roper Tulip! Og ganske riktig, inn kommer først edikkflaska og så Tulip. Hun har med seg majones og en plan om å gi alle sonisjentene en hårkur med majones! Lill fniser henrykt, Betty ser skreptisk ut, djerve prøver å gjemme seg under setet mens Ganzie knipser og klager over at man ikke får frem lukt på bilder. Tulip spinner rundt og kjefter og smeller over løse ting i midtgangen, mens hun sprayer alle setene med edikkvann før hun setter seg ned og dukker ned i en bok. Og borte er hun.

"Hei!" Sier en stemme og jentene snur seg brått mot ingangen igjen, og der står en dame ingen drar kjensel på, hun er blånd, slank og har et diger smil. De titter på henne, titter på hverandre, før lill brått utbryter" Liiine!" Og peker henrykt på de fancy neglene til Line. Lill kaster seg over Line og før noen får sukket for seg har hun engasjert Line i alle bryluppsplaner og hyret henne som negledekoratør før serminien.

Jeg kaster ballen videre til... Djervekvinnen!

[Djervekvinnen]

Etter at Line og Lill hadde fått satt seg ned i bussen igjen, kjørte bussen videre. Plutselig svingte bussen inn til siden og stoppet og ombord steg Pippin& symra. Hey! Dere glemte jo meg, sa hun snurt til buss sjåføren. " Jeg måtte haike ned hit for å rekke bussen" fortsatte hun før hun satte seg i setet bak Line. Så fortsatte bussen videre. Etterhvert ble veiene bare bedre og bedre, så turen ble etterhvert ganske så behagelig for passasjerene. Det hadde blitt kveld og folket hadde slått seg til ro. Bussen kjørte igjennom tette skoger og den passerte ett skilt som stod Åsnes på. Betty kunne såvidt skimte en skikkelse løpe fra veien inn i skogen, og med ett sa det PANG og bussen skrentet ut til siden og stoppet. Bussjåføren snudde seg og sa: vi har visst punktert? og så gikk han ut av bussen for å se. Alle satt helt stille og ventet. Det var helt mørkt ute, bare store grantrær overalt. Med ett skvatt alle til når et høyt skrik brøt stillheten. Line løp ut av bussen og Lill og Pippin&symra begynte å småskjelve. Skrikene fortsatte og ble svakere og svakere, akkurat som at noen løp innover skogen og skrek. Betty, Ganzie og djerve prøvde å gjemme seg under bussetene og begynte nesten å gråte da de hørte Line rope: "Det kommer noen!" I mørket dukket plutselig Raksha opp med en lommelykt. "jeg har ventet på bussen i evigheter, sa hun, " så jeg begynte bare å gå bortover veien og så hørte jeg plutselig masse skriking i skogen." Line og Lill stod forskrekket og så på Raksha før Lill utbrøt: "jah, vi punkterte, og så dro buss sjåføren ut for å se, og så ble det masse skriking, og nå er han borte! Ganzie hylte inne i bussen : hvaa er han borte?? Hva skal vi gjøre daaa?" " Ingen fare, sa Raksha, jeg kan kjøre buss. Så steg hun ombord og satte seg i førersetet. Pippin&symra sa forsiktig: Men, men, hva med bussjåføren? Og Betty sa," ja, og jeg så faktisk en skikkelse løpe vekk fra veien rett før vi punkterte.."

Alle så på hverandre med undring..

------------------------

Sender ballen videre til AYA!

[Aya]

Raksha snudde seg mot de andre med en bestemt mine. "Dette er ikke noe vi kan ordne opp i på egenhånd", sa hun. "Riktignok er hunden min oppkalt etter en varulv, men Remus Lupin er tross alt en ganske så feig varulv." De andre vekslet blikk, litt usikre på hvordan dette skulle tolkes, men Pippin&Symra nikket litt forsiktig. "Hva foreslår du?" spurte Line, mens Ganzie frenetisk knipset bilder gjennom bussvinduene. "At vi drar og henter den tøffeste damen jeg vet om! Bussen har ikke punktert, jeg sjekket dekkene og jeg aner ikke hvor smellet kom fra, men jeg kan kjøre oss dit. Hun har dessuten sånne grå schäfere som kan finne folk i skogen, så vi kan reise tilbake hit med henne og en hund eller to i morgen tidlig og lete opp bussjåføren vår igjen!" De andre nikket istemmende og fant setene sine igjen, mens Raksha satt bussen i gir og satte kursen mot Kongsvinger og Gråtass.

Bussturen var ikke så lang, men på mørke, svingete veier virket den lengre enn lengst. Pippin&Symra satt litt gråtkvalt og tenkte på den stakkars bussjåføren og savnet det søte lille huset ved sjøen. Betty mumlet for seg selv om forskjellige våpen, kaliber og ladegrep for å memorere det hun kunne sånn i tilfelle det kunne komme til nytte. Raksha trykket gasspedalen til bunns og bussen hvinte seg gjennom svingene. Til slutt var de fremme ved en liten hyggelig gård. Det var midt på natten, og alt var stille og idyllisk. Sonisene gikk litt nølende av bussen, og akkurat idet Lill som siste medlem satte føttene på grusen smalt døren opp og en dame med morgenkåpe, crocs og en schäfer i hver hånd kom trampende ut.

"Gråtass!" Sa Raksha lettet. "Vi har problemer og du må hjelpe oss!" De forklarte hva som hadde skjedd, og Lill klarte ikke å holde tilbake et lite hulk. "... Så vi bestemte oss for å hente deg og noen av hundene dine så vi kan spore opp bussjåføren og finne ut hva som har skjedd før vi plukker opp de andre som skal være med oss på turen" avsluttet Raksha halvveis på innpust - det tok på å si så mye så raskt! Gråtass nikket, og stirret tankefullt ut over de mørke skogene. "Jeg kan bli med dere" svarte hun, og slapp de to Schäferne som kastet seg over de nyankomne med logrende haler og lange tunger. "Men jeg må røyke opp denne røyken, spise noen bringebærsjokolader og finne lommeboken min først. Jeg aner ikke hvor den har gjort av seg!" Pippin&Symra og Line foreslo at de kunne gå og lete i stallen, "... kanskje den er å finne i en utstyrskasse eller, eh, kanskje i et belegg eller noe?" sa Line. Mens de forsvant bortover grusen så Ganzie gjennom bildene hun hadde tatt siden bussulykken. Plutselig skrek hun ut! "Hva er det?" ropte de andre i kor, og Ganzie pekte ned på skjermen på kameraet. "Dette bildet tok jeg rett før det smalt. SE!" Lill og Betty bleknet, og fra Djervekvinnen kom det et lite klynk. Til og med i Gråtass sine øyne kom det et lite uttrykk av uro og undring, og barskt rettet hun ryggen. Hun var tross alt en tøffing.

Jeg gir pennen videre til BANANEN!

[Siri]

Samtidig som dramaet på Finnskogen utspant seg, begynte en rekke soniser å samle seg på Gardermoen. De hadde blitt enige om at dette var et supert knutepunkt, både fordi mange av dem bodde i Gardemommeby, samtidig som det jo selvsagt var lett å komme dit med fly for alle som bodde i huttaheiti på den andre siden av landet . Alle var jo inneforstått med at bussen neppe kunne dra landet rundt for å plukke opp alle sonisene.

Jeanette hadde som vanlig tatt på seg rollen å koordinere det hele for denne gjengen, og hun holdt stram orden på hvem som dukket opp til hvilke tider, hvilke fly som landet når og hvem som skulle ankomme med tog og bil. Olav Emiiiil dukket noe uventet opp med en diger bil med tilhenger til og med. Han var, uvanlig nok til å mann å være, svært forutseende, og hadde tenkt at sonisene sannsynligvis ville gå amok med Visakort og andre kredittkort når de kom ned til land med langt lavere priser enn de var vant med, og dermed ikke ville ha plass i busse til alt hundeutstyret de kom til å shoppe. Han hadde til og med fått dekorert bilen med svære plakater på sidene der det stod: The Sonis Tour, med bilder av alle sonishundene.

Dette vakte stor begeistring hos de oppmøtte, og det avstedkom selvsagt også noen småsleivete kommentarer om at enkelte soniser kanskje burde vært på avvenning og fått sperret visa-kortene sine.

Etter hvert som kvelden skred fram, begynte lista til Jeanette å fylles opp med alle som skulle bli med fra Gardermoen, men en sonis lot vente på seg. SFX hadde lovt å komme tidlig for å bistå Jeanette, samtidig som hun var den som hadde ansvaret for overnattingene mht booking av sted å overnatte, bestilling av fergeplasser etc etc. Alle sonisene følte jo det var trygt å overlate sånt til SFX siden hun alltid hadde full kontroll med alle smådetaljer som kunne oppstå på en sånn tur. Hun hadde i lang tid planlagt turen ned til minste detalj, så alle visste de var i gode hender.

Det var en viss uro i gruppen da SFX ikke dukket opp. Tøfflus, som hadde ankommet i den grønne frogmobilen sin, tok dette rimelig med ro og gikk i stedet til terminalen på flyplassen og fant et sted hun kunne slenge seg ned og ta et glass rødvin. Ida, som hadde fått haik med Belgerpia, slo følge, og damene fant seg riktig godt til rette med sine rødvinsglass. De var et morsomt syn der de satt på hver sin barkrakk iført ”reisekostymene” sine. Tøfflus i DEN haremsbuksa med naken mage og masse stæsj, Ida iført en saueskinnsvest som til forveksling kunne ligne litt på noe som var laget av en bedlingtonterrier.

Etter en halvtime på overtid begynte flere å bli bekymret for SFX og hennes fravær. Jeanette bestemte seg dermed for å dra hjem til henne siden hun verken svarte på telefonoppringninger eller sms. Jeanette parkerte hjemme hos seg selv og tuslet litt forsiktig bort til SFX – hun ville jo ikke virke påtrengende heller liksom, selv om bekymringen var til å ta og føle på. SFX brukte jo ikke å bare bli borte….

Synet som møtte Jeanette da hun litt diskrét kikket inn stuevinduet kom til å brenne seg fast for alltid på netthinna. Der så hun SFX, iført en knallgul Onepiece med et digert bernerhode på ryggen, utføre noen merkelige dansetrinn rundt ett eller annet som stod midt på stuegulvet. Da hun gikk nærmere kunne hun se at SFX hoppet og danset rundt et skikkelig, skikkelig gammelt juletre uten en eneste barnål på – antakelig det juletreet hun for bare 2 mnd siden hadde kastet ut, men i stedet for å ha pyntet det med juletrepynt, så hang det mengder med gule kyllinger på treet, det var pyntet med fjær i alle regnbuens farger, påskeharer og påskeegg, og i toppen hadde hun plassert en diger, stolt hane som bruset med fjærene sine. Jeanette visste jo at SFX var glad i jula, men at hun var så desperat at hun tok inn igjen treet for å lage påsketre, det overgikk hennes villeste fantasier! Og ikke nok med det, men på TV’n kunne hun se at Glee stod på for full guffe, og hun hørte musikken strømme ut gjennom det halvåpne vinduet.

” Å herrefred”, tenkte Jeanette, "hva gjør vi nå???"

Stafettpinnen overbringes til Olav Emil

EDIT: Dersom Olav Emil ikke har mulighet til å skrive innen kl 21, så utfordres Tøfflus til å fortsette historien videre .

[Tøfflus]

Etter litt tenk og tank fant JeanetteH ut at hun kunne jo ringe Siri for litt hjelp. Og Siri kom, etter noen timer, fordi hun MÅTTE snoppevaske Willy først (man drar da ikke på kennel uten en real snoppevask først må vite). På ski og med full ryggsekk (alltid forberedt) ankom Siri SFX sin residens. Hun ble ikke mindre bekymret hun enn JeanetteH da hun tittet inn av vinduet og så SFX danse rundt påsketreet. Men mest forbannet egentlig for nå skjønte hun hvorfor butikkene var tomme for kyllingvinger, de hang jo i treet til SFX. ”Hva skal vi da spise på turen”, tenkte Siri, ”godt jeg har sekken full av avocado i alle fall”. De knakket på døren og ut kom en litt smågal-i-fjeset SFX som knasket på en vedkubbe. ”Vi skal på tur” sa jentene, men SFX bare rygget inn i gangen mens hun jallet GLEE-låter til den store gullmedalje. Men ved å love henne hovedrollen i neste sesong av Glee fikk de henne med seg og satte snutene tilbake til resten av gjengen.

Mens kyllingmusical-dramaet pågikk hos SFX hadde flere soniser ankommet Gardermoen. SaraS hadde kommet heseblesende etter på to hjul med en campingvogn full av tøyvalper, hun mente de kunne selges på et marked underveis og derved finansiere litt av turen, Marthe hadde fra rømt jordskjelvet og Margrete kom med nyyydelig hjemmebakt sjokoladekake. 2ne hadde ingen hørt fra, hun satt hjemme og var sur. Men selv sure kjerringer hører med på tur, så etter hvert dukket hun opp, men statuerte ganske kraftig at hun er en bitch og det kom hun fortsatt til å være. Tøfflus og Ida bare lallet med, de koste seg med rødvinen sin, og jammen hadde ikke Pippin&Symra også fått fatt i et glass. Alle var vel uvitende om problemene som utspant seg på Finnskogen.

Siste de hadde hørt derfra var en sms fra Raksha om et smell og et bilde, men hva det dreide seg om ante ingen.

Jentene på Finnskogen så nøye på bildet til Ganzie, ”det ser ut som et monster” mente Gråtass, og hun vet jo hvordan monstere ser ut. Men etter litt nærmere øyesyn så de jo at det var en hund og etter ennå nærmere øyesyn var det jo bare hunden til Kangerlussuaq. ”Den må ha vært uten oppsyn en stund siden den klarte følge etter oss helt hit” mente Raksha, ”det er best vi putter den i jet-pack og sender den hjem”. Som sagt, så gjort og turen gikk videre til det lokale postkontoret før de begynte lete etter den savnede bussjåføren. ”Men smellet da”, utbrøt Lill, ”det er vel ikke hunden?” Ikke før hun hadde sagt det bråstanset bussen på tvers i veien. Der sto Doffeguttenmin aka Martine og smilte så søtt som bare en ung, uansvarlig mor som også har hund kan. ”Ååå, hørte dere at barnevognen min punkterte? Så fint, kan jeg få haike med dere til Oslo?” Klart hun fikk og Martine med vogn fikk plass i bussen. Men ingen så det djevelske smilet Martine satte opp, ingen tenkte på hva i all verden gjorde hun der ute på Finnskogen med barnevogn når hun egentlig bor i Oslo. Og ER det egentlig et barn i den vognen??

Pennen går videre til den som føler seg kallet, fx Yodel

[OlavEmil]

Det var ingen som tok mot til seg og spurde om det, det fekk heller vise seg.

Jankaa hadde og meldt sin ankomst, og møtte ved postkontoret, som avtalt på førehand. Ho måtte berre kjapt inn og poste ei pakke til tipptippoldemora som fylte 114 to dagar seinare. Ho skulle få siste sesong av Baywatch på DVD, som ho alltid hadde ønska seg. Lill vart med inn, nye folk må jo pratast inn. Der, på disken, låg bussjåføren i fosterstilling. Han hadde frimerke klistra både her og der, og ei adresselapp der det sto:

"Heim til ho mor

Heimevegen 1

9499 Heimby"

Dette var ikkje akseptabelt, meinte Lill. Ho trampa bort, røska bussjåføren av disken, drog han ut etter venstrefoten, plasserte han bak rattet og gav klar beskjed: Vi skal til Budapest!

Sonistane byrja å prate litt, og kom plutseleg på at dei hadde gløymd ein viktig deltakar. Det ville rettnok bli ein dugeleg omveg, men no var dei så langt aust dei kom til å vere før dei sette kursen vestover att mot Kristiansand og danskebåten, og Gardemommeby har jo nok av servedigheiter, så om dei som var der måtte vente litt, ville ikkje vere noko krise. Jaudå, det vart semje: Vi svippar bortom Sibir og hentar vedkomande. Dermed vart kursen satt austover, Sverige var unnagjort på femten kjappe timar, og følgjet rakk akkurat kveldsbåten til Finnland. Her vart det middag, sjåføren fekk seg ein svingom med dei 9 damene, før kvar trakk seg attende til si eiga lugar, med unntak av tulip, som tok oppvasken, og Line, som jogga tolv rundar rundt dekk.

Neste morgon rulla bussen av ferja i Finnland, og fortsatte austover. Idet dei entra Russland, etter ein kjapp vaksinerunde og ei flaske vodka kjøpt på ferja som tollarane fekk dele, møtte dei snøstormen. Denne haldt stand natt og dag, utan teikn til å lette, men følgjet haldt modig fram mot målet. Plutseleg ropa Ganzie ut: "Eg ser ein prikk gjennom snøføyka! Eg ser TO prikkar. FEM! TJUE!". Alle sprett over på venstre side av bussen, der Ganzie sat. "Det er Casper!" utbraut Djervekvinnen. "Og dama som står oppi bakken der foran den store, dystre borgen, med svart og kvitt hår, det må vere Lola Pagola!". Det gjekk eit gisp gjennom bussen...

Då kan Yodel få halde fram .

[Yodel]

Det gikk et gisp igjennom hele bussen. Foran dem stod Lola Pagola omgitt av flere titalls flaksende undulater som hylte og bråkte værre enn det Synnøve og Nowisclee hadde klart å lage igjennom hele bussturen (de hadde sneket seg med- ingen vet riktig hvor, men de lagde liv nok rundt seg og hadde fått med seg noen innmari kjekke tollere etter vodkafesten på grensen).

Dere som kjenner Synnøve og Nowi vet at de kan lage ganske mye spetakkel, så en drøss killerfulger som lagde MER bråk enn de, og i tillegg var i et tilsynelatende angrepsmodus rundt en Lola Pagola som for øyeblikket hadde overraskende mange likheter med Cruella Devil var et ganske fryktinngytende syn:

Raksha gispet av frykt og gjemte seg bak Line, som for øyeblikket glemte hele workouten og bare ble stående og måpe. Det var som om hele verden stod stille. I sakte film observerte skrekkslagne sonister at Casper tok sats og gikk til angrep på killerfug-flokken!

Han kjeftet og smelte- og fikk uventet men meget god hjelp av 2ne, som virkelig følte at hun nå var i sitt rette element.

Hun brølte ut noen saftige gloser som fikk hele fugleflokken til å fryse til før de lydig ble til noen søte små pip-pipper som kvitret rundt en blid 2ne som virket forholdsvis tilfreds med seg selv.

Tøfflus danset sammen med pip-pippene i Haremsbuksen sin av ren glede over alle de søte fuglene, og var rimelig overbevist om at hun kunne fly hun også. Hun fikk godt selskap av Tulip, Siri og Ida, som muligens hadde fått litt mye vin og hoppet og spratt rundt.

Stemningen ble etterhvert veldig god og Lola lo godt av alt opptrinnet, og at hun hadde klart å dressere søte pip-pipper til å bli killer-fugler. Litt snurt var hun siden de nå kretset mest rundt 2ne, men det ble fort glemt.

Mens stemningen var på topp og alle var blide og fornøyde ser de noen komme snikende ut fra det skumle slottet i Russland,mens noen skumle uuuuuuuuuuuuuuuul..

*Jeg gir igjen ballen videre til BANANEN. Hun har jo fått ballen før, men ikke skrevet?'

[Bananen]

... kommer fra horisonten.

Uling? Hva i alle dager er dette for noe? Uling i Russland? Siri falt om i frykt og besvimte. Tulip tar eddik på en klut, og prøver å vekke liv i Siri igjen.

Ingenting skjer, Ida løper rundt med armene i været. Ingen skjønner hva som skjer, og plutselig kommer det en flombelysning mot SonenBussen. Ida er fortsatt lettere hysterisk, og Tulip finner igjen frem eddikflasken sin, men denne gangen er det ikke for å prøve å vekke opp noen, men legge ned noen ...

Lysene kom nærmere og nærmere, i et godt lag med ulingen. Lill plukker opp telefonen sin, men da kom hun på at hun måtte ringe russisk politi. Det turte hun ikke, og plukket med seg Ganzie, og brukte henne som et skjold i frykt for det som ventet dem.

WROOOOM, sa det. Ut kommer det noen med lyst, langt hår. Personen bryter opp bussdøren i ekte Chuck Norrisstil, og vifter håret sitt frem og tilbake, og en dyp stemme entrer bussarenaen ...

- Hei, damer! Korleis står det til her? Eg las at de skulle til Budapest, og tenkte å spore dykk undervegs. Før de køyrde, putta eg ein GPS under bussen deira, så eg kunne spore de til kvar og ei tid!, sa OlavEmil.

Plutselig ble det mer liv i bussen, for der våknet plutselig Siri. Siri skriker høylytt i frykt, undulatene til Lola Pagola slipper ut av bussen, for OlavEmil hadde ikke lukket noen bussdør etter Chuck Norrisstuntet sitt.

OlavEmil ler rått. Han ler ondt. Han ler så hele bussen rister. Han vifter hendene mot traileren sin, og ut kommer det enda flere folk.

- Vennligst si "hei" til haremet mitt!, sa OlavEmil. Vi er her for å redde dykk ... for bussen kan havarere når som helst. Muahahaha. OlavEmil ler rått og lenge, og ut av traileren og inn i bussen kommer både Yodel, TonjeM, Ia og Monica123. JeanetteH brøyter seg frem fra bakerste raden i bussen og kaster en GPS mot gjengen. Det skulle hun ikke ha gjort ...

- De trudde at eg allereie var med? No kan de tru om att!, sa OlavEmil. Alle ser skrekkslagne ut, og lurer på hvem personen som dukket opp tidligere ... men den personen var nemlig ...

Sender ballen videre til SFX! Eller Loke om hun kan.

[SFX]

...allerede inkludert i gjengen. Så her sto de, to gjenger og to Olav Emil'er. Gjengen skulle uten tvil konsolideres for å reise videre sammen til Budapest, men alle visste at det var strengt forbudt å operere med flere nick, og det var også restriksjoner på å ha for like nick. To Olav Emil'er var helt klart i strid med Hundesonens regelverk, på den ene eller den andre måten.

Fra et sete midt i bussen kom et misfornøyd grynt - det var SoppenCamilla, som de hadde plukket opp et sted mellom Finland og Russland, siden hun var tilbake hos sin baltiske lege for rutinekontroll. Hun hadde fått beskjed om å sove ut og la kroppen hvile etter et hasardiøst treningsregime som hadde gått for langt - barbakkridning på hest var rett og slett ikke å anbefale. Og nå ble hun avbrutt i søvnen, uten å skjønne hva tumultene var for noe.

Mens Soppen hadde fått stablet seg på beina, var alle sammen kommet seg inn på bussen og hadde slått seg ned i ulike seter. Siri og 2ne stirret skeptisk fra den ene Olav til den andre Emil, og forsøkte å skjønne hva dette var.

"Keanue Reeves..." hvisker plutselig SFX hest, og den eneste som hører henne er hennes gode nabo. JeanetteH har sansen for kjekke mannfolk, men hun skjønner med en gang at det ikke er maskulin estetikk som oppsluker naboens hode akkurat nå. Smidig og diskret som en sniper i Kosovo lirker hun seg fram til bussjåføren, og får lukket - og låst - alle dørene. Det er mye mulig de ikke trenger å kjøre idiot og bryte russiske fartsgrenser, men det er et mysterium ombord på denne bussen, og ingen får komme ut før det er oppklart.

TonjeM og Margrete stønner når de oppdager hva som har skjedd, for de kunne virkelig, virkelig trenge en røyk akkurat nå.

Tulip er handlekraften selv, og får geleidet en OlavEmil til setet tvers over for den andre Olav Emil. Sonenjentene titter på den ene og den andre, fram og tilbake. Hva er dette for noe?

Synnøve begynner å snakke om Twilight og parallelle dimensjoner, Ganzie lurer på om det kan være snakk om polyjuice, mens Djervekvinnen forsøker å få tak i Espen for å sjekke om det er noen bugs på Sonen som fører til dobbeltposter som dette.

SoppenCamilla har endelig fått i seg litt mat, og er nå klar nok i hodet til å skjønne hva som har skjedd. Hun åpner munnen som for å si noe, men venter litt. Lill ser at hun holder tilbake, og smiler oppmuntrende. "Har du kjøpt noe nytt på eBay?" spør hun og blunker lurt til Soppen for å få henne til å slappe av. Soppen svelger tungt, før hun lukker munnen, åpner munnen, puster tungt som for å sjekke om hun har oksygen nok, nynner svakt på noen vilkårlige toner som for å varme opp stemmebåndene, før hun tar et lite steg bak ut av sirkelen som omkranser Olav Emil 1 og 2.

De andre på bussen ser bevegelse i øyekroken, og snur seg mot Soppen, uten å fjerne all oppmerksomhet fra de to mennene ombord, fullstendig sikre i sin mistanke om at dette er to personer de ikke kan stole på akkurat nå.

"En av dem må åpenbart være en fake", konstaterer SoppenCamilla matter-of-factly, og trekker pusten for å komme med nye Soppens Visdomsord. "Alle vet at den russiske mafiaen gjør ting som ikke tåler dagens lys, og etter å ha gått til baltisk lege nå i et år vet jeg mer enn jeg liker å vite om mafiaen. Dere aner ikke hva slags talent de har." Soppen virker litt redd, men holder ryggen rak og titter trygt på sine gode sonenvenner. "Har dere sett Politiskolen?" spør hun plutselig.

"Ja, for den er det jo bare 14 deler av, så saklig at vi skjønner hva du prater om nå," parerer 2ne, med et lite glimt i øyet.

Soppen sukker oppgitt, frustrert over å bli avbrutt, men forsøker å oppklare.

"Har dere sett den hvor det er to identiske borgermestere, og de må bruke et knep for å avsløre hvem som er original og hvem som er skurken?"

Noen av sonisene er mer oppdatert på sin mer eller mindre flaue Politiskolekunnskap, og nikker gjenkjennende.

"Russiske kirurger er i stand til å kopiere fjes og sette de på andre personer", forklarer Soppen. Det blir helt stille på bussen, men Tulip og JeanetteH går nærmere OlavEmil og Olav Emil for å forhindre at de skal flytte seg. "Face/off, gummifjes, jeg vet ikke hvordan de gjør det, men en kan feste andres fjes over sitt eget. Men akkurat som i Politiskolen, er fjeset løst rundt nesa, så ved å dra i nesa kan en finne ut om fjeset sitter fast eller går av..."

Tausheten er overdøvende, ikke en gang LolaPagolas undulater har noe å si lenger.

"Så...", begynner Raksha, mens hun står litt gjemt bak Margrete, som også forsøker å gjemme seg bak Raksha.

"Men herregud", mumler Belgerpia og himler med øynene mot 2ne. De rister begge oppgitt på hodene sine over disse tafatte sonisene som bare går rundt grøten, og strener bort til hver sin Olav og Emil.

De griper hver sin nese og begynner å dra. 2ne har fingrene rundt Olav Emil den venstre, og bortsett fra noen nesehår som lugges ut, skjer det ingenting. Mens hos Belgerpia på den høyre mannen skjer det noe, og nesa blir lengre og lengre...

En blanding av kvalte skrik, kraftige innpust, høylydte gulp og frustrerte stønn fyller bussen. Jo lengre nesa blir, jo mer høylydt blir uroen i bussen. Alles øyne er rettet mot Pinocchionesa...

**

Jeg utfordrer 2ne til å skrive videre, eventuelt Line.

[SFX]

Bussen gynger urovekkende som en reaksjon på det samlede, spontane hoppet som en samlet Sonengjeng gjør når Pinocchionesa løsner med en intens schwuppe-lyd - som lyden av en grand danois som streber seg gjennom tung gjørme og løfter de lange beina opp med schwupp-schwupp-schwupp.

Raksha og Margrete holder rundt hverandre og gjemmer øynene bak den andres hår. 2ne er for en gangs skyld målløs. "Lavkarbo!" utbryter Line og Lill, men ingen vet hvorfor. Djervekvinnen utbryter lettet "ingen dobbeltpostbug!", og er takknemlig for at hun kan logge inn på sonen uten å frykte en dullion moderatorplikter å ta seg av. JeanetteH rynker panna, klarer ikke helt å plassere synet hun har foran seg. SFX står tvekroket og råflirer, støttet av Gråtass som har litt mer sjøbein, men ler like hjertelig. Ganzie er ikke mer forvirret enn at hun får tatt en del bilder av alle de ulike ansiktsuttrykkene. Belgerpia har latt hånden med pinnochiomaska falle ned langs kroppen, skakker på hodet og ser nysgjerrig på personen hun har avdekket. I bakgrunnen hopper SoppenCamilla hjertelig og fniser mens hun utbryter "aprilsnarr! Jeg vet vel ingenting om noen russisk mafia!"

OlavEmil er den første som faktisk sier noe fornuftig, og snur seg mot sin forhenværende doppelganger, rekker fram høyrehånda, og presenterer seg. "Eg heiter for OlavEmil", sier han med et intens blikk som uten ord tydelig forklarer at jenta hans speilbilde nå er gjort om til ikke har noen annen utvei enn å forklare seg.

Jenta rekker ut sin høyre arm mot OlavEmil, smiler lurt og blunker lekent til ham.

"KensingtonGateCollies", svarer hun.

Med de ordene snapper Lill ut av sin karbotranse, og det er som om hun ser på den nye passasjeren for første gang, før hun hviner begeistret og hiver seg i armene på jenta. Flere andre av sonisene ler lettet, og ønsker KensingtonGateCollies velkommen, mens de lett mobbende og lett påpekende spør om hun ikke har et litt kortere nick de kan bruke for henne.

Noen av sonisene henger ikke helt med, de drar ikke kjensel på nicket, og vet ikke helt om dette er et sonenmedlem, eller en Canisblindpassasjer.

KensingtonGateCollies er både oppvakt og nøktern, så hun forklarer kjapt hvorfor hun ble med på turen på denne måten.

"Jeg har blitt hektet på sonen - jeg har forsøkt å holde meg unna, men jeg må inn for å lese og skrive, og trenger en daglig dose sone. Men det er ikke alltid like lett å bli en del av kjernen og SGT'er", sier hun, smiler, blunker og viser at hun både fleiper og er litt seriøs. "OlavEmil er så populær blant dere - stakkars fyren, dere hiver dere jo over alt testosteron som måtte svinse innom sonen. Men når han har vært borte en stund blir han etterlyst. Så jeg ville bare kjenne litt på hvordan det var å være så ønsket på sonen. Dessuten, jeg har vært i Russland før for å få tatovering, og nå som jeg spiller bass i et rockeband trengte jeg å få mer farge på kroppen. Så da slo jeg to fluer i samme smekk", sier hun enkelt.

JeanetteH, som nå har kjent igjen sin nabo fra gamle dager, er i fyr og flamme, og ber om å få se den nye tatoveringen. De vrir og vrenger på kroppene sine for å sammenligne fargene de har fått permanent tegnet på kroppens baksider.

Gjengen begynner å samle seg, fordeler seg på setene, og spiser lavkarbolunsjen Line har mikset i tumultene. Alle ser på hverandre for å se om noen tar ansvar for å få gjengen videre på sin ferd, og i det LolaPagola skal til å påpeke at det vel bare er å kjøre videre sørover mot Budapest, hører de ulet igjen.

Et langtrukkent, sårt og intenst ul kan høres over skravlingen, som sakte stilner mens alle forsøker å avsløre retningen for lyden. Lyden blir mer og mer intens, men ingen klarer å se noe i den russiske tåken.

Brått skvetter hele bussen til - lyden av et bløtt smell i frontruta kvepper flesteparten, og resten skvetter når bussjåføren et halvt sekund etterpå i forfjamselsen ramler og faller over hornet på bussen. Ulet har gitt seg, og bærten forsvinner også etter hvert som bussjåføren får samlet seg.

"Hva ****..." mumler flere, uten å røre seg.

JeanetteH sukker oppgitt.

"Vel, jeg er vant til å legge ut feltsøk, så jeg klarer vel å sjekke hva som fløy inn i frontruta vår også", sier hun og får sjåføren til å låse opp dørene igjen. Siri blir med - feltsøk er tross alt en hatøvelse for Willy, så dette kan hun, dessverre.

Jentene blir ikke lenge borte, før de kommer gående inn igjen med en todimensjonell fugl av noe slag. Den dirrer, og de kan høre et svakt ul syde ut fra det de antar ville vært et nebb. Fuglen er farget som regnbuen, samtidig som den framstår som grå og i sort/hvitt. Den glitrer og skinner, samtidig som den virker støvete og skitten. Ingen klarer helt å forstå hva dette er - noe bra, noe dårlig? JeanetteH lukter på den uten å bli klokere, og Siri studerer den - men hun kjenner det igjen som noe av det hun har bygget viltoverganger for noen gang.

Det er Djervekvinnen som avslører mysteriet for dem.

"Det der er jo en PM", sier hun oppgitt - samtlige ombord i denne bussen har da vel opplevd å motta PM før? Flokken av forvirrede øyne hun møtes med avslører at de ikke tar PM'en like selvfølgelig som hun gjør. Hun sukker oppgitt, før hun forklarer, etter å mumle noen ord om østlendinger. "Det der er hvordan PM'er ser ut når de fjernes ut fra sonen og nettet. Noen har tydeligvis vært veldig ivrig på å nå ut med et budskap og hatt kunnskap om hvordan en får sendt ting i lufta. Så nå har dere fått en PM. Skal ingen lese den?"

Jeanette, som fremdeles holder forsiktig i PM'en, vrir og vender på PM'en for å finne noe tekst, men det er ikke før hun tilfeldigvis kommer bort i en vinge hvor det står F5 at en pergamentrull åpenbarer seg ut av det tidliere antatte nebbet. Samtidig stilner den svake ulelyden. Siri tar tak i rullen, åpner den og leser høyt.

"Hundesonen!" starter hun. "Jeg fikk en unik mulighet til å sette meg bak spakene, så jeg har fått chartret et fly gjennom mine kontakter. Det har avgang fra TRF (flyplassen på Torp, for de som ikke skjønte det) tirsdag klokken 1700, og ankomst POZ (Poznan, Polen) 2100 lokal tid. Jeg har sendt ut e-tickets til alle aktuelle kandidater, og tar med de fra sonen som ikke fikk være med i deres eksklusive gjeng, men som likevel vil være med på dette eventyret. Jeg drar hjem igjen med en gang for å gå en tur på fjellet med samboeren min og hunden, men jeg kan ikke takke nei til en pilotmulighet".

Siri ser på alle sammen, før hun avslutter at det er signert Kangerlussuaq.

"Så da bør vi også være i Polen tirsdag kveld", konkluderer JeanetteH.

Som om det var en innlært øvelse, snur hele gjengen seg mot sjåførplassen, og utbryter i et livlig kor: "Mot Poznan!"

Bussjåføren snur seg mot gjengen, helt uttrykksløs i fjeset - han er tross alt betalt for å være en bussjåfør med godt humør, men noen ting er det vanskelig å ta med godt humør.

"Dere vet, det å finne et høl i Polen ville vært mye lettere om vi ikke hadde kvittet oss med GPS'en min", sier han i en behersket og nesten rolig stemme. Likevel vrir han nøkkelen om i tenningen, setter bussen i første gir, og kjører sakte ut av veiskuldra de har okkupert de siste timene. Jentene fniser frydefullt, spent på eventyret som venter dem, mens Olav Emil går kjapt fram til sjåføren for å diskutere veivalg, rute, fartsgrenser og bestikkelser av grensepolitiet de uten tvil vil møte på deres ferd.

[SoppenCamilla]

Mens Sonenbussen snirpet og trillet seg gjennom Russlands "fabelaktig imponerande" (sitat den ekte OlavEmil), skjedde det ting også i moderlandet, Norge. Toril, Argyros og Kaja-T&A satt nemlig klemt sammen inne i en minibuss slæsj flyttebil, med alle tingene til Argyros. Totalt uvitende om Sonen-Budapest-tur, var de på vei hjem til Raksha og den gale naboen hennes. Toril og Argyros skravlet i munnen på hverandre for å fortelle Kaja-T&A hvor fantastisk snill hun var som fikk tak i en minibuss og som gadd å kjøre hele den veien fra det blide sørland, og til dyrehagen på Rena.

"..jeg mener det, jeg er evig takknemlSTOPP!" skrek Argyros. Kaja-T&A trampet bremsen nesten gjennom gulvet, og da minibussen stod stille, var det lange, mørke bremsespor i veien bak dem, og lukten av svidd gummi fylte nesene deres. "Hva er det som skjer?!" utbrøt Toril. "Vi holdt på å kjøre på... en liten... Men er ikke det..?" stotret Argyros. "Men snakk da, kvinne!" hveste Kaja-T&A. "Det er... Zima? Og... Aya?!" fikk Argyros frem. Og jaggu, langs kanten av veien, med ryggsekk på ryggen, Norgesflagg i hånden, og bunad, der stod Aya og haiket! Hun gjenkjente de tre sonisene, og hvinte av glede. Hun løp frem til minibussen og klemte inn sine egne eiendeler, før hun skviste seg selv og Zima inn med de tre andre jentene. "HEI!" ropte hun, av pur glede. "Så heldig jeg var som traff dere! Jeg trodde jeg måtte sitte på med noen skikkelige forbrytere, jeg nå, noen som plukker opp jenter langs landeveien. Vel, dette er jo den såkalte Bibelstripa da, så kanskje ikke allikevel, men jeg er uansett glad for å se dere!" kvitret hun. De tre jentene skjønte ingen ting, men smilte spakt, og nikket. Kaja-T&A satte bilen i gir, og putlet videre. "Hvor skal du egentlig?" spurte hun. "Hvor skal jeg??" spurte Aya forundret. "Hvor skal vi, mener dere vel?" Og dermed satte Aya i gang med å oppdatere jentene om Budapest-turen, og hvordan de måtte forte seg til Torp for å ta flyet til Polen.

I sann sonenstil var det ikke et tvilsomt sekund i sinnet til jentene, så de satte klampen i bånn, og raste avgårde for å sette av Zima hos hundepasserene sine, og heldigvis kunne de låne plass til å sette fra seg hele flyttelasset til Argyros der også. Dermed var det plass i bilen, og de fikk plukket opp HHC i Porsgrunn, for hun var hjemme på besøk hos foreldrene sine, og på Statoilen ved e18 fant de LivB vandrende rundt da de skulle fylle drivstoff og kjøpe ostepølser, så hun fikk sitte på videre til Torp hun også. I Larvik hentet de en striglet og klar Caroline, i rosa skjørtedress som hun nettopp hadde kjøpt på nettet til naboen (for hun hadde ikke nett selv, påpekte hun), og da var minibussen full. Skravlinga opphørte ikke et sekund!

Vel fremme på Torp, møtte den lille gjengen Toya, Kine:), Loke, Marianne&Java, AnetteH, Papillon, SusanneL, pippin, SandyEyeCandy, Marvin og Monica. Alle var kjempeglade for at det dukket opp så mange, og spente på hvem som allerede var i bussen, og litt nervøse for om de faktisk kom til å bli plukket opp i Polen. Da flyet ankom var alle sprudlende og blide, klare til avreise. De ble overrasket da de satte seg ned, og oppdaget at det kun var soniser på flyet! Sant nok hadde jo Kangerlussuaq sendt dem pm, men de forventet ikke et reint sonenfly allikevel! Den vanlige sikkerhetsinstruksjonen var erstattet med kalde, harde fakta om flyet, om piloten (Kangerlussuaq), og hvordan det statistisk sett ikke var mulig å dø i løpet av akkurat denne turen, så det var ikke noe å være redde for. Innen flyet var klart til avgang, hadde flesteparten av sonisene sovnet. Kangerlussuaq gryntet fornøyd, planen hennes om å berolige sonisene var vellykket. Hun tok så på seg pilothatten og pilotbrillene, og førte flyet trygt og behagelig til Poznan, der hun avsluttet turen med "Takk for at dere fløy med Kangerreiser!"

Da sonisene gikk av flyet og kom inn i ankomsthallen, ble de møtt av et syn de overhode ikke hadde forventet. Etterhvert som de våknet på flyet, hadde de innledet samtaler om hva de trodde kom til å skje da de landet i Poznan, og de hadde riktignok vært spente på om sonenbussen ville rekke dit tidsnok, men dette var noe de ikke hadde hatt i sine villeste fantasier, engang.

Sånn, nå rekker jeg ikke mer, jeg får komme tilbake sterkere en annen gang! Værsågod neste!