Gå til innhold
Hundesonen.no

PULS: Slankeoperasjon for unge og Kari Jaquesson's bloggpost


Mirai
 Share

Recommended Posts

Har ikke sett PULS-programmet, men det står litt i artikkelen her hva den handlet om.

http://www.side2.no/...ticleId=3342384

Kari Jaquesson skrev også et blogginnlegg etter programmet:

"Vi skal ikke operere unge fete."

Hun fikk jo hard kritikk forrige gang hun skrev på bloggen sin om overvekt, at man ikke HAR fedme, man ER feit.

Syns det er leit at disse to i programmet blir brukt som eneste eksempel, men det generelle poenget hennes er vel at foreldre må ta ansvar for kostholdsvaner hos barna sine, og aktivt komme seg ut med dem om de ser at det er på vei til å gå galt. Hun er jo kjent for å ikke legge noe mellom.

Selv syns jeg det er trist at en 17-åring har kommet dit at h*n må søke om operasjon, et inngrep som varer resten av livet, og "ingenting" har blitt gjort. Barn kan ikke forventes å ta ansvar for sitt eget kosthold eller livsstilsvaner.

PS: forstår det kan være et sårt tema for mange, prøv å hold det saklig :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes dette er forsåvidt et både interessant og hjerteskjærende tema. Og jeg blir dypt deprimert av at verden faktisk ikke er blitt bedre vedr gymtimer i skolen enn da jeg selv gikk på skolen.

Det er fortvilende at en 17-åring/ungt menneske går til det skrittet å få en slankeoperasjon. Samtidig synes jeg det er fantastisk flott at de får muligheten - og jeg håper at alle de som har bruk for/kan ha hjelp av en slik operasjon får det fortere enn svint (men en sånn operasjon er selvfølgelig ikke egnet for alle).

Når det gjelder Kari Jaquesson, har jeg tidligere syntes hun var det mest ufordragelige, ufølsomme mennesket med det typiske "slanke mennesket som egentlig ikke er så glad i mat og som sprudler over av energi helt av seg selv" sin lettvinte kjekk-og-grei holdning til dette med overvekt. Men hun har vært mykere denne gangen synes jeg - snakket om dette med hjertets sug i forhold til de som overspiser - fint og vakkert formulert.

Men når det er sagt, forebygging bør jo være essensen. Barn har ikke ansvar for egen overvekt. Man kan skylde på foreldrene, men det er veldig lite konstruktivt synes jeg. Man må ta utgangspunkt i at akkurat som ikke alle foreldre er istand til å hjelpe barna sine med feks mattelekser så er ikke alle foreldre nødvendigvis i stand til å skjønne dette med overvekt på noen som helst fornuftig måte. Og da er det i prinsippet barnehage, helsestasjon, skolesøster, skole arenaene som bør gi barna verktøyet nødvendig for å slippe sykelig overvekt senere.

Når det er sagt, så grøsser jeg av forslaget om at det skal være 1 time gym for alle i skolen hver dag. For gym-timer er tydligvis ikke blitt noe bedre for de som av ulike grunner kanskje ikke er konkurranseorienterte eller mangler de fysiske ferdighetene som skal til. Hvorfor kan ikke disse gymtimene gå ut på å lære barn å nyte å bevege seg, å bli gode og slitne i kroppen og kjenne det fysiske velværet ved det? Alt skal liksom være prestasjonsorientert idrett og de som allerede er disponert for sykelig overvekt faller bare enda mer i fra. Samtidig må selvfølgelig de som elsker konkurranse, er gode i idrett ha mulighet de også, men sånt kunne kanskje heller være aktivitet utenfor skoletiden?

Selv var jeg svært overvektig som barn, primært av mangel på bevegelse. Jeg var svært nærsynt i tillegg til å ha svært dårlig motorikk (en arvelig greie faktisk..). Mine foreldre prøvde litt tafatt å ta tak, dro oss ut på tur men de turene var jo så utrivelige og (derfor) svært sporadiske. Min mor mente feks at det var ufeminint å bli svett, så sånt fikk man jo ikke lov til. Hun skal ikke bebreides det for slik var det den gangen. Men skolen og gymtimene.. å kjære som jeg gruet meg for de. Dårlig kondisjon, superklønete og så ikke noe i tillegg for jeg fikk ikke ha på brillene. Kanonball var et mareritt uten like, jeg så jo ikke ballen før i siste liten og hadde ikke sjans å komme unna. Legg til at mange la sin ære i å treffe hardest mulig.. hoppe over kasse når man ikke så kassen før man var et par meter unna osv. Jeg var et omvandrende blåmerke gjennom skoletiden. Ydmykelsen ved at hver gang det var lagspill (veldig populært i skolen av en eller annen grunn) så stod "kapteinene" og kranglet om hvem som skulle ha meg på laget "Nei, jeg hadde henne forrige uke nå er det deres tur" osv. Dette var altså for 40 år siden - og det høres ut som gymtimene fortsatt er slik mange steder?

Da jeg var 14 fikk vi hund, og det var vendepunktet for min del. Å gå tur med hund, da måtte man jo bevege seg, men man merket det jo ikke i gleden av å holde på med hunden. Å utvikle kondisjon samtidig med at valpen vokste til og skulle ha mer og mer mosjon. Å oppdage at det var fantastisk å være ute, fantastisk å føle at man brukte kroppen - men alltid på en måte man mestret - det er det som mangler for mange tror jeg.

  • Like 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helse Norge burde legge mer penger i kostveiledning og hjelp til livsstilsendringer fremfor å innvilge barn slankeoperasjoner. Dette er et stort inngrep, det medfører alltid risiko når man legges under i narkose og det er ikke nødvendigvis et varig inngrep. Det er de som øker i vekt igjen fordi oppfølgingen og veiledning i forhold til kostholdsendring er mangelfull. I tillegg er det fler som opplever bivirkninger som ikke alltid er så veldig koselige, spesielt ikke for unge mennesker.

Moscova Marit har jo delt sin erfarig med slankeoperasjon. Ikke spesielt positiv den.

HER er det også noen som ikke har utelukkende positive opplevelser rundt dette.

Eller HER

Så, jeg synes ikke det er fantastisk flott at barn får muligheten til slankeoperasjon! De og familien burde få hjelp til kostholdsveiledning og oppfølging fremfor operasjoner eller medisiner.

Nå har de startet med å veie barna på skolen. Jeg håper de der også fanger opp de barn som er undervektige, for man behøver ikke veie et barn for å se om det er for tykt eller ikke. Men de undervektige ser man det ikke så godt på når de har på klær. Og disse med deres familier burde også få kostholdsveiledning.

Jeg er i mot denne veiingen, for det eneste det bidrar med er å gjøre de barna som er overvektige enda mer bevisste på at de er det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skriver mye fint her, TonjeM. Jeg var ikke overvektig som ungdom, men slet likevel med gymtimene. Jeg er elendig i all slags ballsport, og brukte mye energi på å lære meg en teknikk for å unngå å få ballen samtidig som jeg tilsynelatende så aktiv og interessert ut. Slitsomt, og skulle jeg hatt en time med det hver dag ville skolegangen min blitt mye mindre lystbetont. Det må jo oppleves enda verre for de som i tillegg er overvektige.

Jeg skal ikke gjøre dette til en kostholdsdebatt, men det er interessant at overvekten har eksplodert blant unge i samme periode som vi som samfunn har vært ekstremt "fettskremte" og hvor det meste av fett erstattes med stivelse. Jeg tror dette har bidratt sterkt til økende overvekt, kanskje til og med i like stor grad som mindre aktivitet.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I Hammerfest har de er spennende prosjekt på gang om overvekt hos barn og det er et forskningsområde det satses på. Høgskolen i Oslo og Akershus har også et satsningsområde på det. Jeg gleder meg til dataene kommer derfra.

Flere undersøkelser viser at lav sosiøkonomisk status har innvirkning på vekten hos barn. Man kan undre seg på om det kommer av kunnskapen om bra mat som er for dårlig eller økonomien for å kjøpe bra mat er dårlig. Men disse forskningsresultatene henviser til hverandre og det er visstnok for lite forskning på overvekt hos barn for at man kan si noe om hvordan det virkelig er. Men disse undersøkelsene konkluderer med at det er en forskjell på sosioøkonomisk status, men dette er vanskelig å forholde seg til, for da har man fort et klasseskille.

Det er flere faktorer som spiller inn på overvekt hos barn: arv, miljø, ernæring, aktivitet, kultur og sosioøkonomisk status. Så det er jo en sammensatt problemstilling som samfunnet absolutt burde ta ansvar for.

Når det gjelder forebygging viser det seg at forebygging allerede i barnehagen har innvirkning i voksenlivet. Men det krever oppfølging. Kunnskap er nok roten til mye godt, tenker jeg.

Kilder: Kops Studien 2007, Fetma - problem och åtgärder. SBU og Bacheloroppgave: Hvordan kan sykepleiere forebygge fedme hos barn 5-12 år, Høgskolen i Akershus.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror Jaquesson har gode intensjoner, men hun klarer ikke alltid å formidle budskapene sine på en god måte. Det kommer ofte ut slik at enkelte garantert føler seg tråkka på. Jeg må si jeg tenkte litt i de samme baner som Jaquesson under Puls-innslaget; hvorfor har ikke familien til den flotte unge jenta tatt noen grep? Det er som hun sa i debattprogrammet; mammaen hennes hadde ikke sittet og sett på at alle tennene i munnen hennes hadde råtnet. Det er jo noe sant i det.

Men allikevel synes jeg Jaquesson har en tendens til å snakke uten at hun åpenbart har tenkt igjenom hvordan folk vil motta det. F eks uttalelsene hennes om feite folk var jo dømt til å såre mange. Mulig at det er noe sannhet i det, men dersom hun ønsker at folk skal dra nytte av rådene hennes, er jo ikke den slags noe bra virkemiddel. Når man leser på forsiden av VG at "feite folk er late" blir man ikke motivert. Det samme med dette med operasjoner. Hun gikk altfor personlig ut i forhold til jenta i Puls og moren hennes.

Ellers er vel alle enige om at forebygging er det viktigste, problemet er vel å få folk motivert.

Jeg synes personlig en time gym om dagen høres topp ut, men det bør legges opp helt annerledes enn de tradisjonelle gymtimene. På min sønns skole har de noe som heter gym og noe som heter fysisk fostring, som stort sett går ut på å gjøre noe som ungene synes er gøy utendørs. Det kan være ballspill, aking eller turer.

Det er jo nettopp når man er ung at man legger grunnlaget, og det er jo så utrolig viktig å finne en aktivitet som man liker. Det bør være fokuset fremfor å tvinge hele klassen gjenom en hinderløype eller å løpe 1500 fortest mulig.

Jaquesson skaper i alle fall debatt og engasjement, det skal hun ha. Men jeg tror ikke utspillene hennes har den effekten hun ønsker i det hele tatt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn kort nevnt om gym, så trenger vi bedre gymlærere som legger opp annerledes. Tenker f. eks at man har mer stasjonstrening, hvor det ikke er den beste tiden eller den høyeste vekta som gjelder, men at man ER med, at man rører seg, og alle har likt grunnlag. Ja til mer gym, men også til høyere kvalitet på gymmen sånn at det er en time alle kan glede seg til.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nesten så jeg får lyst til å bli gymlærer, fordi det er så usansynlig mye som burde vært anderledes i gymtimene, hvertfall da jeg gikk på skole, og det er ikke sååå mange år siden. Har enda mareritt om gymtimer og gymlærere. Men læreplanen i gym er ikke lagt opp for trivsel, den er lagt opp for prestajsoner.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nesten så jeg får lyst til å bli gymlærer, fordi det er så usansynlig mye som burde vært anderledes i gymtimene, hvertfall da jeg gikk på skole, og det er ikke sååå mange år siden. Har enda mareritt om gymtimer og gymlærere. Men læreplanen i gym er ikke lagt opp for trivsel, den er lagt opp for prestajsoner.

Haha, jeg tenkte det samme ;) Jeg har bare hatt positive opplevelser fra mine gymtimer, men så var jeg aktiv med ski og fotball, så jeg likte jo både ballspill og konkurranse. Men jeg tenker det må være en bra viktig jobb man har som gymlærer, å lære barn og unge å bli glad i å bevege seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hovedmålet med faget gym bør rett og slett være å få ungene/ungdommene til å bevege seg. Og gjerne utendørs. Har en datter på ungdomskolen og hun forteller stadig om klassevenniner som griner(!?) i gymtimene pga at de på død og liv skal spille kanonball og andre røffe ballspill som ikke alle behersker og ennå færre har glede av. Det bør da være mulig å dele opp i grupper i gymmen, noe de nå gjør i veldig stor grad i alle fag, har jeg inntrykk av.

Det er helt åpenbart at mange får en evigvarende aversjon mot alt som heter sport pga elendige gymlærere. Det er jo mye bedre at enkelte i stedet for å spille ballspill f eks GÅR ett par km. Bare det å komme seg ut og bli bittelitt andpustne er veldig uvandt for mange.

Selv har jeg alltid likt gym og har egentlig selv bare gode erfaringer, men det er jo et tankekors å registrere at gymmen er den samme i dag som når jeg gikk på ungdomskolen for 30 år siden. For ungdommen og deres vaner har jo endret seg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte også at om de ikke hadde gym, som i lagspill og høy aktivitet, så kunne de gått en runde som hadde tatt en times tid i normal fart. Om de da hadde gått samme runden ville flere kunnet måle egen innsats i at de etter en stund klarer å gå runden på kortere tid.

Når de går får de rørt på seg uten at de trenger og skifte om til gymklær, de kan gå sammen og skravle - og det er ingen som føler de er mindre verdt. Er det noen som er så overvektige at de ikke klarer å gå en liten time bør det settes inn andre tiltak. Om det er slankeoperasjon har jeg egentlig ikke laget meg en mening om.

I vår hverdag så går det i normal husmannskost, men vi spiser også godterier. Ingen av våre to barn tegner til å bli overvektige enda i allefall. De er med på organisert idrett en til to ganger i uka gjennom idrettsskolen/idrettslaget. Vi er ellers mye ute på turer i helgene og har et normalt aktivt liv vil jeg si.

Om jeg hadde sett at en av mine begynte og legge på seg tror jeg at jeg ville tatt en samtale med barnet, sånn at vi sammen kunne funnet ut hvordan livet skulle blitt lettere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Vil så klart si litt her.

Har sett diskusjonene og det som kom lite fram er jo at mye av feilspisingen skjer med følelser. Hvor er psykolog/psykiate/psykiatrisksykepleier som kan følge opp den som blir opperert. Finnes det? Syntes det er viktig å få med seg. Også syntes jeg det er mye dårlig selvtillit blandt de unge i dag. Noe av den er skult blandt rappkjefta og noe syntes godt. Gi dem en enkel oppgave og dem tørr ikke fordi det ikke er vist først i minste detalj og du står ved sidenav dem.og støtter dem gjennom oppgaven.

Og når det gjelser barn og det at foreldre må følge opp. Det er ikke altid like lett. Har jobet på bensinstasjon og jobber i butikk. Det jeg ser er at ungdom er inne og handler godis/skolebrød og andre usunne ting. Her tror jeg at foreldre trenger hjelp av skole til å bevistgjøre barnene at velger du den type mat så blir det san og velger du den. Altså skolekjøkken med god nok økonomi bør inføres igjen. Husker da jeg hadde skolekjøkken så hadde læreren 5 kr per elev å bruke til å få til et bra måltid per elev. Jeg er 45 år. Altså i dag tror jeg vi mangler mye kunskap om mat som vi fikk før.

JEg har altid likt å bevege meg så det med en time gym hver dag syntes jeg er bra. Men ut fra dagens situasjon og stille sitting så bør vi faktisk gå ned til å lære å leke og være i aktivitet uten at vi tenker så fryktelig mye over det. Til å få bredde i det. Hver gym time kan ikke være san lagt opp at alle blir like fornøyde for det er det ikke kapasitet til men jeg syntes det er trist når dem fortsatt spiller mye kanonball i gymtimen for den er bare for utvalgte. Så klart vil sant koste men hva vil fedmen etter hvert koste?

Har selv vært overvektig og mistrivdes. Har også mye i forhold til mat både når det gjelder følelser og det at jeg ikke har blitt trodd på når det gjaldt mageplagene og at det var noe mat jeg ikke tålte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er i grunnen veldig delt når det gjelder å gi unge slankeoperasjon.

Da skal det meste være prøvd, OG pasienten SKAL ha gjennomført en livsstilendring.

For livet etter en slankeoperasjon er knallhard jobbing, og ja jeg snakker av egen erfaring.

Dessverre kan man ta en slik operasjon, fortsette å leve på cola og sjokolade og fortsattt rase ned i vekt.

Men, har man da ikke gjort jobben sin, lagt om kostholdet og tillagt seg en sunn livsstil, ja da kommer vekten snikende etter noen år.

Og da er det ingen vei tilbake...

Da er alt prøvd.

Dette er grunnen til at jeg er litt usikker på om slankeoperasjon er et riktig valg for ungdom...

Jeg er veldig usikker på om en på 16 år klarer å gjøre en slik endring i livet sitt.

Fra å kanskje leve på et usunt og ujevnt kosthold, og til å slavisk spise 6 små måltider resten av livet.

Når man uansett går ned i vekt på cola og sjokkis, hvorfor endre det da?

Dette er vanskelig som voksen, enda værre som ung...

Det er jo et faktum at ungdom tenker annerledes enn oss voksne, sånn er det jo bare.

Derfor mener jeg at det må en livsstilendring til før ungdom får en slik operasjon.

Det er jo mange grunnen til overvekt.

Oversspising og null aktivitet er ikke alltid grunnen.

Selv gikk jeg fra full fysisk tung jobb og et aktivt liv som konkurranserytter til livet som kronisk smertepasient på tunge smertestillende og et stillesittende liv.

Hadde aldri vært tynn, men da eksploderte det fulllstendig.

Satt ikke hjemme og overspiste, tvert imot.

Medisinene jeg går på tar fra meg all matlyst, likevel kom kiloene...

Nå er det noen år siden jeg tok opp banklån og tok slankeoperasjon privat.

Hadde krav på det gjennom det offentlige, men med en lege som ikke jobbet på lag blei veien vanskelig.

Så vi lånte heller penger, og jeg tok operasjonen privat.

Har halvvert min kroppsvekt, og er i dag nesten normalvektig.

Det vanlige er at man går ned ca 80% av overvekten, noen mer, andre mindre.

Gikk ned ca 90% av min overvekt.

Livet ettterpå er preget av spising og drikking etter klokka, noe som gir mange utfordringer, spesielt på reiser.

Slurver jeg går jeg i bakken, sånn er det bare.

Har hatt minimalt med ubehag i forhold til andre.

Kan fortsatt bli akutt kvalm av mat, men det lærer man seg å leve med.

Jeg har endta livet mitt 100%, men det har jammen ikke vært enkelt.

Fra å spise 1 gang daglig til 6...

Så ut ifra egen erparing er jeg veldig usikker på ungdom og slankeoperasjoner...

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utrolig bra skrevet Hampus.

Har jobbet en del på institusjon blandt ungdom som barnevernet har omsorg for, og de aller fleste av disse ungdommene sliter med traumer, psykiske problemer eller andre utfordringer. Og de takler det ulikt. Noen med rus, noen med utagering, noen med spising. Og nei det er ikke enkelt å få noen som finner trøst eller skyver vekk mørke tanker med mat, til å snu kostholdet.

Den onde sirkelen her er at ofte vil overvekten som kommer, føre til lavere selvtillit og selvbilde og dermed spiser de mer eller oftere for å holde seg ovenpå. Om disse ungdommene hadde fått slankeoperasjon tviler jeg på at de ville endret livstil.

Dersom overvekten ikke henger sammen med somatisk sykdom, vil jeg ikke anbefale slankeoperasjon til en som ikke er innstilt på å legge om livet. Det vil være som å behandle symptomene istedet for sykdommen. Men er en 16 åring villig til og har innsett hva det innebærer, kan det helt klart være et godt tiltak for å hjelpe til å redusere ekstrem overvekt.

Slankeoperasjon bør ikke være en quick fix, men et hjelpemiddel til å hjelpe de som er innstillt på å gjøre en innsats selv for å få bedre helse.

For jeg regner med at det ikke er det å bli tynn/normalvektig som er målet, men å få bedre helse og bli kvitt fysiske og psykiske plager som kan følge overvekt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg legger merke til at det er mange som peker på bl.a skolen, dårlige gymlærere og sine egne negative opplevelser med gym. Skolen har i gym-faget, som i alle de andre fagene en lang vei å gå før de er optimale, men i gym så lærerne på ungdomskolen to-tre timer i uken å uttrette en forskjell på, og det gjerne med begrensede midler og ressurser til å gjøre noe særlig utenom det vanlige.

Problemet med overvektige unge i dag er ikke hva som blir gjort og ikke gjort i løpet av to timer per uke på skolen. Hovedproblemet er at når disse ungene kommer hjem så sitter de stille, forran PC'n og TV'n, og det er det bare foreldrene til disse elevene som kan gjøre noe med.

Jeg hørte på radio her en dag at en norsk ungdom i dag beveger seg mindre enn en norsk 80-åring. Det er rett og slett skremmende. Skal denne trenden snus så må foreldrene lage sunnere mat, og aller viktigst; tuppe ungene ut av sofaen, slå av alle TV-spill, og nappe ut internettet, og næmest tvinge de ut i aktivitet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler ikke for å mene så mye om slankeoperasjon, jeg har aldri slitt med overvekt og jeg innbiller meg at det er enormt vanskelig å skulle begynne å trene når man allerede er veldig tung. Ingen av de overvektige jeg kjenner har et veldig dårlig kosthold, de har bare genpakka liksom. Så hva gjør man da? All ære til de som klarer å snu alt med trening og kosthold, men jeg tror det krever en enorm innsats og viljestyrke og at slankeoperasjon kan hjelpe de på vei.

Tror jeg, jeg vil som sagt ikke mene for mye..

Sunn mat er dyrt, det vet jeg alt om. Det koster meg fryktelig mye penger å unngå å gi ungen min halvfabrikatmat. Jeg tror myndighetene har en jobb å gjøre der..

I tillegg ser jeg at barn helt ned til Ask sin alder blir " passifiserte". Jeg har til dags dato ikke møtt en eneste unge på hans alder som ikke sitter i vogn/ bæremeis på tur. Selvfølgelig er det mer slitsomt å la ungen gå selv, men kan ungen gå så la den gå da vel! Unger sitter jo i barnevogner til de er 4-5 år! Tror faktisk 1 åringen min har gått mer tur ( på egne ben) enn mange 5 åringer og det er skremmende..Han begynte å gå for tre mnd siden liksom. Folk har rett og slett ikke tid til sånt lengre..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, ikke kjeks og saft da, men pga. magesekken er mindre og ting fungerer annerledes, så må måltidene være små, og ofte. Dvs. etter hva jeg har forstått må man planlegge maten og gjerne ofte ta med seg sånn at man ikke går for lenge uten mat.

Og ja, det går jo ikke an å reversere, så det er resten av livet. Mange må også ta tilskudd hver dag for å få i seg nok mineraler og vitaminer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet med overvektige unge i dag er ikke hva som blir gjort og ikke gjort i løpet av to timer per uke på skolen. Hovedproblemet er at når disse ungene kommer hjem så sitter de stille, forran PC'n og TV'n, og det er det bare foreldrene til disse elevene som kan gjøre noe med.

Jeg hørte på radio her en dag at en norsk ungdom i dag beveger seg mindre enn en norsk 80-åring. Det er rett og slett skremmende. Skal denne trenden snus så må foreldrene lage sunnere mat, og aller viktigst; tuppe ungene ut av sofaen, slå av alle TV-spill, og nappe ut internettet, og næmest tvinge de ut i aktivitet.

Her er nok mye av kjernen i problemet: Foreldre med travel hverdag, usunn mat er billigere enn sunn mat, mye halvfabrikata, ungene trenger ikke ut for å "være" med venner (de setter seg foran pc'en istedenfor), dårlige rutiner på frokost og skolemat (mange av våre elever spiser boller til skolemat i tre år..). Det er ikke bare barnet som må foreta en livsstilsendring for å gjøre noe med dette, foreldrene må gå foran med et godt eksempel.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helse Norge burde legge mer penger i kostveiledning og hjelp til livsstilsendringer fremfor å innvilge barn slankeoperasjoner. Dette er et stort inngrep, det medfører alltid risiko når man legges under i narkose og det er ikke nødvendigvis et varig inngrep. Det er de som øker i vekt igjen fordi oppfølgingen og veiledning i forhold til kostholdsendring er mangelfull. I tillegg er det fler som opplever bivirkninger som ikke alltid er så veldig koselige, spesielt ikke for unge mennesker.

Moscova Marit har jo delt sin erfarig med slankeoperasjon. Ikke spesielt positiv den.

HER er det også noen som ikke har utelukkende positive opplevelser rundt dette.

Eller HER

Så, jeg synes ikke det er fantastisk flott at barn får muligheten til slankeoperasjon! De og familien burde få hjelp til kostholdsveiledning og oppfølging fremfor operasjoner eller medisiner.

Nå har de startet med å veie barna på skolen. Jeg håper de der også fanger opp de barn som er undervektige, for man behøver ikke veie et barn for å se om det er for tykt eller ikke. Men de undervektige ser man det ikke så godt på når de har på klær. Og disse med deres familier burde også få kostholdsveiledning.

Jeg er i mot denne veiingen, for det eneste det bidrar med er å gjøre de barna som er overvektige enda mer bevisste på at de er det.

Den veiingen der gikk faktisk inn på ganske mange jeg kjenner. Jeg selv også blandt annet, jeg har alltid vært liten og tynn og vekt har aldri egentlig vært et tema utenom å få den opp. Så kom jeg i 6klasse da og ble veid, og da lå jeg over vektskalaen for første gang i mitt liv. Jeg ble fortalt at jeg lå over denne skalaen i en ganske negativ tone av skolesykepleier/lege og etter det begynnte jeg å tenke utrolig mye mer på vekt.

Utrolig bra skrevet Hampus.

Har jobbet en del på institusjon blandt ungdom som barnevernet har omsorg for, og de aller fleste av disse ungdommene sliter med traumer, psykiske problemer eller andre utfordringer. Og de takler det ulikt. Noen med rus, noen med utagering, noen med spising. Og nei det er ikke enkelt å få noen som finner trøst eller skyver vekk mørke tanker med mat, til å snu kostholdet.

Den onde sirkelen her er at ofte vil overvekten som kommer, føre til lavere selvtillit og selvbilde og dermed spiser de mer eller oftere for å holde seg ovenpå. Om disse ungdommene hadde fått slankeoperasjon tviler jeg på at de ville endret livstil.

Dersom overvekten ikke henger sammen med somatisk sykdom, vil jeg ikke anbefale slankeoperasjon til en som ikke er innstilt på å legge om livet. Det vil være som å behandle symptomene istedet for sykdommen. Men er en 16 åring villig til og har innsett hva det innebærer, kan det helt klart være et godt tiltak for å hjelpe til å redusere ekstrem overvekt.

Slankeoperasjon bør ikke være en quick fix, men et hjelpemiddel til å hjelpe de som er innstillt på å gjøre en innsats selv for å få bedre helse.

For jeg regner med at det ikke er det å bli tynn/normalvektig som er målet, men å få bedre helse og bli kvitt fysiske og psykiske plager som kan følge overvekt...

En god venninne av meg gikk opp utrolig mye etter hun havnet på institusjon så tror det ligger mye i det du sier her. Hun gikk fra å drive meg hest daglig til å sitte stille nermest 24/7 i mangel på ting å gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det slik at om man tar slankeoperasjon, så må man leve på en kjeks og saft om dagen resten av livet? Aldri mer 5-retters middag på restaurant? Helt til man blir 80 år?

Omtrent sånn ja... :w00t:

- kjeksene, + 6 små måltider med fornuftig mat.

5 retters middag er bare å glemme i alle fall, om man ikke har riktig god tid og fordeler den utover hele dagen da?

Det er jo en løsning...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg tror fordommene mot overvektige må taes bort. Nå har jeg inntrykk av at det lett blir holdningen "Du er feit fordi du er lat, fiks det sjæl", mens realiteten er at folk trenger hjelp med det. Om det nå er genetisk/sykdom eller en livsstilsendring som må til, så er det ikke bare å ta seg sammen og fikse det -da hadde det jo ikke vært noe problem, da hadde alle fått det til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg tror fordommene mot overvektige må taes bort. Nå har jeg inntrykk av at det lett blir holdningen "Du er feit fordi du er lat, fiks det sjæl", mens realiteten er at folk trenger hjelp med det. Om det nå er genetisk/sykdom eller en livsstilsendring som må til, så er det ikke bare å ta seg sammen og fikse det -da hadde det jo ikke vært noe problem, da hadde alle fått det til.

Både og. Det finnes noen som er overvektige pga sykdom ja, men de fleste er overvektige fordi de har spist for mye og rørt for lite på seg. Hjelp finnes, men folk må ønske å motta hjelpen ut fra egen vilje og motivasjon. Kan hende de må være villige til å skille seg av med noen kroner også. Men uten motivasjon er det dødfødt, uansett hvilken vei man velger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...