Aktivt hundehold/avl og uteforstående familie

[tm100021]

Jeg vet ikke helt om jeg legger dette rett...

Men er det flere som har familie/slekt som har vanskeligheter med å forstå seg på hundeholdet? Her sliter jeg med svigers- veldig. Det blir veldig "kulturkræsj" og det virker ikke helt som om de klarer å akseptere det med at vi har hunder og ønsker å drive aktivt med dem (Utstillinger, kurs, treninger på kvelden) og sliter med å forstå hvorfor vi ønsker å ha mer enn en/to og eventuelle valper senere. Det blir heftige diskusjoner der påstandene er ganske vagge ("Dere må jo ha minst 350 kvm hus for å kunne ha over 3 hunder.." "Stakkars Sophia som vokser opp med å føle seg tilside satt fordi hun må dele gulv med hundene" "skal dere bruke SÅ mye penger på ny bil bare for å ha med hundene" ) Hvordan løser dere det? Jeg kjenner at det rant litt over nå sist, når vi hentet hjem fra Danmark Simi, nyeste flokkmedlemmet. De må jo mer enn gjerne ha sine meninger om det her, men jeg kjenner det er vanskelig når det kommer opp gang på gang på gang og gått så langt at jeg tviler på det blir noe særlig besøk der fremover.

Jeg forstår ikke hvorfor de har et så sterkt behov for å bry seg med vårt hundehold- Det er vi som må leve med det, vi spør dem aldri om å passe hundene og er vi der tar vi hensyn (de ligger i yttergangen/vårt rom og vi tar dem med oss om vi skal til sentrum eventuelt ut og spise osv.) Det er jo vi som må leve med dette. Det er jo en hobby som har gått over i livstil og som vi begge trives med- Hvorfor har andre så vanskeligheter for å akseptere det? Om vi må bruke et par tusen ekstra for å sette hunden på kennel / Ha noen hjemme hos oss når vi skal på ferie er det jo vår sak, samme med hva vi ønsker å bruke penger på.

Hvordan løser dere andre det? Gjerne i lengden?

[tulip]

Dette er ikke en kamp DU skal ta med svigers, det er din mann som må ta det med SINE foreldre! HAN må få de til å forstå at dette er hans valg og hans livsstil, ikke noe du har presset på ham.

Han bør være klar i sin tale, og si at det nytter ikke å komme med negative bemerkninger hele tiden, det gjør dere utilpass, og gjør at dere vil ha mindre kontakt enn i dag, noe dere helst vil unngå. Han må huske på å minne de på at han er voksen, men er glad i de, og gjerne vil ha kontakt, men kontakten skal være positiv for alle sammen

[Vimsan]

Vill bara säga att jag förstår dig väldigt gott! Min familj är likadan och blandar sig upp i allt hur jag gör med Casper, klagar och tycker att jag är ute allt för massa med han och att han är hyperaktiv osv. Ja, Casper är aktiv och vilter men han är en helt normal belgergutt! Verkar som familjen jämför Casper allt för mycket med sin egen hund som är totaaalt olik Casper och JA i jämförelse med familjens hund ser Casper säkert ut som han är hyperaktiv, men OK detta blev kanske lite OT så jag stoppar här

Jag vet det är lättare sagt än gjort men jag tycker inte att du ska bry dig om vad dem säger, låt det gå in genom ena örat och ut genom det andra. För det är faktiskt inte deras sak, men DIN och din mans sak. Och sålänge det inte är några krav åt familjen att dem ska passa hundarna osv. så tycker jag dem kan slappa helt av. Sophia är det heller inte synd om, hon får ju det privilegiumet att få växa upp med snälla hundar och det är faktiskt bevisat att det är sunt! Att ni lägger ner pengar på hundar och det som rör dem är ju helt normalt och det är också DIN sak, inte deras.

Så jah... har väl ingen direkta råd om vad du ska göra annat än att jag förstår dig och du tänker rätt. Det är DITT liv, DU bestämmer. Om du så väljer att ha 1 eller 15 hundar så är det fortsatt inte deras sak. Du är ju uppegående och förstår ju själv dina gränser för vad du/ni klarar av att ha. Så följ ditt hjärta och gör det du känner är rätt.

[Raksha]

Bortsett fra at du ikke skal ta kampen med svigers så har jeg ikke så god råd, jeg pleier å svare min mor "ja, en det er slik jeg VIL ha det!" Da mumler hun noe mer om forpliktelser og sånt og så blir det stille, til nestegang...

[Bikipile]

Huff, hørtes ut som en kjedelig situasjon å være i, og jeg har dessverre ikke så gode råd. Vi har jo også valgt et "hundeliv", med 7 hunder i hus. Må innrømme at jeg har gruet meg litt til å fortelle mine foreldre at det blir ny hund i hus, hver gang det har vært planlagt (kanskje spesielt når vi henta Hera, et par uker før min termin). Mine foreldre har aldri hatt dyr, og ser vel ikke helt behovet. Jeg har alltid vært veldig klar på at dette er det jeg ønsker og at dette er det livet jeg ønsker og leve. Dette har foreldrene mine respektert, og bortsett fra noen vitser rundt antall hunder, blir det aldri kommentert. Nå har de blitt veldig glad i hele gjengen da (Birk spesielt), og når de er på besøk hos oss ser de hvor greit det går med å ha så mange hunder + de ser hvor stor glede barnebarnet har av alle hundene, og da er det nok enklere for dem å respektere valgene mine også

[Snøfrost]

hehehehe. Dette høres VELDIG kjent ut for min del. Mine foreldre er nok ikke hva man vil kalle overbegeistret for tanken på mer enn 1-2 hunder og 1-3 katter. Når jeg da sitter her med 2, planer om 4 hunder og 10 katter så får jeg jo høre det. Men nå har jeg gjort akkurat det det har passet meg i temmelig mange år, så de har resignert noe (fordi om jeg stadig får høre en og annen glose). Når de begynner på leksa sier jeg bare rett og slett at detta gidder jeg ikke å høre på, og går min veg/legger på tlf el.l. Funker det

[Malamuten]

Jeg driver jo ikke med avl og har ikke mange hunder, men min familie er også litt slik. De får bare beskjed om og holde det for seg selv viss de ikke har noe positivt og komme med og får jeg ikke ha med meg hunden til de på middager o.l. som blir langvarige så får det være deres tap. Jeg tar jo tross alt mye hensyn når jeg er der. Synes Tulip sitt innlegg var bra, du bør ikke trenge og ta denne kampen, men få typen din til og gi beskjed om at de kan gjerne ha sine meninger, men de trenger ikke og dele de med dere hele tiden.

[Guest lijenta]

Nå har jeg vært alene mor og hatt hund fra junjor var 5 år. Fikk opp gjennom årene mye kjeft fra foreldre for hundeholdet men jeg satte dem ikke ut i gangen og stengte dem helt ute. Hundene skulle jeg prøve å ha rolige lett hehe. Etter hvert så måtte jeg se på hvorfor hundene ikke roet seg skikkelig inne hos foreldrene mine og oppdaget at det datt plutselige ting ut av kjøkkenet for hundene var jo sultene, i dems yngre dager så tok far min san plutselig og gikk en tur med hunden , hunden fikk gjøre som den ville og dro sm\om et uvær jeg fikk kjeft fordi den ikke kunne gå pent(noe den gjorde sammen med meg). Noen ganger ble det til at jeg øa hunden ut i gangen fordi det var for varmt og ønsket ble liksom sterkt om det. Da måtte jeg fortelle at vi ikke kunne lokke døra for den lokte dem opp igjen og ripet opp døra. Nå så må min far ha blitt senil eller noe sant. Han har i alle år sakt fysj og ersj når hunden vasker deg på handa og han kunne klappe på hodet. Sist jeg var der lå border collien på fanget og vasket han på handa. Jeg får fortsatt kommentarer om uopdragen hunder og at dem er for lenge alene og sant men dem klarte å skjemme bort hundene samtidig

[Benedicte]

Mamma har like mange hunder som meg, så heldigvis får jeg masse forståelse derfra. Min far forstår også at jeg vil ha så mange hunder, men han skylder ofte på hundeholdet mitt i flere anledninger allikevel. Et par mnd jeg har måtte betale dobbelt husleie på grunn av flytting, og jeg har vært nødt til å låne penger av han. Han benytter da ofte sjansen til å skylde på at jeg bruker altfor mye penger på utstilling, kurs og konkurranser. Jeg forteller at jeg ikke har vært på noen av delene på en halv evighet, og at hundene ikke koster ett øre i matutgifter. Det er jo dobbelt husleie som er problemet, ikke hundene. Det ender ofte med at vi krangler, jeg blir sur og slenger på røret. Litt vanskeligere å gjøre slikt med svigers!

Grandtanter, onkler og lignende har også kommet med kommentarer som "hva SKAL du med alle de hundene?!", hvorpå jeg svarer at det er konkurransehunder. Det virker som at de derfor tror at jeg har hundene av økonomiske grunner, og da er det mer "greit". Jeg lar de tro det, jeg Den ene grandtanten min på 75 år tror at jeg har hundene for å bruke de under veterinærstudiet, og det får hun også bare tro

Edit: så mange skriveleifer man kan presse inn i et lite innlegg da...

[Guest Yellow]

Nå har jeg bare en hund, enn så lenge iallefall, men har hørt det mange ganger, kan man si.

Er enda ung, og var jo mye yngre da jeg først fikk hunden min for 9 år siden, og hørte alltid hvordan jeg har ødelagt livet mitt, at jeg ikke får "leve" lenger med en hund og den slags, men man velger jo ikke en slik livsstil om det ikke er det man virkelig ønsker, og det som faktisk gir livet ditt mening.

Har problemer med familiemedlemmer/bekjente av familien angående mat spesielt, blir ledd av fordi jeg råfôrer min hund og er "fanatisk" siden jeg er streng på at han ikke får lov til å få middagsrester, brødskiver, godteri osv av dem, de får ikke lov til å ha han ute sammen med dem om de skal gå ut og røyke hele gjengen, der har han ingenting å gjøre da, og jeg bare duller med han, overbeskytter han, og stakkars hund som ikke får noe "godt".

Vet også at en hund til med tiden hadde blitt "et problem" for dem å forstå at jeg ønsker, men helt ærlig, så bryr jeg meg ikke om det, det viktigste er at jeg selv vet jeg takler det og at jeg gjør alt jeg kan for at dyr hos meg - de har det jammen godt!

[Symra&Pippin]

Jeg tror det der er ganske vanlig når man bruker mye penger på noe som andre ikke ville brukt penger på. Svigersene klarer ikke å innse at dette er et valg dere har tatt, istedet tror de (mer eller mindre bevisst) at dere kommer til å angre for at dere skaffet så mange hunder og bruker pengene slik dere gjør. De ville jo ha angret hvis de selv satte seg selv i en slik situasjon, og da klarer de bare ikke å innse at dere har valgt dette fordi det er slik dere vil ha det.

Jeg er enig med de som sier at det først og fremst er mannen din som må forklare dem dette, men det kan jo tenkes at de mener at det er du som har påviret han til å godta dette fordi det er slik du vil ha det.

Jeg ville prøvd å forklare dem hvorfor det er slik du vil ha det, at du elsker å holde på med hundene og hesten, at de er svært viktige deler av livet ditt, og at du og mannen din ikke ville ha trivdes med å gjøre ting på en annen måte. Forklar hvorfor du mener at hundene er et kjempepluss for Sophia, ikke et minus. At i stedet for å ha gulvet for seg selv får hun vokse opp med nydelige og snille hunder, som hun helt tydelig har stor glede av og som gjør at hun utvikler viktige egenskaper. Prøv også å få sagt på en positiv måte at hvis de og dere skal ha et godt forhold så er det helt avgjørende viktig at de respekterer de valgene dere gjør. For dette handler i bunn og grunn om respekt for andres levevis.

Lykke til!

[Gullulven]

Jeg har lært meg å overhøre min mors mumling "har du råd til dette""Er det ikke å bruke mye penger på en hund""er det vits å dra på den utstillingen, det er jo så langt, blir så dyrt" og litt vage uttrykk om hvordan jeg bør gjør om hunden sånn og sånn...

Vår mor er vokst opp med hund, og de hadde hunder da jeg var liten, men på en helt annen måte. De hadde gjetere som gjorde jobben sin og ellers lå de bare på matten sin i gangen eller var ute å gjorde hundeting, fikk matrester og en skål med vann. Min lillebror er redd hunder, Sha måtte vi ha på ett annet rom om min bror skulle være sammen med oss.. GG har han kjent siden han var valp, og selv om han er skeptisk så forsøker de å bli venner, de trener faktisk litt fri ved fot og litt sitt/ligg når de treffes

I starten spurte de alltid om jeg måtte ha hundene med meg når jeg skulle komme på besøk (en periode hadde jeg 4 stk), de fant fort ut at det ikke ble noe besøk om jeg ikke fikk ha de med, det er noen timer å kjøre hver vei. Mamma har et rart elsk forhold til hundene mine, når vi først er der så skal det gjøres alt godt for hunden; de kan ikke bare ligge rett på gulvet, neida min mor må ut i boden å hente en gammel madrass. Hun blir nesten fornærmet og kommer med en "stakkars hund" om hun ikke få gi matrester, hun "mister" kjøtt fra benken mens hun lager mat, men mumler klagende over at bikkjene sikler utover hele kjøkkengulvet...

Jeg synes det virker som du er i en kinki situasjon, men du må bare enten lære deg å overhøre kommentarene, eller få din mann/kjæreste til å ta oppgjøret slik tulip foreslår.

Edit: når mine tanter eller øvrige familie kommenterer mitt hundehold så summer de som mygg for mine ører.. Jeg bryr meg rett og slett ikke hva de mener om mitt hundehold, så lenge jeg har de under kontroll og de ikke plager dem. Klarer de ikke se at de ligger ser og at de tasler bort å slafser i vannskålen sin, nei men da trenger de ikke komme på besøk!

Endret 26. Januar 2012 av Gullulven

[Justisia]

Ja stakar Sophia da, som må vokse opp med hunder. :rolleyes2:

Er ellers enig med Tulip, men forstår det er slitsomt for deg. Og absolutt ikke moro at de ikke kan/vil respektere deres valg.

[Anette]

Brått ble jeg veldig glad for at mamma har hund og at svigers er så vant til at tanta har hund at hundene er en selvfølge de er med, og at det er helt normalt og bruke masse penger på de. Hundene har egne senger og leker hos svigers og alt.

Men Tulip sier alt som er fornuftig å si her!

[Sanne]

Steike, hadde noen av mine familiemedlemmer lagt seg opp i hundeholdet mitt på den måten enkelte her opplever, så hadde jeg blitt ganske forbanna! Heldigvis godtar alle rundt oss det dyreholdet vi har! Selv om det er noen kommentarer hist og pist, så er det ingenting vondt ment! Og hjemme hos både mamma og pappa, og hos svigermor er hundene like velkommen som oss Jeg ser jo at jeg er ganske heldig da, for det er jo ikke normalen å ha en såpass forståelsesfull familie/svigerfamilie... Og for min del på tross av at svært få i slekta har dyr. mamma og pappa har to katter liksom, ellers er det ingen dyr i nærmeste familie

Edit: Forøvrig mener jeg også at dette er noen samboeren din bør ta med sine foreldre.. Det er jo deres liv, og dere bør få slippe kommentarer til enhver tid

[Guest LXT]

Dette er ikke en kamp DU skal ta med svigers, det er din mann som må ta det med SINE foreldre! HAN må få de til å forstå at dette er hans valg og hans livsstil, ikke noe du har presset på ham.

Han bør være klar i sin tale, og si at det nytter ikke å komme med negative bemerkninger hele tiden, det gjør dere utilpass, og gjør at dere vil ha mindre kontakt enn i dag, noe dere helst vil unngå. Han må huske på å minne de på at han er voksen, men er glad i de, og gjerne vil ha kontakt, men kontakten skal være positiv for alle sammen

Dette er jeg HELT enig i Lill. Her må mannen din snakke med foreldrene sine og ikke la deg ta denne kampen.

Tror ikke jeg skal skrive for mye, men kan si som så at enkelte i min daværende svigerfamilie (da Mavin var valp og pubertetsgutt)hadde en del sårende å si om mitt forhold til hunden min, og enkelte forsøkte å sabotere når jeg jobbet med å bla ikke tigge når vi spiste osv. Og det hele avsluttet med at en av dem i en middagssamling påstod at jeg bare brydde meg om hunden min og ikke sønnen siden hunden var det eneste jeg pratet om på face og fordi jeg var så aktiv med Marvin. Nok om det.

Ellers så har jeg gjort det sånn at jeg er sammen med min familie uten hund, med mindre vi er på hytta sammen en langhelg om sommern og julaften. Så slipper jeg å høre om feiliene jeg gjør, se at de irriterer seg over hvor glad Marvin blir når han ser dem igjen og er veldig ivrig, at de irriterer seg over hår osv. Jeg er ikke sååå mye sammen med dem i utgangspunktet, så at hunden(e) ikke er med, er faktisk helt greit. Han klarer seg fint alene.

Og sånn har jeg løst den problematikken. Men det var en periode med knivstikk i magen, skal ikke legge sjul på det.

[tm100021]

Tusen takk for alle innspill! Mannen er veldig flink til å ta det med foreldrene sier og svarer som regel bare "det skal ikke dere bry dere med" og sånt, men jeg kjenner jo fortsatt at det stikker - Spesielt siden de ikke klarer å la vær hver eneste gang det er noe å bringe opp hundene. Jeg tror jeg skal at et alvorsord med han, og kanskje at vi alle setter oss ned en kveld og legger frem hvordan vi føler og hvorfor vi ønsker å ha det sånn her og hadde satt pris på om de sluttet med kommentarene. Jeg tror absolutt at det kan være at de føler jeg tvinger dette på mannen, siden han ikke hadde dyr før han møtte meg og er redd for at vi plutselig våkner opp en dag og angrer på alt.

Jeg vil ikke helt legge alt på han, og vil heller ikke at de skal tro at jeg ikke kan snakke for meg så tror det er litt viktig at vi gjør dette sammen (Hadde det vært omvendt så hadde jeg villet hatt han med i diskusjonen.) men at det er han som legger dette frem for svigers.

Det har jo kommet frem sist gang vi var der og diskusjonen rundt Simi ble heftig at de passet jo Sophia de helgene mannen jobbet og jeg svarte jo bare med at hvis det var slit å passe Sophia så kunne jeg fint ha henne med meg jeg, null problem. Da ble svaret at "nei det var ikke det de mente" Men blir nok ikke å spørre dem om å passe henne fremover- rett og slett fordi jeg HATER å få sånt tilbake, å måtte "stå i gjeld" til noen når det blir dratt frem på den måten. Samme med om vi får noe/Får noe hjelp- Skal det bli dratt frem for å få noe på oss så vi skal ha dårlig samvittighet vil jeg isteden ikke ha noen ting.

Føler det er utrolig synd at det skal bli sånn her, fordi jeg er veldig glad i de egentlig men hundeholdet mitt ER ikke til diskusjon- Det er mitt liv og jeg som lever det! Så lenge jeg og mannen er enig forstår jeg ikke problemet...

Igjen- Tusen tusen takk for innleggene og innspill

[xxx12345]

Jeg tipper du Lill føler mer på det enn han, siden du nok er den som er mest aktiv og reiser mest med hundene. Han er nok som mannfolk flest, flinkere til å ikke la det påvirke ham på samme måten. Mannfolk er litt mer sånn ute av øye ute av sinn. Du får øve deg på å overhøre slikt i større grad - ikke start samtaler om det om den ikke er forberedt.

[tm100021]

Ja, jeg tror du har veldig rett i det Line Han bryr seg jo bare ikke hva de sier, mens jeg tar det nok innpå meg da jeg føler det er et ganske sårt tema og gruer meg til å dra tilbake... Tykkhudet er det man trenger å bli jah!

[Guest LXT]

Kan være det hjelper å ta en prat som du nevnte. Håper dere finner ut av det Lill

[MegaMarie]

Grandtanter, onkler og lignende har også kommet med kommentarer som "hva SKAL du med alle de hundene?!", hvorpå jeg svarer at det er konkurransehunder. Det virker som at de derfor tror at jeg har hundene av økonomiske grunner, og da er det mer "greit". Jeg lar de tro det, jeg Den ene grandtanten min på 75 år tror at jeg har hundene for å bruke de under veterinærstudiet, og det får hun også bare tro

Hahaha Så mange morsomme ting du lar familien din tro Bruker hundene til veterinærstudiet Skal du operere litt på dem eller, Benedicte?

Tulip sier masse fint! Jeg er veldig glad for at det var min mor som fikk meg inn i hundeverden, selv om hun ikke forstår seg på flere enn 1 hund da (oppdrett hadde hun sikkert flippet over ) og at pappa alltid har syntes det har vært greit, og at flesteparten av resten av vår familie er hundefolk selv, og at faren til Carl er kjempe glad i Blondie og at Carl overlever

[Mud]

Jeg har den fordelen at onkelen min var hundekjører i maaaange år. Jeg overgår aldri han i antall hunder og mengde hundegalskap uansett.. Han har banet vei og gjort den særdeles bred

[Guest 2ne]

Jeg har gitt opp jeg. Prøver å bare nikke og si "jaaadaaa" eller noe, men det hender det koker over og jeg blir forbanna. Sist vi hadde en sånn klinsj var på julaften faktisk, og dere skulle bare visst hvor mange fine svar jeg hadde til dem når jeg kjørte på vei til ei venninne.. hehe

Men jeg hadde reagert som deg, Lill. Hadde aldri spurt de om de kunne være barnevakter igjen om jeg skulle ut på noe hunderelaterte greier. Men jeg er en anelse vrang og steil, det er ikke sikkert at det er lønnsomt i lengden

[HeleneFS]

Jeg har omvent problem. Svigermora mi er kjempeglad i hunder og har hatt en flokk med hunder selv, hun er interessert i alt jeg driver med og hører gjerne på meg angående hunder uten å fremstå som en bedreviter.

MIN MOR derimot.... herregud, hunder er tull, jeg kan ikke gi hunden min godbit hun må jo lære å lystre MEG ikke godbiten. De forstår ikke at jeg ikke kan trylle hunden min til å gå overens med katten deres, jeg bruker en grind for å sperre trappen mellom katt og hund, men de synes det er en dårlig løsning. Jeg synes det er topp. Jeg får kritikk for ALT jeg gjør, og de sammenligner unghunden min med en 8 år gammel rolig tispe som er en drøm å ha i hus. BAH!!! Men jeg ber hun bare ryke, også går jeg eller legger på, alt ettersom

[MarieR]

Her kommer det stadig drypp om at jeg kommer til å ende opp uten venner og familie, fordi jeg bruker så mye tid på hunden, og er svært lite sosial ellers.