Gå til innhold
Hundesonen.no

Ukastrerte hunders reaksjon på kastrerte hannhunder


Tyfonia
 Share

Recommended Posts

Det er noe jeg har lurt på lenge.

I dag når vi var på hudetreff var det flere tisper tilstedet.

Det merkelige var at Obelix, som er kastert, var den som fikk "oppmerksomheten" av de andre hannhundene istedenfor tispene. Noen jukker på ham, andre er bare svært opptatte av bakdelen hans, men gjør ikke så mye med det.

Hvorfor er det slik?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

EHmn, Grumpy elsker tydeligvis kastrerte hannhunder (og synes de lukter godt..). Den hunden han har gått best sammen med var en liten kastrert papillonblanding, de fant hverandre fra første stund og fjollet rundt med hverandre og lekte :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor gammel var din hannhund da den ble kastrert?

Jeg opplever tidvis at min hanne reagerer på hanner som ble kastrert tidlig eller som er "underdanige/forsiktige" kastrater.

Jeg har hørt mange forskjellige mulige forklaringer på det du forteller om i startinnlegget. Noen sier det er grunnet stress fordi de ikke klarer å plassere luktene og dermed gi en "bås" og kjønn til hunden, noen sier det er mobbing og noen sier ting jeg ikke klarer å tro litt av en gang.

Enkelte kastrater reagerer min hund veldig på - men hvis han bare får bli kjent med dem så slutter han faktisk. En av de kuleste hundene min hund kjenner var en kastrat som min hund ridde på som fy, helt fram til min ble kjent med han. Etter de ble kjent, så har min hund aldri oppført seg slik igjen.

Ut fra hvordan jeg tolker min hund og de kastrater vi snubler over på min vei, så mener jeg det kan se ut som at det utløses en stressreaksjon på at bikkja ikke klarer å plassere den kastrerte grunnet manglende dufter.

Det skal bli interessant å følge tråden og se hva andres erfaringer er. Kanskje dukker det opp noen linker til faktabaserte forklaringer også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Linux er litt sær på hvilke hunder han går bra sammen med, men etter hva jeg kan huske gjennom livet hans så er han stort sett alltid positiv/nysgjerrig i forhold til kastrerte hanner. Sist vi møtte en kastrert hanne, møtte vi også en tispe samtidig, og hun var åpenbart heeelt uinteressant i forhold til den kastrerte. Men han oppfører seg liksom litt annerledes mot de kastrerte i ukastrerte hanner og tisper. Det er som om alt som kunne laget en konflikt (hormoner, løpetid, osv osv) er tatt bort, og da er det bare uskyldig lek som gjelder, litt sånn valpete på en måte.... Jeg kjenner også folk som eier kasterte hanner som opplever at de blir mer "mobbet" i sammenhenger med flere andre ukastrerte hanner...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Casper er litt både og, omgås ved ujevne mellomrom noen. Et par av dem er og kastrert i voksen alder, altså etter de var 4 år. Den ene har han lekt med av og til fra han var valp, og merket forskjell på dem nå. For det første har jo den andre hunden blitt mye mer forsiktig av seg, og lar seg i større grad styre. Og for det andre så er Casper ganske interessert i bakdelen hans. Men leken er bra, ikke så fult av "spill" som det ofte virker å være når hannhunder leker sammen. (edit: ja som *marianne* skriver, mer barnslig og uskyldig.) Farmoren min har og en kastrert hannhund, han ble kastrert som valp. Casper har aldri vært spesielt opptatt av bakdelen hans (og hadde han vært det hadde han ikke fått tilgang uansett av hannhunden, han er veldig dominant). De leker ikke sammen, men er partners in crime. Tror forholdet deres hadde vært det samme, kastrert eller ikke.

Men har og opplevd at Casper fikserte seg helt på en kastrert hannhund, han rei og holdt på, og endte med at han måtte i bånd, da den andre hunden lot han holde på. Han var helt borte vekk. (Denne ble kastrert i voksen alder.)

Jeg tror det er som hundevennen skriver, at de kanskje blir stresset over å ikke kunne plassere kastratene noe sted.

Min erfaring er dermed at han reagerer mer på hannhunder som er kastrert i voksen alder, men har nok ikke nok erfaring til å trekke noen konklusjoner ut i fra det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/8/2012 at 6:48 PM, Hundevennen skrev:

Hvor gammel var din hannhund da den ble kastrert?

Jeg opplever tidvis at min hanne reagerer på hanner som ble kastrert tidlig eller som er "underdanige/forsiktige" kastrater.

Jeg har hørt mange forskjellige mulige forklaringer på det du forteller om i startinnlegget. Noen sier det er grunnet stress fordi de ikke klarer å plassere luktene og dermed gi en "bås" og kjønn til hunden, noen sier det er mobbing og noen sier ting jeg ikke klarer å tro litt av en gang.

Enkelte kastrater reagerer min hund veldig på - men hvis han bare får bli kjent med dem så slutter han faktisk. En av de kuleste hundene min hund kjenner var en kastrat som min hund ridde på som fy, helt fram til min ble kjent med han. Etter de ble kjent, så har min hund aldri oppført seg slik igjen.

Ut fra hvordan jeg tolker min hund og de kastrater vi snubler over på min vei, så mener jeg det kan se ut som at det utløses en stressreaksjon på at bikkja ikke klarer å plassere den kastrerte grunnet manglende dufter.

Det skal bli interessant å følge tråden og se hva andres erfaringer er. Kanskje dukker det opp noen linker til faktabaserte forklaringer også.

Obelix ble født juni 2010 og ble kastrert mai 2011. Så han var nesten 1 år. Han er av middels- stor type, 32kg, så jeg tror ikke han var helt ferdig med puberteten da han ble kastrert.

Men skal se om jeg finner noe på nettet angående dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hund har hilst på to kastrater, begge kastrert i voksen alder :) Tror ikke min merket at de var kastrerte en gang! Han var kun opptatt av brutal lek!

Eldstehunden min derimot reagerer annerledes på kastrater. Ekstra bossy egentlig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/8/2012 at 9:15 PM, *mokken* skrev:

Jeg har sett at mange kastrakter behandles som løpske tisper av ukastrerte hanner.

På bakgrunn av disse "observasjonene" blir neste hund mest sansynligvis en tispe (om alt går etter planen) siden Harly er kastrert.

Merkelige greier egentlig! Grumpy brydde seg ikke dugget om ei vennindes tispe som hadde løpetid (var i stådagene tillogmed), men kastrerte hannhunder og enkelte valper er tydligvis poppis :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår kastrerte flat er et mobbe-offer av dimensjoner. De aller fleste hunder, er veldig aggressive mot han, stakkaren. Nå skal det sies at han er ekstremt krypete, smiskete og mangler fullstendig sosiale antenner (det gjorde han også før han hadde et ublidt møte med en skarp gren på et hogstfelt..), så det kan være mye derfor... kanskje.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Casper er ikke kastrert, og er en hund som kan reagere negativt på andre hannhunder.

Vi har en Boston Terrier i familien som er kastrert i voksen alder (5 år), og Casper er snill som et lam med han.

Jeg ser at han prøver å jokke litt på han innimellom, men bare fordi BT'en starter det hele... :frantics:

Ellers har vi ikke truffet andre kastrerte hannhunder... Men ut i fra dette, er vår erfaring er ihvertfall at vår ukastrerte hannstaff aksepterer kastrerte hannhunder mye bedre enn ikke-kastrerte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en kastrert og ei tispe. Har kun møtt én hund som virkelig har reagert på det(han leker aldri med hunder han ikke kjenner). Han var uinteressert i tispa og hang på hannhunden min hele veien vi gikk med han. Virket utrolig stresset, så jeg tror han slet med å skjønne hva hannhunden min var.

Utenom denne hannhunden, så er det for det meste akkurat sånn som det var. Hannhunden min ble kastrert i voksen alder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/8/2012 at 11:58 PM, Shoshana skrev:

Det som bl.a slår meg når jeg leser denne tråden, er jo hvor tålmodige alle disse kastratene virker, når ukastrerte får både ri, basse og mobbe dem.

Ja, ikke sant?

Men sånn er jo endel ukastrerte hanner også, da...

Mine har kun møtt kastrerte hanner et par ganger, men har ikke oppdaget at de oppfatter de noe annerledes enn andre. Men nå er jo beardiser relativt greie mot andre hunder uansett kjønn, så det har vel mer sammenheng med det, antar jeg.

Det høres jo ut som en relativt grei forklaring at kastrerte ikke lukter skikkelig hannhund, og derfor lettere blir utsatt for merkelige reaksjoner fra andre. Men samtidig så lukter de sikkert ikke som tisper heller, så...

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/8/2012 at 11:58 PM, Shoshana skrev:

Det som bl.a slår meg når jeg leser denne tråden, er jo hvor tålmodige alle disse kastratene virker, når ukastrerte får både ri, basse og mobbe dem.

Nå blir det jo ikke nødvendigvis skrivd om reaksjonene til de kastrerte hundene her da. Det er jo ikke helt dette temaet handler om. Min hund ble verken ridd eller mobbet selv om den andre hunden hadde lyst til det.

Jeg skrev ihvertfall kun om hvordan andre hannhunder reagerer på den kastrerte hunden min.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/8/2012 at 11:58 PM, Shoshana skrev:

Det som bl.a slår meg når jeg leser denne tråden, er jo hvor tålmodige alle disse kastratene virker, når ukastrerte får både ri, basse og mobbe dem.

Neeida, man lar da ikke hundene få lov å styre som de selv vil ;) Dessuten er det også mange kastrerte hanner som er flinke til å gi beskjed, og noen ser også ut til å være føre-var (desverre) med å gi kraftig beskjed først som sist!

Der jeg bodde var det veldig mange kastrater, og det var nok mye takket være den ene dyreklinikken som ville kastrere alle hundene de bare kunne. Det har begynt å merkes en del nå som de har drevet den praksisen noen år. (Av nysgjerrighet pleide jeg å spørre hvor hundeeierne hadde gjort kastreringen, så jeg må si jeg fikk en liiiten anelse etter hvert)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow
  På 1/8/2012 at 11:37 PM, Charliotte skrev:

Casper er ikke kastrert, og er en hund som kan reagere negativt på andre hannhunder.

Vi har en Boston Terrier i familien som er kastrert i voksen alder (5 år), og Casper er snill som et lam med han.

Jeg ser at han prøver å jokke litt på han innimellom, men bare fordi BT'en starter det hele... :frantics:

Ellers har vi ikke truffet andre kastrerte hannhunder... Men ut i fra dette, er vår erfaring er ihvertfall at vår ukastrerte hannstaff aksepterer kastrerte hannhunder mye bedre enn ikke-kastrerte.

Akkurat samme oppfatning jeg generelt har selv.

Gikk mye tur og trente med en hanne som var samkjønnaggressiv, men han reagerte aldri negativt på kastrerte hanner, og har også fått oppfatningen av at kastrerte hanner ikke "ypper" i likhet med hva ukastrerte kan.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/9/2012 at 12:05 AM, SusanneL skrev:

Ja, ikke sant?

Men sånn er jo endel ukastrerte hanner også, da...

Mine har kun møtt kastrerte hanner et par ganger, men har ikke oppdaget at de oppfatter de noe annerledes enn andre. Men nå er jo beardiser relativt greie mot andre hunder uansett kjønn, så det har vel mer sammenheng med det, antar jeg.

Det høres jo ut som en relativt grei forklaring at kastrerte ikke lukter skikkelig hannhund, og derfor lettere blir utsatt for merkelige reaksjoner fra andre. Men samtidig så lukter de sikkert ikke som tisper heller, så...

Susanne

Ja, og det er så synd, at det er den adferden som virker å følge med på kjøpet hos noen... han ene Casper er interessert i rumpa på hadde ALDRI aldri aldri tillat et snus i baken engang før ballene røyk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Adferden til Obelix ble ikke endret noe særlig. Han har alltid vært snill og grei mot andre hunder.

Vår ukastrerte staff var litt tøffere mot ham før han ble kastrert, så sånn sett har ting blitt bedre.

Jeg kommer til å slå litt hardere ned på at andre hannhunder rir på Obelix.

En ting er å være interessert, noe annet er å ville parre.

Tror vi skal gripe litt mer inn for å "beskytte" Obelix littegranne. Jeg vil ikke at han skal få sosial angst på grunn av kåte hannnhunder.

Det er jo å ødelegge en kjempe, kjempeflott hund!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/9/2012 at 12:07 PM, Camo skrev:

Tror vi skal gripe litt mer inn for å "beskytte" Obelix littegranne. Jeg vil ikke at han skal få sosial angst på grunn av kåte hannnhunder.

Det holder jeg med deg i. Gjem heller tålmodigheten til Obelix til når det er hunder dere må "tilvennes" å være sammen med fordi dere faktisk skal forholde dere til hverandre fremover.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige hund ble kastrert når han var over to år gammel og merket aldri at noen reagerte negativt på ham (eller mer riktig, reagerte noe annerledes på ham) pga kastrasjonen.

Men nå er tollertrollet her ni mnder og total forelsket i en liten kastrert terriermix hanne, flörter for harde livet, slikker ham i örene og leker og gjör seg til for ham og forsöker å pare på ham innimellom. Det morsomme er at tolleren har kjent denne hannhunden helt siden han (tolleren) kom til meg, og för tollertrollet nådde kjönnsmodning reagerte han på terriermixen som på en hvilken som helst annen hannhund, etter kjönnsmodning endret han oppförsel radikalt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
  På 1/8/2012 at 11:58 PM, Shoshana skrev:

Det som bl.a slår meg når jeg leser denne tråden, er jo hvor tålmodige alle disse kastratene virker, når ukastrerte får både ri, basse og mobbe dem.

Nja, jeg oppfatter dem ikke som spesielt tålmodige. Mer at de ikkt tør si skikkelig i fra, og når de sier i fra blir de ikke respektert som intakte hanner (men de kommer jo ikke i krangler heller pga det) eller tisper, så de gir opp. Og selvfølgelig får ikke min hanne ri, basse eller mobbe dem. TS spurte hvordan intakte hanner reagerer på kastrater, ikke om vi lar dem ture fram som dem vil.

Min hanne er skikkelig ufin med kastrater (igjen, han får ikke lov) og om de sier i fra blir de ikke tatt seriøst og respektert som tisper som sier i fra. Selvfølgelig blir det aldri krangling heller da, men jeg syns veldig mange kastrater lar andre gjøre hva de vil mer fordi de ikke tør si i fra, enn at de egentlig er tålmodige. Eller at de bare har erfaring med at det ikke funker. At veldig mange eiere ikke ser forskjellen og ikke kan forstå hvorfor jeg ikke lar min "leke" med deres mer er trist. Så om jeg hadde hatt en kastrert hannhund ville jeg definitivt fulgt med og heller gått inn og skåna den for ofte enn å la den bli mobba/plaga. Jeg vet ikke, men jeg har innrykk av at hanner som er blitt kastrert unge er mer utsatt for mobbing. De min har møtt som har blitt kastrert som godt voksne har han oppført seg helt fint ovenfor. Men det kan jo selvfølgelig være tilfeldig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min gamle hund hadde aldri noe problem med å gå inn og si ifra. Han var veldig selektiv på hvilke hunder han likte för kastreringen og det var han etter også... Men han var jo som sagt fullt utvokst når han ble kastrert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...