Gå til innhold
Hundesonen.no

Måles kjærlighet til hunden med hvilken operasjoner man velger?


Recommended Posts

Nina og Aisha, det er forskjell på 50000 som er MYE penger og la oss si 10000, enten hunden er forsikret eller ei. Endel må jo legge ut penger for hunden, og så betaler forsikringsselskapet deg tilbake. Skal man da kunne si at man ikke har de 5-7000 å legge ut? Fordi det er penger det står på?

Alt innen rimelighetens grenser er det noe som heter, og for meg er det bla å ta fri fra jobb og betale reisen selv for å komme til en spesialist som kan svare på om hunden skal få leve eller har det bedre med å slippe. For meg er dette en rimelig utgift, selv om det i kroner og ører kan bli endel penger. Det er derfor jeg har et eget hundekredittkort, nettopp for å kunne dekke slike ting. Hittil er det kun brukt en gang, og det var når jeg kremerte Gubben, jeg hadde rett og slett ikke de pengene der og da, selv om det ikke var mer enn 2300 kroner. Selve undersøkelsen av skaden og avlivingen dekket forsikringa, og når jeg fikk de pengene utbetalt kunne jeg bet kredittkortet uten et øre i renter.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Når det dukker opp sånne diskusjoner så blir jeg alltid sittende og lure på om disse gamlingene egentlig bør få dyre operasjoner og livsforlengende behandling, det koster jo det offentlige milliarder

Da Aiko var ett år fikk jeg forespeila at hun ikke ville få et langt liv, og at jeg nok måtte vurdere operasjon etterhvert, fordi hun har et delvist sammenvokst bekken og lendevirvel som nok kommer ti

Nei. Jeg var fryktelig glad i blandingstispa mi og når hun ble veldig dårlig av Hd så hadde jeg to valg. Avlive eller å operere først en hofte og la henne leve i bur i 6 mnd før jeg opererte en

Nina og Aisha, det er forskjell på 50000 som er MYE penger og la oss si 10000, enten hunden er forsikret eller ei. Endel må jo legge ut penger for hunden, og så betaler forsikringsselskapet deg tilbake. Skal man da kunne si at man ikke har de 5-7000 å legge ut? Fordi det er penger det står på?

Alt innen rimelighetens grenser er det noe som heter, og for meg er det bla å ta fri fra jobb og betale reisen selv for å komme til en spesialist som kan svare på om hunden skal få leve eller har det bedre med å slippe. For meg er dette en rimelig utgift, selv om det i kroner og ører kan bli endel penger. Det er derfor jeg har et eget hundekredittkort, nettopp for å kunne dekke slike ting. Hittil er det kun brukt en gang, og det var når jeg kremerte Gubben, jeg hadde rett og slett ikke de pengene der og da, selv om det ikke var mer enn 2300 kroner. Selve undersøkelsen av skaden og avlivingen dekket forsikringa, og når jeg fikk de pengene utbetalt kunne jeg bet kredittkortet uten et øre i renter.

Skjønner ikke hva du mener jeg? 5000 hadde jeg da glatt hatt å betale, 7000 også for den saks skyld. Det synes jeg er bare rimelig at man setter til side i tilfelle. 50 000 derimot, det hadde jeg hatt litt problemmer med å hoste opp, og det var det jeg skrev i innlegget mitt. Hvor du ser at jeg ikke mener man skal ha 5000-7000 å legge ut skjønner jeg ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet er også at endel mennesker ikke vil være til belastning/utgift og selv om de ikke vil dø, så føler de en forpliktelse til det - de blir nesten tvunget pga samvittighet ... ikke lett :)

Ja, jeg kjenner problemstillingen. Men alle og enhver som er ved sine fulle fem kan takke nei til behandling.

Hvor går grensen da egentlig, for å ikke kunne kalles egoistisk? man er ego hvis man bruker 100 000 tusen og man er ego hvis man ikke velger å bruker penger i det hele tatt. Det er ego og prøve og prøve i 1 år, og man er ego hvis man bare prøver i 1 mnd. Ihvertfall slik mitt inntrykk er.

Man er egoistisk hvis egne behov går foran hundens, og det er ikke sånn at jo mer restriktiv man er på hva hunden skal igjennom, jo mer uselvisk er man. DET var poenget mitt. Det er ikke bare de som lar hunden leve for lenge for sin egen del som er egoistiske.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det snakk om mye penger til en operasjon, la oss si en 50 000 - 100 000, så betyr jo at dette er et ganske stort inngrep. Så selv om man har råd til det, men ikke velger å utføre operasjonen, så betyr jo ikke det automatisk at du er egoistisk.

Sånne store inngrep har jo en risiko, og det er ingen garanti for at det vil gi valuta for pengene. Hunder har heller ikke forståelse av at de må gjennom en rehabiliteringsperiode på samme måte vi mennekser har.

For meg vil det bli en vurdering av hvor sannsynlig det er for at inngrepet blir vellykket, hvor stor risiko det er, hvor lang rehabiliteringsperioden er. Alt dette målt opp mot hundens alder og hvor mange år den kan ha igjen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom en av hundene mine fikk uhelbredelig kreft vet jeg ikke om jeg hadde hatt lyst til å tvinge dem igjennom en behandling for å "lette symptomene". Jeg elsker dem, derfor hadde jeg nok valgt avliving. Jeg synes kjærlighet måles i hvor mye smerte vi vil utsette dem for. Jeg kan ikke beholde dem om de er dødssyke og lider. Jeg vet heller ikke om jeg hadde klart å leve med meg selv om jeg hadde måtte tvinge dem igjennom måneder med smertefull rehabilitering dersom noe alvorlig var galt. Ikke sikkert JEG hadde hatt et ønske om å leve om dagene mine bestod av smerter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, selvsagt dekker de ikke det. Men om det er økonomi som stopper deg for å hjelpe hunden din, veeel..

Argumentet ditt var avstand, ikke penger, og det var det jeg kommenterte.

Ja men avstand for meg betyr penger. Reiseutgifter, bougifter osv. Derfor er det vanskelig for meg å reise langt. Jeg har jo forsikring pga økonomi slik at hundene får hjelp, men det blir noe annet hvis det blir spesielle tilfeller hvor det krever spesialister og større operasjoner som gjør at jeg må reise langt. Jeg har jo dyrleger tilgjengelig innen 4 timer, men foreløpig er det endel de ikke kan. Med min forrige hund ble det mye snakk om at det tilfelle kunne vært noe for veterinærhøyskolen, så hvem vet, kanskje min forrige hund hadde blitt frisk hvis jeg hadde bodd der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Penger er en ting, dårlig råd er lov til å ha. Men alt i alt er det livskvaliteten for hunden som teller for meg. Som mange alt har sagt her.

Eksempler fra mitt eget hundehold: Cavalieren min, Rikke, hun levde for to ting: Meg og mat. I den rekkefølgen. Det var ikke så viktig med tur, det var ikke så viktig med trening, det viktigste for henne var å være med meg. Det er grunnen til at jeg lot henne gå på sterke medisiner mens veterinærer, fysioterapauterm, kiropraktorer og gudene vet hva annet, klødde seg i hodet i nærmere to år før vi fikk en diagnose. Det lot seg forsvare, hun ble holdt i ro, gitt så mye smertestillende man kunne, og hun fikk være med meg.

Collien min, derimot, han levde for å løpe og leke og være fjollete han, hverken mat eller meg var spesielt viktig. Så å tvinge han gjennom eviglange utredelser som uansett antakeligvis bare hadde gått en vei uansett, var ikke aktuelt. Han fikk slippe etter 4 mnds sykdom.

Samme med Knøttisen, hun var ikke voksen og hadde alt vært begrenset halve livet sitt pga, smerter. Hun var valp, ville leke og hoppe og sprette og være på tur. Leke med kongler, trene, rett og slett være full av liv og futt. Hun fikk sove når kortison og smertestillende ikke lenger gjorde annet enn å holde henne tilnærmet smertefri (såvidt jeg kunne se) når hun ble holdt helt i ro.

For meg har det heldigvis aldri stått på penger, jeg har ikke hatt tilfeller med kostbare operasjoner eller lange innleggelser. Krysser fingre for at det fortsetter slik.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom en av hundene mine fikk uhelbredelig kreft vet jeg ikke om jeg hadde hatt lyst til å tvinge dem igjennom en behandling for å "lette symptomene". Jeg elsker dem, derfor hadde jeg nok valgt avliving. Jeg synes kjærlighet måles i hvor mye smerte vi vil utsette dem for. Jeg kan ikke beholde dem om de er dødssyke og lider. Jeg vet heller ikke om jeg hadde klart å leve med meg selv om jeg hadde måtte tvinge dem igjennom måneder med smertefull rehabilitering dersom noe alvorlig var galt. Ikke sikkert JEG hadde hatt et ønske om å leve om dagene mine bestod av smerter.

Denne må jeg bare kommentere; det er MANGE - inklusiv undertegnede - som lever med tildels store smerter hver eneste dag, og jeg har ALDRI ønsket å dø! Hunder/dyr har dessuten et annet forhold til smerter enn oss; de går ikke rundt og synes synd på seg selv...

De fleste som har hund, ser når nok er nok, og det er bedre å avlive for tidlig enn for sent...men å si at et dyr ikke kan ha glede og livskvalitet fordi det har smerter, blir feil å si mener jeg...

Om en operasjon kan gi meg frisk hund, så vil jeg antagelig gjennomføre den...men om vi snakker om å forlenge livet med uker/måneder, så hadde jeg valgt å avlive... Penger hadde aldri bestemt om jeg skulle behandle eller ikke, men så har jeg antagelig endel større buffer på konto enn de fleste andre ;)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ingen fasit på dette spørsmålet - for det går ikke an å sammenligne situasjoner.

Da Even i fjor i en alder av 12 år fikk magedreining som vi ikke fikk stoppet på annet vis, var vi veldig enig om at operasjon var utelukket, og han fikk derfor slippe. Men om fireåringen jeg har nedenfor beina mine nå skulle få magedreining, ville jeg selvfølgelig ha operert. For meg er i hvert fall det en selvfølge, mens for andre er det ikke, og en kan ikke sette seg til dommer over andres avgjørelser, synes jeg - med noen unntak. Jeg kommer aldri til å tilgi valpekjøperen som avlivet toåringen, fordi han egentlig ikke hadde en livsstil som passet med hund lenger, den hunden hadde fortjent en omplassering og ny sjanse. Mens for en annen toåring kan avlivning ha vært det beste.

Jeg er vanvittig glad i hundene mine og vil strekke meg langt for å hjelpe dem, og jeg vet faktisk ikke helt hvor grensa mi går i forhold til økonomi, tilrettelegging i min hverdag og andre faktorer som påvirker meg personlig - jeg må kanskje nå den før jeg ser den.

Hva gjelder for hundens beste, har vi alltid operert med det diffuse "verdighet" - hunden skal få slippe før den har mistet all sin verdighet. Men da snakker en jo som regel om syke hunder - ikke hunder som trenger rekonvalens etter store operasjoner i ledd og skjelett, for eksempel. Midlertidig opphold i livskvalitet kan lett forsvares i en del tilfeller, mener jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke hatt et fnugg av dårlig samvittighet over å bruke 200 tusen på bikkja mi hvis jeg hadde muligheten og det hadde reddet livet til bikkja. Helt ærlig tror jeg nok jeg har brukt den summen og mer til på bikkjer opp igjennom årene. Innkjøp av hund, medlemskap i klubber, mat, kjøring til og fra trening, utstilling, utstyr, godbiter, kurs, vetrinær ( Loke alene har nok kostet 20- 30 tusen der) ,mh, bøker...

Dette er penger jeg uansett ikke hadde gitt til veldedig formål må jeg innrømme.

Men å utsette en aktiv hund for veldig lange og smertefulle rehabliteringsprosserer hadde jeg hatt dårlig samvittighet for.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange av oss her inne ville vært avlivet for lenge siden (i "rette" hjemmet), hadde vi vært hunder.

Noen av oss skulle ønske vi var bikkjer nettopp av den grunn..

Nei, selvsagt dekker de ikke det. Men om det er økonomi som stopper deg for å hjelpe hunden din, veeel..

Veeeel hva da? Folk som har dårlig økonomi burde ikke få ha hund, liksom?

Denne må jeg bare kommentere; det er MANGE - inklusiv undertegnede - som lever med tildels store smerter hver eneste dag, og jeg har ALDRI ønsket å dø! Hunder/dyr har dessuten et annet forhold til smerter enn oss; de går ikke rundt og synes synd på seg selv...

Good for you. Det er dog ikke sånn for alle, er det vel? Livskvalitet og verdige liv er et ikke-tema når det kommer til folk, da skal man leve samme pokker hvor ræva man har det, da.

Siden vi først sammenligner hvordan vi tenker om behandling av folk i forhold til dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen av oss skulle ønske vi var bikkjer nettopp av den grunn..

Mennesker kan ta egne valg, de. Men de risikerer ikke å bli avlivet fordi det passer seg sånn for andre (med unntak av drap, men det er jo ikke helt det vi snakker om her, det er lov å avlive bikkjer for eget forgodtbefinnende, men det er ikke lov å drepe folk).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veeeel hva da? Folk som har dårlig økonomi burde ikke få ha hund, liksom?

Selvsagt skal de ha det, OM de har kriseløsninger for når de TRENGER penger til hunden. Om det er et kredittkort, buffer i banken, venner/familie er ett fett, men om du ikke har eller kan ta deg råd til skadet/syk hund, nei, da burde du ikke ha ansvaret for den! Det går an å være fosterhjem osv om man gjerne vil ha hund, men absolutt ingen mulighet for å ta det økonomiske ansvaret.

Og jeg snakker ikke om 50000 kroners klassen, men 5-7000 ser jeg på som en kurrant sum. Man kommer langt med det, spesielt om man allerede er vant til å finne rimelige løsninger på det meste. Og detter er for forsikret hund, er den uforsikret må beløpet dobles.

Økonomi spiller en rolle, enten man vil det eller ei, for hundens del. Og om man aldri trenger å bruke bufferen sin, FLOTT! Men å avlive en hund når den er sjuk/skadet, men har muligheten til å bli helt frisk igjen, uten å ha prøvd pga penger, ser ikke jeg på som et godt hundehold, det blir bruk og kast på en måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt skal de ha det, OM de har kriseløsninger for når de TRENGER penger til hunden. Om det er et kredittkort, buffer i banken, venner/familie er ett fett, men om du ikke har eller kan ta deg råd til skadet/syk hund, nei, da burde du ikke ha ansvaret for den! Det går an å være fosterhjem osv om man gjerne vil ha hund, men absolutt ingen mulighet for å ta det økonomiske ansvaret.

Og jeg snakker ikke om 50000 kroners klassen, men 5-7000 ser jeg på som en kurrant sum. Man kommer langt med det, spesielt om man allerede er vant til å finne rimelige løsninger på det meste. Og detter er for forsikret hund, er den uforsikret må beløpet dobles.

Økonomi spiller en rolle, enten man vil det eller ei, for hundens del. Og om man aldri trenger å bruke bufferen sin, FLOTT! Men å avlive en hund når den er sjuk/skadet, men har muligheten til å bli helt frisk igjen, uten å ha prøvd pga penger, ser ikke jeg på som et godt hundehold, det blir bruk og kast på en måte.

Ok, så da er du egentlig enig med meg da? At 5000-7000 er en grei sum, men at det er forståelig om folk ikke klarer 50 000? Siden du kommenterte på innlegget mitt, men ikke svarte senere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, så da er du egentlig enig med meg da? At 5000-7000 er en grei sum, men at det er forståelig om folk ikke klarer 50 000? Siden du kommenterte på innlegget mitt, men ikke svarte senere.

Oj sorry, jeg glemte det jeg!

Og ja, jeg skrev jo at 50000 er urimelig mye penger, gjorde jeg ikke? *gå tilbake og sjekke*

Nina og Aisha, det er forskjell på 50000 som er MYE penger og la oss si 10000, enten hunden er forsikret eller ei. Endel må jo legge ut penger for hunden, og så betaler forsikringsselskapet deg tilbake. Skal man da kunne si at man ikke har de 5-7000 å legge ut? Fordi det er penger det står på?

Så jeg har vært enig med deg hele veien jeg...

*forvirret*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nina og Aisha, det er forskjell på 50000 som er MYE penger og la oss si 10000, enten hunden er forsikret eller ei. Endel må jo legge ut penger for hunden, og så betaler forsikringsselskapet deg tilbake. Skal man da kunne si at man ikke har de 5-7000 å legge ut? Fordi det er penger det står på?

Du skrev det her, selv om jeg også hadde skrevet at 50 000 kroner var mye penger, og at 5000-7000 gikk ann. Så egentlig mente jeg helt fra starten av at vi var enig, men måten du skrev det her på virket som om du var uenig i det jeg hadde skrevet, eller på noen måte hadde misforstått. Men det er jo supert hvis vi er enig, da forvirrer vi nok bare hverandre!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Så konklusjonen deres er at om jeg ikke har en bufferkonto eller er kredittverdig og min syke gamle hund trenger en operasjon, som jeg ikke er villig til å gi den, fordi det da vil både gå utover meg og min families livskvalitet i flere mnd fremover og mitt syn på hundens livskvalitet, så er man ikke skikket til å ha hund.. Good to know!

Da håper jeg at alle potensielle oppdrettere leser denne tråden og de øvrige trådene på forumet som omhandler behandling av hunder, slik at man vet at her er det bare politisk korrekte valpekjøpere!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skrev det her, selv om jeg også hadde skrevet at 50 000 kroner var mye penger, og at 5000-7000 gikk ann. Så egentlig mente jeg helt fra starten av at vi var enig, men måten du skrev det her på virket som om du var uenig i det jeg hadde skrevet, eller på noen måte hadde misforstått. Men det er jo supert hvis vi er enig, da forvirrer vi nok bare hverandre!

Jeg truuur det var fordi du var den første som nevnte reelle summer jeg, og jeg ville si at jeg var enig i hva som var mye og hva som var ok, og samtidig pirke i andre, og så ble det ikke et avsnitt der det burde/skulle, elns..

Så konklusjonen deres er at om jeg ikke har en bufferkonto eller er kredittverdig og min syke gamle hund trenger en operasjon, som jeg ikke er villig til å gi den, fordi det da vil både gå utover meg og min families livskvalitet i flere mnd fremover og mitt syn på hundens livskvalitet, så er man ikke skikket til å ha hund.. Good to know!

Da håper jeg at alle potensielle oppdrettere leser denne tråden og de øvrige trådene på forumet som omhandler behandling av hunder, slik at man vet at her er det bare politisk korrekte valpekjøpere!

Så du har ingen problemer med å selge hund til noen som ikke har penger til å hjelpe den om den blir syk/skadet, men heller velger å avlive?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Så du har ingen problemer med å selge hund til noen som ikke har penger til å hjelpe den om den blir syk/skadet, men heller velger å avlive?

Nå er det et veldig personlig valg for folk om de vil avlive hunden sin eller ikke basert på hva de mener er best for alle involverte parter samlet sett. Jeg har solgt varen, jeg har ingen påvirkning eller innflytelse i den situasjonen. Jeg anbefaler folk forsikring på valpen, utover det så må de gjøre det de mener er rett. Så for å svare på spørsmålet ditt; Det er ikke min sak eller mitt ansvar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen av oss skulle ønske vi var bikkjer nettopp av den grunn..

Veeeel hva da? Folk som har dårlig økonomi burde ikke få ha hund, liksom?

Good for you. Det er dog ikke sånn for alle, er det vel? Livskvalitet og verdige liv er et ikke-tema når det kommer til folk, da skal man leve samme pokker hvor ræva man har det, da.

Siden vi først sammenligner hvordan vi tenker om behandling av folk i forhold til dyr.

Min utheving. Jeg mener at hverken dyr eller mennesker skal MÅTTE leve om de har rævva livskvalitet - det er ikke det diskusjonen går på heller... Men dyr har man lov å avlive, aktiv dødshjelp for mennesker er mye mer juridisk komplisert.

Om min mor eller hunden min måtte opereres for 50.000,- så hadde jeg lagt ut pengene i begge tilfeller (selv om dette blir veldig teoretisk) - dersom de kunne få et bra liv etterpå ;)

Livet mitt hadde selvsagt vært bedre uten de smertene og skadene jeg har, men jeg føler ikke at livet mitt er så rævva at jeg bør avslutte det; jeg har et rikt liv på tross av dårlig helse - den dagen jeg ikke lenger har det bra med å leve, skal samfunnet få slippe å plages med meg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mennesker kan ta egne valg, de. Men de risikerer ikke å bli avlivet fordi det passer seg sånn for andre (med unntak av drap, men det er jo ikke helt det vi snakker om her, det er lov å avlive bikkjer for eget forgodtbefinnende, men det er ikke lov å drepe folk).

Mennesker kan ta egne valg, ja, men mennesker har (stort sett) også evnen til å vite hva ens valg gjør mot andre. Sant? Hvis jeg mot all formodning skulle finne ut at jeg ville avlives, så veit jeg at jeg etterlater meg 2 barn som trenger meg i noen år til, samt familie og venner som blir fortvila over at jeg følte det sånn og ikke ba om hjelp eller whatever. Jeg tror jeg fortsatt ville foretrukket å være en hund.

Selvsagt skal de ha det, OM de har kriseløsninger for når de TRENGER penger til hunden. Om det er et kredittkort, buffer i banken, venner/familie er ett fett, men om du ikke har eller kan ta deg råd til skadet/syk hund, nei, da burde du ikke ha ansvaret for den! Det går an å være fosterhjem osv om man gjerne vil ha hund, men absolutt ingen mulighet for å ta det økonomiske ansvaret.

Og jeg snakker ikke om 50000 kroners klassen, men 5-7000 ser jeg på som en kurrant sum. Man kommer langt med det, spesielt om man allerede er vant til å finne rimelige løsninger på det meste. Og detter er for forsikret hund, er den uforsikret må beløpet dobles.

Økonomi spiller en rolle, enten man vil det eller ei, for hundens del. Og om man aldri trenger å bruke bufferen sin, FLOTT! Men å avlive en hund når den er sjuk/skadet, men har muligheten til å bli helt frisk igjen, uten å ha prøvd pga penger, ser ikke jeg på som et godt hundehold, det blir bruk og kast på en måte.

Siden vi snakker om summer, hvilke bør man klare, og hvilke er det greit å stå over og heller velge "den billigste løsninga" da? Hvor går grensa hen?

Jeg tør påstå at grensa - reint økonomisk - er lavere for en trygdesnylter som meg, enn den er for f.eks Direktør Hansen som tjener 1 eller 2 mill i året. Gjør det direktør Hansen til en bedre hundeeier enn meg? I think not..

Min utheving. Jeg mener at hverken dyr eller mennesker skal MÅTTE leve om de har rævva livskvalitet - det er ikke det diskusjonen går på heller... Men dyr har man lov å avlive, aktiv dødshjelp for mennesker er mye mer juridisk komplisert.

Om min mor eller hunden min måtte opereres for 50.000,- så hadde jeg lagt ut pengene i begge tilfeller (selv om dette blir veldig teoretisk) - dersom de kunne få et bra liv etterpå ;)

Livet mitt hadde selvsagt vært bedre uten de smertene og skadene jeg har, men jeg føler ikke at livet mitt er så rævva at jeg bør avslutte det; jeg har et rikt liv på tross av dårlig helse - den dagen jeg ikke lenger har det bra med å leve, skal samfunnet få slippe å plages med meg...

Igjen - good for you! Men siden vi sammenligner hvordan mennesker og dyr har det når de er kronisk sjuke - jeg unner INGEN, hverken hund eller menneske, å leve med vondt hver dag. Det er utmattende fordi man bruker energi på at det er vondt, man får ikke sove ordentlig fordi det er vondt, det er begrensninger i hva man får gjort fordi det er vondt osv osv. Vi mennesker er i stand til å vite at det kan gå over, vi er i stand til å skjønne hvorfor det er vondt, og vi skjønner stort sett om det er noe vi får gjort med det, eller at det er perioder som er bedre enn andre. Og vi skjønner at det kan gå over, at det kan være en kur for whatever om f.eks 5 år, at det kanskje er verdt at livene våre begrenses i lengre perioder, på lang sikt.

En hund kan ikke det. Vi kan ikke sette oss ned og si til hunden vår (så sant du ikke er en dyretolk, muligens) at nå kommer vi til å utsette deg for et alvorlig og/eller stort inngrep, det kommer til å være vondt i så så lang tid mens du heles, og vi må begrense deg så så lenge før du kan få leve som en normal hund igjen. En hund har ikke forutsetninger til å forstå det. Så for MEG så er det ikke sammenlignbart i det hele tatt at mennesker kan fint leve med å ha vondt i X antall år, for mennesker er ikke hunder, og hunder er ikke mennesker.

Og jeg presiserer nå først som sist, jeg er ikke selvmordrisk på noen som helst måte. I tilfelle noen lurte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mennesker kan ta egne valg, ja, men mennesker har (stort sett) også evnen til å vite hva ens valg gjør mot andre. Sant? Hvis jeg mot all formodning skulle finne ut at jeg ville avlives, så veit jeg at jeg etterlater meg 2 barn som trenger meg i noen år til, samt familie og venner som blir fortvila over at jeg følte det sånn og ikke ba om hjelp eller whatever. Jeg tror jeg fortsatt ville foretrukket å være en hund.

Det er egentlig litt beside the point, vi KAN velge, jeg sa ikke at det var lett eller noe man bør "drive med". JEG er glad for at jeg ikke er hund, for da ville jeg antakelig vært avlivet, og jeg vil ikke dø nå, jeg. Og det er poenget, at mitt liv kan virke innholdsløst, vondt og kjipt for andre betyr ikke at det ikke er verdig nok for meg. Jeg kan heldigvis si akkurat det og har rett til å ikke bli overprøvd av folk som mener å vite bedre.

Jeg synes man i alt for liten grad "spør hunden", man bare antar eller rettferdiggjør. Bikkjer er enkle dyr og selv om de kan prøve å skjule smerte vil man likevel kunne skille mellom hunder som er glade i hverdagen og de som ikke er det.

Jeg synes også mange undervurderer hunders tåleevne, at de ikke forstår at rehabilitering er midlertidig betyr ikke at de heller ville vært døde. For OM de kunne forstå at enten så gjør vi dette, eller så må du dø - så er det nok mange hunder som ville valgt å leve gjennom det. At de ikke kan ta stilling til det gjør ikke egentlig saken noe annerledes. Det er en iboende trang i levende vesener til å faktisk LEVE.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er egentlig litt beside the point, vi KAN velge, jeg sa ikke at det var lett eller noe man bør "drive med". JEG er glad for at jeg ikke er hund, for da ville jeg antakelig vært avlivet, og jeg vil ikke dø nå, jeg. Og det er poenget, at mitt liv kan virke innholdsløst, vondt og kjipt for andre betyr ikke at det ikke er verdig nok for meg. Jeg kan heldigvis si akkurat det og har rett til å ikke bli overprøvd av folk som mener å vite bedre.

Jeg synes man i alt for liten grad "spør hunden", man bare antar eller rettferdiggjør. Bikkjer er enkle dyr og selv om de kan prøve å skjule smerte vil man likevel kunne skille mellom hunder som er glade i hverdagen og de som ikke er det.

Jeg synes også mange undervurderer hunders tåleevne, at de ikke forstår at rehabilitering er midlertidig betyr ikke at de heller ville vært døde. For OM de kunne forstå at enten så gjør vi dette, eller så må du dø - så er det nok mange hunder som ville valgt å leve gjennom det. At de ikke kan ta stilling til det gjør ikke egentlig saken noe annerledes. Det er en iboende trang i levende vesener til å faktisk LEVE.

Det er ikke besides the point i all den tid at et argument var at elde og/eller syke mennesker ville dø fordi de ikke ville belaste familien - det er folk som holder seg i live også fordi de ikke vil belaste familien. Jeg er forholdsvis sikker på at hunder ikke sliter med den problematikken - jeg er 100 % sikker på at f.eks Dina ikke faker happy og i fin form fordi hun ikke liker at jeg blir lei meg når hun er i dårlig form, liksom. De gangene hun er happy og i fin form, så ER hun faktisk happy og i fin form, akkurat som at de gangene hun er i dårlig form, så ER hun i dårlig form. Mens mennesker derimot klistrer på seg et fake smil og sier "det går bra", samme fader hvor ræva det går.

Skal man sette påstanden din om at alle levende vesener har en iboende trang til å leve på spissen, så blir det ALDRI riktig å avlive da. Hvis det virkelig var sånn, så ville man vel som menneske neppe ha rett til (eller behov for) å nekte videre medisinsk behandling ved alvorlig sykdom. Det er også en mulighet en hund ikke har, å si "nei takk, jeg orker ikke mer".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...