Gå til innhold
Hundesonen.no

Livet med Tinka


Ia
 Share

Recommended Posts

Nå tenkte jeg det var på tide at den lille divaen min fikk sin egen tråd her inne!

Hun har jo en fra gamledager, men jeg synes vi skal få starte en ny, en egen. En om livet vårt :ahappy:

IMG_1270.jpg

Historien vår innebærer en haug med følelser. Det går ikke an å sette ord på alt den jenta har gitt meg. Den innebærer også en del sonenfolk. Er bare et fåtall av de som var innvolvert som er nevnt i historien. Rop ut om dere føler dere glemt, så skal jeg skrive en liste! Jeg har byttet ut navn med nick, og de står uthevet.

Som dere sikkert vet har historier en tendens til å forandre seg litt med tiden. Jeg merker allerede nå at små detaljer har blitt glemt. Så istedenfor å prøve å gjenfortelle det hele, gir jeg dere det jeg skrev i min private dagbok, 18. juli 2011. Dette er en lang tekst, men så er den nå her til de av dere som skulle være interessert :)

16092011427.jpg

18/7-11

Endelig har vi kommet litt til ro på hytta. Larkollen er akkurat det samme som det var for noen år siden. Tror dette kommer til å bli noen flotte uker, jeg koser meg stort allerede! Det siste jeg vil nå er å sitte inne og skrive, men dette er noe jeg gjerne vil huske så riktig som mulig. Hvis jeg leser dette om om noen år og husker alle følelsene jeg sitter med i dag, vil det være verdt det. La oss starte med begynnelsen.

For noen uker siden fortalte Kaja-T&C på hundesonen at hun var blitt syk, og lurte på om noen kunne passe Grand Danoisen hennes, Tesh. Fordi sonenfolk er nydelige, tilbød Raksha seg å passe henne hvis noen kunne kjøre henne til Rena. Marianne&Java kunne kjøre, og moren min, ida, tilbød seg å være med som selskap i bilen.

Hva som skjedde den dagen, kan jeg fortsatt ikke sette ord på. Jeg har alltid trodd at det finnes mer mellom himmel og jord, men frem til den dagen har jeg aldri fått føle det på kroppen. Natt til 11. juli hadde jeg mareritt. Hva det var er uvesentlig, men det dreide seg om mamma. Jeg har mareritt relativt ofte, og det pleier ikke å påvirke meg i stor grad. Men akkurat denne gangen fikk jeg en sånn ekkel klump i magen. Jeg følte meg liten, sårbar og alene, som om jeg gikk helt tilbake til å være den mammadalte fireåringen jeg var en gang. Den dagen ville jeg ikke dra fra mamma. Eller rettere sagt: jeg ville ikke at hun skulle dra fra meg. For å utsette “avskjeden” ble jeg derfor med henne til byen, hvor Marianne&Java skulle plukke henne opp. Jeg skulle jo være alene hele dagen, og trengte uansett å handle litt.

Jeg hadde ikke fortalt mamma om marerittet. Derfor var det enda rarere da hun fortalte at hun ikke ville dra uten meg, at hun hadde en sånn ekkel følelse på det. Det var nok meningen at jeg skulle bli med, for plutselig ble det plass til meg i bilen. Kaja-T&C, skulle ikke være med allikevel, og jeg var så heldig å få sitte bak med den store blå.

I bagasjerommet satt lille Tinka.

Jeg ble betatt med en gang. Det oppstod liksom en kjemi ved første øyekast. Jeg som trodde “love at first sight” skulle oppstå mennesker imellom. Det tok ikke mange øyeblikkene før jeg var totalt forelsket.

Å dra fra Tinka den dagen var uventet vanskelig. Jeg hadde kjent henne i noen timer, men allikevel var det som å ta farvel med en gammel venn.

De følgende dagene innebar mye tenking, tårer og mareritt. De fleste timene i døgnet gikk med på å ligge på sengen og se for seg hvordan det kunne blitt. Jeg fant en sang som jeg ble litt glad i, som jeg spilte på repeat stort sett hele døgnet. Jeg googlet navnet hennes, og lagret hvert bilde jeg fant. Jeg følte meg som en gal fan! Jeg hadde en egen mappe på PC'en med kun bilder av Tinka. Jeg ser jo nå som jeg skriver det hvor rart det virker, men jeg klarte virkelig ikke å tenke på noe annet.

Jeg jogget også en god del med Fibi, for å prøve å tenke på andre ting. Fibi var jo hovedgrunnen til at tre hunder ikke var aktuelt. Vi gikk liksom ut ifra at Fibi ville hate Tinka, uten at vi så noen andre alternativer. Men på en av disse turene våre, onsdag 13. juli, dro vi innom et vann så Fibi skulle få bade. Det er jo midt på sommeren, og jeg kunne ikke jogge uten å la henne kjøle seg ned med jevne mellomrom, enda det akkurat denne dagen regnet. Regnet gjorde at vi var helt alene ved vannet, så jeg lot Fibi gå løs og leke i vannkanten. Plutselig hører jeg noe bak meg, og løpene kommer en liten Papillontispe. Hun løper rett bort til Fibi, og etter en liten snuserunde begynner de å leke. De løp rundt og rundt hverandre, hadde drakamp med leker, og avsluttet meg å leke med samme ball. De var så nydelige sammen, og det fikk meg til å innse at vi kanskje er litt for opptatt av hvordan Fibi var til å se klart hvordan hun er.

Da jeg kom hjem fra den turen, rakk jeg ikke en gang å fortelle hva som hadde skjedd før mamma sa at vi måtte snakke sammen. Jeg og mamma setter oss aldri ned for å snakke – vi snakker bare om dype ting når vi går på tur og ser rett frem. Men denne gangen satte vi oss ned. Mamma hadde hele veien vært fast bestemt på at to hunder var nok, og vi skulle ikke ha en tredje. Men hun var jo der hun og, da vi møttes, og på en måte visste hun hele tiden at dette ikke var noe vi bare kunne glemme. Hun sa at hvis jeg virkelig ville at dette skulle skje, måtte jeg ordne det selv.

Å, det har jeg glemt å skrive! På vei til Rena fikk jeg vite at Tinka skulle omplasseres. Så jeg sendte Marianne&Java PM samme kveld, og fortalte hvordan det var og at mamma var villig til å prøve. Jeg var så utrolig nervøs etter å ha sendt den meldingen. Men heldigvis fikk jeg et veldig positivt svar fra en rørt og glad Marianne. Når jeg leste gjennom svaret hennes kjente jeg tårene presse på. Det var faktisk en sjanse! Nå var det bare to ting i veien. Tinkas gamle eier, og Fibi. I første rekke var det eieren jeg tenkte på. Jeg hadde ikke vært så mye på sonen, så jeg kjente ikke noe særlig til henne. Marianne sendte henne en PM, hvor hun visstnok sa masse positiv om meg, men allikevel var jeg usikker på hvordan hun ville reagere. Jeg er ung, jeg er fremmed for henne, og det sonenfolket kjenner best ved oss er problemhunden vår. Hadde jeg vært i hennes situasjon hadde jeg vært svært skeptisk.

Men jeg hadde ingen ting å frykte. Lørdag 16. juli flyttet Tinka Tequila inn hos oss. Marianne, som hadde sett kjemien og var kjempeglad og rørt over at jeg virkelig ville ha henne, tok henne med seg til sentrum og møtte oss. Da vi kom hjem til Enebakk, tok jeg Tinka med meg ut i skogen, og avtalte et sted hvor vi skulle vente på mamma. Mamma hentet Scilos og Fibi, og lot Fibi følge sporene mine. Slik tenkte vi at hun kom til å lukte Tinka, og være forberedt på at hun var der. Det stemte. Hun virket absolutt ikke overrasket over å finne meg sammen med en annen hund, snarere tvert imot. Det var som om hun var forberedt på at Tinka ville være der, og etter å ha snust litt og logret litt, gikk de hver sin vei. Hun var litt stresset resten av turen, men det var alt. Jeg er veldig stolt over hvordan hun har prøvd sitt aller beste disse dagene å bli venn med Tinka. Det blir mindre anspent for hver time som går. Jeg tror de kommer til å bli fine venner etter hvert, jeg!

16092011384.jpg

Det hadde jeg helt rett i. Tinka ble fort en naturlig del av flokken vår, og siden da har hun vært med meg stort sett hvor en jeg går. Hun har til og med stått på scenen med meg :lol:

I midten av september gikk vi vårt første kurs. Jeg har alltid ønsket å drive med agility, men så endte vi nå opp på lydighetskurs hos Maren Teien (borderen) istedenfor. Vet ikke helt hvordan det skjedde, men sånn ble det nå! En uke etter kurset deltok vi i rekruttklassen på sonenmesterskapet, og tok 1. premie (delt, riktignok, men jeg har rosetten :P), og vi fikk en premie for beste samarbeid mellom hund og fører.

16092011403.jpg

IMG_1342.jpg

IMG_1445.jpg

IMG_0879.jpg

IMG_1392.jpg

Helt til slutt i dette alt for lange førsteinnlegget må jeg bare takke SiriEveline, Tinkas tidligere eier. Du ble dessverre ikke med i historien, så da får du en egen takk her! Du vet jo hvorfor.

Må også få sende litt credits til Margrete, som var en av de flinkeste til å overtale moren min. Tror faktisk ikke Tink hadde ligget på fanget mitt akkurat nå om det ikke var for deg.

Også må jeg selvfølgelig takke alle som er nevnt i historien, og Tulip som var på Rena med oss. Og alle andre fantastiske, herlige soniser som hjalp og støttet oss på veien.

Vi er veldig, veldig lykkelige sammen. Og jeg har lovet henne at hun skal være hos meg livet ut. Hun er min beste venn, og det spiller egentlig ingen rolle hva vi driver med. Om det blir lydighet eller agility, eller om hun ender opp som sofahund. Det betyr ingen ting, så lenge vi er sammen.

IMG_1169.jpg

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

:cry::heart: Vakkert! Fikk litt tårer i øynene jeg nå. Lett å merke kjemien mellom dere. Og jeg kjenner meg igjen i det. Husker du skrev en dag her at du gledet deg til snøen kom, for da skulle du og Tinka ut å bale i snøen, akkurat det gledet jeg meg skikkelig til jeg også første vinteren med Selma. Og jeg kjenner meg igjen i det å love at hun bor trygt hos deg resten av sitt liv, for det har jeg også lovet Selma. Tror dere er et skikkelig radarpar!
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå sitter jeg her og griner... det er bare så utrolig vakkert! (og jeg er dårlig til å vise følelser, og det er svært sjeldent at tårene faktisk triller nedover kinnene på meg.. og det viser bare hvor mye dette betyr for meg!)

Jeg blir helt sikker på at jeg har gjort det beste valget jeg noensinne kunne gjort med skjønne Tinka, hadde jeg endt opp med å beholde henne, og hørt om hva som kunne ha skjedd så hadde jeg ikke kunnet tilgi meg selv. Dere er bare verdens beste gaver til hverandre, du gir Tinka et bånd jeg aldri kunnet fått frem :)

Helt klart så savner jeg henne, og alle som har møtt hunden, skjønner helt sikkert hvorfor. Men de dagene det er verst, så ser jeg spesielt mye på dette bildet:

20110926-164103-048.JPG

Det gjør meg så utrolig glad!

Og viser nok en gang hvilken solskinnhistorie dette er.

I tillegg vil jeg nevne at jeg satt i Arendal sammen med Monica (fra sonen) og pratet om nettopp Tinka som da oppholdt seg hos Marianne&Java. Jeg hadde da sagt at da jeg så for meg den perfekte eieren så var det en ung pike på rundt 15-16år som skulle få sin første egne hund, og som gjerne hadde et ønske om å lære mer om hundetrening og gi Tinka en sjanse til å utfolde seg enda mer. Ikke lenge etterpå så tikket det inn en PM fra Marianne.. og jeg var egentlig ikke i tvil om at det hørtes perfekt, men fremdeles spent på mine egne følelser og reaksjoner.

Men det viste seg at det var helt rett å følge magefølelsen, og jeg har i samme slengen fått gleden av å bli kjent med de fantastiske personene, Ia og Ida, som nå har den vakre frøkna!

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åå, fantastiske menneskene!

Jeg kan fortsatt ikke helt tro det når jeg leser de gode ordene deres. De siste månedene har jeg fått føle så mange ganger at dere virkelig bryr dere, alle som en. Og det er en veldig god følelse. Jeg har ikke lyst til å innrømme dette, men det kommer alltid noen tårer når jeg leser sånne fine ord. Ikke si det til noen! :cry:

Siri.. jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si til deg. Ordet "takk" har nesten blitt oppbrukt. Men jeg håper du vet hvor mye det betyr for meg, alt du skriver. Det at du er så glad for oss, og ser hvor riktig det er, det er helt fantastisk å vite. Jeg er nå en gang slik at jeg tror at alt skjer for en grunn. Og Tinka og jeg var bare meningen. Tusen, tusen takk for at du også ser det. Vi har deg å takke for alt, vet du :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siri.. jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si til deg. Ordet "takk" har nesten blitt oppbrukt. Men jeg håper du vet hvor mye det betyr for meg, alt du skriver. Det at du er så glad for oss, og ser hvor riktig det er, det er helt fantastisk å vite. Jeg er nå en gang slik at jeg tror at alt skjer for en grunn. Og Tinka og jeg var bare meningen. Tusen, tusen takk for at du også ser det. Vi har deg å takke for alt, vet du :heart:

Jeg har helt samme synet som deg, alt skjer for en grunn og magefølelsen er viktig å følge. Men dette er bare så etter boka som det kan bli, med alle tegn, og småå detaljer. Det er liksom så mye som kunne gått "feil" om du ikke hadde blitt med på turen, om Marianne hadde latt Tinka være hjemme, og selv timingen, at Marianne stilte opp for å frakte Tesh, at Raksha kunne passe, og bare det at Kaja trengte pass til Tesh.. det er liksom en serie av hendelser som har vært nøye planlagt av noe større enn oss.. det er jeg 110% sikker på :)

Og takk er kanskje et lite ord, men det betyr så mye for meg, for jeg ser det i alt du gjør med Tinka, alle bildene, og ikke minst alt du skriver og forteller!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har helt samme synet som deg, alt skjer for en grunn og magefølelsen er viktig å følge. Men dette er bare så etter boka som det kan bli, med alle tegn, og småå detaljer. Det er liksom så mye som kunne gått "feil" om du ikke hadde blitt med på turen, om Marianne hadde latt Tinka være hjemme, og selv timingen, at Marianne stilte opp for å frakte Tesh, at Raksha kunne passe, og bare det at Kaja trengte pass til Tesh.. det er liksom en serie av hendelser som har vært nøye planlagt av noe større enn oss.. det er jeg 110% sikker på :)

Og takk er kanskje et lite ord, men det betyr så mye for meg, for jeg ser det i alt du gjør med Tinka, alle bildene, og ikke minst alt du skriver og forteller!

Åå, Siri, nå sitter jeg og tuter! :cry::lol:

Har tenkt så mye på det selv. Bare det marerittet jeg hadde, som gjorde at jeg ikke ville dra fra mamma. Hvor kom det fra? Før det hadde jeg jo ingen planer om å være med til Rena. Jeg gledet meg til en dag alene, jeg, og helt ut av det blå snudde det helt.

Første natten hennes her lå hun klemt inntil meg under dyna. Og jeg visste at sånn skulle det være hver natt i hver uke i hvert år i lang tid fremover, og jeg visste at det var en mening med det. Tinka har allerede gitt meg mye som jeg vil ta med meg for resten av livet, og jeg gleder meg sånn til alt hun kommer til å gi meg fremover.

Hadde noen fortalt meg at jeg kom til å føle og tenke alt dette noen uker før jeg møtte Tinka, hadde jeg ledd. Noen ting tror man bare ikke før man opplever det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir bare så rørt altså :heart:

Det er en så flott historie, jeg har aldri sett en slik kjemi mellom menneske og hund som aldri har møtt hverandre før.

Det skal jo også nevnes at dagene etter Rena så satt jeg mye å tenkte på at Tinka burde få leve med deg og håpet at dere skulle ombestemme dere! Og innerst inne så visste jeg at det var sånn det måtte ende. En sånn kjemi kan man bare ikke overse!

Jeg har felt mange tårer, mest av glede, men også fordi det var trist å sende vekk Tinka. Men det ble så riktig da jeg satt i bilen å så på deg, Ida og Tinka som gikk mot bussen. Hun trippet liksom bare ved siden av dere som om hun alltid hadde vært der. Det var aldri noen tvil om at det var det rette valget.

Jeg tenker ofte på dere og er så glad på deres vegne og er veldig glad for at jeg kunne bidra til en slik happy ending ;)

Gi Tinka en stor suss fra meg :D

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fininger! :heart:

Jeg blir så rørt av dere. No place like sonen, altså! :lol:

Marianne.. Du aner ikke hvor mye jeg har tenkt på deg. Er så takknemlig for at du stolte på meg, og for at du så at det var meningen. Jeg vet at det var tøft for deg. Men vi er alltid her, det er bare å plukke opp telefonen og ringe. Tinkeliten vil alltid være glad for å se deg, vet du!

MEG1.jpg

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Juhuu! Innlegg nummer tusen! :cheerleader:

Tenkte å markere denne fantastisk store begivenheten med en liten oppdatering. Nei, oppdatering blir litt feil ord. Vil egentlig bare skryte litt, og vise frem den utrolig nydelige førjulsgaven Tinka og jeg fikk i forrige uke! Denne viser jeg frem med noen skikkelig dårlige bilder i grusomt lys, men det får så være.

tinkagenser1.jpg

tinkagenser3.jpg

tinkagenser2.jpg

Verdens beste søster hadde strikket denne, og både Tinka og jeg eeelsker den. Også se så søt hun er med den, da! Nå mangler vi bare snø! :P

Kan også meddele at vi har begynt så smått å pusle med lydigheten igjen. Finner på våre egne metoder (og øvelser :lol: ), og koser oss. Har bestemt meg for at jeg ikke gidder å stresse med det. Blir det litt konkurranser på oss er det topp, men vi vil jobbe på vår egen måte. Jeg kan som kjent nada om lydighet, og liker best å trene med en fillete bamse og masse latter.

Det var egentlig alt. Vi koser oss som dere kanskje forstår døyt i hjæl.

:koos:

Sååå mye koser vi oss!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

sn4.jpg

For to dager siden kom endelig den etterlengtede snøen, og vår første vinter er i gang på ordentlig. Tinka koser seg masse i en snøen! Søteste. Vanligvis er det mørkt når jeg kommer hjem fra skolen, men i dag rakk jeg en liten tur ut med kameraet før jeg dro. Litt irriterende å ha en hund som poserer så snart hun ser linsen, men hun er nå vakker uansett! :D

sn1-1.jpg

sn3.jpg

sn2.jpg

Åå, jeg er så glad i fjollebollesnuppeprinsessa mi :koos:

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...