Gå til innhold
Hundesonen.no

Livet med Tinka


Ia
 Share

Recommended Posts

Nå tenkte jeg det var på tide at den lille divaen min fikk sin egen tråd her inne!

Hun har jo en fra gamledager, men jeg synes vi skal få starte en ny, en egen. En om livet vårt :ahappy:

IMG_1270.jpg

Historien vår innebærer en haug med følelser. Det går ikke an å sette ord på alt den jenta har gitt meg. Den innebærer også en del sonenfolk. Er bare et fåtall av de som var innvolvert som er nevnt i historien. Rop ut om dere føler dere glemt, så skal jeg skrive en liste! Jeg har byttet ut navn med nick, og de står uthevet.

Som dere sikkert vet har historier en tendens til å forandre seg litt med tiden. Jeg merker allerede nå at små detaljer har blitt glemt. Så istedenfor å prøve å gjenfortelle det hele, gir jeg dere det jeg skrev i min private dagbok, 18. juli 2011. Dette er en lang tekst, men så er den nå her til de av dere som skulle være interessert :)

16092011427.jpg

18/7-11

Endelig har vi kommet litt til ro på hytta. Larkollen er akkurat det samme som det var for noen år siden. Tror dette kommer til å bli noen flotte uker, jeg koser meg stort allerede! Det siste jeg vil nå er å sitte inne og skrive, men dette er noe jeg gjerne vil huske så riktig som mulig. Hvis jeg leser dette om om noen år og husker alle følelsene jeg sitter med i dag, vil det være verdt det. La oss starte med begynnelsen.

For noen uker siden fortalte Kaja-T&C på hundesonen at hun var blitt syk, og lurte på om noen kunne passe Grand Danoisen hennes, Tesh. Fordi sonenfolk er nydelige, tilbød Raksha seg å passe henne hvis noen kunne kjøre henne til Rena. Marianne&Java kunne kjøre, og moren min, ida, tilbød seg å være med som selskap i bilen.

Hva som skjedde den dagen, kan jeg fortsatt ikke sette ord på. Jeg har alltid trodd at det finnes mer mellom himmel og jord, men frem til den dagen har jeg aldri fått føle det på kroppen. Natt til 11. juli hadde jeg mareritt. Hva det var er uvesentlig, men det dreide seg om mamma. Jeg har mareritt relativt ofte, og det pleier ikke å påvirke meg i stor grad. Men akkurat denne gangen fikk jeg en sånn ekkel klump i magen. Jeg følte meg liten, sårbar og alene, som om jeg gikk helt tilbake til å være den mammadalte fireåringen jeg var en gang. Den dagen ville jeg ikke dra fra mamma. Eller rettere sagt: jeg ville ikke at hun skulle dra fra meg. For å utsette “avskjeden” ble jeg derfor med henne til byen, hvor Marianne&Java skulle plukke henne opp. Jeg skulle jo være alene hele dagen, og trengte uansett å handle litt.

Jeg hadde ikke fortalt mamma om marerittet. Derfor var det enda rarere da hun fortalte at hun ikke ville dra uten meg, at hun hadde en sånn ekkel følelse på det. Det var nok meningen at jeg skulle bli med, for plutselig ble det plass til meg i bilen. Kaja-T&C, skulle ikke være med allikevel, og jeg var så heldig å få sitte bak med den store blå.

I bagasjerommet satt lille Tinka.

Jeg ble betatt med en gang. Det oppstod liksom en kjemi ved første øyekast. Jeg som trodde “love at first sight” skulle oppstå mennesker imellom. Det tok ikke mange øyeblikkene før jeg var totalt forelsket.

Å dra fra Tinka den dagen var uventet vanskelig. Jeg hadde kjent henne i noen timer, men allikevel var det som å ta farvel med en gammel venn.

De følgende dagene innebar mye tenking, tårer og mareritt. De fleste timene i døgnet gikk med på å ligge på sengen og se for seg hvordan det kunne blitt. Jeg fant en sang som jeg ble litt glad i, som jeg spilte på repeat stort sett hele døgnet. Jeg googlet navnet hennes, og lagret hvert bilde jeg fant. Jeg følte meg som en gal fan! Jeg hadde en egen mappe på PC'en med kun bilder av Tinka. Jeg ser jo nå som jeg skriver det hvor rart det virker, men jeg klarte virkelig ikke å tenke på noe annet.

Jeg jogget også en god del med Fibi, for å prøve å tenke på andre ting. Fibi var jo hovedgrunnen til at tre hunder ikke var aktuelt. Vi gikk liksom ut ifra at Fibi ville hate Tinka, uten at vi så noen andre alternativer. Men på en av disse turene våre, onsdag 13. juli, dro vi innom et vann så Fibi skulle få bade. Det er jo midt på sommeren, og jeg kunne ikke jogge uten å la henne kjøle seg ned med jevne mellomrom, enda det akkurat denne dagen regnet. Regnet gjorde at vi var helt alene ved vannet, så jeg lot Fibi gå løs og leke i vannkanten. Plutselig hører jeg noe bak meg, og løpene kommer en liten Papillontispe. Hun løper rett bort til Fibi, og etter en liten snuserunde begynner de å leke. De løp rundt og rundt hverandre, hadde drakamp med leker, og avsluttet meg å leke med samme ball. De var så nydelige sammen, og det fikk meg til å innse at vi kanskje er litt for opptatt av hvordan Fibi var til å se klart hvordan hun er.

Da jeg kom hjem fra den turen, rakk jeg ikke en gang å fortelle hva som hadde skjedd før mamma sa at vi måtte snakke sammen. Jeg og mamma setter oss aldri ned for å snakke – vi snakker bare om dype ting når vi går på tur og ser rett frem. Men denne gangen satte vi oss ned. Mamma hadde hele veien vært fast bestemt på at to hunder var nok, og vi skulle ikke ha en tredje. Men hun var jo der hun og, da vi møttes, og på en måte visste hun hele tiden at dette ikke var noe vi bare kunne glemme. Hun sa at hvis jeg virkelig ville at dette skulle skje, måtte jeg ordne det selv.

Å, det har jeg glemt å skrive! På vei til Rena fikk jeg vite at Tinka skulle omplasseres. Så jeg sendte Marianne&Java PM samme kveld, og fortalte hvordan det var og at mamma var villig til å prøve. Jeg var så utrolig nervøs etter å ha sendt den meldingen. Men heldigvis fikk jeg et veldig positivt svar fra en rørt og glad Marianne. Når jeg leste gjennom svaret hennes kjente jeg tårene presse på. Det var faktisk en sjanse! Nå var det bare to ting i veien. Tinkas gamle eier, og Fibi. I første rekke var det eieren jeg tenkte på. Jeg hadde ikke vært så mye på sonen, så jeg kjente ikke noe særlig til henne. Marianne sendte henne en PM, hvor hun visstnok sa masse positiv om meg, men allikevel var jeg usikker på hvordan hun ville reagere. Jeg er ung, jeg er fremmed for henne, og det sonenfolket kjenner best ved oss er problemhunden vår. Hadde jeg vært i hennes situasjon hadde jeg vært svært skeptisk.

Men jeg hadde ingen ting å frykte. Lørdag 16. juli flyttet Tinka Tequila inn hos oss. Marianne, som hadde sett kjemien og var kjempeglad og rørt over at jeg virkelig ville ha henne, tok henne med seg til sentrum og møtte oss. Da vi kom hjem til Enebakk, tok jeg Tinka med meg ut i skogen, og avtalte et sted hvor vi skulle vente på mamma. Mamma hentet Scilos og Fibi, og lot Fibi følge sporene mine. Slik tenkte vi at hun kom til å lukte Tinka, og være forberedt på at hun var der. Det stemte. Hun virket absolutt ikke overrasket over å finne meg sammen med en annen hund, snarere tvert imot. Det var som om hun var forberedt på at Tinka ville være der, og etter å ha snust litt og logret litt, gikk de hver sin vei. Hun var litt stresset resten av turen, men det var alt. Jeg er veldig stolt over hvordan hun har prøvd sitt aller beste disse dagene å bli venn med Tinka. Det blir mindre anspent for hver time som går. Jeg tror de kommer til å bli fine venner etter hvert, jeg!

16092011384.jpg

Det hadde jeg helt rett i. Tinka ble fort en naturlig del av flokken vår, og siden da har hun vært med meg stort sett hvor en jeg går. Hun har til og med stått på scenen med meg :lol:

I midten av september gikk vi vårt første kurs. Jeg har alltid ønsket å drive med agility, men så endte vi nå opp på lydighetskurs hos Maren Teien (borderen) istedenfor. Vet ikke helt hvordan det skjedde, men sånn ble det nå! En uke etter kurset deltok vi i rekruttklassen på sonenmesterskapet, og tok 1. premie (delt, riktignok, men jeg har rosetten :P), og vi fikk en premie for beste samarbeid mellom hund og fører.

16092011403.jpg

IMG_1342.jpg

IMG_1445.jpg

IMG_0879.jpg

IMG_1392.jpg

Helt til slutt i dette alt for lange førsteinnlegget må jeg bare takke SiriEveline, Tinkas tidligere eier. Du ble dessverre ikke med i historien, så da får du en egen takk her! Du vet jo hvorfor.

Må også få sende litt credits til Margrete, som var en av de flinkeste til å overtale moren min. Tror faktisk ikke Tink hadde ligget på fanget mitt akkurat nå om det ikke var for deg.

Også må jeg selvfølgelig takke alle som er nevnt i historien, og Tulip som var på Rena med oss. Og alle andre fantastiske, herlige soniser som hjalp og støttet oss på veien.

Vi er veldig, veldig lykkelige sammen. Og jeg har lovet henne at hun skal være hos meg livet ut. Hun er min beste venn, og det spiller egentlig ingen rolle hva vi driver med. Om det blir lydighet eller agility, eller om hun ender opp som sofahund. Det betyr ingen ting, så lenge vi er sammen.

IMG_1169.jpg

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

:cry::heart: Vakkert! Fikk litt tårer i øynene jeg nå. Lett å merke kjemien mellom dere. Og jeg kjenner meg igjen i det. Husker du skrev en dag her at du gledet deg til snøen kom, for da skulle du og Tinka ut å bale i snøen, akkurat det gledet jeg meg skikkelig til jeg også første vinteren med Selma. Og jeg kjenner meg igjen i det å love at hun bor trygt hos deg resten av sitt liv, for det har jeg også lovet Selma. Tror dere er et skikkelig radarpar!
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå sitter jeg her og griner... det er bare så utrolig vakkert! (og jeg er dårlig til å vise følelser, og det er svært sjeldent at tårene faktisk triller nedover kinnene på meg.. og det viser bare hvor mye dette betyr for meg!)

Jeg blir helt sikker på at jeg har gjort det beste valget jeg noensinne kunne gjort med skjønne Tinka, hadde jeg endt opp med å beholde henne, og hørt om hva som kunne ha skjedd så hadde jeg ikke kunnet tilgi meg selv. Dere er bare verdens beste gaver til hverandre, du gir Tinka et bånd jeg aldri kunnet fått frem :)

Helt klart så savner jeg henne, og alle som har møtt hunden, skjønner helt sikkert hvorfor. Men de dagene det er verst, så ser jeg spesielt mye på dette bildet:

20110926-164103-048.JPG

Det gjør meg så utrolig glad!

Og viser nok en gang hvilken solskinnhistorie dette er.

I tillegg vil jeg nevne at jeg satt i Arendal sammen med Monica (fra sonen) og pratet om nettopp Tinka som da oppholdt seg hos Marianne&Java. Jeg hadde da sagt at da jeg så for meg den perfekte eieren så var det en ung pike på rundt 15-16år som skulle få sin første egne hund, og som gjerne hadde et ønske om å lære mer om hundetrening og gi Tinka en sjanse til å utfolde seg enda mer. Ikke lenge etterpå så tikket det inn en PM fra Marianne.. og jeg var egentlig ikke i tvil om at det hørtes perfekt, men fremdeles spent på mine egne følelser og reaksjoner.

Men det viste seg at det var helt rett å følge magefølelsen, og jeg har i samme slengen fått gleden av å bli kjent med de fantastiske personene, Ia og Ida, som nå har den vakre frøkna!

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åå, fantastiske menneskene!

Jeg kan fortsatt ikke helt tro det når jeg leser de gode ordene deres. De siste månedene har jeg fått føle så mange ganger at dere virkelig bryr dere, alle som en. Og det er en veldig god følelse. Jeg har ikke lyst til å innrømme dette, men det kommer alltid noen tårer når jeg leser sånne fine ord. Ikke si det til noen! :cry:

Siri.. jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si til deg. Ordet "takk" har nesten blitt oppbrukt. Men jeg håper du vet hvor mye det betyr for meg, alt du skriver. Det at du er så glad for oss, og ser hvor riktig det er, det er helt fantastisk å vite. Jeg er nå en gang slik at jeg tror at alt skjer for en grunn. Og Tinka og jeg var bare meningen. Tusen, tusen takk for at du også ser det. Vi har deg å takke for alt, vet du :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siri.. jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si til deg. Ordet "takk" har nesten blitt oppbrukt. Men jeg håper du vet hvor mye det betyr for meg, alt du skriver. Det at du er så glad for oss, og ser hvor riktig det er, det er helt fantastisk å vite. Jeg er nå en gang slik at jeg tror at alt skjer for en grunn. Og Tinka og jeg var bare meningen. Tusen, tusen takk for at du også ser det. Vi har deg å takke for alt, vet du :heart:

Jeg har helt samme synet som deg, alt skjer for en grunn og magefølelsen er viktig å følge. Men dette er bare så etter boka som det kan bli, med alle tegn, og småå detaljer. Det er liksom så mye som kunne gått "feil" om du ikke hadde blitt med på turen, om Marianne hadde latt Tinka være hjemme, og selv timingen, at Marianne stilte opp for å frakte Tesh, at Raksha kunne passe, og bare det at Kaja trengte pass til Tesh.. det er liksom en serie av hendelser som har vært nøye planlagt av noe større enn oss.. det er jeg 110% sikker på :)

Og takk er kanskje et lite ord, men det betyr så mye for meg, for jeg ser det i alt du gjør med Tinka, alle bildene, og ikke minst alt du skriver og forteller!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har helt samme synet som deg, alt skjer for en grunn og magefølelsen er viktig å følge. Men dette er bare så etter boka som det kan bli, med alle tegn, og småå detaljer. Det er liksom så mye som kunne gått "feil" om du ikke hadde blitt med på turen, om Marianne hadde latt Tinka være hjemme, og selv timingen, at Marianne stilte opp for å frakte Tesh, at Raksha kunne passe, og bare det at Kaja trengte pass til Tesh.. det er liksom en serie av hendelser som har vært nøye planlagt av noe større enn oss.. det er jeg 110% sikker på :)

Og takk er kanskje et lite ord, men det betyr så mye for meg, for jeg ser det i alt du gjør med Tinka, alle bildene, og ikke minst alt du skriver og forteller!

Åå, Siri, nå sitter jeg og tuter! :cry::lol:

Har tenkt så mye på det selv. Bare det marerittet jeg hadde, som gjorde at jeg ikke ville dra fra mamma. Hvor kom det fra? Før det hadde jeg jo ingen planer om å være med til Rena. Jeg gledet meg til en dag alene, jeg, og helt ut av det blå snudde det helt.

Første natten hennes her lå hun klemt inntil meg under dyna. Og jeg visste at sånn skulle det være hver natt i hver uke i hvert år i lang tid fremover, og jeg visste at det var en mening med det. Tinka har allerede gitt meg mye som jeg vil ta med meg for resten av livet, og jeg gleder meg sånn til alt hun kommer til å gi meg fremover.

Hadde noen fortalt meg at jeg kom til å føle og tenke alt dette noen uker før jeg møtte Tinka, hadde jeg ledd. Noen ting tror man bare ikke før man opplever det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir bare så rørt altså :heart:

Det er en så flott historie, jeg har aldri sett en slik kjemi mellom menneske og hund som aldri har møtt hverandre før.

Det skal jo også nevnes at dagene etter Rena så satt jeg mye å tenkte på at Tinka burde få leve med deg og håpet at dere skulle ombestemme dere! Og innerst inne så visste jeg at det var sånn det måtte ende. En sånn kjemi kan man bare ikke overse!

Jeg har felt mange tårer, mest av glede, men også fordi det var trist å sende vekk Tinka. Men det ble så riktig da jeg satt i bilen å så på deg, Ida og Tinka som gikk mot bussen. Hun trippet liksom bare ved siden av dere som om hun alltid hadde vært der. Det var aldri noen tvil om at det var det rette valget.

Jeg tenker ofte på dere og er så glad på deres vegne og er veldig glad for at jeg kunne bidra til en slik happy ending ;)

Gi Tinka en stor suss fra meg :D

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fininger! :heart:

Jeg blir så rørt av dere. No place like sonen, altså! :lol:

Marianne.. Du aner ikke hvor mye jeg har tenkt på deg. Er så takknemlig for at du stolte på meg, og for at du så at det var meningen. Jeg vet at det var tøft for deg. Men vi er alltid her, det er bare å plukke opp telefonen og ringe. Tinkeliten vil alltid være glad for å se deg, vet du!

MEG1.jpg

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Juhuu! Innlegg nummer tusen! :cheerleader:

Tenkte å markere denne fantastisk store begivenheten med en liten oppdatering. Nei, oppdatering blir litt feil ord. Vil egentlig bare skryte litt, og vise frem den utrolig nydelige førjulsgaven Tinka og jeg fikk i forrige uke! Denne viser jeg frem med noen skikkelig dårlige bilder i grusomt lys, men det får så være.

tinkagenser1.jpg

tinkagenser3.jpg

tinkagenser2.jpg

Verdens beste søster hadde strikket denne, og både Tinka og jeg eeelsker den. Også se så søt hun er med den, da! Nå mangler vi bare snø! :P

Kan også meddele at vi har begynt så smått å pusle med lydigheten igjen. Finner på våre egne metoder (og øvelser :lol: ), og koser oss. Har bestemt meg for at jeg ikke gidder å stresse med det. Blir det litt konkurranser på oss er det topp, men vi vil jobbe på vår egen måte. Jeg kan som kjent nada om lydighet, og liker best å trene med en fillete bamse og masse latter.

Det var egentlig alt. Vi koser oss som dere kanskje forstår døyt i hjæl.

:koos:

Sååå mye koser vi oss!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

sn4.jpg

For to dager siden kom endelig den etterlengtede snøen, og vår første vinter er i gang på ordentlig. Tinka koser seg masse i en snøen! Søteste. Vanligvis er det mørkt når jeg kommer hjem fra skolen, men i dag rakk jeg en liten tur ut med kameraet før jeg dro. Litt irriterende å ha en hund som poserer så snart hun ser linsen, men hun er nå vakker uansett! :D

sn1-1.jpg

sn3.jpg

sn2.jpg

Åå, jeg er så glad i fjollebollesnuppeprinsessa mi :koos:

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...