Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Ingen erfaring, men den er jo en slektning av min egen. Thaien er noe mindre enn rhodesian, og mer urhund. Jeg mener å ha lest at den er skarpere som vakthund, har mer jaktinnstinkt, og er veldig en hund som "eier seg selv". Hvordan man kombinerer det med de stedene det står "meget lojal familiehund" vet jeg ikke, men regner med de sikter på at det er en vakthund som passer på seg og sine. Uten at jeg kan forklare helt hvorfor, så tenker jeg en litt stor, skarpere basenji.

En norsk kennel drev avl på både rhodesian og thai en stund, men sluttet, angivelig på grunn av gemyttproblemer/dårlig avlsgrunnlag (Kamba anatulinda). I Sverige finner du noen ytterst få oppdrettere, blant annet en jeg var i kontakt med for noen år siden som hadde et uhellskull mellom sin basenji og thai (drev seriøst oppdrett av begge raser).

  • Like 1
Skrevet

Jeg har ikke mye erfaring, har bare lest litt om dne tidligere. Jeg mener det samme som Simira. Thaien er enda mer "urhund" enn det RR-en, basenjien og shibaen er i Norge nå. Enda mer selvstendig og "overlegen". Jeg er jo veldig fascinert av disse selvstendige hunderasene og har drømt om thaien en god stund. Jeg fant derimot fort ut, da jeg undersøkte, at det ikke var den rasen (av den gjengen) jeg ville begynne med. :P

Skrevet

Takker for svar :)

Er skikkelig fasinert av det jeg ser på videoer av thaien og det jeg har lest. Har samme inntrykket dere sitter med i grunn.. Så var det bare å finne ut om det stemmer da :P Får høre med min thailanske stemor om ikke hun har vært borti dem. :)

EDIT: fant den oppdretteren Simira snakket om og syntest de har en særs god beskrivelse av rasen på hjemmesiden sin :) Om noen er intresert i å lese den kan dere finne den her: http://www.kambaanatulinda.com/trd1.htm#

Skrevet

Jeg var i Tsjekkia i sommer og så ett par stk. En tispe og en hannhund.

Jeg rakk dessverre aldri å prate med eier, eller ta bilder av dem, så jeg vet ikke hvilket land de kom fra, siden dette var på et internasjonalt arrangement.

Men det var kun utseende som var tiltrekkende, for jeg syns ikke adferden var spesielt sjarmerende, verken på tispe eller hannhund. Hannen var så innmari "på" hele tiden, veldig på vakt og sveipet området for "trusler" som en radar. Bråket ikke noe særlig når den så andre hunder, men den blåste seg bra opp, og hadde nok gjort kort prosess om den fikk mulighet. Tispa var i fluktmodus, hele tiden. Men flotte å se på, uten tvil. Flotte kropper, pene hoder og nydelig varm mørk rødbrun farge. Men ikke noe jeg ville hatt i nabolaget, for å si det sånn... :)

Skrevet

Jeg har møtt noen thaier, og jeg er ikke imponert gemytt og mentalmessig. De er skarpe, har et ekstremt ressursforsvar.

Jeg har pratet mye med Jon Sigve Berg som hadde oppdrett av dem, og som han sa: det er grunn til at jeg sluttet med oppdrett- de fungerer dårlig i vårt miljø.

Skrevet

Jeg har møtt noen thaier, og jeg er ikke imponert gemytt og mentalmessig. De er skarpe, har et ekstremt ressursforsvar.

Jeg har pratet mye med Jon Sigve Berg som hadde oppdrett av dem, og som han sa: det er grunn til at jeg sluttet med oppdrett- de fungerer dårlig i vårt miljø.

Jeg er ikke uenig at disse hundene ikke er i helt egnet for vårt miljø, men jeg opplever dem ikke som skarpe i forhold til folk. De jeg har møtt har vært harde, steinharde - som i sta og ekstremt viljesterke - men ikke aggressive ovenfor mennesker. Disse tre (mor og to ett årgamle valper) har vokst opp med barn så det kan jo ha sitt å si, men dog. Derimot opplever jeg dem som i overkant tøffe i forhold til andre hunder, men jeg vil alldeles ikke si at jeg har sett noe aggresjon rettet mot mennesker.

Så ja, jeg tror det kan variere veldig, men det er lett å feie dem under en kam her i vesten, siden de er så fåtallige.

Skrevet

Intresangt høre. Selv hadde jeg et grunnleggende intrykk av at disse var helt ekstreme bikkjer, men instinkter tytende ut ørene. Virker jo ikke heeeelt sånn når man leser litt mer nøye om dem :P

Skrevet

Jeg har faktisk pratet med et par folk fra Thailand om disse hundene, men der har de jo ikke det fancy navnet, da. Så det ble litt knotete å komme frem til det jeg ville spørre om, som ble til at jeg måtte vise et bilde. :lol:

Svaret var egentlig kort og enkelt - de er utehunder, de. De passer på huset og gården, også får de mat og vann. Ferdig med det, ikkeno' mer. Det er en heeelt annen kultur i Thailand enn i Norge. Vi er litt for opptatt med "pamper the dogs" (som en av thaifolkene sa) i forhold, og håper at alle hunder er snille og greie til å være i et familiehjem, og da blir det liksom en liten kræsj når man får en hund fra "bushen" som ikke er heeelt vant med det samme.

  • Like 1
Skrevet

Intresangt høre. Selv hadde jeg et grunnleggende intrykk av at disse var helt ekstreme bikkjer, men instinkter tytende ut ørene. Virker jo ikke heeeelt sånn når man leser litt mer nøye om dem :P

Denne rasen er nok ikke mye striere enn andre primitive hunderaser og "urhunder". Men jeg snakket med en som kom fra Thailand og som kjente til rasen fra hjemlandet, og slik jeg forsto det så var ikke dette noen kosehunder. De fikk gjøre mye som de ville (type gå på bord og benker), til gjengjeld var det velfungerende vakthunder. Det som skiller thaien fra for eksempel basenji og shiba er jo størrelsen, de er en del større og veldig mye sterkere, noe som kan gi et inntrykk av at de også er striere.

Edit:

Ane: samme inntrykk jeg fikk :)

Skrevet

Denne rasen er nok ikke mye striere enn andre primitive hunderaser og "urhunder". Men jeg snakket med en som kom fra Thailand og som kjente til rasen fra hjemlandet, og slik jeg forsto det så var ikke dette noen kosehunder. De fikk gjøre mye som de ville (type gå på bord og benker), til gjengjeld var det velfungerende vakthunder. Det som skiller thaien fra for eksempel basenji og shiba er jo størrelsen, de er en del større og veldig mye sterkere, noe som kan gi et inntrykk av at de også er striere.

Edit:

Ane: samme inntrykk jeg fikk :)

I tillegg er/var vel ikke shiba og basenji primært brukt som vakthunder, som thaien er?

Det er jo som med mange raser, for eksempel også doberman som vi kjenner godt her i landet, som håndteres helt annerledes i andre land, og linjer, gemytt og væremåte følger med...

Skrevet

I tillegg er/var vel ikke shiba og basenji primært brukt som vakthunder, som thaien er?

Det er jo som med mange raser, for eksempel også doberman som vi kjenner godt her i landet, som håndteres helt annerledes i andre land, og linjer, gemytt og væremåte følger med...

Jeg ville aldri sammenlignet en dober med en thai, selv om ulike kulturer håndterer hunder forskjellig. Hva basenji og shiba er blitt benyttet som vet jeg ikke så mye om, det jeg vet er at de er ganske stri og derfor ble det også naturlig for meg å trekke inn disse rasene for å danne et tilnærmet reelt bilde av thaien. Men det er da mitt bilde av denne hunden, den er vel verken spisshund eller primitiv hund (?), så det er vel også en del forskjeller der.

  • Like 1
Skrevet

I tillegg er/var vel ikke shiba og basenji primært brukt som vakthunder, som thaien er?

Det er jo som med mange raser, for eksempel også doberman som vi kjenner godt her i landet, som håndteres helt annerledes i andre land, og linjer, gemytt og væremåte følger med...

Men jeg tror nok disse rasene er utbredt med typer av linjer man kan "velge og vrake" i, i forhold til Thai Ridgeback. Jeg har for eksempel en innmari enkel og ukomplisert basenji, men mange andre har kanskje ikke det samme? Thai Ridgeback er jo ikke like utbredt som shiba, basenji eller dobermann. Der kan man jo nesten velge linjer etter "vennlighet" og "ikke-vennlighet", om du skjønner?

Sånn som jeg har forstått det, så er liksom Thai Ridgeback fra starten av der Dobermann begynte (siden Dobermann ble nevnt, min mormor var fra Tyskland på 1920-årene, og hun husker ikke Dobermann fra den tiden som innmari hyggelig, og ble svært skeptisk da jeg fikk min første dobermanntispe, som for øvrig var innmari vennlig), for å si det på den måten. Ergo, det ER ikke hunder for alle og enhver, for genpoolet er ikke så stort i forhold til andre mer kjente raser, ergo har man mindre å velge i temperamentmessig.

Skrevet

Men jeg tror nok disse rasene er utbredt med typer av linjer man kan "velge og vrake" i, i forhold til Thai Ridgeback. Jeg har for eksempel en innmari enkel og ukomplisert basenji, men mange andre har kanskje ikke det samme? Thai Ridgeback er jo ikke like utbredt som shiba, basenji eller dobermann. Der kan man jo nesten velge linjer etter "vennlighet" og "ikke-vennlighet", om du skjønner?

Sånn som jeg har forstått det, så er liksom Thai Ridgeback fra starten av der Dobermann begynte (siden Dobermann ble nevnt, min mormor var fra Tyskland på 1920-årene, og hun husker ikke Dobermann fra den tiden som innmari hyggelig, og ble svært skeptisk da jeg fikk min første dobermanntispe, som for øvrig var innmari vennlig), for å si det på den måten. Ergo, det ER ikke hunder for alle og enhver, for genpoolet er ikke så stort i forhold til andre mer kjente raser, ergo har man mindre å velge i temperamentmessig.

Ja, det har helt klart en del å si, og disse rasene har, som du sier, kommet langt fra de ble innlemmet i gruppen "hund som alle kan ha".

Skrevet

I tillegg er/var vel ikke shiba og basenji primært brukt som vakthunder, som thaien er?

Det er jo som med mange raser, for eksempel også doberman som vi kjenner godt her i landet, som håndteres helt annerledes i andre land, og linjer, gemytt og væremåte følger med...

Bare for å oppklare: Shibaen er opprinnelig vakthund. Og det er fortsatt en del vaktinstinkter på rasen. Men det er som dere sier, det har (etter det jeg har blitt fortalt) skjedd store forandringer på rasen i Norden. Jeg hadde vært mye mer skeptisk til å kjøpe en shiba i utlandet.

  • 3 weeks later...
Skrevet

Jeg møtte en Thai for en god del år siden i Bergen. Husker jeg rett var hunden jeg møtte fra Norges første Thai kull. Jeg hadde på det tispunktet en veldig snill og grei Siberian Husky hannhund, og dette var ei tispe. Men gud å stri og lite hundevennelig denne damen var. Eieren la heller ikke to fingre i mellom for å fortelle at hun syntes gemyttet på hundene var et problem (hun hadde 2, og den hun ikke hadde med seg var visstnok ennå værre med andre hunder). Jeg opplevde derimot ingen agressivitet rettet mot meg, og jeg snakket vel med eieren i 10-15 minutter og hilste på hunden.

Ikke en hund jeg kunne tenkt meg, er for glad i det relativt milde gemyttet til rasen jeg har valg.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...