Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Vi har hatt denne diskusjonen i vår raseklubb også, hvor unge kan hannhundene være første gang de brukes i avl. Vi anbefaler at de skal være 2 år, men de kan brukes i avl etter oppnådd premieringskravene (som sier at hunden må være premiert etter fylte 18 måneder).

Selv har jeg vanskelig for å finne gode argumenter for å bruke hanner som er yngre enn det i avl, men kanskje det er noen som har det?

Hva mener du er akseptabel alder?

  • Svar 65
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Med argumentene som fremkommer her så er vi ikke langt unna noe en veldig kjent oppdretter sa engang. Man skulle la alle hanner vokse opp, fryse ned sæd, meriteres, helsesjekkes etter alle kunstens re

Kan ikke slike tilfeller rapporteres til NKK? I siste Hundesport tok de opp en rekke tilfeller hvor de hadde gått inn med avlsforbud, advarsler, registreringsforbud ++ pga alderen på avlsdyrene. Gr

Jo, jeg er enig i at det er et dårlig eksempel. Men i dag kunne jeg ikke ha stått for det valget jeg gjorde da (knotete setning, men jeg håper du skjønner hva jeg mener). At han hadde kvaliteter som j

Skrevet

Jeg syns de bør være ferdig utvekst, også mentalt, rundt om 2-3 år. Da syns jeg at man vet mer hvordan hunden er. En oppdretter jeg vurderte, skulle bruke en hannhund på 10 mnd på sin tispe, og da ble det nei fra min del. Jeg syns det var aaaaalt for ungt! Bare valpen jo! En hund blir jo ikke dårligere med alderen, så da kan man jo vente litt syns jeg. Men jeg har hørt flere som har sagt at de ikke skjønner problemet med å bruke en ung hanne. Jeg selv syns hunden bør være eldre. Ting tar jo også tid, med tanke på utstilling, mentaltesting, konkurranse etc. og man får jo ikke testet ut eller ha noen resultater å vise til hvis den er så ung.

Skrevet

Kan ikke slike tilfeller rapporteres til NKK? I siste Hundesport tok de opp en rekke tilfeller hvor de hadde gått inn med avlsforbud, advarsler, registreringsforbud ++ pga alderen på avlsdyrene.

Grovt sett syns jeg 2-3 år er det tidligste, både for hannhund og tispe. Men unntak såklart. Å bruke en 10-12 måneder gammel hund kan ikke forsvares uansett, syns jeg.

  • Like 3
Skrevet

Selv foretrekker jeg at hannhundene er litt opp i årene, 5-6 år, om jeg skulle valgt til egen tispe. Både fordi jeg vil se hvordan han og søsken har utviklet seg, mentalt og helsemessig, og jeg vil gjerne se hvordan evnetuelt avkom etter hannen også har utviklet seg, om han har noen kull fra før.

Men synes 2 år er en grei grense. Når de er yngre enn det, blir det for tidlig for min del, selv på de små hunderasene. Det er tross alt en del arvelige sykdommer som oftest dukker opp før hundene er 4 år, og da er det surt at matadoren som alle brukte, plutselig viser seg å ha en sykdom som burde ekskludert den fra avl.

I tillegg utvikler jo hundene seg mentalt i denne perioden, så for meg blir det helt feil bruke svært unge avlsdyr.

Skrevet

Det er så vidt jeg veit ikke en nedre aldersgrense for bruk av hanner i avl hos NKK, så lenge de er kjønnsmodne, har tatt alle helsesjekker NKK krever at de skal ha for å få registret avkom etter seg, og har blitt stilt ut offisielt, eller evt har en attest på at de har begge testiklene.

Skrevet

Argumentene jeg har hørt for unge hannhunder er at man ser på linjer, foreldre og søsken, og dermed også ser potensialet i hunden. Alle hunder forandrer seg såklart med alderen, men at dette ikke er vesentlig for alderen. I de fleste raser ser jeg ingen grunn til å bruke hannhundene før de er MINST 2år. Jeg skjønner ikke hvorfor oppdrettere har det så travelt. Om det er pengene det står på kan de vel bruke en hannhund som har vokst seg til på akkurat det kullet da!

Skrevet

Det er så vidt jeg veit ikke en nedre aldersgrense for bruk av hanner i avl hos NKK, så lenge de er kjønnsmodne, har tatt alle helsesjekker NKK krever at de skal ha for å få registret avkom etter seg, og har blitt stilt ut offisielt, eller evt har en attest på at de har begge testiklene.

Ja, ser at bruddene bare gjelder tispene.

F.eks:

Bruddårsak: 12 mnd gammel. Tjuvparring.

Raksjon: Registrering avslått, tidsbegrenset avlsforbud på mor. Advarsel til oppdretter.

Bruddårsak: 16 mnd gammel. Tjuvparring.

Reaksjon: Kullet registreres, 2 års avlsforbud på mor. Advarsel til oppdretter.

Bruddårsak: 17 mnd. Tjuvparring (lurer på om alle disse egentlig er tjuvparring)

Reksjon: Registres, advarsel til oppdretter

Edit: og jeg vet om hvertfall ett kommende kull som hadde gjort seg på den listen...

  • Like 1
Skrevet

På shiba er det forholdsvis vanlig å bruke unge hanner, men da fortrinnsvis importer. Argumentet for dette er at det er viktig å raskt kunne vurdere hva de gir. Akkurat nå har vi en hund på tre år som har over 30 valper etter seg, og dette er en meget vakker import som det etter min mening er en tragedie at blir "brukt opp" på kreti og pleti.

Det skjer så sjukt mye med en hannhund fra den er ett år til den blir "voksen", og spesielt med shibaer som mener mye om mangt, vil jeg være svært skeptisk til å bruke en knert som har som eneste meritt å være HD-røntga og blid, hehe.

Skrevet

Jeg er veldig ambivalent...

For meg blir det litt forskjell på rasene egentlig. Hos noen raser er de mest vanlige sykdommene mulig å finne ut av i relativt ung alder og da er det lite poeng for meg å vente til en slags "magisk" alder så lenge hunden er ferdig utviklet fysisk og viser gode takter både mentalt og ekstriørt. Raser modnes veldig forskjellig både fysisk og psykisk.

Jeg tror faktisk ikke jeg ville hatt noen betenkeligheter med å kjøpe valp etter en relativ ung hannhund av visse raser så lenge den hadde vist de egenskapene jeg ønsket og var testet for aktuelle sykdommer.

Skrevet
og man får jo ikke testet ut eller ha noen resultater å vise til hvis den er så ung.

Joda, hunder kan HD-røntges og mentaltestes allerede ved 12 mnd alder, og det er ikke umulig å bruksmerittere dem i løpet av noen mnd etter fylte ett år heller :). Min hannhund gikk MH da han var 1 år og 1 dag gammel (samtidig med sine kullsøsken og halvsøsken), et par uker etterpå var han HD-røntget (også hans kullsøsken) - og utstillingsmerittene var i boks allerede før fylte 1 år (ja, rent bortsett fra kravet til raseklubben om at hunden må ha to ganger førstepremie for to ulike dommere etter fylte 15 mnd).

Jeg skal innrømme at jeg var veldig i tvil om jeg skulle si ja til parring med min hannhund da han var 18 mnd (han var akkurat 18 mnd ved parringstidspunkt). Jeg ante ikke hvordan dette ville påvirke ham, hva om han utviklet seg i negativ retning mentalt når han vokste til? Hva om han utviklet noen arvelige lidelser etterhvert? Mye usikkerhet ute og går når man anvender en ung hannhund selvsagt. Jeg tok dog sjansen, jeg, og det påvirket heldigvis ikke hunden på noe negativt vis iallefall. Ikke har han utviklet seg i negativ retning mentalt, ikke har han blitt noen kjønnsfrosk av å få parre, ikke har han utviklet noen arvelige lidelser heller (enn så lenge, nå er han 3,5 år).

En årsak til at noen vil benytte en ung hannhund er jo at de liker linjene godt og kanskje har ei tispe som begynner å dra på årene og gjerne vil gjennomføre den kombinasjonen før tispa er for gammel...

  • Like 1
Skrevet

Veit om et tilfelle på min rase der en 10 mnd gammel hannhund ble brukt. Jeg synes det er for ungt. Han var jo ikke engang gammel nok til å være helsetestet, for ikke å snakke om å være voksen mentalt. Argumentet, så vidt jeg husker, var at han tegnet bra både fysisk og mentalt. Egentlig ville oppdretteren bruke en annen hannhund, men når det skar seg (aner ikke hvorfor) ble denne unge hannen brukt.

Synes det er litt tvilsomt, spesielt på en rase som har endel utfordringer når det gjelder det mentale.

Skrevet

Jeg har jo en 8mnd gammel hannhund her hjemme, veeel snart 9mnd faktisk. Kunne ikke falt meg inn å bruke ham i avl nå, selvom foreldrene har MYE å vise til. Forandrer han seg ikke fra hvordan han er nå, da vil jeg ikke ha han i avl i det hele tatt.

Men jeg har uansett tro på at han kommer til å forandre seg, for det bedre. I tillegg har han jo, for sin rase, endel punkter som skal i boks først, bl.a. jaktpremie eller ihvertfall dokumentert stand og resultater fra jaktprøve, og 2 x excellent/very good på utstilling i UK (vet ikke om junior gjelder).

Skrevet

Jeg personlig ville ikke brukt en hannhund som ikke er voksen. Aller helst vil jeg se resultater fra tidligere kull, men en gang må jo være den første, og da vil jeg som et minimum vite hvordan hannen faktisk er, og det vet man ikke før den er voksen og ferdig med puberteter og styr..

Skrevet

Den siste kjønnsmodningen er jo ikke over før hunden nærmer seg to år, såvidt jeg vet? Det eneste argumentet jeg kan "kjøpe" er det med en eldre tispe, men der igjen så har jo som regel hannhunden slektninger som kan være et alternativ.

Skrevet

Det kan vell være så sent som 3 år også? Men nå er det vell skjeldent noe problem og få nok kull av en hannhund, så i mine øyne finnes ingen unnskyldning for og begynne tidlig.

Skrevet

Jeg fikk spm om noen kunne bruke min Birk da han var 14 mnd. Jeg var ung og dum, og ble veldig smigret av forespørselen, og sa så klart ja. Nå var jeg såpass "heldig" at Birk ikke skjønte helt hva han skulle gjøre med denne villige tispa som sto foran han, og det ble aldri valper. I ettertid har jeg angret på avgjørelsen. Bortsett fra noen bra utstillingsresultater, hadde han jo ikke fått vist seg som noe avlsmateriale, hverken helsemessig eller bruksegenskaper (noe jeg syns er viktig!), og jeg kunne ikke ha greid å stå for den parringen i dag.

Nå har jo Birk blitt brukt et par ganger senere, men han har i mellomtiden blitt røntget og sporpremiert, og har (i mine øyne) et herlig gemytt, og jeg føler at det å bruke Birk i senere tid har vært riktig. Hans egenskaper som sporhund (både på hjortevilt og rovdyr) er noe som er spennende å føre videre.

Så nei, jeg finner ikke mange gode argumenter for å bruke svært unge hannhunder.

Noe aldersgrense syns jeg kanskje er litt vanskelig å sette. Birk ble fikk valper etter seg når han var 3 1/2 år, og jeg syntes det var en grei alder.

Skrevet

Men Bikipile - Det var da et spesielt dårlig eksempel da han jo faktisk gikk i avl senere?

Valpene blir jo ikke bedre av farens alder eller merittliste, liksom. Altså var det kanskje bare en riktig dyktig oppdretter (eller?) som så potensialet i den unge hannen og ville bruke han så fort som mulig, ikke sant?

Nei, jeg tror ikke det skjer noe så spesielt og uventet på en hund mellom 1 og 2 år, så det plager meg ikke det minste å bruke en ung hannhund i avl. Han behøver selvsagt ikke ha 5 kull fordet - men fremfor å bruke den samme gamle hannen som alle andre har brukt er det i alle fall litt nytenkende. Hvis argumentet er at hannen det er "politisk korrekt" å bruke skal ha "noe å vise til" i avelen og ha flertallet med avkom som er godt voksne, mener jeg.

Ved å kjenne linjene, foreldredyr/tanter/onkler - deres avlsverdi, osv, så kan man lett eliminere de største spørsmålstegnene i alle fall.

Så jo, heller en ny og spennende hannhund som kan tilføre kullet noe nytt - enn den hannen som alle andre har brukt før meg. Selv om det siste kanskje er "sikrere" på mange måter men ikke tilfører rasen noen nye arveanlegg...

Susanne

  • Like 1
Skrevet

Jeg har en personlig aldersgrense på to år, både på tisper og hanner, men vil gjerne ha begge opp mot tre år. Spesielt om det er første kullet for begge. I en ideel verden for meg, så ville man aldri brukt to førstegangshunder mot hverandre, men det er ikke realistisk, det er ting som er viktigere å ta hensyn til enn det.

Alder er ikke alt, men jeg har jo litt ekstra bagasje på dette området da hunden jeg hadde på for fikk valper 3 år gammel, et halvt år etter ble hun syk og hun ble til slutt avlivet 5 år gammel pga arvelig sykdom. Hannen som ble brukt var vel 18 mnd på parringstidspunktet, og på den rasen har man et stort fokus på hjerteproblemer, noe som i seg selv gjør at en slik kombinasjon ikke er forsvarlig etter mitt syn, og pga sykdommen hunden fikk som også er genetisk betinget og arvelig, så bør man strebe etter å bruke gamle hanner på "nye" tisper. I det kullet her vet jeg om en som ble avlivet noen mnd etter min, pga samme sykdom som sin mor. Dette er helt klart rasebetinget og ikke overførbart på en generell basis på raser, siden disse sykdommene ikke ligger latent på alle raser. Men jeg tenker jo at ting kan skje, så å bruke unge dyr i avl (under to år) ser jeg lite poeng i. Men så ser man jo slike hunder som willy som jeg digger og klarer liksom ikke si at siri er teit som lot han brukes så ung, selv om jeg ikke tror jeg hadde gjort det selv. Dobbelmoralen lenge leve. :lol:

Kort sagt så kan jeg kun feie for egen dør og si at ingen av mine hanner går i avl før etter to år, om de går i avl. Punktum finale.

  • Like 1
Skrevet

Men Bikipile - Det var da et spesielt dårlig eksempel da han jo faktisk gikk i avl senere?

Valpene blir jo ikke bedre av farens alder eller merittliste, liksom. Altså var det kanskje bare en riktig dyktig oppdretter (eller?) som så potensialet i den unge hannen og ville bruke han så fort som mulig, ikke sant?

Jo, jeg er enig i at det er et dårlig eksempel. Men i dag kunne jeg ikke ha stått for det valget jeg gjorde da (knotete setning, men jeg håper du skjønner hva jeg mener). At han hadde kvaliteter som jeg i dag syns er spennende og viktige (for meg) ante jeg jo faktisk ikke da. Jeg visste bare at han var "pen", og er det bra nok da?

Og så kan man jo si at det er oppdretters ansvar o.l., men jeg syns jo at jeg som hannhundeier har et like stort ansvar til hva jeg sender ut i avl.

Og selv om valpene hadde blitt like bra, så er det noe med hva jeg visste/ikke visste om hannhunden på forhånd.

Så i dag ville jeg ikke ha sagt ja hvis folk ville bruke Birk som 1-åring i avl. Det finnes nok av pene shibahanner, med gode utstillingsresultater å vise til, så da kunne de heller ha brukt noen andre. For meg er det viktig at hundene, i tillegg til å være pene, er brukanes til noe, og det ser man ikke på noen utstillingsresultater mener jeg.

Og jeg syns ikke en 1-åring er ferdig utviklet, verken i kropp eller sinn.

  • Like 2
Skrevet
Dette er helt klart rasebetinget og ikke overførbart på en generell basis på raser, siden disse sykdommene ikke ligger latent på alle raser. Men jeg tenker jo at ting kan skje, så å bruke unge dyr i avl (under to år) ser jeg lite poeng i. Men så ser man jo slike hunder som willy som jeg digger og klarer liksom ikke si at siri er teit som lot han brukes så ung, selv om jeg ikke tror jeg hadde gjort det selv. Dobbelmoralen lenge leve. :lol: Kort sagt så kan jeg kun feie for egen dør og si at ingen av mine hanner går i avl før etter to år, om de går i avl. Punktum finale.

*Ler*. Men du er jo inne på noe veldig vesentlig her. Det er forskjell på raser mht hvilke sykdommer som er utbredt i rasene også, og jeg ville nok vært mer skeptisk til å bruke en ung hannhund av en rase som har stor utbredelse av sykdommer som først dukker opp ved 3-6 års alder, enn jeg ville vært dersom rasen stort sett var frisk uten de helt store helseproblemene.

Jeg hadde egentlig glemt det, men da jeg parret Lotta, mamma'n til Babs, så brukte jeg jo også en ung hannhund som ikke hadde så mange meritter å vise til (men han var frisk og hadde bestått k-test og hadde en LP1-tittel liksom *ler* - i tillegg til at han hadde gjort det bra på utstilling og generelt var en veldig trivelig hannhund og jeg likte ham umiddelbart da jeg traff ham). Kullet ble født på hannhundenes 2-årsdag forøvrig. I årene etter dette ble han både KORAD med da rekordhøy poengsum for rasen, han startet i LP kl 3 og i Eliteklasen i spor. I tillegg fortsatte han også sin suksess i utstillingsringen, så denne hannhunden viste jo senere at han hadde alle de egenskapene jeg la vekt på - og potensialet for det så vi jo tidlig :).

Årsaken til at jeg valgte den unge hannhunden var rett og slett at han var den eneste som falt i smak innen rimelig avstand og mulighet (han holdt til i Stockholmstraktene), og han hadde nettopp de linjene jeg ønsket meg.

Skrevet

Med argumentene som fremkommer her så er vi ikke langt unna noe en veldig kjent oppdretter sa engang. Man skulle la alle hanner vokse opp, fryse ned sæd, meriteres, helsesjekkes etter alle kunstens reger, dø av alderdom og obduseres - SÅ kan man bruke dem i avl...

Tispene kan man såklart ikke gjøre det samme med, men kun ett kull pr tispe, og dette fås i f.eks. 5 års alder - muuuuligens ett til 2 år etter dersom første ble helt formidabelt?

Det er klart det er enkelt å være etterpåklok. Men på de mange raser vil jeg tørre å si at de som kjenner rasen godt får ikke allverdens av overraskelser over en hund etter den har passert året, liksom.. Helseundersøkelser er selvsagt unntaket - noe må de jo faktisk være eldre for å få sjekket riktig.

F.eks. en jakthund: om den har arbeidsviljen/instiktene i orden er jo det viktige - ikke hva det står på papiret. Så dersom man VET at hunden er en knallgod jakthund, er det selvsagt ikke noe i veien for å bruke den selv om eieren ikke har det "pøkk" interesse for jaktprøver og gidder ikke stille på dem? Men noen vil sikkert bombastisk påstå at en jakthund uten jaktprøvepremiering er ikke noen god avlshund og burde ikke vært lov til å brukes i avl.

Jeg blir så lei meg av alle skrivebordsproblemer man lager seg selv i avl. Man MÅ bruke hjertet og sitt eget instinkt av og til også - man kan ikke kjøre "safe" hele tiden. Det blir INGEN fremgang i en rase eller et problem dersom man ikke tilfører nytt avlsmateriale - og det gjør man IKKE ved å gå 10 år tilbake og bruke den hannen som ble "oppfunnet" da.

Men det er klart at hvis man er usikker så kan man såklart velge noe sikrere.. Eller har veldig spesielle preferanser på f.eks. farger, tegninger eller hvadetnåskalvære..

Susanne

  • Like 4
Skrevet

Det er klart det er enkelt å være etterpåklok. Men på de mange raser vil jeg tørre å si at de som kjenner rasen godt får ikke allverdens av overraskelser over en hund etter den har passert året, liksom.. Helseundersøkelser er selvsagt unntaket - noe må de jo faktisk være eldre for å få sjekket riktig.

F.eks. en jakthund: ..

Susanne

Jeg er delvis enig med deg, at man som regel vet hva man har som ettåring, men slett ikke bestandig... Og ang helse, så er det plenty som ikke dukker opp før 3,4,5 åra alder, så derfor synes jeg man godt kan vente litt, både med hanner og tisper. Hvorfor så hast? Om hunden er bra som toåring, er den vel like god som fire?

Ang jakthunder (settere), så er det vel endel som sliter med kloløsning, og dette dukker gjerne ikke opp før sent. Uansett hvor godt den jakter, med eller uten prøver, så er det en grusomt smertefull lidelse for de som får dette på mange klør/gjentakende ganger. Men likevel virker det som om det ikke regnes som like alvorlig som hjertefeil, spondylose mm..

  • Like 1
Skrevet

Jeg blir så lei meg av alle skrivebordsproblemer man lager seg selv i avl. Man MÅ bruke hjertet og sitt eget instinkt av og til også - man kan ikke kjøre "safe" hele tiden. Det blir INGEN fremgang i en rase eller et problem dersom man ikke tilfører nytt avlsmateriale - og det gjør man IKKE ved å gå 10 år tilbake og bruke den hannen som ble "oppfunnet" da.

Dette traff meg litt, takk. :) Jeg merker sjøl at jeg sliter ENORMT med å fri meg fra alle de "riktige" forestillingene, og å tørre å tenke selvstendig. Nå er jeg så fersk som potensiell oppdretter at jeg vel ikke helt mener at jeg KAN finne opp kruttet helt på egenhånd uten å rådføre meg med andre jeg respekterer og ønsker innspillene til (som den potensielle avlstispas oppdretter og Inu her på forumet), men å tørre å sjanse og velge annerledes bør det definitivt være rom for...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Liker å se gamle brukere savne aktivitet. Min første bruker fant sonen i 2010. 16 år, av og på, teller kanskje som gammel bruker jeg også   Tror kanskje flere søker tilbake til forum etterhvert pga økende misnøye med Big Tech data harvesting. Selv er jeg i ferd med å ta spranget fra Android til et nisje operativsystem som er upraktisk fordi Vipps og BankID ikke fungerer — men det er privat. Storebror får ikke registrert hvor mye flatulens jeg har produsert for å beregne neste ukes klimakvote. Andre deler villig alt og kommer kanskje aldri tilbake fra Facebook, Google, Alexa, Copilot og Siri. Jeg var forøvrig ikke aktiv på sonen i den dramatiske perioden alle snakker om som en andre verdenskrig. Da jeg pauset pga livssituasjon var dette et av de mest aktive forumene på norsk internett. Høyt tempo, høy temperatur. Det var trist å returnere til en spøkelsesby lik Levanger sentrum etter Magneten ble bygget.  Jeg blir like glad hver gang jeg ser aktivitet her, nær samme hva det dreier seg om, så vit at det gleder selv om det kanskje ikke kommer respons. Keep sonen alive🐾 
    • Vurderer begynne oppdatere her igjen, etter en lang periode med så mye drama og alvor i privatlivet at jeg har "fått" autistisk burnout av det. Fullstendig ute av drift og knapt i stand til et absolutt minimum av nødvendigheter for overlevelse. Edeward har gått for lut og kaldt vann med kun pliktmosjon, pliktlek, sporadiske pliktturer, ytterst få opplevelser utenfor hagen og bare et absolutt minimum av stell. Han har tolerert det skremmende bra. Robust type. Så lenge han får kos, godbiter, leker å fly etter og hull å grave dem ned i er han tålelig fornøyd med livet. Mamsen hans er ikke like lett å glede. Sykdom fra forgiftninger og stress pga gjentatte innbrudd har ikke lettet den psykiske og emosjonelle byrden av samtidig alvorlig personkonflikt i nær relasjon. Forhistorien er for lang til å fortelle, men den er alvorlig nok til at jeg har riesen istedenfor dvergpuddel. Noe av det er så alvorlig, jeg tror det er direkte hensynsløst å påminne om at ting som foregår på skjerm og fremstår som en slags fiksjon i de flestes hverdag er harde realiteter for andre, som meg. Alle har lest om lastebil-Jonas, for å ta et eksempel. Sånne ting fortonet seg som en slags fiksjon for meg ihvertfall, all den tid jeg ikke var utsatt for liknende selv i min egen hverdag. En kan lese om iranske agenter og kjøkkenkjemi terrorister som skader seg selv og må ha hjelp, men skjermen skaper en betryggende følelse av at det er en slags fiksjon, selv om det er nyheter, for det skjer jo ikke her foran meg i mitt nabolag — helt til en mann med jaktrifle prøver klatre inn vinduet ens kl 05:30 på morgenen og en står der bak døren i bare trusa og venter på døden med en kjøkkenkniv i hånden, i håp om å i det minste klare merke fyren for drapsetterforskerne - og det som plager en mens en står der og rister av adrenalin er: "I'm not decent! Jeg skulle tatt på en t-skjorte. Jeg er uanstendig lite kledd for anledningen." Akkurat det plaget meg i den situasjonen.  Han klarte forøvrig ikke komme seg inn gjennom det smale vinduet jeg hadde latt stå åpent, så jeg slapp med skrekken og unngikk ydmykelsen i bli sett, drept og funnet i bare trusa, hvilket også var en lettelse. En vet aldri hvordan en reagerer på ekstreme situasjoner før en er i dem. Jeg vet st jeg sover ikke uten noe på overkroppen igjen ^^ Det neste som virkelig plaget meg overraskende var at hans samboer og to barn måtte "feire" jul alene etter at politiet skjøt og drepte ham neste gang han la seg på hjul for å prøve drepe meg igjen, fordi han ble desperat og åpnet ild mot dem først. Jeg var veldig emosjonelt berørt av de stakkars etterlatte. Gnog meg hardt, lenge. ..men det der var i 2016, og er på deilig avstand nå.  I løpet av året som har gått har jeg bare blitt kronisk blyforgiftet av at en gjøk med foil impressioned key har låst seg inn og ut av hjemmet mitt og stappet blypasta fra bilbatterier i vannrørene med ujevne mellomrom mens jeg har vært ute med Edeward, og også sprayet ALLE klær, håndklær og sengetøy med ufortynnet Karate Zeon CS 5.  Blyet oppdaget jeg omsider ved kroppslige symptomer, som akutt diabetes, metallsmak og synlige partikler i vannet. Det ufortynnede landbrukskjemikaliet i klærne oppdaget jeg ikke før uker etter å endelig ha anskaffet boligalarm. Det hadde svidd og klødd intenst veldig lenge og jeg hadde "fått" en skremmende mengde føflekker og andre hudforandringer, men jeg hadde ingen anelse om hva som var årsaken før jeg begynte skylle klær med renset vann (omvendt osmose apparat) for å få ut hva jeg trodde var bly fra vannrørene. Klærne produserte et merkelig skum. Det skummet mer jo mer jeg skylte. Viste seg etter mye undersøking å være et heslig ekkelt insekticid laget for å SITTE på planter i regn og vind. Ikke før etter hydrolyse med ekstrem pH ville noe av det slippe fra tekstilene, og de mengdene med mikrokapsel debris som kommer ut av dem etter å ha brutt ned virkestoffet forteller en skremmende historie om gjentatt sprøyting om og om igjen over tid. Alle de "små" tingene. Drama og intriger i personlige relasjoner har allikevel tæret mer. Fra å ha vært en såkalt ressursterk, høytfungerende autist som maskerte godt nok til å passere som noenlunde nevrotypisk, så har jeg kollapset til et dysfunksjonelt nivå av autisme folk flest forbinder med ordet. Knapt evnet spise. Dusjet to ganger i uka. Tror jeg brukte de samme sokkene fire dager på rad en uke. Fullstendig ute av drift. Vekslet mellom apatiske shutdowns i time etter time med samme repetitive mobilspill for å unngå hysteriske panikkanfall meltdowns fra psykologiske triggere hvis rammer fort dersom jeg ikke holder intenst fokus på noe for å hindre tankene fra å vandre og uunngåelig påminne meg noe som utløser en kaskade av akkumulativt triggende minner. Det er sluttsummen på kassalappen som teller, mente Reitangruppen. Hver enkelt vare en plukker med seg på tur gjennom IKEA gir ingen stressrespons i seg selv.  Forrige gang jeg hadde meltdowns var forøvrig i barndommen, før pubertet. Tror jeg egentlig var ganske robust jeg også. Som en abusive cluster b personlighet uttalte i irritasjon som gled over i sadistisk forventningsglede: "Sterke mennesker bøyer seg ikke, (men) de knekker (til slutt)."  Årsaken til å velge skrive her igjen nå er at den verste biten, den alvorlige konflikten i nær relasjon, den er i praksis løst. Det kan ta lang tid før det ekstremt toksiske, interpersonlige dramaet er over, men selve problemet er løst. Det praktiske problemet er uskadeliggjort. Som en litt stereotypisk praktisk anlagt og materielt fokusert asperger (tidligere vellykket maskberger) tror jeg det å ha løst det praktiske og konkrete problemet som var kilden til hele konflikten automatisk fikser konflikten etterhvert også, så det ser ut som lys i enden av tunellen, selv om det fortsatt er mørkt her inne og jeg ikke vet hvor utgangen er ennå. Naboen dukket forøvrig opp sprell levende, Edeward har vært fin i magen hele året, ikke tisset inne igjen og tar det hele overraskende fint. En virkelig god gutt med de beste intensjoner.  Jeg HÅPER vi snart har nok sjelefred og så lave blynivåer at jeg orker begynne gå turer og dele opplevelser med Edeward utenfor hagen igjen. Oppdaterer plutselig om situasjonen endrer seg så mye som jeg håper den gjør snart. Bilde hører med:  
    • Kan hunden gå på varm asfalt før den skal bade? Usikker om jeg skal ta de med fordi redd for potene, Tar hånda mot asfalt og føles ikke varm, Men hvor varmt er det før deres hund ikke går på asfalt?
    • Hvilke langhårete hunder krever minst pelsstell? Og mest pelsstell? Kun for kjekt å vite.
    • Vurderer å kun holde meg til hund. Selv om jeg også har lyst på andre typer dyr. Kjekt med litt forskjellig synes jeg men hvis det er en ulempe og til hinder for hundene går jo ikke det. De er viktigst.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...