Gå til innhold
Hundesonen.no

De som har omplassert hunden dykkar


Gjest
 Share

Recommended Posts

For ikkje lenge sidan spurte eg etter folk sine erfaringar med omplasseringshund, som eg sjølv har, men eg er også interessert i den andre sida av saken.

Det finst nok eit hav av historier der ute, men de som har omplassert hunden dykkar: Kva fekk dykk til å ta dette valet? Korleis var det, og kva har de tenkt i ettertid?

Eg kan berre forestille meg kor vanskeleg det må vere å bestemme seg for å omplassere. Det er jo ofte like mykje - eller meir - snakk om kva som er best for hunden, som kva eigen kapasitet og livssituasjon tillét.

Eg ser for meg at Ninja mi nok kunne ha funne seg betre til rette på landet enn her midt i Oslo - men dette er etterpåkloke tankar som har kome rekande etter kvart som eg har blitt betre kjend med henne og utfordringane hennar. Ho ville kanskje teke livet meir med ro i fred for folkehav og framande hundar på kvart gatehjørne, men no har ho jo blitt min hund og vend seg til kvardagslivet vårt, så det å omplassere henne igjen ville nok samstundes medført like mykje stress som glede. Når det er sagt er ikkje omplassering eit alternativ, heller eit tankekors. Kven skal ein ta mest omsyn til når alt kjem til alt? Og kva betyr det eigentleg å ta omsyn til hunden sin?

Beklager litt flagrande tankar på slutten her, men vi har nettopp gått lang kveldstur der tankekverna gjekk konstant ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg omplasserte nettopp den ene hunden min, og hvor mye jeg enn kunne tenkt meg at det ikke ble slik, så går det faktisk veldig bra, alt tatt i betraktning. Men nå er det jo flere faktorer her da. Jeg ga henne bort til en venninde som jeg vet er flink med hund og som tar henne med på mye rart og lange turer, og det hjelper jo. Så er det det at jeg vet det var riktig valg både for meg, henne og den hunden jeg har igjen. Jeg vet at den hunden jeg satte bort er verdens snilleste og mest ukompliserte du får. Men omplassering sitter langt inne her i gården så det er siste mulighet, og hadde det ikke vært for at jeg har venner som er flinke med hund og som ville ha henne, så hadde hun nok vært her enda. Vet ikke om jeg hadde klart og sette henne bort til fremmede... For min del var det en kombinasjon av at jeg sleit med og finne leilighet hvor jeg kunne ha hund, og det begynte og haste, jeg er utrolig sliten for tiden(depresjon og muligens ME) så jeg sliter med og få gjort så mye som jeg bør med hundene, og da blir det ikke helt bra for dem, samtidig som det ikke blir noe kos med det lengre for meg heller, bare stress, og når en av de i tilegg er fryktaggressiv og utagerer på møtende hunder så hjelper det liksom ikke med to på nesten 50 kg.. Jeg veier 60 selv liksom.. Så, nå vet jeg at tispa har det bra, og jeg får treffe henne innimellom, jeg får brukt mye mer tid på hannen min og hans problemer, det blir mer kos med hundeholdet igjen, selv om jeg fortsatt har mine problemer, og vi har fått oss leilighet :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har omplassert en Nuffe jeg hadde, han var 2 år og verdens herligste. Og det er noe av det vondeste jeg har vært igjennom. Jeg gjorde det pga et brudd med samboeren min, jeg tok da med meg begge bikkjene siden han ikke ville ha dem. Det fulgte også med et lån med det bruddet (kjøpt og solgt hus med tap) så ergo måtte jeg jobbe endel for å ha råd til å leve. Bulldogen kunne jeg fint ha med i lastebilen på jobb, men det er verre med en 60 kg stor sikklende, hårete hund :lol: Jeg jobba i opptil 12-14 timer om dagen og var på endel langturer, så tilslutt måtte jeg innrømme at han absolutt ikke fikk det han trengte. Han måtte jo være hjemme mange timer på dagtid + bli sendt bort når jeg var på lengre turer. Han fikk seg et trivelig hjem hos en familie med gård som hadde hatt 2 stk omplasseringsnuffer før, så jeg veit han har det bra. Jeg angrer jævelig, og jeg vil ha han tilbake nå som ting er normalt. Men det har jo gått 4 år, så han får være der han er...Tenker på han og savner han veldig. Jeg har valgt å ikke ha kontakt med han etter jeg omplasserte han, kun noen oppdateringer i ny og ne. Men jeg har ikke sett han siden dagen han dro, mye pga meg, jeg hadde ikke orka ei heller tålt det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi omplasserte tispa vår for tre uker siden. Hun bar preg av å være utrolig usikker og nervøs, noe flere av valpene i kullet var. Vi jobbet mye, brukte tusenvis av kroner på å finne ut av hva det var for noe enten det var snakk om fysisk eller mentalt. Til slutt satt vi med en hund vi ikke turte kose på fordi hun plutselig kunne sprette rundt og bjeffe oss illsint opp i ansiktet. Hun var stadig aggressiv, vi kunne kun klappe på henne midt på dagen, etc. Det ble dessuten sånn at vi ikke følte oss komfortable med at andre skulle få hilse på henne til slutt. Da innså vi at dette er ikke noe hundehold vi vil ha, det er verken bra for hunden eller oss. Vi hadde prøvd i et år uten hell. Vi hadde bestemt oss for avliving da vi fikk telefon fra to stk på østlandet som ville jobbe med å omplassere aggressive hunder, som tidligere hadde hatt en aggressiv hund av samme rase, etc. De lurte på om de kunne få gi henne en sjanse og "redde" henne fra avliving. For oss personlig ville avliving vært lettere, det er utrolig vanskelig å tenke på at veslesnuppa vår bor et annet sted og må forholde seg til nye mennesker. Ved avliving ville vi i alle fall fått føle at hun hadde fått ro, fred og var trygg. Men, det ble altså omplassering. Vi hadde et ørlite håp om at en sånn forandring i hverdag, nye mennesker, nytt sted og ikke minst å bo sammen med to andre hunder ville snu det hele fort som fy. Og gjett hva, det har det gjort! Helt herlig.

For oss var det veldig viktig at vi fikk holde kontakten med de nye eierne og at de var ærlige med oss. Det har de vært, de har gitt oss gode oppdateringer, etc. Og det kjenner vi enda bedre i ettertid, hvor utrolig viktig det har vært å ha noen som har holdt oss oppdatert. Tror aldri vi kunne levert oss fra henne og aldri hørt noe mer. Det var også veldig viktig for oss at hun får en god kontakt med de nye eierne og at de trives med hverandre. Det sa klikk fra første sekund og det var helt fantastisk å se. Og viktig for oss.

Høres ut som om det blir veldig mye oss oss oss. Men det er også det, går jo hardt inn på oss. Men vi valgte altså omplassering fordi vi mente det var det beste for hunden. Men kan jo også påpeke at vi ikke ville omplassert henne selv. Det var KUN fordi de ringte oss. Vi la på og overdrev veldig så de skulle forstå hva slags hund de fikk. å omplassere problemhunder er jeg i utgangspunktet ikke for med mindre man er så heldig som vi var. :-)

Kan også legge til at jeg tror nok aldri vi vil treffe henne igjen selv om vi kan. Først og fremst fordi vi ikke tror hun har godt av det men også fordi det blir litt for vanskelig for oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg omplasserte Lyra av hovedsakelig to grunner. Hun voktet for mye til å være med på jobb, og det ble tidlig klart at hun var et knallbra eksemplar av rasen som burde avles på. Det var selvfølgelig trist, men siden erfarne raseentusiaster i rasens hjemland var veldig ivrige interreserte i frøkna som avlstispe og brukshund var valget enkelt. Hun har gjort det bra både som utstillingshund og agilityhund, men dessverre virker det som hun ikke tar seg så lett så valpekullene har hittil uteblitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde selv lenge tenkt på hvordan vi kræsjet litt, spesielt i treningssammenheng. Kombinert med at du ser et hav av potensiale i hunden som du ikke får frem, så var valget i teorien veldig enkelt.

Men det tok lang tid før jeg klarte å bestemme meg for at det var på tide, og jeg tror det at jeg fikk en hund til som fortsatt ville være hjemme hos meg hadde mye å si.

Da jeg endelig hadde bestemt meg, var jeg så heldig at Marianne her inne på sonen (som har Günther og Java) ville prøve seg både for å se om hun kunne ha henne, og slik at jeg kunne føle på det å ikke ha henne hos meg. Dessverre fungerte ikke det, men fantastiske Ia (også fra sonen) dukket opp og falt pladask for Tinka, og det tror jeg var svært gjensidig.

Det har vært tungt av og til (og det er det fremdeles), men da er det bare å se på de to sammen også føles det heeelt rett!

Jeg tør og påstå at jeg har vært svææært heldig med min situasjon, og at hunden har fått et enda bedre liv enn hos meg. Ikke fordi jeg var noe dårlig eier, men fordi Ia og Tinka har en helt ubegripelig kjemi og det tror jeg de fleste som har sett dem i action også mener!

Kan jo nevne at det tok ihvertfall ett år fra jeg begynte å leke med tanken, til det ble alvor, om det ikke var så mye som halvannet år også.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde en Hovawart som ble født i 2003. Som ble omplassert, på en måte.

Det var familiens første hund. Det var mest pappas hund, men det var vi to som hadde ønsket oss hund.

Faren min falt pladask for rasen. Det var en utrolig flott hund, men det var ikke noe god førstegangshund.

Hunden hadde sterkt ressursforsvar, noe som kom ganske tydelig fram allerede da den var valp.

Det ble bare verre og verre, så hunden ble gitt tilbake til oppdretter før den var 2 år gammel.

Det var et vanskelig valg for faren min, som var utrolig glad i hunden og brukte mange timer på truer hver dag.

Selv om jeg ikke var så gammel husker jeg hvor forvirret hunden var når vi kjørte fra den.

Den ble omplassert og senere avlivet.

Andre kull fra samme oppdretter (som ikke driver med hoffe lengre) har andre hunder som har blitt avlivet pga. mentalitet og temperament svikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For ett år siden havnet jeg i en skikkelig økonomisk knipe, jeg var i tillegg syk og vi (hun som jeg da bodde med og meg) hadde fra før av to andre hunder som krevde sitt. Jeg omplasserte min sankt bernhardshund, Major, fordi jeg ikke hadde nok penger til å forsørge ham, trist, men sant. På det tidspunktet snudde vi på hver krone og hadde knapt nok penger til å kjøpe mat til oss selv. Noe måtte ofres, og denne noen ble Major. Det høres sikkert klisjéaktig ut, men jeg solgte ham (til et veldig, veldig godt hjem), og for de pengene fikk jeg akkurat råd til å betale husleien liksom.

Jeg vet at jeg på mange måter gjorde det rette for Major, men jeg savner ham hver eneste dag. Jeg får vondt bare jeg ser bilder av ham, for jeg knyttet meg virkelig til denne store, snille og lojale hunden. Jeg klandrer meg selv for ikke å ha stelt meg bedre økonomisk og jeg klandrer meg selv fordi jeg lot meg påvirke så omfattende av det presset romie'en jeg hadde på det tidspunktet, la på meg. Major var en av veldig få hunder jeg faktisk kjøpte fordi jeg virkelig ønsket meg denne hunden, han var ikke pådyttet meg takket være tilfeldigheter, som så mange andre hunder tidligere. Jeg anskaffet meg denne hunden fordi det var noe jeg ville gjøre for meg selv, og det var full klaff fra første stund.

Angrer jeg? Ja! Jeg angrer, men så var det ikke bare meg det sto på da jeg tok valget med å omplassere ham, men omstendighetene. Jeg er fortsatt utrolig lei meg for at det gikk som det gikk, og jeg skal aldri, aldri, aldri sette meg selv i en slik sitasjon igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi omplasserte den forrige huskytispa vår pga flytting, skole og jobbing.. Jeg trodde ikke jeg kom til å få nok tid til henne,men i ettertid viste det seg jo at jeg hadde faktisk hatt nok tid til henne.. Men siden vi flyttet hjemme igjen så var det ikke mulig. Jeg tenker jo at jeg gjorde alt for lite for å prøve å beholde henne og har dårlig samvittighet på en måte. Samtidig som jeg savner henne stort! Men hun fikk et fint hjem med fine folk og en hund til. Brukes jevnlig i trekk og kløv så jeg er fonøyd. Har hilst på henne to ganger etter at hun dro og hun gjenkjente oss begge gangene. Veldig koselig å bli huska. Ja det var ganske hardt, ihvertfall for meg å omplassere henne fordi hun var i mine øynde perfekt! Lettlært, lydig, liten og lett, glad i å trekke osv. Og hun var min første egne hund. Men jeg vet hun har det bra der hun er nå og jeg har kontakt med de som eier henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...