Gå til innhold
Hundesonen.no

De som har omplassert hunden dykkar


Gjest
 Share

Recommended Posts

For ikkje lenge sidan spurte eg etter folk sine erfaringar med omplasseringshund, som eg sjølv har, men eg er også interessert i den andre sida av saken.

Det finst nok eit hav av historier der ute, men de som har omplassert hunden dykkar: Kva fekk dykk til å ta dette valet? Korleis var det, og kva har de tenkt i ettertid?

Eg kan berre forestille meg kor vanskeleg det må vere å bestemme seg for å omplassere. Det er jo ofte like mykje - eller meir - snakk om kva som er best for hunden, som kva eigen kapasitet og livssituasjon tillét.

Eg ser for meg at Ninja mi nok kunne ha funne seg betre til rette på landet enn her midt i Oslo - men dette er etterpåkloke tankar som har kome rekande etter kvart som eg har blitt betre kjend med henne og utfordringane hennar. Ho ville kanskje teke livet meir med ro i fred for folkehav og framande hundar på kvart gatehjørne, men no har ho jo blitt min hund og vend seg til kvardagslivet vårt, så det å omplassere henne igjen ville nok samstundes medført like mykje stress som glede. Når det er sagt er ikkje omplassering eit alternativ, heller eit tankekors. Kven skal ein ta mest omsyn til når alt kjem til alt? Og kva betyr det eigentleg å ta omsyn til hunden sin?

Beklager litt flagrande tankar på slutten her, men vi har nettopp gått lang kveldstur der tankekverna gjekk konstant ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg omplasserte nettopp den ene hunden min, og hvor mye jeg enn kunne tenkt meg at det ikke ble slik, så går det faktisk veldig bra, alt tatt i betraktning. Men nå er det jo flere faktorer her da. Jeg ga henne bort til en venninde som jeg vet er flink med hund og som tar henne med på mye rart og lange turer, og det hjelper jo. Så er det det at jeg vet det var riktig valg både for meg, henne og den hunden jeg har igjen. Jeg vet at den hunden jeg satte bort er verdens snilleste og mest ukompliserte du får. Men omplassering sitter langt inne her i gården så det er siste mulighet, og hadde det ikke vært for at jeg har venner som er flinke med hund og som ville ha henne, så hadde hun nok vært her enda. Vet ikke om jeg hadde klart og sette henne bort til fremmede... For min del var det en kombinasjon av at jeg sleit med og finne leilighet hvor jeg kunne ha hund, og det begynte og haste, jeg er utrolig sliten for tiden(depresjon og muligens ME) så jeg sliter med og få gjort så mye som jeg bør med hundene, og da blir det ikke helt bra for dem, samtidig som det ikke blir noe kos med det lengre for meg heller, bare stress, og når en av de i tilegg er fryktaggressiv og utagerer på møtende hunder så hjelper det liksom ikke med to på nesten 50 kg.. Jeg veier 60 selv liksom.. Så, nå vet jeg at tispa har det bra, og jeg får treffe henne innimellom, jeg får brukt mye mer tid på hannen min og hans problemer, det blir mer kos med hundeholdet igjen, selv om jeg fortsatt har mine problemer, og vi har fått oss leilighet :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har omplassert en Nuffe jeg hadde, han var 2 år og verdens herligste. Og det er noe av det vondeste jeg har vært igjennom. Jeg gjorde det pga et brudd med samboeren min, jeg tok da med meg begge bikkjene siden han ikke ville ha dem. Det fulgte også med et lån med det bruddet (kjøpt og solgt hus med tap) så ergo måtte jeg jobbe endel for å ha råd til å leve. Bulldogen kunne jeg fint ha med i lastebilen på jobb, men det er verre med en 60 kg stor sikklende, hårete hund :lol: Jeg jobba i opptil 12-14 timer om dagen og var på endel langturer, så tilslutt måtte jeg innrømme at han absolutt ikke fikk det han trengte. Han måtte jo være hjemme mange timer på dagtid + bli sendt bort når jeg var på lengre turer. Han fikk seg et trivelig hjem hos en familie med gård som hadde hatt 2 stk omplasseringsnuffer før, så jeg veit han har det bra. Jeg angrer jævelig, og jeg vil ha han tilbake nå som ting er normalt. Men det har jo gått 4 år, så han får være der han er...Tenker på han og savner han veldig. Jeg har valgt å ikke ha kontakt med han etter jeg omplasserte han, kun noen oppdateringer i ny og ne. Men jeg har ikke sett han siden dagen han dro, mye pga meg, jeg hadde ikke orka ei heller tålt det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi omplasserte tispa vår for tre uker siden. Hun bar preg av å være utrolig usikker og nervøs, noe flere av valpene i kullet var. Vi jobbet mye, brukte tusenvis av kroner på å finne ut av hva det var for noe enten det var snakk om fysisk eller mentalt. Til slutt satt vi med en hund vi ikke turte kose på fordi hun plutselig kunne sprette rundt og bjeffe oss illsint opp i ansiktet. Hun var stadig aggressiv, vi kunne kun klappe på henne midt på dagen, etc. Det ble dessuten sånn at vi ikke følte oss komfortable med at andre skulle få hilse på henne til slutt. Da innså vi at dette er ikke noe hundehold vi vil ha, det er verken bra for hunden eller oss. Vi hadde prøvd i et år uten hell. Vi hadde bestemt oss for avliving da vi fikk telefon fra to stk på østlandet som ville jobbe med å omplassere aggressive hunder, som tidligere hadde hatt en aggressiv hund av samme rase, etc. De lurte på om de kunne få gi henne en sjanse og "redde" henne fra avliving. For oss personlig ville avliving vært lettere, det er utrolig vanskelig å tenke på at veslesnuppa vår bor et annet sted og må forholde seg til nye mennesker. Ved avliving ville vi i alle fall fått føle at hun hadde fått ro, fred og var trygg. Men, det ble altså omplassering. Vi hadde et ørlite håp om at en sånn forandring i hverdag, nye mennesker, nytt sted og ikke minst å bo sammen med to andre hunder ville snu det hele fort som fy. Og gjett hva, det har det gjort! Helt herlig.

For oss var det veldig viktig at vi fikk holde kontakten med de nye eierne og at de var ærlige med oss. Det har de vært, de har gitt oss gode oppdateringer, etc. Og det kjenner vi enda bedre i ettertid, hvor utrolig viktig det har vært å ha noen som har holdt oss oppdatert. Tror aldri vi kunne levert oss fra henne og aldri hørt noe mer. Det var også veldig viktig for oss at hun får en god kontakt med de nye eierne og at de trives med hverandre. Det sa klikk fra første sekund og det var helt fantastisk å se. Og viktig for oss.

Høres ut som om det blir veldig mye oss oss oss. Men det er også det, går jo hardt inn på oss. Men vi valgte altså omplassering fordi vi mente det var det beste for hunden. Men kan jo også påpeke at vi ikke ville omplassert henne selv. Det var KUN fordi de ringte oss. Vi la på og overdrev veldig så de skulle forstå hva slags hund de fikk. å omplassere problemhunder er jeg i utgangspunktet ikke for med mindre man er så heldig som vi var. :-)

Kan også legge til at jeg tror nok aldri vi vil treffe henne igjen selv om vi kan. Først og fremst fordi vi ikke tror hun har godt av det men også fordi det blir litt for vanskelig for oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg omplasserte Lyra av hovedsakelig to grunner. Hun voktet for mye til å være med på jobb, og det ble tidlig klart at hun var et knallbra eksemplar av rasen som burde avles på. Det var selvfølgelig trist, men siden erfarne raseentusiaster i rasens hjemland var veldig ivrige interreserte i frøkna som avlstispe og brukshund var valget enkelt. Hun har gjort det bra både som utstillingshund og agilityhund, men dessverre virker det som hun ikke tar seg så lett så valpekullene har hittil uteblitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde selv lenge tenkt på hvordan vi kræsjet litt, spesielt i treningssammenheng. Kombinert med at du ser et hav av potensiale i hunden som du ikke får frem, så var valget i teorien veldig enkelt.

Men det tok lang tid før jeg klarte å bestemme meg for at det var på tide, og jeg tror det at jeg fikk en hund til som fortsatt ville være hjemme hos meg hadde mye å si.

Da jeg endelig hadde bestemt meg, var jeg så heldig at Marianne her inne på sonen (som har Günther og Java) ville prøve seg både for å se om hun kunne ha henne, og slik at jeg kunne føle på det å ikke ha henne hos meg. Dessverre fungerte ikke det, men fantastiske Ia (også fra sonen) dukket opp og falt pladask for Tinka, og det tror jeg var svært gjensidig.

Det har vært tungt av og til (og det er det fremdeles), men da er det bare å se på de to sammen også føles det heeelt rett!

Jeg tør og påstå at jeg har vært svææært heldig med min situasjon, og at hunden har fått et enda bedre liv enn hos meg. Ikke fordi jeg var noe dårlig eier, men fordi Ia og Tinka har en helt ubegripelig kjemi og det tror jeg de fleste som har sett dem i action også mener!

Kan jo nevne at det tok ihvertfall ett år fra jeg begynte å leke med tanken, til det ble alvor, om det ikke var så mye som halvannet år også.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde en Hovawart som ble født i 2003. Som ble omplassert, på en måte.

Det var familiens første hund. Det var mest pappas hund, men det var vi to som hadde ønsket oss hund.

Faren min falt pladask for rasen. Det var en utrolig flott hund, men det var ikke noe god førstegangshund.

Hunden hadde sterkt ressursforsvar, noe som kom ganske tydelig fram allerede da den var valp.

Det ble bare verre og verre, så hunden ble gitt tilbake til oppdretter før den var 2 år gammel.

Det var et vanskelig valg for faren min, som var utrolig glad i hunden og brukte mange timer på truer hver dag.

Selv om jeg ikke var så gammel husker jeg hvor forvirret hunden var når vi kjørte fra den.

Den ble omplassert og senere avlivet.

Andre kull fra samme oppdretter (som ikke driver med hoffe lengre) har andre hunder som har blitt avlivet pga. mentalitet og temperament svikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For ett år siden havnet jeg i en skikkelig økonomisk knipe, jeg var i tillegg syk og vi (hun som jeg da bodde med og meg) hadde fra før av to andre hunder som krevde sitt. Jeg omplasserte min sankt bernhardshund, Major, fordi jeg ikke hadde nok penger til å forsørge ham, trist, men sant. På det tidspunktet snudde vi på hver krone og hadde knapt nok penger til å kjøpe mat til oss selv. Noe måtte ofres, og denne noen ble Major. Det høres sikkert klisjéaktig ut, men jeg solgte ham (til et veldig, veldig godt hjem), og for de pengene fikk jeg akkurat råd til å betale husleien liksom.

Jeg vet at jeg på mange måter gjorde det rette for Major, men jeg savner ham hver eneste dag. Jeg får vondt bare jeg ser bilder av ham, for jeg knyttet meg virkelig til denne store, snille og lojale hunden. Jeg klandrer meg selv for ikke å ha stelt meg bedre økonomisk og jeg klandrer meg selv fordi jeg lot meg påvirke så omfattende av det presset romie'en jeg hadde på det tidspunktet, la på meg. Major var en av veldig få hunder jeg faktisk kjøpte fordi jeg virkelig ønsket meg denne hunden, han var ikke pådyttet meg takket være tilfeldigheter, som så mange andre hunder tidligere. Jeg anskaffet meg denne hunden fordi det var noe jeg ville gjøre for meg selv, og det var full klaff fra første stund.

Angrer jeg? Ja! Jeg angrer, men så var det ikke bare meg det sto på da jeg tok valget med å omplassere ham, men omstendighetene. Jeg er fortsatt utrolig lei meg for at det gikk som det gikk, og jeg skal aldri, aldri, aldri sette meg selv i en slik sitasjon igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi omplasserte den forrige huskytispa vår pga flytting, skole og jobbing.. Jeg trodde ikke jeg kom til å få nok tid til henne,men i ettertid viste det seg jo at jeg hadde faktisk hatt nok tid til henne.. Men siden vi flyttet hjemme igjen så var det ikke mulig. Jeg tenker jo at jeg gjorde alt for lite for å prøve å beholde henne og har dårlig samvittighet på en måte. Samtidig som jeg savner henne stort! Men hun fikk et fint hjem med fine folk og en hund til. Brukes jevnlig i trekk og kløv så jeg er fonøyd. Har hilst på henne to ganger etter at hun dro og hun gjenkjente oss begge gangene. Veldig koselig å bli huska. Ja det var ganske hardt, ihvertfall for meg å omplassere henne fordi hun var i mine øynde perfekt! Lettlært, lydig, liten og lett, glad i å trekke osv. Og hun var min første egne hund. Men jeg vet hun har det bra der hun er nå og jeg har kontakt med de som eier henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...