Gå til innhold
Hundesonen.no

De som har omplassert hunden dykkar


Gjest
 Share

Recommended Posts

For ikkje lenge sidan spurte eg etter folk sine erfaringar med omplasseringshund, som eg sjølv har, men eg er også interessert i den andre sida av saken.

Det finst nok eit hav av historier der ute, men de som har omplassert hunden dykkar: Kva fekk dykk til å ta dette valet? Korleis var det, og kva har de tenkt i ettertid?

Eg kan berre forestille meg kor vanskeleg det må vere å bestemme seg for å omplassere. Det er jo ofte like mykje - eller meir - snakk om kva som er best for hunden, som kva eigen kapasitet og livssituasjon tillét.

Eg ser for meg at Ninja mi nok kunne ha funne seg betre til rette på landet enn her midt i Oslo - men dette er etterpåkloke tankar som har kome rekande etter kvart som eg har blitt betre kjend med henne og utfordringane hennar. Ho ville kanskje teke livet meir med ro i fred for folkehav og framande hundar på kvart gatehjørne, men no har ho jo blitt min hund og vend seg til kvardagslivet vårt, så det å omplassere henne igjen ville nok samstundes medført like mykje stress som glede. Når det er sagt er ikkje omplassering eit alternativ, heller eit tankekors. Kven skal ein ta mest omsyn til når alt kjem til alt? Og kva betyr det eigentleg å ta omsyn til hunden sin?

Beklager litt flagrande tankar på slutten her, men vi har nettopp gått lang kveldstur der tankekverna gjekk konstant ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg omplasserte nettopp den ene hunden min, og hvor mye jeg enn kunne tenkt meg at det ikke ble slik, så går det faktisk veldig bra, alt tatt i betraktning. Men nå er det jo flere faktorer her da. Jeg ga henne bort til en venninde som jeg vet er flink med hund og som tar henne med på mye rart og lange turer, og det hjelper jo. Så er det det at jeg vet det var riktig valg både for meg, henne og den hunden jeg har igjen. Jeg vet at den hunden jeg satte bort er verdens snilleste og mest ukompliserte du får. Men omplassering sitter langt inne her i gården så det er siste mulighet, og hadde det ikke vært for at jeg har venner som er flinke med hund og som ville ha henne, så hadde hun nok vært her enda. Vet ikke om jeg hadde klart og sette henne bort til fremmede... For min del var det en kombinasjon av at jeg sleit med og finne leilighet hvor jeg kunne ha hund, og det begynte og haste, jeg er utrolig sliten for tiden(depresjon og muligens ME) så jeg sliter med og få gjort så mye som jeg bør med hundene, og da blir det ikke helt bra for dem, samtidig som det ikke blir noe kos med det lengre for meg heller, bare stress, og når en av de i tilegg er fryktaggressiv og utagerer på møtende hunder så hjelper det liksom ikke med to på nesten 50 kg.. Jeg veier 60 selv liksom.. Så, nå vet jeg at tispa har det bra, og jeg får treffe henne innimellom, jeg får brukt mye mer tid på hannen min og hans problemer, det blir mer kos med hundeholdet igjen, selv om jeg fortsatt har mine problemer, og vi har fått oss leilighet :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har omplassert en Nuffe jeg hadde, han var 2 år og verdens herligste. Og det er noe av det vondeste jeg har vært igjennom. Jeg gjorde det pga et brudd med samboeren min, jeg tok da med meg begge bikkjene siden han ikke ville ha dem. Det fulgte også med et lån med det bruddet (kjøpt og solgt hus med tap) så ergo måtte jeg jobbe endel for å ha råd til å leve. Bulldogen kunne jeg fint ha med i lastebilen på jobb, men det er verre med en 60 kg stor sikklende, hårete hund :lol: Jeg jobba i opptil 12-14 timer om dagen og var på endel langturer, så tilslutt måtte jeg innrømme at han absolutt ikke fikk det han trengte. Han måtte jo være hjemme mange timer på dagtid + bli sendt bort når jeg var på lengre turer. Han fikk seg et trivelig hjem hos en familie med gård som hadde hatt 2 stk omplasseringsnuffer før, så jeg veit han har det bra. Jeg angrer jævelig, og jeg vil ha han tilbake nå som ting er normalt. Men det har jo gått 4 år, så han får være der han er...Tenker på han og savner han veldig. Jeg har valgt å ikke ha kontakt med han etter jeg omplasserte han, kun noen oppdateringer i ny og ne. Men jeg har ikke sett han siden dagen han dro, mye pga meg, jeg hadde ikke orka ei heller tålt det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi omplasserte tispa vår for tre uker siden. Hun bar preg av å være utrolig usikker og nervøs, noe flere av valpene i kullet var. Vi jobbet mye, brukte tusenvis av kroner på å finne ut av hva det var for noe enten det var snakk om fysisk eller mentalt. Til slutt satt vi med en hund vi ikke turte kose på fordi hun plutselig kunne sprette rundt og bjeffe oss illsint opp i ansiktet. Hun var stadig aggressiv, vi kunne kun klappe på henne midt på dagen, etc. Det ble dessuten sånn at vi ikke følte oss komfortable med at andre skulle få hilse på henne til slutt. Da innså vi at dette er ikke noe hundehold vi vil ha, det er verken bra for hunden eller oss. Vi hadde prøvd i et år uten hell. Vi hadde bestemt oss for avliving da vi fikk telefon fra to stk på østlandet som ville jobbe med å omplassere aggressive hunder, som tidligere hadde hatt en aggressiv hund av samme rase, etc. De lurte på om de kunne få gi henne en sjanse og "redde" henne fra avliving. For oss personlig ville avliving vært lettere, det er utrolig vanskelig å tenke på at veslesnuppa vår bor et annet sted og må forholde seg til nye mennesker. Ved avliving ville vi i alle fall fått føle at hun hadde fått ro, fred og var trygg. Men, det ble altså omplassering. Vi hadde et ørlite håp om at en sånn forandring i hverdag, nye mennesker, nytt sted og ikke minst å bo sammen med to andre hunder ville snu det hele fort som fy. Og gjett hva, det har det gjort! Helt herlig.

For oss var det veldig viktig at vi fikk holde kontakten med de nye eierne og at de var ærlige med oss. Det har de vært, de har gitt oss gode oppdateringer, etc. Og det kjenner vi enda bedre i ettertid, hvor utrolig viktig det har vært å ha noen som har holdt oss oppdatert. Tror aldri vi kunne levert oss fra henne og aldri hørt noe mer. Det var også veldig viktig for oss at hun får en god kontakt med de nye eierne og at de trives med hverandre. Det sa klikk fra første sekund og det var helt fantastisk å se. Og viktig for oss.

Høres ut som om det blir veldig mye oss oss oss. Men det er også det, går jo hardt inn på oss. Men vi valgte altså omplassering fordi vi mente det var det beste for hunden. Men kan jo også påpeke at vi ikke ville omplassert henne selv. Det var KUN fordi de ringte oss. Vi la på og overdrev veldig så de skulle forstå hva slags hund de fikk. å omplassere problemhunder er jeg i utgangspunktet ikke for med mindre man er så heldig som vi var. :-)

Kan også legge til at jeg tror nok aldri vi vil treffe henne igjen selv om vi kan. Først og fremst fordi vi ikke tror hun har godt av det men også fordi det blir litt for vanskelig for oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg omplasserte Lyra av hovedsakelig to grunner. Hun voktet for mye til å være med på jobb, og det ble tidlig klart at hun var et knallbra eksemplar av rasen som burde avles på. Det var selvfølgelig trist, men siden erfarne raseentusiaster i rasens hjemland var veldig ivrige interreserte i frøkna som avlstispe og brukshund var valget enkelt. Hun har gjort det bra både som utstillingshund og agilityhund, men dessverre virker det som hun ikke tar seg så lett så valpekullene har hittil uteblitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde selv lenge tenkt på hvordan vi kræsjet litt, spesielt i treningssammenheng. Kombinert med at du ser et hav av potensiale i hunden som du ikke får frem, så var valget i teorien veldig enkelt.

Men det tok lang tid før jeg klarte å bestemme meg for at det var på tide, og jeg tror det at jeg fikk en hund til som fortsatt ville være hjemme hos meg hadde mye å si.

Da jeg endelig hadde bestemt meg, var jeg så heldig at Marianne her inne på sonen (som har Günther og Java) ville prøve seg både for å se om hun kunne ha henne, og slik at jeg kunne føle på det å ikke ha henne hos meg. Dessverre fungerte ikke det, men fantastiske Ia (også fra sonen) dukket opp og falt pladask for Tinka, og det tror jeg var svært gjensidig.

Det har vært tungt av og til (og det er det fremdeles), men da er det bare å se på de to sammen også føles det heeelt rett!

Jeg tør og påstå at jeg har vært svææært heldig med min situasjon, og at hunden har fått et enda bedre liv enn hos meg. Ikke fordi jeg var noe dårlig eier, men fordi Ia og Tinka har en helt ubegripelig kjemi og det tror jeg de fleste som har sett dem i action også mener!

Kan jo nevne at det tok ihvertfall ett år fra jeg begynte å leke med tanken, til det ble alvor, om det ikke var så mye som halvannet år også.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde en Hovawart som ble født i 2003. Som ble omplassert, på en måte.

Det var familiens første hund. Det var mest pappas hund, men det var vi to som hadde ønsket oss hund.

Faren min falt pladask for rasen. Det var en utrolig flott hund, men det var ikke noe god førstegangshund.

Hunden hadde sterkt ressursforsvar, noe som kom ganske tydelig fram allerede da den var valp.

Det ble bare verre og verre, så hunden ble gitt tilbake til oppdretter før den var 2 år gammel.

Det var et vanskelig valg for faren min, som var utrolig glad i hunden og brukte mange timer på truer hver dag.

Selv om jeg ikke var så gammel husker jeg hvor forvirret hunden var når vi kjørte fra den.

Den ble omplassert og senere avlivet.

Andre kull fra samme oppdretter (som ikke driver med hoffe lengre) har andre hunder som har blitt avlivet pga. mentalitet og temperament svikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For ett år siden havnet jeg i en skikkelig økonomisk knipe, jeg var i tillegg syk og vi (hun som jeg da bodde med og meg) hadde fra før av to andre hunder som krevde sitt. Jeg omplasserte min sankt bernhardshund, Major, fordi jeg ikke hadde nok penger til å forsørge ham, trist, men sant. På det tidspunktet snudde vi på hver krone og hadde knapt nok penger til å kjøpe mat til oss selv. Noe måtte ofres, og denne noen ble Major. Det høres sikkert klisjéaktig ut, men jeg solgte ham (til et veldig, veldig godt hjem), og for de pengene fikk jeg akkurat råd til å betale husleien liksom.

Jeg vet at jeg på mange måter gjorde det rette for Major, men jeg savner ham hver eneste dag. Jeg får vondt bare jeg ser bilder av ham, for jeg knyttet meg virkelig til denne store, snille og lojale hunden. Jeg klandrer meg selv for ikke å ha stelt meg bedre økonomisk og jeg klandrer meg selv fordi jeg lot meg påvirke så omfattende av det presset romie'en jeg hadde på det tidspunktet, la på meg. Major var en av veldig få hunder jeg faktisk kjøpte fordi jeg virkelig ønsket meg denne hunden, han var ikke pådyttet meg takket være tilfeldigheter, som så mange andre hunder tidligere. Jeg anskaffet meg denne hunden fordi det var noe jeg ville gjøre for meg selv, og det var full klaff fra første stund.

Angrer jeg? Ja! Jeg angrer, men så var det ikke bare meg det sto på da jeg tok valget med å omplassere ham, men omstendighetene. Jeg er fortsatt utrolig lei meg for at det gikk som det gikk, og jeg skal aldri, aldri, aldri sette meg selv i en slik sitasjon igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi omplasserte den forrige huskytispa vår pga flytting, skole og jobbing.. Jeg trodde ikke jeg kom til å få nok tid til henne,men i ettertid viste det seg jo at jeg hadde faktisk hatt nok tid til henne.. Men siden vi flyttet hjemme igjen så var det ikke mulig. Jeg tenker jo at jeg gjorde alt for lite for å prøve å beholde henne og har dårlig samvittighet på en måte. Samtidig som jeg savner henne stort! Men hun fikk et fint hjem med fine folk og en hund til. Brukes jevnlig i trekk og kløv så jeg er fonøyd. Har hilst på henne to ganger etter at hun dro og hun gjenkjente oss begge gangene. Veldig koselig å bli huska. Ja det var ganske hardt, ihvertfall for meg å omplassere henne fordi hun var i mine øynde perfekt! Lettlært, lydig, liten og lett, glad i å trekke osv. Og hun var min første egne hund. Men jeg vet hun har det bra der hun er nå og jeg har kontakt med de som eier henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...