Gå til innhold
Hundesonen.no

Belgerfrøkenen Cichla's Killi


C.J
 Share

Recommended Posts

  • Svar 67
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er visst ikke noe flink til å oppdatere denne tråden... Siden november i 2012 har det skjedd en del, kan man si Killi sin epilepsi har vi hatt god kontroll på siden starten på 2013. Hun har gått

En liten oppdatering er vel på sin plass nå som valpene er 4.5 uke og halvveis leveringsklare! Var på besøk hos oppdretterne forrige helg - og for noen ivrige haler som var i sving i valpekassen! Nå s

Ååå, så moro at en av de havner her! Der hadde jeg shoppet valp om jeg skulle hatt svart her i landet akkurat nå.

Posted Images

  • 1 month later...

På tirsdag fylte Killi 6 måneder og hun begynner å bli en riktig fin unghund. Hun er omgjengelig, oppmerksom og sosial både i forhold til to- og firebente. Med barn er hun fantastisk. Ydmyk og skikkelig kosete - hun skal helst bare ligge i fanget eller bli klødd bak ørene :wub: Hun er ganske bedagelig anlagt, og viser allerede nå at hun innehar en veldig fin av-på-knapp. Jeg kunne dog ønske at hun viste litt mer gjenstandsinteresse og kamplyst, og gjerne litt høyere stressnivå i treningssammenheng.

Jeg har jobbet litt de to siste månedene med å få opp interessen for ulike leker, gjennom å presentere forskjellige typer når hun springer løs og er "på topp". De samme lekene har hun selvsagt ikke tilgjengelig hjemme. Hun later til å synes at tennisball og pipepinnsvin er det kuleste, så nå skal jeg forsøke å gjøre disse så gøyale som mulig slik at jeg kan bruke dem som forsterkere i trening :) Hun er ellers en glimrende hund å jobbe med. Veldig lydhør og lynkjapp i bevegelsene. Hun tar ting lett og var tidlig repetisjonsklok. Det er utrolig moro å jobbe med en hund som henne. Som trener må man hele tiden være oppmerksom på hvilke signaler man gir, ettersom hunden så raskt plukker dem opp. Jeg må hele tiden være observant og klar til å klikke i riktig nanosekund - jeg får trent opp timingen min, ja! :D

Helgen 31.03 og 01.04 viste hun seg i en utstillingsring for første gang i sitt unge liv, i regi av Norsk Miniatyrhund Klubb og Norsk Papillon og Phalene Klubb på Varhaug. Her slo hun både broren, Karras og søsteren Kashew og ble BIR og BIG3 Valp på lørdagen. Karras ble BIM. For en annen dommer på søndagen ble det motsatt resultat. Karras ble BIR, BIG1 og BIS4, mens Killi overtok hans tittel fra gårsdagen.

Kritikken på lørdagen lød som følger:

"5,5 mnd tispevalp av utmerket type, vakkert hode og feminnt uttrykk. Mørke øyne utmerket pigment. Utmerket lengde og nakke. Skal styrke overlinje. Utmerket kryss, utmerket kroppsproporsjoner. Sterke ben og poter. OK pels og farge. Meget god bevegelse. Meget godt temp. Tiltalende."

Her følger de nyeste bildene av babyen min, samt noen fra påskeferien på Halsnøy:

IMG_3065.jpg

IMG_3043.jpg

IMG_3031.jpg

IMG_3227.jpg

IMG_3223.jpg

IMG_3205.jpg

IMG_3208.jpg

Broren Karras er like vakker:

IMG_3328.jpg

Trioen vår :wub:

IMG_3341.jpg

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Oppdaterer tråden med litt bilder fra treningen tidligere denne uken. Jeg og Killi brukte økten til å trene en del sitt, stå og ligg med fokus, mens Vidar og Karras trente felthinder og tunnell på agilitybanen :)

DSC_0074.jpg

DSC_0058.jpg

Sjekk den fine nye selen hennes da! Står i stil til de uskyldige øynene... :wub:

DSC_0054.jpg

DSC_0084.jpg

DSC_0087.jpg

DSC_0088.jpg

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Litt flere bilder av babytrollet mitt :wub: Oppdatering får jeg ta siden, nå skal vi ut og nyte solen før jobben kaller! Ha en strålende dag, godtfolk!

DSC_0434.jpg

DSC_0199.jpg

DSC_0126.jpg

DSC_0136.jpg

DSC_0154.jpg

DSC_0184.jpg

Killi ser ikke spesielt fornøyd ut etter sommervasken:

DSC_0389.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 6 months later...

Nå som gubben er asosial og mentalt langt inne i en fotballkamp skal jeg faktisk oppdatere denne tråden litt. Killi har, som mange her alt har fått med seg, med stor sannsynlighet fått epilepsi... Jeg skriver "med stor sannsynlighet" fordi man ikke kan være 100% sikker på diagnosen før man har foretatt et røntgen av hodet. Denne MR-skanningen håper vi på å få gjort i neste uke - Agria har forhåndsgodkjent det og heldigvis blir bildene dekket av forsikringen. Hun får Fenemal daglig nå (det begynte vi med for 4 uker siden) og hun har kun hatt ett anfall siden vi begynte å medisinere.

For interesserte kan jeg fortelle kort om hvordan sykdommen startet: Da babytrollet var rundt 6 mnd og gikk sin første lange skogstur fikk hun et pittelite anfall på slutten av turen. Hun falt om og løp i sirkler, men var seg selv igjen innen maks 10 sekunder. Og hun viste ikke endret atferd eller noe etter anfallet. Jeg trodde det kunne være snakk om lavt blodsukker ettersom hun ikke hadde spist den dagen, og valgte å se an hunden før jeg kontaktet veterinær (denne episoden skjedde dessuten en lørdag...).

Det skulle gå fire måneder før Killi fikk anfall nr. 2 (som VI har sett riktignok), også denne gangen en lørdag. På mandagens tur kunne hun plutselig begynne å vingle som om hun var full. Helt ute av balanse, men uten å gå i bakken/tap av bevissthet. Veterinæren tok full utredning og fant at alt var i orden med hunden FYSISK. Hun ba oss se an hunden og filme et evt. neste anfall. Hvis jeg husker riktig skjedde det dagen etter. Hun begynte å vingle slik jeg hadde sett før, men så begynte hode å riste, hun frådet, falt i bakken og til slutt lå hele kroppen i kramper. Jeg trodde hun skulle dø der og da. Heldigvis fikk samboeren filmet det og veterinæren var 99% sikker på diagnosen.

Vi mistenker ikke hjernesvulst siden hun ikke viser noen fysiske eller mentale symptomer på det, men vi kan jo ikke utelukke det, og derfor skal hjernen skannes. Like før og etter hennes første løpetid for et par måneder siden kunne anfallene komme hver dag og hun ble satt på Fenemal. For en ukes tid siden økte vi dosen da blodprøven viste for lave nivåer i kroppen. Til tross for økt dose fikk hun denne uken et anfall... Jeg skal være veldig ærlig og si at jeg har vurdert avlivning. Men jeg skal gi medisinene en måned og to til. Øke dosen maks én gang til. Får Killi fortsatt anfall ser jeg ikke lyst på det... :no:

MEN, over til det positive! Jeg kan jo ikke legge alle planer på hyllen fordi medisinen kanskje ikke kommer til å fungere optimalt... Jeg og Killi, og min samboer og Karras (Killis kullbror), har vært på sporkurs og funnet ut at unghundene våre kan gjøre det stort i denne grenen :D De har kun gått korte blodspor i hagen som valper, men nå på kurset fullførte dem både godbit-, slepe- og figurantspor. Kanongøy! Dere kan lese referat fra kurset på bloggen (link i signaturen min).

Vi har også gått et konk.lydighetskurs med Elin Søisdal Gjeruldsen fra Amokk Hundeskole og er påmeldt et til i Bergen om to uker. Det er med Elín Søbstad i regi av Canis. Vi gleder oss :)

Men jeg må innrømme at jeg synes spor og agility er noen hakk kulere enn lydighet... :P Mest fordi jeg ikke er så glad i pirkearbeid tror jeg.

Uansett, her følger litt bilder!

DSC_1022.jpg

DSC_1046.jpg

DSC_1064.jpg

DSC_1118.jpg

DSC_1119.jpg

DSC_1122.jpg

DSC_0070.jpg

DSC_0075-1.jpg

DSC_0107.jpg

DSC_0092.jpg

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nydelige bilder av søte lille jenten!

Og jeg krysser alt jeg kan for at medisinene virker :heart:

Takk for det :) Det gjør jeg også... Hun fikk et nytt anfall på tur i dag. De siste gangene jeg har sluppet henne løs i skogen har hun hatt tilløp til anfall (ustø gange, vinglete) eller anfall. Som for tre timer siden... :( Må ringe veterinæren i morgen og spørre om det er OK å øke dosen. Skal også bestille røtngentime hos Karmsund Dyrehospital. Det er helt j*vlig at en slik livsglad jente ikke skal kunne løpe løs i skogen og få lov til å være HUND uten å falle om i kramper :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 year later...

Jeg er visst ikke noe flink til å oppdatere denne tråden... Siden november i 2012 har det skjedd en del, kan man si ;) Killi sin epilepsi har vi hatt god kontroll på siden starten på 2013. Hun har gått på en forholdsvis høy dose Fenemal, men fra i fjor høst en gang startet vi å trappe ned. 1. mai i år fikk hun sin (forhåpentligvis) siste tablett og vi krysser alt for at hun har vokst fra seg monsteret som forårsaket så mye dritt i oppveksten hennes :)

Ellers har Killi vokst seg til å bli en staselig, livlig, oppmerksom og flott hund! Hun og broren, Karras, er nå 2 år og 7 måneder. Begge konkurrerer i agility og gjør det ganske OK der :) Jeg og Killi har rukket å få noen pallplasseringer i hopp, men ingen napp grunnet dumme førerfeil :P Vi har uansett ikke hastverk med å krype oppover i klassene. Det er mye som fortsatt må jobbes med, som fart, slalom og den fæle vippen.

Jeg og Killi har også gjennomført og bestått Canis sitt KlikkerTRENERkurs som gikk over fire helger i 2013, med avsluttende eksamen i oktober. Jeg har også tatt NKK sitt instruktørkurs, trinn 1, så nå gjenstår praktiske krav før jeg blir autorisert.

Utenom det har jeg og Killi gått noen agilitykurs, vi trener en del konkurranserettet lydighet, men spor har det dessverre ikke blitt så mye mer av. Nå ser vi frem til 10 dagers road trip i slutten av mai, der vi skal kjøre opp til Salangen i Troms for konfirmasjon, deretter inn i Sverige og hele veien ned til Ivö-sjøen i sør (spesialutstilling for belgisk fårehund ;) ) for deretter å kjøre til Drammen der NKK står for tur :) Google estimerer 64 timer i bil totalt. Det er leeeenge på en uke! Men det blir mye stopp underveis - vi har goood tid! Kanskje blir det fjelltur på hundene oppe i nord. Jeg er så spent på naturen der oppe! :D

Karras gjør det for øvrig rimelig greit i utstillingsringen og er nå både norsk og dansk champion :) Sånn, nok skryt. Dere vil kanskje ha litt bilder også?

post-1249-0-39588700-1399100936_thumb.jp

post-1249-0-34903200-1399100956_thumb.jp

post-1249-0-75336100-1399100978_thumb.jp

post-1249-0-10703700-1399100995_thumb.jp

post-1249-0-91395000-1399101016_thumb.jp

post-1249-0-54258500-1399101197_thumb.jp

post-1249-0-16679700-1399101056_thumb.jp

post-1249-0-95479500-1399101076_thumb.jp

post-1249-0-57412200-1399101108_thumb.jp

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...