Gå til innhold
Hundesonen.no

Yodels jodle-kull ble født 22.12.


Yodel
 Share

Recommended Posts

Jeg har nå skrevet mail til damen i England og sagt at jeg ikke vet, og trenger mer tid. Jeg lover henne dog ENTEN Milles gutt eller en gutt fra en annen oppdretter som har en nydelig sort en ledig. (Jeg har selvsagt konferert/ snakket med denne oppdretteren).

Jeg merker at jeg aller helst vil ha en tispe her, om jeg kun tenker på kjønn (og lar eksteriør være uvesentlig).

Jeg vet også at jeg må lære å sette meg selv i forsetet. Men jeg vil jo så inderlig gjerne...

Og en hannhund kunne jo vært innmari koselig det også? Og han ER lekker!

Jeg føler at jeg er altfor mye fram og tilbake her, og har gitt denne stakkars sonisen lite forhåpninger- så veldig store forhåpninger- og så lite forhåpninger igjen, og jeg føler meg bare kjempeslem.

Jeg tar ingen beslutning nå. Jeg vil ikke gjøre noe jeg angrer på. Sonisen er her, og jeg vet hun venter. Om jeg beholder denne jenta skal jeg hjelpe henne med å få tak i en annen fra samme linjer (Både Krona og Alli, Milles barn fra forrige kull skal nok ha valper neste høst.)

Helst vil jeg vente minst 6 uker før jeg bestemmer meg, men det er kanskje å sette andre litt vel lenge på pinebenken?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 630
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Nå begynner de å bli søte nå! De har begynt å spise fast føde, de leker, vandrer, JODLER, og er bare søøøte (og vakre!)

Første valp er født! En alledeles nydelig flott tegnet sort/hvit hannhund på 240 g

Sitat sms: "Vi har fått ei nydelig sort keiserinne! Alt vel!"

Om Evt deleier bare vil ha fra Mille så klarer hun sikkert vente de ukene du trenger på å bestemme deg. Hannhunden hadde jeg solgt til England om han er så ønsket. Grensen mot England blir jo også enklere å forsære nå og det gir jo mulighet for parring.

Personlig hadde jeg nok fulgt hjerte og magefølelsen. Har lært meg å stole på den :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nå skrevet mail til damen i England og sagt at jeg ikke vet, og trenger mer tid. Helst vil jeg vente minst 6 uker før jeg bestemmer meg, men det er kanskje å sette andre litt vel lenge på pinebenken?

Det er bra at du venter :) Sonisen var jo uansett forberedt på at det kanskje ikke ble valp på henne i det hele tatt. Jeg hadde ihvertfall vært glad om det var håp i det hele tatt :) 6 uker er kanskje litt lenge, men jeg vet ikke når det er lettest å se hva de blir til? Jeg ville tenkt 5 uker eller noe. Og da er jo ikke 6 så langt i fra det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er bra at du venter :) Sonisen var jo uansett forberedt på at det kanskje ikke ble valp på henne i det hele tatt. Jeg hadde ihvertfall vært glad om det var håp i det hele tatt :) 6 uker er kanskje litt lenge, men jeg vet ikke når det er lettest å se hva de blir til? Jeg ville tenkt 5 uker eller noe. Og da er jo ikke 6 så langt i fra det.

Det er stor forskjell på 5 og 6 uker når det kommer til ekstriør, en valp på seks uker beveger seg og man ser mye mer hva man har "i vente" siden du får se valpen stå stabilt på alle fire. Det er min erfaring hvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er stor forskjell på 5 og 6 uker når det kommer til ekstriør, en valp på seks uker beveger seg og man ser mye mer hva man har "i vente" siden du får se valpen stå stabilt på alle fire. Det er min erfaring hvertfall.

Ja, jeg syns også jeg har hørt noe om det :) Men det jeg mente var at jeg tenkte 5 uker, og da er jo 6 uker ikke langt i fra, så da er det vel ikke så ille å vente litt til :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er iallefall ikke klar til å ta noen avgjøreslse i det hele tatt nå, jeg ble helt satt ut da jeg trodde jeg hadde tatt en avgjørelse, som bare føltes helt feil akkuratt da.

Noe jeg og mannen også har snakket litt om nå, er at det er jo faktisk mulig at vi kanskje burde vente litt før vi får noen ny valp her? Vi har tross alt to små gutter som krever sitt, og en valp/ unghund vil kreve mye. Vi er jo veldig klar over hva vi går til, men det hadde muligens også vært et alternativ og vente f.eks. 2 år? Da kunne jeg jo muligens fått ei tispevalp fra denne tispa?

Da vil gutta også være eldre 3 og 5 er en stor forskjell fra 1 og 3 liksom.

Bambi er jo 9 år og har epilepsi. Hun er ei eldre dame som ikke krever stort og trives best med fred og ro og korte turer. (Hun er hos Mamma nå som valpene er her). Men om hun får tilbakefall (går på medisiner nå) så er det nok best hun får slippe, og da sitter vi uten hund.

Det er kanskje ikke rettferdig ovenfor henne å ha en ilter valp i hus heller? Eller kanskje det bare vil gjøre henne godt? (Bambi synes egentlig valper er oppskrytt og fnyser høylytt av dem. Hun gjør dem aldri noe, men skjønner ikke helt pointet med dem :lol: )

Huff, dette er bare vanskelig. Magefølelsen min med en gang denne tispa ble født var som sagt at "hun skal få bo hos oss, hjertebarnet!" (Vi så jo hjertet hennes slå på UL, en ubeskrivelig deilig følelse!) Men hva er best?

I situasjonen vi er i nå føler jeg kanskje mest for tispe- eller vente.

Men hannhunden er jo så LÆKKER! Kan jeg sende han helt til England? *sukk*

På den annen måte- rent økonomisk- hadde det jo vært greit å selge minst en, så vi iallefall får dekket noe av det enorme underskuddet til dette kullet :lol: Jeg tør virkerlig ikke å regne på det altså!

Takk for råd og innspill dere!

Edit: Det er MEGET stor forskjell på en valp på 5 kontra 6 uker eksteriørt og bevegelsesmessig, ja :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi skal beholde en fra dette kullet. Jeg er dratt i to altså. Har så lyst til å selge til denne personen (og vet hun ønsker seg denne tispa MINST like mye som meg!) og samtidig har jeg så inderlig lyst til å beholde henne selv.

Dette ække lett altså :(

Jeg synes det er innlysende at du har førsteretten her! Jeg er sikker på at sonisen forstår det.

Jeg har løpt rundt i byen og handlet julegaver i dag, mens jeg har tenkt på deg! Er så glad for at det endte godt!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også helt sikker på at sonisen forstår om jeg velger å beholde. Hun er en veldig sympatisk og forståelsesfull person!

Men jeg føler det allikevel veldig trist og leit -særlig fordi jeg nesten hadde bestemt meg for at hun skulle få kjøpe- men i det jeg sa det føltes det bare så feil at det gjorde vondt langt ned i mageroten og jeg bare måtte trekke tilbake ordene mine :(

Kan ikke noen gi meg en krystallkule som kan vise alle riktige valg og slikt?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler nesten at jeg må presisere litt her. Jeg vet,-og sonis vet- at jeg selvsagt har førstevalg. Og om jeg velger tispa så gjør jeg det. Men jeg vet bare ikke HVA som er det beste valget?

Kanskje det er best om hannhunden bor her? Kanskje det er det som er meningen? At han blir en liten lekker hannhund som bare hører hjemme her? Eller er det tispa som er det naturlige valget (det er det jeg tror, men pr. nå er det umulig å si).

Eller er den ultimate løsning at vi venter og har tispa på del-eie med sonis?

Pr. nå vet jeg ikke, og da klarer jeg heler ikke å ta et valg merker jeg.

Sånn for å gå videre på hannhund-pratet. Vi har jo "nesten" en hannhund her allerede. Echo (som bor hos mamma) kommer og går med jevne mellomrom (vi passer han ved behov). Det har aldri vært noe problem med hverken hannhundene eller tispene vi har hatt her tidligere, men det er jo også noe en må ta i betraktning.

Midt oppi alt dette kommer jo også brasilianeren Rio- som vi fortsatt ikke har funnet et förhjem til. Og med han har dealen hele tiden vært at han ikke skal bo her da vi ikke ønsker hannhund. Litt enklere blir det jo når man kan forme dem selv fra den er valp (med tanke på Echo og slikt) men dog. Det er mye hannhunder her nå- sånn inn og ut.

Slikt sett er jo det enkleste definitivt tispa, men jeg vil som sagt ikke skrive vekk hannhunden heller. Han har en stor plass i hjertet mitt alt han også altså! EN veldig stor en faktisk :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke noe morro og måtte ta slike avgjørelser..

Jeg er veldig sånn, magefølelse dame, har man magefølelse for at den skal bli, så er det som regel det som er rett til syvende og sist.. :)

Lykke til med valget, jeg er glad jeg ikke må ta det , for slikt er aldri enkelt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det kommer jo an på hvordan hannhunden man har fra før er :-)

Ja, det er no' med det. Begge gutta her forstår hverandre og hvor grensene går, og det går i en salig ring av harmoni - deilig. Og det er nok mye enklere å forme de fra de er små, som Yodel sier.

Jeg tror nok løsningen der alle kan bli fornøyde er at sonis får tispa på deleie, og når gutta til Yodel er store nok, så kan de ta en tispe derfra som sin egen? Og evt. finne deleiehjem til hannen også, i Norge? Som du sier, så har du jo hunder ut og inn, og at dere ikke helt orker å stresse med valp og unghundsperioder? Synes det hørtes ut som en innmari god løsning, jeg. For det KAN gjøre begge parter innmari fornøyde? For sonis er vel en del på østkanten av landet, så du kan få stilt henne ut på disse kanter? Eller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også helt sikker på at sonisen forstår om jeg velger å beholde. Hun er en veldig sympatisk og forståelsesfull person!

Men jeg føler det allikevel veldig trist og leit -særlig fordi jeg nesten hadde bestemt meg for at hun skulle få kjøpe- men i det jeg sa det føltes det bare så feil at det gjorde vondt langt ned i mageroten og jeg bare måtte trekke tilbake ordene mine :(

Kan ikke noen gi meg en krystallkule som kan vise alle riktige valg og slikt?

Okay, les innlegget ditt her en gang til. Du får vondt langt ned i mageroten fordi det føles så feil å selge henne. Jeg skjønner at det er vanskelig å skuffe noen, særlig en du liker så godt som den evt valpekjøperen, og at det er slitsomt med valp midt opp i småbarn, og av hensyn til den eldre tispa - men hvordan tror du det vil føles når du ser henne igjen tispa om 1 år, og fortsatt føler at det er feil at hun ikke bor hos deg?

Jeg hadde solgt hannhunden til England, det er fin reklame for oppdrettet ditt, og du trenger han ikke i avlsprogrammet ditt, gjør du vel? Man skal ikke tulle med magefølelser, det er en grunn til at vi får dem :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg vet Tone/ Line m.fl.. Da det ble tilbudt at vi kunne del-eie følte jeg at det egentlig var et veldig godt alternativ- da får jeg jo fortsatt beholde linjene, stille og slikt. Men i det jeg hadde "bestemt" meg for at det kan gjøres slik føltes alt bare så feil at det gjorde vondt. Veldig veldig veldig vondt. Jeg har aldri følt så sterkt for en valp noen gang faktisk (!) (Og jeg har følt mye for valper tidligere).

Pr. nå sier "magefølelsen" at hannhunden er "vakrest" og har potensiale til å bli en stjerne i ringen (umulig å si pr. nå, men det er nå følelsen) Tispa vet jeg ikke. Det er mulig, og det er mulig at hun ikke har det lille ekstra for å hevde seg blant de store. (Men igjen- umulig å si pr. nå!) Allikevel har altså den lille jenta (vel gutten også, men på en annen måte foreløpig) krøpet langt inn i hjertet mitt.

Slik jeg ser det nå tror jeg vi skal se på det som at jeg mest sannsynlig beholder tispa her, men venter med å ta en endelig besluttelse. Ting kan jo fortsatt skje. Jeg kan bli hodestups forelsket i hannhunden, det kan jo bli bittfeil etc som gjør at svaret sier seg selv etterhvert.

Jeg har lært (nesten) at man ikke skal stresse seg til slike avgjøresler bare fordi man føler at man må. Om jeg "gir fra meg" valpekjøperen i England ( i tillegg til at jeg har sendt alle andre jeg hadde i Norge videre til andre) blir jeg ikke veldig stressa over at jeg event. beholder hannhunden litt lenger for å "se han an" heller.

Nå har jeg iallefall kjøpt meg litt tid hos damen i england, så får vi se :)

Over til noe annet. Her er vidunderene!

395862_10150427064277693_543512692_8891413_269325835_n.jpg

Tispa nederst, hannhunden øverst.

404198_10150427064427693_543512692_8891415_560544809_n.jpg

Hannhunden :heart:

391838_10150427064462693_543512692_8891416_584072035_n.jpg

Tispa, 3 dager. Her ser dere såvidt pappa Tre sitt "kyssemerke" i det hvite på hodet hennes :)

374617_10150427086512693_543512692_8891549_199384006_n.jpg

Hun har stor hvit krage, med dette sorte båndet som plutselig kommer inn og bryter kragen. Aldri sett lignende før, jeg. Langt fra "perfekt", men ingen feil, og jeg eeelsker det! Alle de små spesielle tegningene hennes som jeg aldri har hatt før.

Ellers får man jo starte å kalle de noe annet enn tispa og hannhunden synes jeg. Jeg skal i utgangspunktet bare ha kallenavn på de i valpekassa. Om jeg beholder tispa eller hannhunden kommer de nok til å beholde "valpekasse-navnet" sitt. Flytter de antar jeg de får nye navn.

Det hadde jo vært moro med J-navn på begge her også.

Jippi og Jahoo?

Flere forslag?

Også var det dette med oppdretternavnet deres da. Har ikke hatt tid til å tenke mer på det, da all tankekraft har gått med på å prøve å finne en løsning på valpekjøperkabalen.

Burde tispa hete noe som kan minne om hennes ingang i denne verden og det lille mirakelet jeg ser henne på mon tro? Hjertebarnet? Noe med hjerte (i og med at jeg så hjertet henne slå på UL, når vi var overbevist om at hun var død for lengst?

Eller skal jeg gå for Jitterbug? Hun KAN passe som en Jitterbug altså.

*Tenke mer*

Sånn ellers: GOOD JUL dere!

Edit: Jeg spurte forresten Sindre hva han syntes at valpene burde hete. Han synes begge skal hete Kurt. Jeg er ikke helt enig tror jeg :lol:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Støtter Schæfer 😁😁😎😎 Drømmehunden. Hadde aldri orka Malle, sjukt kule hunder men fy for en int3ns rase... 
    • Jeg har bhg barn og har en ungtispe på 9 måneder.  Jeg begynte alene trening hjemme dag 3. Alene mens e går på do, vaskerommet, ut med boss, ect. Noen min i slengen. At en vanlig valp venter i bil i 10 min mens du leverer i bhg kan ikke være noe big deal eller på noe som helst skadelig for valpen.  Ikke alle er uføre og enslige når de skaffer seg valp og kan følge med på alt valpen gjør til enhver stund. De aller fleste er i jobb/skole.  Ta det helt med ro, ikke gjøre noe stor greie utav alene trening. Inn og utav av rom uten valpen, evt valpen i binge/bur og du går å legger ungen/dusjer ect.  Jeg har i hvertfall den holdningen og synes d fungerer fint  
    • Hadde en utrivelig opplevelse i går. Vi fikk hjemmelekser fra forrige privattime, der målet generelt er godt samspill og lydighet uten godbiter fremme, og vi fikk en spesifikk øvelse å fokusere på: hverdagslig lineføring, uten lokking og luring og bestikkelser. Ede skal ganske enkelt bare holde seg i posisjon fordi han aksepterer mitt lederskap, ikke fordi jeg bestikker ham med godis. Jeg har vært litt sløv og reluctant med de leksene, fordi det blir så dårlig stemning. Ede går skyhøyt i stress når jeg er bestemt og stiller krav. Det er ikke bare testing av lederskap og maktkamp, han blir redd. Som om han får angstanfall og hans verden raser sammen av at hans autonomitet trues. Jeg forstår ham. Samtidig er vi nødt til å få på plass lydighet uten godbiter tilgjengelig. Han MÅ noen ganger bare høre etter, med en eneste gang. Derfor må han ALLTID høre etter med en eneste gang, for han evner ikke skille en alvorlig situasjon fra en øvelse. Han er såpass kunnskapsløs om den naturvitenskapelige verden at han prøver hilse fysisk på mennesker inni forbipasserende biler. Fysikk forstår han seg ikke på. ..så instruktøren har rett og min indre pølsetante har feil. En kan ikke bare dille og dalle og shape og lokke og bestikke absolutt ALT med en så stor hund. Noen ganger må en stille KRAV til hunden som hunden må følge opp uten å stille spørsmål.  Lineføring er mange ganger en sånn situasjon, hvor en må kunne KREVE av hunden at den gjør nøyaktig som den får beskjed om.  ..men jeg er for soft til å være streng nok. Ble instruert til å bruke kroppen som blokkering. Rolig, behersket, men dominant, blokkere og presse ham til å rygge bakover om han passerer skotuppene mine, selvstendig fremoversøkende. Jeg vil gjerne ha resultatet. En hund jeg slipper å hele tiden fokusere på i bekymring for at han kan bryte posisjonen når vi manøvrerer på steder det skjer mye.  ..men metoden er ikke my cup of tea med akkurat denne hunden. Har forsøkt lure meg til å bruke shaping for å oppnå det samme, og det går stadig fremover. Ede kan gå et godt stykke uten noe i hånden, med kontakt, uten utbetalinger nå, men vi er langt fra i mål.  For å få fortgang har jeg blandet litt. Litt mindre godis, aldri i hånden, og høyere krav for å få opp fra lomma, samtidig som jeg har satt grenser ved metoden fra instruktør. Stresser han seg opp og ikke adlyder, men fortsetter bryte fremover, så "legger jeg ham i bakken" (høres så ille ut - det er bare en dekk ved litt press i halsbåndet, ikke så mye at han stritter i mot, bare en veiledning) og så må han ligge til han har stresset ned før vi fortsetter. Dette gikk SÅ fint 4/5 av turen i går. Han har forstått at jeg vil han skal holde hodet ved låret mitt, og han var såååå flink gutt til bare sporadiske godiser. Jeg var SÅ fornøyd med fremgangen. Så gikk vi tom for godis. Ede gikk umiddelbart opp i stress. Vi nærmet oss hjemme. Der er det mer godis.   Han.. Han våknet og må tisse. Kommer tilbake for å fullføre når det behager Herren.  ... Altså, det luktet tomt fra lommene og vi var nær hjemme igjen. Edeward identifies as a labrador når det kommer til mat. Han selger sjelen sin for en tørrforkule. Grønnsaker, blåbær, spaghetti, absolutt alt som ikke smaker direkte vondt er nom nom. Han til og med ser ut som The Cookie Monster.  JEG har kommunisert de spillereglene han nå forholder seg til som om de er naturlover. Vårt forhold er transaksjonelt. Jeg ber ham om noe og han gjør det mot betaling i godis. Det er sånn livet er.  Tomt for godis i lommene er en krisesituasjon, det er en force majeure, og det eneste som betyr noe da er å komme seg fortest mulig til nærmeste godis depot. Ede trodde vi hadde en felles forståelse av det der, men dumme, DUMME muttern sakket farten da han som ansvarsbevisst lagkamerat satte den opp for å hjelpe oss ut av knipa. Hun sakket farten og så forvandlet hun seg til et monster av en syk tyrann som holdt ham igjen og blokkerte og presset ham bakover og "la ham i bakken" og stilte seg til å pause på stedet hvil midt på veien uten mål og mening, med tomme lommer, bare et minutt fra matlageret. Ede gikk i harnisk. Han ble RASENDE. Noen øyeblikk der var jeg sikker på han ville BITE BRUTALT. Det der var på liv og død for ham. Han var så sint. Jeg var forberedt på en virkelig stygg slosskamp mellom oss to. Emergency situation modus kicked in og jeg holdt meg heldigvis iskald og rolig og var sta og bestemt i møte med en så rasende hund som jeg aldri har sett i levende live før. Han ville heldigvis bare gi uttrykk for hva han synes om å fjase bort tid på å ikke haste hurtigst mulig til matfatet og lot seg legge i bakken igjen, tydelig opprørt, tydelig skuffet, tydelig sjokkert over det elendige lederskapet til det dumme nautet som ikke forsto alvoret i situasjonen, men han tok det. Han aksepterte lederskapet og la seg ned. Ingen bitt. Vi kom oss hjem. Vel innenfor døren gjorde han alt han kunne for å beklage utbruddet sitt og skape god stemning igjen. Hoppet og jukket (jeg har avledet valpejukking uten å være sur og streng, så han tror nå tydeligvis det er en hyggelig gest) og var tydelig lei seg for episoden og ville forsikre seg om at relasjonen mellom oss to var fin igjen. ..for å få åpnet matskapet.  Det er ikke bare bare.  Den matmotivasjonen hans er en medalje med en bakside. Gull verdt, men det kjemiske symbolet for gull er også Au.  ... Prøver på en litt kortere lineføringstur i kveld, uten å tømme lommene. Viktig at det lukter innhold fra dem, tydeligvis.   
    • Uten å ha fått svar på spørsmålene fra Simira, som er høyst relevante, så lurer jeg på om hun kanskje synes det er kjedelig å bare gå? Hva slags aktiv rase er det? Vorsteher og border collie har svært ulike interesser og behov. Om det er vorsteher type aktiv rase har jeg ingen tips, men om det er den andre typen, så synes jeg selv det KAN hjelpe å gi hunden oppgaver mens vi går, som øvelser fra ulike former for (kreativ) lydighet.  Tilskudd av magnesium og omega 3 fettsyrer, samt større mengder fullspektret lys inn i øynene hjelper også mot stress på mer generelt grunnlag. Merker godt forskjell på valpen min, som sank veldig i stress kort tid etter påbegynt lysterapi og mer tid utendørs sammen med disse tilskuddene. Så økte han veldig i stress igjen da jeg begynte sløve og glemme gi ham omega 3 og magnesium. Da mener jeg ikke stressnivå døgnet gjennom, men peaks når han blir stresset. Tilskuddene tar brodden av det. ..på min. 
    • Det høres ut som du har et godt grunnlag, men det er vanskelig å si uten å se hunden. Noen typer, raser og individer er også bare lettgiret. Alder er også relevant. Hvor gammel er hunden? Er hun fulgt opp hos veterinær, og er frisk? Alle signalene på stress kan også være signaler på smerte og ubehag. Og så er spørsmålet hvordan hun får løpt fra seg og hodearbeid. Kanskje hodearbeidet er for mye, for vanskelig, eller for lite? Løper hun i hundegård, løpetur med deg? Hvordan ser dagsrutinen deres ut?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...