Gå til innhold
Hundesonen.no

Yodels jodle-kull ble født 22.12.


Yodel
 Share

Recommended Posts

Jeg har nå skrevet mail til damen i England og sagt at jeg ikke vet, og trenger mer tid. Jeg lover henne dog ENTEN Milles gutt eller en gutt fra en annen oppdretter som har en nydelig sort en ledig. (Jeg har selvsagt konferert/ snakket med denne oppdretteren).

Jeg merker at jeg aller helst vil ha en tispe her, om jeg kun tenker på kjønn (og lar eksteriør være uvesentlig).

Jeg vet også at jeg må lære å sette meg selv i forsetet. Men jeg vil jo så inderlig gjerne...

Og en hannhund kunne jo vært innmari koselig det også? Og han ER lekker!

Jeg føler at jeg er altfor mye fram og tilbake her, og har gitt denne stakkars sonisen lite forhåpninger- så veldig store forhåpninger- og så lite forhåpninger igjen, og jeg føler meg bare kjempeslem.

Jeg tar ingen beslutning nå. Jeg vil ikke gjøre noe jeg angrer på. Sonisen er her, og jeg vet hun venter. Om jeg beholder denne jenta skal jeg hjelpe henne med å få tak i en annen fra samme linjer (Både Krona og Alli, Milles barn fra forrige kull skal nok ha valper neste høst.)

Helst vil jeg vente minst 6 uker før jeg bestemmer meg, men det er kanskje å sette andre litt vel lenge på pinebenken?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 630
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Nå begynner de å bli søte nå! De har begynt å spise fast føde, de leker, vandrer, JODLER, og er bare søøøte (og vakre!)

Første valp er født! En alledeles nydelig flott tegnet sort/hvit hannhund på 240 g

Sitat sms: "Vi har fått ei nydelig sort keiserinne! Alt vel!"

Om Evt deleier bare vil ha fra Mille så klarer hun sikkert vente de ukene du trenger på å bestemme deg. Hannhunden hadde jeg solgt til England om han er så ønsket. Grensen mot England blir jo også enklere å forsære nå og det gir jo mulighet for parring.

Personlig hadde jeg nok fulgt hjerte og magefølelsen. Har lært meg å stole på den :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nå skrevet mail til damen i England og sagt at jeg ikke vet, og trenger mer tid. Helst vil jeg vente minst 6 uker før jeg bestemmer meg, men det er kanskje å sette andre litt vel lenge på pinebenken?

Det er bra at du venter :) Sonisen var jo uansett forberedt på at det kanskje ikke ble valp på henne i det hele tatt. Jeg hadde ihvertfall vært glad om det var håp i det hele tatt :) 6 uker er kanskje litt lenge, men jeg vet ikke når det er lettest å se hva de blir til? Jeg ville tenkt 5 uker eller noe. Og da er jo ikke 6 så langt i fra det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er bra at du venter :) Sonisen var jo uansett forberedt på at det kanskje ikke ble valp på henne i det hele tatt. Jeg hadde ihvertfall vært glad om det var håp i det hele tatt :) 6 uker er kanskje litt lenge, men jeg vet ikke når det er lettest å se hva de blir til? Jeg ville tenkt 5 uker eller noe. Og da er jo ikke 6 så langt i fra det.

Det er stor forskjell på 5 og 6 uker når det kommer til ekstriør, en valp på seks uker beveger seg og man ser mye mer hva man har "i vente" siden du får se valpen stå stabilt på alle fire. Det er min erfaring hvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er stor forskjell på 5 og 6 uker når det kommer til ekstriør, en valp på seks uker beveger seg og man ser mye mer hva man har "i vente" siden du får se valpen stå stabilt på alle fire. Det er min erfaring hvertfall.

Ja, jeg syns også jeg har hørt noe om det :) Men det jeg mente var at jeg tenkte 5 uker, og da er jo 6 uker ikke langt i fra, så da er det vel ikke så ille å vente litt til :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er iallefall ikke klar til å ta noen avgjøreslse i det hele tatt nå, jeg ble helt satt ut da jeg trodde jeg hadde tatt en avgjørelse, som bare føltes helt feil akkuratt da.

Noe jeg og mannen også har snakket litt om nå, er at det er jo faktisk mulig at vi kanskje burde vente litt før vi får noen ny valp her? Vi har tross alt to små gutter som krever sitt, og en valp/ unghund vil kreve mye. Vi er jo veldig klar over hva vi går til, men det hadde muligens også vært et alternativ og vente f.eks. 2 år? Da kunne jeg jo muligens fått ei tispevalp fra denne tispa?

Da vil gutta også være eldre 3 og 5 er en stor forskjell fra 1 og 3 liksom.

Bambi er jo 9 år og har epilepsi. Hun er ei eldre dame som ikke krever stort og trives best med fred og ro og korte turer. (Hun er hos Mamma nå som valpene er her). Men om hun får tilbakefall (går på medisiner nå) så er det nok best hun får slippe, og da sitter vi uten hund.

Det er kanskje ikke rettferdig ovenfor henne å ha en ilter valp i hus heller? Eller kanskje det bare vil gjøre henne godt? (Bambi synes egentlig valper er oppskrytt og fnyser høylytt av dem. Hun gjør dem aldri noe, men skjønner ikke helt pointet med dem :lol: )

Huff, dette er bare vanskelig. Magefølelsen min med en gang denne tispa ble født var som sagt at "hun skal få bo hos oss, hjertebarnet!" (Vi så jo hjertet hennes slå på UL, en ubeskrivelig deilig følelse!) Men hva er best?

I situasjonen vi er i nå føler jeg kanskje mest for tispe- eller vente.

Men hannhunden er jo så LÆKKER! Kan jeg sende han helt til England? *sukk*

På den annen måte- rent økonomisk- hadde det jo vært greit å selge minst en, så vi iallefall får dekket noe av det enorme underskuddet til dette kullet :lol: Jeg tør virkerlig ikke å regne på det altså!

Takk for råd og innspill dere!

Edit: Det er MEGET stor forskjell på en valp på 5 kontra 6 uker eksteriørt og bevegelsesmessig, ja :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi skal beholde en fra dette kullet. Jeg er dratt i to altså. Har så lyst til å selge til denne personen (og vet hun ønsker seg denne tispa MINST like mye som meg!) og samtidig har jeg så inderlig lyst til å beholde henne selv.

Dette ække lett altså :(

Jeg synes det er innlysende at du har førsteretten her! Jeg er sikker på at sonisen forstår det.

Jeg har løpt rundt i byen og handlet julegaver i dag, mens jeg har tenkt på deg! Er så glad for at det endte godt!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også helt sikker på at sonisen forstår om jeg velger å beholde. Hun er en veldig sympatisk og forståelsesfull person!

Men jeg føler det allikevel veldig trist og leit -særlig fordi jeg nesten hadde bestemt meg for at hun skulle få kjøpe- men i det jeg sa det føltes det bare så feil at det gjorde vondt langt ned i mageroten og jeg bare måtte trekke tilbake ordene mine :(

Kan ikke noen gi meg en krystallkule som kan vise alle riktige valg og slikt?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler nesten at jeg må presisere litt her. Jeg vet,-og sonis vet- at jeg selvsagt har førstevalg. Og om jeg velger tispa så gjør jeg det. Men jeg vet bare ikke HVA som er det beste valget?

Kanskje det er best om hannhunden bor her? Kanskje det er det som er meningen? At han blir en liten lekker hannhund som bare hører hjemme her? Eller er det tispa som er det naturlige valget (det er det jeg tror, men pr. nå er det umulig å si).

Eller er den ultimate løsning at vi venter og har tispa på del-eie med sonis?

Pr. nå vet jeg ikke, og da klarer jeg heler ikke å ta et valg merker jeg.

Sånn for å gå videre på hannhund-pratet. Vi har jo "nesten" en hannhund her allerede. Echo (som bor hos mamma) kommer og går med jevne mellomrom (vi passer han ved behov). Det har aldri vært noe problem med hverken hannhundene eller tispene vi har hatt her tidligere, men det er jo også noe en må ta i betraktning.

Midt oppi alt dette kommer jo også brasilianeren Rio- som vi fortsatt ikke har funnet et förhjem til. Og med han har dealen hele tiden vært at han ikke skal bo her da vi ikke ønsker hannhund. Litt enklere blir det jo når man kan forme dem selv fra den er valp (med tanke på Echo og slikt) men dog. Det er mye hannhunder her nå- sånn inn og ut.

Slikt sett er jo det enkleste definitivt tispa, men jeg vil som sagt ikke skrive vekk hannhunden heller. Han har en stor plass i hjertet mitt alt han også altså! EN veldig stor en faktisk :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke noe morro og måtte ta slike avgjørelser..

Jeg er veldig sånn, magefølelse dame, har man magefølelse for at den skal bli, så er det som regel det som er rett til syvende og sist.. :)

Lykke til med valget, jeg er glad jeg ikke må ta det , for slikt er aldri enkelt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det kommer jo an på hvordan hannhunden man har fra før er :-)

Ja, det er no' med det. Begge gutta her forstår hverandre og hvor grensene går, og det går i en salig ring av harmoni - deilig. Og det er nok mye enklere å forme de fra de er små, som Yodel sier.

Jeg tror nok løsningen der alle kan bli fornøyde er at sonis får tispa på deleie, og når gutta til Yodel er store nok, så kan de ta en tispe derfra som sin egen? Og evt. finne deleiehjem til hannen også, i Norge? Som du sier, så har du jo hunder ut og inn, og at dere ikke helt orker å stresse med valp og unghundsperioder? Synes det hørtes ut som en innmari god løsning, jeg. For det KAN gjøre begge parter innmari fornøyde? For sonis er vel en del på østkanten av landet, så du kan få stilt henne ut på disse kanter? Eller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også helt sikker på at sonisen forstår om jeg velger å beholde. Hun er en veldig sympatisk og forståelsesfull person!

Men jeg føler det allikevel veldig trist og leit -særlig fordi jeg nesten hadde bestemt meg for at hun skulle få kjøpe- men i det jeg sa det føltes det bare så feil at det gjorde vondt langt ned i mageroten og jeg bare måtte trekke tilbake ordene mine :(

Kan ikke noen gi meg en krystallkule som kan vise alle riktige valg og slikt?

Okay, les innlegget ditt her en gang til. Du får vondt langt ned i mageroten fordi det føles så feil å selge henne. Jeg skjønner at det er vanskelig å skuffe noen, særlig en du liker så godt som den evt valpekjøperen, og at det er slitsomt med valp midt opp i småbarn, og av hensyn til den eldre tispa - men hvordan tror du det vil føles når du ser henne igjen tispa om 1 år, og fortsatt føler at det er feil at hun ikke bor hos deg?

Jeg hadde solgt hannhunden til England, det er fin reklame for oppdrettet ditt, og du trenger han ikke i avlsprogrammet ditt, gjør du vel? Man skal ikke tulle med magefølelser, det er en grunn til at vi får dem :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg vet Tone/ Line m.fl.. Da det ble tilbudt at vi kunne del-eie følte jeg at det egentlig var et veldig godt alternativ- da får jeg jo fortsatt beholde linjene, stille og slikt. Men i det jeg hadde "bestemt" meg for at det kan gjøres slik føltes alt bare så feil at det gjorde vondt. Veldig veldig veldig vondt. Jeg har aldri følt så sterkt for en valp noen gang faktisk (!) (Og jeg har følt mye for valper tidligere).

Pr. nå sier "magefølelsen" at hannhunden er "vakrest" og har potensiale til å bli en stjerne i ringen (umulig å si pr. nå, men det er nå følelsen) Tispa vet jeg ikke. Det er mulig, og det er mulig at hun ikke har det lille ekstra for å hevde seg blant de store. (Men igjen- umulig å si pr. nå!) Allikevel har altså den lille jenta (vel gutten også, men på en annen måte foreløpig) krøpet langt inn i hjertet mitt.

Slik jeg ser det nå tror jeg vi skal se på det som at jeg mest sannsynlig beholder tispa her, men venter med å ta en endelig besluttelse. Ting kan jo fortsatt skje. Jeg kan bli hodestups forelsket i hannhunden, det kan jo bli bittfeil etc som gjør at svaret sier seg selv etterhvert.

Jeg har lært (nesten) at man ikke skal stresse seg til slike avgjøresler bare fordi man føler at man må. Om jeg "gir fra meg" valpekjøperen i England ( i tillegg til at jeg har sendt alle andre jeg hadde i Norge videre til andre) blir jeg ikke veldig stressa over at jeg event. beholder hannhunden litt lenger for å "se han an" heller.

Nå har jeg iallefall kjøpt meg litt tid hos damen i england, så får vi se :)

Over til noe annet. Her er vidunderene!

395862_10150427064277693_543512692_8891413_269325835_n.jpg

Tispa nederst, hannhunden øverst.

404198_10150427064427693_543512692_8891415_560544809_n.jpg

Hannhunden :heart:

391838_10150427064462693_543512692_8891416_584072035_n.jpg

Tispa, 3 dager. Her ser dere såvidt pappa Tre sitt "kyssemerke" i det hvite på hodet hennes :)

374617_10150427086512693_543512692_8891549_199384006_n.jpg

Hun har stor hvit krage, med dette sorte båndet som plutselig kommer inn og bryter kragen. Aldri sett lignende før, jeg. Langt fra "perfekt", men ingen feil, og jeg eeelsker det! Alle de små spesielle tegningene hennes som jeg aldri har hatt før.

Ellers får man jo starte å kalle de noe annet enn tispa og hannhunden synes jeg. Jeg skal i utgangspunktet bare ha kallenavn på de i valpekassa. Om jeg beholder tispa eller hannhunden kommer de nok til å beholde "valpekasse-navnet" sitt. Flytter de antar jeg de får nye navn.

Det hadde jo vært moro med J-navn på begge her også.

Jippi og Jahoo?

Flere forslag?

Også var det dette med oppdretternavnet deres da. Har ikke hatt tid til å tenke mer på det, da all tankekraft har gått med på å prøve å finne en løsning på valpekjøperkabalen.

Burde tispa hete noe som kan minne om hennes ingang i denne verden og det lille mirakelet jeg ser henne på mon tro? Hjertebarnet? Noe med hjerte (i og med at jeg så hjertet henne slå på UL, når vi var overbevist om at hun var død for lengst?

Eller skal jeg gå for Jitterbug? Hun KAN passe som en Jitterbug altså.

*Tenke mer*

Sånn ellers: GOOD JUL dere!

Edit: Jeg spurte forresten Sindre hva han syntes at valpene burde hete. Han synes begge skal hete Kurt. Jeg er ikke helt enig tror jeg :lol:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...