En hund som ofte blir dominert

[Kitano]

Jeg har en snart 14 mnd goldengutt som ofte blir forsøkt dominert av andre hunder av begge kjønn. Dette skjedde svært sjelden under oppveksten men de siste ukene har det blitt mye. Det begynner med at motsatt hund blir helt besatt av å slikke ham i skrittet for deretter å forsøke å jokke på ham.

Jeg mistenker at dette har noe med alderen hans å gjør, men jeg er ikke sikker og det er derfor jeg spør. Han har vokst opp med en lekekamerat av samme kjønn og rase, men nå for tiden er det problematisk å ha dem sammen fordi han eldste (8 år) stadig forsøker å jokke på minsten.

Hunden er ikke aggressiv mot noen kjønn, jokker aldri og løfter ikke en gang foten når han tisser. Han sier heldigvis i fra til hunder som forsøker seg, men en fullvoksen hund av samme størrelse er sterkere og blir ikke veldig skremt av bjeff og glefs.

Dette er selvsagt noe jeg ikke tillater at blir gjort på min hund, men slik det er nå er jeg redd for å slippe ham både med kjente og ukjente, i frykt for at han blir dominert. Jeg måtte senest for fem minutter siden røske løs en bestefargammel cavalier fra jokkepositur.

Er dette aldersbetinget og vil gå over etterhvert, eller er det noe jeg må ta tak i? Hva kan jeg i så fall gjøre? Min gjør ingenting for å bli utsatt for dette og jeg er ganske fremmed for å disiplinere andre hunder/hundeeiere, selv om jeg sier i fra når jeg må. Er grunnen enkelt og greit at han er på vei inn i de voksnes rekker og derfor blir utfordret litt?

[MonicaT]

Hei.

Jeg opplevde dette selv på Amigo da jeg overtok han (han var da 1,5 år )

De fleste hannhunder prøvde å jokke på han og han fant seg i det (men det gjør ikke jeg altså)

Når han var litt over 2,5 år så sluttet dette og han ble litt knurrete mot enkelte hannhunder.

Han oppsøker aldri problemer og nå knurrer han veldig skjeldent. Men han er nok blitt litt usikker og utrygg på seg selv (kanskje alderen det også, han er 3 år nå. )

Jeg vet ikke om dette er noen standard eller hva man skal gjøre.

Kjenner meg ihvertfall veldig igjen i det du beskriver. Amigo ble forsøkt jokke på av alt fra 6 mnd valper til 12 år gamle hunder.

[Kitano]

Takk for tilbakemelding! Jeg tenkte at det muligens var andre som hadde samme erfaring og at det var forbigående. Jeg er bare sjeleglad for at han sier i fra.

[Trulte70]

Jfr tråden om straffing av andres hunder (*host*) så slår jeg kanllhardt ned på andre hunder som jokker på min(e) - de skal få slippe å måtte gi beskjed selv...

[Gjest]

Det samme gjør jeg.

Du har en snill og tålmodig hund nå, håper du hjelper han så han slipper å si fra selv. Du sier du er glad for det (og jeg skjønner hva du mener) men om han sier fra mer og mer, og møter på en som da svarer tilbake (uten rett men svare gjør de likevel) så blir det kanskje ikke så hyggelig til slutt.

[Kitano]

Jeg pleier å ta det med eierne, men jeg har også "forsvart" hunden min i den forstand at jeg fysisk griper inn. Når det er sagt synes jeg det er utrolig viktig å sette seg i den andres (hundeeier) situasjon; det er ikke nødvendigvis deres feil at hunden deres plutselig jokker på din og da er det ganske drøyt å "slå knallhardt" ned på bikkja. Det er rimelig lett å forutse en jokkesituasjon og ditto enkelt å be eieren ta ansvar.

[Trulte70]

Jeg pleier å ta det med eierne, men jeg har også "forsvart" hunden min i den forstand at jeg fysisk griper inn. Når det er sagt synes jeg det er utrolig viktig å sette seg i den andres (hundeeier) situasjon; det er ikke nødvendigvis deres feil at hunden deres plutselig jokker på din og da er det ganske drøyt å "slå knallhardt" ned på bikkja. Det er rimelig lett å forutse en jokkesituasjon og ditto enkelt å be eieren ta ansvar.

Men hvis det er så enkelt å forutse, hvorfor hører man folk fortelle om det hele tiden da!? Når eieren ikke klarer å kontrollere hunden sin, så gjør jeg det for eier - min hund skal ikke utsettes for ubehageligheter fordi andre eiere mangler kontroll...

[tm100008]

Jeg kjenner igjen det du skriver, men fra den andre "siden". Min hanne kan av og til reagere på en viss type unghunder og en del kastrerte hanner. Han blokkerer helt og hiver seg over for å ri. Jeg aner ikke hvorfor han velger ut disse få, men at det er ett eller annet i gjære siden han velger ut disse - det er det liten tvil om. Jeg har aldri latt min hund få lov de gangene det har skjedd, og jeg fjerner han allerede når jeg ser hva han planlegger (han er meget lett å lese).

Jeg tror det er perioder hvor disse unghundene kanskje har mye hormoner på gang i kroppen sin, og som noen andre hunder igjen lukter og dermed kan reagere på. Andre grunner er nok også på et mer mentalt plan, slik som du selv også nevner. Jeg merket godt hvordan mine hunder gjennom årene i unghundstider "provoserte" fram det verste i enkelte hunder, gjerne bare ved å være til. Jeg er opptatt av skjerming, og at unghunden skal få oppleve at den mestrer hundemøter, og dermed slippe å dra med seg ubehagelige møter videre fra unghundstiden. Hunden skal få beholde tryggheten i seg.

Det er mye som skjer oppe i hodene til våre firbeinte, og det er ikke alt vi forstår. Det kan jo være alt fra mobbing til stressreaksjoner hos den hunden som rir. Dominans, bølleatferd og andre ting er også selvskreven som mulige årsaker. Det vi kan gjøre er å hindre at det skjer, og det er jeg som hundeeier opptatt av. Poenget er at alle hunder skal få slippe å oppleve dette, og løsningen er enkel - man fjerner hundene fra hverandre.

Jeg mener også at disse intakte hannhundene i bestemte aldre er noe som er tidsbestemt, for etter en tid kan min hund plutselig få et annet forhold til dem, og aldri prøve å ri på dem. Det har også skjedd at enkelte kastrerte hanner som min hund har reagert voldsomt på (riing), har fått lov å bli skikkelig kjent med, og så har det endt med at de har blitt meget gode lekevenner totalt uten riing. Jeg tror kanskje at lukt eller manglende lukt kan være med å skape ulikt stress.

Jeg synes forresten det er kjedelig å høre om at du opplever hundeeiere som står med fingeren i ræva og ikke fjerner sin hund når den er bajas og rir på andre hunder. De hundeeierne trenger tydeligvis å få et spark bak for å fjerne hunden, og deretter en forklaring i hvorfor de ikke skal la hunden sin gå rundt og være til plage. Det er jo heller ikke den hunden sin feil, at den har en sløv eier. Jeg synes det er veldig fint at du gir beskjed til eieren, slik at denne får en mulighet til å forstå at den selv må ta handling.

Når det kommer til deg og din hund, så synes jeg at du bare skal fortsette med det du allerede gjør, nemlig at du lar hunden din slippe å forholde seg til slike kjedelige situasjoner. Sørg for at hunden din får bygge selvtillit til mest mulig av forskjellige hundemøter, at den opplever sosiale sammenhenger med tillit og trygghet. Det å være med andre hunder skal oppleves som trygt, og at den er med andre hunder hvor språket dens blir lest og akseptert. Jeg tror at det mest sannsynlig er en periode, og jeg håper du husker denne tråden senere og kan gi en tilbakemelding på hvordan dette utvikler seg.