Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan ville du hedret hunden etter døden?


pippin
 Share

Recommended Posts

Bonzo og Sari er begravd side om side, på mine foreldres gård. På et sted de elsket å løpe, og med nydelig utsikt over vannet. Jeg går av og til dit med Rina, og nyter å se henne løpe og kose seg der, slik de to andre gjorde. Sari ble lagt på saueskinnet sitt og begravd med favorittleken sin, en apekatt, og pipedyret min søster prøvde å kalle henne inn med da ulykken skjedden :cry:

Saris lekekasse står fremdeles ganske urørt, jeg får meg ikke helt til å kaste lekene hennes, Rina har fått de som var hele. Resten får ligge i kassen inntil videre.

Rina har også arvet Saris halsbånd og kobbel.

Det eneste spesielle jeg har fått, er et smykke i glass, med Saris hode brent inn i glasset. Det fikk jeg av oppdretteren hennes, som minne og takk for at Sari fikk komme til meg :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er hunden borte når den dør, det øyeblikket når øynene er døde og de ikke puster lenger, da er sjela borte, og bare skallet som er igjen, så jeg hedrer mine ved å minnes de og ha bilder av de.

2 er levert til felles kremering, 1 er levert inn til et forskningsprosjekt på NVH. For meg føltes det meningsfullt at han kanskje kan være med på å oppklare en gåte, men jeg ønsker jo også at min kropp "gjenbrukes" når jeg er død, enten pga organdonasjon (hvilket jeg tviler på, i og med at jeg stapper kroppen full av gift), eller til medisinske studier (ja, jeg har snakket med mine nærmeste om det).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjenlevende hunder får arve bånd og annet utstyr, bare bra at tingene blir brukt og ikke kastet.Tar separat kremering uten urne. Asken blir strødd på steder akkurat den hunden elsket å oppholde seg - med badeglade labradorer blir den helst strødd på et vann. Ellers ingen lys, urner i bokhyllen eller andre minneopplegg, bare minner og bilder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ulrik var så spesiell for meg at etter hans bortgang gjorde jeg flere ting. Jeg har navnebrikken + klipset som hørte til båndet i nøkkelringen min. Jeg ga bort selen og skjerfet hans til tispa han digget mest av alle. Og så har jeg minnetatovering der det står Ulrik, fødselsdato og dødsdato. Jeg skal også tatovere hodet hans på samme arm som minnetatoveringen er. men det krever litt mer av meg, og jeg vet ikke helt om jeg er klar for det! Han var det viktigste i livet mitt, den som holdt meg gående, lærte meg ting og var bare fantastisk! Jeg er sikker på vi delte sjel! Så når han dro så var det som om en del av meg dro også.

Asken har jeg også, men jeg vet da søren hva jeg skal gjøre med den :cry: Planen var å spre den, men jeg klarte det ikke! Nå har det snart gått to år, og enda får jeg meg ikke til å gjøre noe som helst med asken. Ingenting føles riktig liksom... Har ikke et bilde eller noe oppe av han heller, men minnebok er i boks og på vei til butikken! 26 sider med bilder av skjønningen!

men min måte å hedre han på er vel rett og slett å huske han! Jeg tenker på han hele tiden, ser på bilder av han med jevne mellomrom og snakker masse om han!

Mjæh, ble rotete dette! Jeg kjenner jeg tåler dårlig å snakke om han fremdeles... Savner verdens fineste edelsten :cry:

Med fremtidige hunder håper jeg at det vil føles mer naturlig å kanskje sende kroppen til NVH, det hadde vært fantastisk at dyrene mine kunne kommet til "nytte" enda mer etter sin bortgang. Men jeg tviler på at jeg kommer til å klare det... Men jeg tror aldri det vil bli så ekstremt som med Ulrik! Det vil nok bli mer naturlig sorg, der minnet av dem er nok, og evt ta vare på en av tingene dems!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hedret den siste hunden jeg måtte avlive ved å donere henne til NVH og med alle de gode minnene jeg har med henne,vi har masse bilder, vi snakker masse om henne og ler godt av alt det rare hu gjorde og alle særegenhetene hu hadde.

Noe utstopping hadde absolutt ikke vært aktuelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil helst levere de til NVH for jeg vil at man skal lære mest mulig. Går ikke det så får veterinæren gjøre hva den vil egentlig.

For meg er en død hund en død hund, halsbånd går i gjennbruk og det er vel bare de med navn på som ikke det kommer til å bli gjort med. Bilder er i albumene og bilder som alt er på veggen får bli der.

Som 2ne så er jeg også donor og jeg håper hundene mine kan gjøre den samme nytten for videre forskning og utdannelse. Død er død, når glimte i øyet er borte er også sjelen det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bilder og minner er nok. Da vår BC blanding ble avlivet for masse år siden, beholdt jeg halsbåndet hun brukte som valp. Har det fortsatt i en eske et sted. Når Bella en dag dør, er bilder og minner nok i massevis. Blir nok også å ta vare på litt utstyr. Resten blir gitt bort, eventuelt tatt vare på til jeg får bruk for det igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forskning / kremering om jeg ikke har hage som er passende sted å grave ned da.. Er litt sånn tradisjon ifra barndommen tror jeg.. Det med å begrave kjæledyra i hagen sin.. men er ikke sikker på om jeg hadde klart det nå egentlig når jeg tenker meg om..

Nej.. heller nok litt mot forskning - er som flere andre har nevnt også donor selv (om de finner noe de kan bruke..*host-harrk*... :| ) og syntes det er godt å kunne evt bidra til forskning/hjelp til andre om uhellet skulle være ute :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forrige familiehunden ble kremert separert, slik at vi fikk urne til å grave ned i hagen. Jeg har tatt vare på halsbåndet og bilder som jeg titter på innimellom.

Chica som er min første egne hund, som har vært både stor glede og trøst for meg, vil nok alltid ha en stor, spesiell plass i hjertet mitt. Derav eget fotoalbum, bilder på veggen, ta vare på litt av utstyreet hennes og kremering med urne. Jeg har lenge tenkt på å tatovere Chica på skulderen, så det vil jo vært et godt minne for henne, føler jeg:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner at jeg ikke klarer å tenke på dette engang uten å bli litt gråtkvalt. Jeg elsker Aiko høyere enn himmelen, nærmest litt usunt til tider, og merker at dersom jeg skulle hatt henne med meg hjem etter at hun hadde blitt avliva, så hadde jeg aldri klart å slippe henne.

Jeg kommer til å donere henne til forskning, fordi hun har en spesiell misdannelse i skjelettet som det ikke er noen som har sett før. Hun har fire halsbånd som er bare hennes (2 x Aiko, Trollbolla, Shiba Kengu) som jeg tviler på at noen kan få bruke på nytt. Det finnes bare en trollbolle, men kanskje det dukker opp en Aiko til i mitt oppdrett om noen år, dersom det dukker opp en liten rød fare med stjerne og bless...

Hun er en meget fotografert hund, og jeg har både henne og Imouto flere steder på veggen hjemme. De bildene ville jeg nok passa veldig godt på.

Og nå gråter jeg, for jeg veit ikke hvor lenge hun får bli hos meg. :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er dere klar over at døde dyr må graves ned flere meter under jorden? Det er ikke slik at man kan grave ned kjæledyrene sine i hagen etter eget forgodtbefinnende. For de som gidder, kan man sikkert finne reglene om dette på mattilsynet sine sider. På den annen side, er det jo litt problematisk å følge opp et slikt regelverk og personlig bryr jeg meg lite om hva folk gjør :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...