Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan ville du hedret hunden etter døden?


pippin
 Share

Recommended Posts

Ble litt inspirert av den avlivingstråden og kom til å tenke på måter å huske dyret sitt på i ettertid?

Ville du, hvis du hadde råd, laget en diamant av asken til dyret f.eks? Ville du utstoppet? Holder det med asken eller bare et bilde osv? Noen andre fine måter å huske dyret på som du ville ha gjort?

Selv tror jeg jeg ville ha hatt nok med minner og bilder, men det hadde også vært koselig å dratt ut på fjelltur og hatt med urne med aske i, for å begrave den ute i villmarken et sted.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil ikke ha aske tilbake. Hundene graves enten ned eller sendes til felleskremering. Kunne også godt gitt dem til NVH til bruk for veterinærstudenter f.eks. Hadde aldri brukt penger på diamanter eller stoppet ut min kjære venn.

For meg holder det med bilder og gode minner. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Asken til ene hunden min er begravd under en stor bjørk i hagen. Også har jeg et bilde og bilburskiltet hennes + et bulldog lys i hylla i lillestua. Lyset tenner jeg på bursdagen hennes og den dagen hun døde + hvis noen andre nære hunder har dødd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk faktisk akkurat meldig av klinikken om at urnen til Cosmo har kommet dit og jeg skal dra å hente den nå.

Han skal være hos meg hele livet, og begraves sammen med meg når jeg dør.

Hva jeg skal med de andre vet jeg ikke, men cosmo var veldig spesiell for meg.

Har også tatt vare på tingene hans som nå ligger i en boks.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Urnen med Rikkes aske er her oss meg og skal aldri forlate meg. Rikke var redd for folk og det båndet vi hadde var helt spesielt. Hun hadde det best hvis hun fikk være sammen med meg, så her skal hun bli.

Jeg har også tatt en tatovering til minne for henne. Det er en nattsvermer (Rikke var en phaléne, phaléne = nattsvermer) som flyr opp mot himmelen, på skuldra mi.

Hva som skjer med de andre hundene mine veit jeg ikke enda. Forhåpentligvis blir det mange år til. Men jeg syns det er tungt å skulle forlate dem på dyrlegekontoret. Så jeg kommer nok til å ta separat kremering, sånn at jeg på en måte får dem hjem til meg igjen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine hunder skal aldri bli til aske og aldri sendes til veterinærstudier, selv om jeg er kjempeglad for at mange gjør det. Jeg klarer ikke tanken på at hunden min skal brennes eller skjæres i av studenter, og jeg vet at andre ikke tenker på at hunden skal spises av nedbrytere i jorden. Min hund er begravet i hagen ved siden av alle de andre dyrene våre. Hver julaften når jeg er hjemme i Bergen legger jeg ut lys på gravplassen.

De andre hundene mine skal også begraves i hagen i Bergen.

Jeg har heller ikke kastet noe etter han. Har tatt vare på pelsdotter, halsbånd, kobbel og alt annet utstyr. Ingen andre hunder får lov til å bruke det heller :)

Edit: la til noe

Endret av labbis
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er fint å få asken og kaste den utover et sted hunden likte seg :) Det er alltid noe jeg har syntes har virket vakkert. Så det vil jeg nok gjøre med Blondie også, slik jeg ser ting i dag. Da ville jeg sikkert kastet asken utover sauegården ved siden av huset vårt, for der elsker hun å løpe og gå tur :ahappy: Hun vil likevel alltid være med meg i hjertet mitt, så det tenker jeg ikke så mye på.

Annet enn det ville jeg bare beholdt bilder og slikt. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort med utstyret hennes. Kanskje tatt vare på ett halsbånd og gitt bort, solgt eller kastet resten.

Jeg vet vi fikk asken av Gipsy, men jeg vet ikke hva mamma har gjort med den enda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beholder halsbånd (brukes igjen av andre hunder), men kroppen er bare "kropp" - så den får være igjen hos veterinæren. Tror jeg har betalt ekstra for felleskremering, men har vel eg. aldri hatt noe valg å la være dèt, tror jeg.

Skjønner ikke men respekterer fullt ut andre som tar vare på tingene til hunden(e) sine. Vet om flere venner og valpekjøpere som har urner i stua, bånd og bildre rammet inn, etc. Helt greit, såklart, men ikke helt min greie fordet.

(f.eks. leiebåndet som min blå Mac har nå er arvet ned og har vært i bruk på to andre blå hannhunder i mitt eie - den første var født på begynnelsen av 80-tallet )

Susanne :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man er død, så er man død - da har man bare minnene igjen. Å samle på levningene i form av aske elns syns ikke jeg noe om - det er 'bare' aske. Holder med videoer og bilder, samt å gå samme turene osv og tenke tilbake på når h*n var med.

Enig.

Har tatt vare på halsbånd fra både Jonas og Rambo, mine gamle hunder.

Og massevis av bilder og film.

Det holder for meg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker det at nye hunder kan bruke den forriges eiendeler. Det gjør meg litt godt når Lykke gr med Seiers halsbånd f.eks. Men jeg hedrer ikke de jeg har mistet på noen spesiell måte. Min første egne boxer ligger begravd i hagen hos eksen. Men det er kun fordi ungene gråt så fryktelig og ville så gjerne ha henne der.

De andre er blitt igjen hos veterinæren. Før om årene tror jeg de døde dyrene blr kjørt på fylilnga her i byen. Nå sendes de vel til et krematorium i Trøndelag der de felleskremeres. Har ikke ville hatt noe tilbake av de.

Episoder kan få minnene til å dukke opp. Å se på bilder av hundene også. Men når de er død er de død og jeg har aldri hatt noe behov for å ha de hjemme på peishylla.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gråpus begravde jeg hjemme hos mamma i blomsterbeddet.

Når Chicka blir borte så syntes jeg hun er litt for stor å begrave i hagen til mamma, så hun skal til kremering, klarer ikke helt tanken på å sende hun helt fra meg, men respekterer andre som gjør det.

Har bare hatt Gråpus og Chicka i voksen alder, så vet ikke hva jeg kommer til å gjøre med neste hund, men føler på meg at jeg kommer til å sitte igjen med mange urner når jeg blir en gammel dame ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke bedt om noen aske. Død er død. Mine minner sitter uansett i hodet og hjertet er det jeg tenker, og jeg trenger hverken aske eller gjenstander for det.

Et bilde av hunden på bokhylla, gjerne et som er spesielt gode minner ved, over skrivebordet (der jeg tilbringer en del tid) ville vært hedersplass nok for min del :)

Og ikke ville jeg begynt å kaste masse hundegreier heller. For jeg ville etter all sannsynlighet ønske ny hund ganske raskt, om ikke akkurat dagen etter, og da kan utstyret brukes videre sannsynligvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjørte han selv til krematoriet og hentet urnen noen dager senere. Planen er å gravlegge urnen i hagen den dagen jeg kjøper meg noe eget. Foreløbig står den på en hylle over matskåelene til de andre, sammen med hverdagshalsbåndet hans.. Alt annet utstyr er gjenbruk eller gitt bort. Bilder kan jeg ikke se på ennå, mindre ha på veggen :no:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...