Gå til innhold
Hundesonen.no

Avlivning - hos dyrlege eller "en tur i skogen" ?


mixew
 Share

Recommended Posts

Jeg tror ikke hunden kommer til å hyle og være vettskremt av å få en sovesprøyte før den blir avlivet.. Alle avlivingene jeg har vært med på har gått veldig bra, så jeg tror ikke det er så ofte at det går galt på den måten. Isåfall hadde jeg foretrukket litt stress på klinikken enn panikk i skogen, hvis det skulle gå galt..

Historiene som finnes hører ikke hjemme i denne tråden, men jeg kan garantere deg at finnes hunder som har dødd i full panikk og frykt på veterinærkontoret. Jeg snakker ikke om "litt stress" eller de rykninger og lyder som kommer som en naturlig del av døden. Jeg snakker om at ting kan gå galt også på veterinærkontoret, ikke bare med et våpen.

Det virker som du tror sjansene for en fredfull avslutning er større hos veterinæren, og jeg bare påpeker at det ikke nødvendigvis er sannheten. Det jeg forsøker å si at garantier har man ikke rett og slett, men man tar et valg basert på personlig preferanse og finner ut hva som er riktig for seg og den hunden man har foran seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 73
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Off! Jeg håper virkelig prinsen min får en naturlig død og at jeg slipper å ta det valget, ikke bare at det skal gjøres meg også hvor det skal gjøres. Det blir dyrlegen som tar mine, men jeg har ikke noe i mot at enkelte velger å skyte hundene sine men jeg klarer det ikke. Det høres for brutalt ut i mine ørere og jeg har dårlig erfaring fra da jeg var yngre og hesten måtte avlives. Den ble sendt til slakt og det er noe som har fulgt meg i alle år, den dag i dag angrer jeg og kunne gjort alt for å gjøre det om igjen. Så det er nåkk grunnen for at jeg ikke liker det. Jeg skal være med til siste slutt og det gjeldere alle mine dyr.

Jeg har trent hunder for en oppdretter på jakthunder, og han har tatt sine selv i skogen. Det synes jeg er helt greit og det har gått smertefritt for seg det også sier han selv i hvert fall. Jeg har et familiemedlem som er jaktmann og han har tatt en rekke hunder for andre og han mener det ikke er noe problem og at det skal mye til for ikke å treffe, men det hjelper ikke meg for det er noe som sier at NEI det vil jeg ikke.

Jeg har vært med å tatt en hund som ikke var min hos dyrlege og det var lite kjekt. Det gikk en stund og da hørtes det ut som om hunden skulle kvelest. Vi skulle røntge 2 hunder også på samme besøket og den hunden som ble avlivet tok de først og hun lå på et lite rom ved siden av der vi var. Det var bare en skyvedør mellom og det hørtes helt forferdelig ut.

Jeg tatt en av mine hos dyrlegen og det gikk greit. Hun sovnet i armene mine med hode på skulderen min, ble så lakt på et bord og fikk siste sprøyten når vi hadde gått. Det vil jeg ikke gjøre igjen for jeg vil være der helt til de er borte.

Ivo blir nåkk tatt hjemme hos meg og han skal graves ned sånnn at jeg kan besøke han.

Nusse (som er min men bor delvis hos min mormor) blir også tatt av en dyrlege, men om det blir gjort hjemme eller hos dyrlegen får vi ta den dagen det blir akktuelt. Jeg har ikke det store behovet for å ta han hjemme og grave han ned. Det høres sikkert helt merkelig ut at den ene skal bli gravd ned og den andre ikke. Ivo er alt for meg, hadde det ikke vært for han så vet ikke jeg hvordan jeg skulle klart meg da min morfar(som er som en far for meg) døde, når min kjære hest døde etter at vi hadde blitt påkjørt på leietur. Han er og forblir en stor del av meg, men Nusse er jeg veldig glad i og jeg skal følle han også til siste slutt. Det blir ikke lett når Nusse heller forsvinner men jeg vet ikke, finner ikke ord men Ivo er liksom helt spessiell og jeg får ikke en hund som det igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle mine hunder har blitt avlivet hos veterinærer, og det kommer de å fortsette å gjøre så sant det ikke skjer en ulykke å de må avlives der og da. Så lenge jeg bor i Oslo (som jeg egentlig planlegger å gjøre resten av livet mitt), så er det Sinsen Dyreklinikk som skal få ta seg av den biten. Avlivninga til Nirm der var veldig fin.

Nå har jeg fulgt 5 hunder gjennom den delen av livet. 4 av mine, og en hund som vi passet (den ble forgiftet). Ingen av mine hunder har hatt kramper eller liknende. Bogar derimot ble avlivet i narkose, og han hylte og hylte og hylte, men klarte ikke roe seg fordi han ikke var våken og kunne registrere at jeg var der. Det er noe jeg angrer på. At jeg ikke tok han med meg hjem en siste natt og fikk en litt mer verdig avslutning. Nirm derimot sovnet inn i en sofa med hode på fanget mitt mens jeg fortalte hvor utrolig glad jeg var i han. (Og nå triller tårer... :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge jeg bor i Oslo (som jeg egentlig planlegger å gjøre resten av livet mitt), så er det Sinsen Dyreklinikk som skal få ta seg av den biten. Avlivninga til Nirm der var veldig fin.

Charlie sin også.

(Og nå triller tårer... :P )

Seriøst. Denne tråden har revet opp noen gamle sår hos meg også. Veldig godtvondt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Såvidt jeg vet, er det vel en overdose Kalium man tilfører hunden?? Dette gir da en massiv hjertekrampe/-infarkt og hjertet stopper...

Jeg har sett hunder bli avlivet av dette, uten å bli dopet på forhånd, og det virker hverken smertefritt eller pent...

Husker ikke hva som er i stoffet de får, så det vet jeg ikke.. Men å gi dette til hunder som IKKE er dopet på forhånd kan da ikke være noe lurt?? Det må jo være forferdelig, hunden er helt fin i et øyeblikk og så begynner stoffet å på virke kroppen og hjertet. Såklart blir ikke det et pent syn..

Historiene som finnes hører ikke hjemme i denne tråden, men jeg kan garantere deg at finnes hunder som har dødd i full panikk og frykt på veterinærkontoret. Jeg snakker ikke om "litt stress" eller de rykninger og lyder som kommer som en naturlig del av døden. Jeg snakker om at ting kan gå galt også på veterinærkontoret, ikke bare med et våpen.

Det virker som du tror sjansene for en fredfull avslutning er større hos veterinæren, og jeg bare påpeker at det ikke nødvendigvis er sannheten. Det jeg forsøker å si at garantier har man ikke rett og slett, men man tar et valg basert på personlig preferanse og finner ut hva som er riktig for seg og den hunden man har foran seg.

Jeg sier ikke at det er sånn på klinikken og sånn i skogen. Det var mest for å illustrere hvordan JEG ville følt det hvis det gikk galt i skogen kontra veterinæren. JEG tror det er tryggere hos vetten, med mindre hunden er dritredd veterinærkontoret på forhånd og ikke klarer å roe seg der.. Da bør man enten ta det i bila, eller få veterinæren hjem til seg osv, slik at det kan skje under kjente omstendigheter, for hundens del. Garantier finnes det aldri, men dette er hva JEG tror..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et litt rart spm kanskje, har det skjedd at man har levert hunden til avlivning,dratt og den ikke ble det? Jeg ble bare sittende og tenke...

Jeg har vært med på et par avlivninger for venner og det har vært fredelig og rolig og hunden sovnet stille inn i fanget, eierene derimot var det verre med.

Vet om mange som har fått dyrlegene ut i bilen, på jordet ol for å gi de sprøytene.

Verste jeg har overhørt var vel en eier som kollapset helt og hylte veldig ekstremt så det joomet på hele klinikken og 3 familiemedlemmer måtte bære hun ut, da satt hele venterommet og gråt.

Hadde det skjedd noe med Amiga idag så tror jeg at jeg havner i siste katogorien der..

Forøvrig var det ikke sjakktrekk å lese tråden på mobilen på toget, hakket før jeg stortutet :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier ikke at det er sånn på klinikken og sånn i skogen.

Les begge dine forrige innlegg så ser du kanskje hvorfor jeg følte det var viktig å presisere at det kan gå like galt på veterinærkontoret. Det er ingen grunn til å gå i forsvar.

(ps, store bokstaver betyr at man roper på internettsk ;))

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det har skjedd at dyr har blitt levert inn for avlivning og ikke har blitt avlivet. Jeg kjenner til at det har skjedd der eier har levert inn dyret av bekvemmelighetshensyn (skal på ferie og mangler pass, skal ha barn, skal ha ny hund, etc) hvor dyret har vært friskt og trivelig. Det er ikke alltid eier har vært med på beslutningen om å omplassere..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke klart å ta livet av hunden selv! Aldri i verden. Men måtte jeg har gjort det pga nødsituasjon ville jeg helt klart foretrukket å hatt et skytevåpen tilgjengelig. (gjelder alle dyr, rev, elg osv) Sånn sett er det jo lettere å avlive med skudd enn å måtte slå, vri ja blæh slik ting. Jeg klarer ikke ta livet at hønsene min engang. Og hadde ikke samboer gjort det, hadde jeg tatt med meg høna til dyrlegen. :icon_redface:

Nå har jeg jo ikke skytevåpen selv lengere, og jeg hadde ikke stolt på andre skytefolk at de skal skyte hunden min. Er redd for skuddskader ol. Men ja, den perfekte avsluttningen må nok være ute i naturen hvor hunden er lykkelig på tur, og så kommer døden brått på.

Jeg bruker dyrlegen til avlivning. Hera ble avlivet hos dyrlegen ei natt med kun oss på klinikken. Da satt jeg med henne på fanget til siste åndedrag. hele prosessen var relativt fredfullt. Men det var en stor påkjenning psykisk for min del, og det frister ikke til gjentagelse. *kjenne tårene presser på* Jeg vet at jeg må, desverre, en gang i fremtiden. Men det vil jeg ikke tenke på nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke om noen har gjort det Anette, altså levert og ikke avlivet.. Men når vi fikk inn kattunger til avliving osv så prøvde vi jo å adoptere de bort.. En gang fikk vi inn tre små kattunger som var for små for å forlate mora. De ble fostret opp på flaske og alle fant eiere. Synes det er fint at man prøver det, ihvertfall med kattunger osv.. Men med hunder blir det vel litt annerledes og det er jo avhengi av hvorfor man vil avlive osv.. Husker det kom en groenendael engang som skulle avlives. Helt frisk, kanskje rundt 1-2 år, den var bare stressa.. Jeg ville egentlig ta over den :P Men klarte å styre meg..

Men hvis jeg hadde levert inn en hund for avliving ville jeg blitt veldig fornærma og sint hvis jeg fant ut at den var omplassert osv.. Det er jo en grunn til at man vil avlive og det er jo av personlige grunner..

EDIT: Mari: Ikke meningen å rope, jeg brukte bare store bokstaver for å presisere det jeg mener osv.. :P Ikke at det er sånn og sånn.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Hvis jeg hadde levert en hund til avliving og fant ut i ettertid at veterinæren hadde gitt bort min hund, da hadde det blitt anmeldelse og rapportering til veterinærnemnda. Det er helt uakseptabelt uansett årsak og handling.

At en hund blir levert til avliving og man spør eier om klinikken kan omplassere, har jeg vært med på. Den lever i dag som politihund i aktiv tjeneste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg hadde levert en hund til avliving og fant ut i ettertid at veterinæren hadde gitt bort min hund, da hadde det blitt anmeldelse og rapportering til veterinærnemnda. Det er helt uakseptabelt uansett årsak og handling.

Enig! Å ikke involvere eier synes jeg er et enormt overtramp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har så langt måttet si farvel til 13 hunder. 12 ble avlivet, en sovne inn selv mens han var syk og redusert. De 12 har alle blitt avlivet hos veterinær.

Jeg har vært med på åtte av dem. For tre av de fire andre har de blitt akutt syke og avlivning har vært anbefalt før jeg hadde mulighet til å komme meg dit, og den fjerde bodde til slutt så langt unna at det var aldri aktuelt å bli med.

For meg har det vært en fordel å være med på avlivningen - det har blitt en ordentlig avslutning, jeg har fått tatt farvel, og jeg har på en måte "skjønt" bedre at hunden er borte enn når jeg bare har fått den triste beskjeden på telefon/SMS. Det vil helt klart være mitt valg neste gang det blir aktuelt, om det er en mulighet. Men jeg vet også med meg selv at jeg bør ha med meg noen - jeg vil nok være alene når avlivningen skjer, jeg vil nok at det skal være en sak mellom meg og min hund - men jeg trenger sjåfør, rett og slett, fordi jeg blir så innmari oppløst.

Tanken på å skulle foreta avlivningen i heimen er per i dag fremmed og feil, da jeg ønsker å kunne dra derfra uten å forholde meg til liket. Alle våre hunder er kremert, så vi skal ha de hjem igjen - men veterinær skal få ta jobben med å organisere det. Jeg vil huske avlivningen som at min gode venn døde, men ikke det organisatoriske ved å frakte den døde hunden hit og dit.

Vi har for øvrig ikke fått gravd ned noen av urnene, fordi det er steingrunn. Så urnene står i et skap i kjelleren. Men da har vi dem i hvert fall hos oss, og de kom hjem til slutt.

For øvrig blir det ikke noe lettere å ta avgjørelsen og å si farvel til en god venn, selv om en har gjort det et dusin ganger. En vender seg aldri til tapet, sorgen og smerten. Heldigvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Enig! Å ikke involvere eier synes jeg er et enormt overtramp.

Ikke bare overtramp, det er jo faktisk kriminelt. Rent juridisk antar jeg at det vil gå under tyveri. En hund er en eiendel etter kjøpsloven.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tidligere var jeg av den klare oppfatning at avlivning av hund/katt skulle gjøres av veterinær. Da Mikey ble avlivet ble dette gjort hos veterinær. Det gikk i grunn fredelig for seg, sovesprøyte etterfulgt av nå-er-det-over-sprøyta, ikke noe som gikk galt e.l. Likevel satt jeg igjen etterpå med en følelse av at det kunne vært gjort på en annen måte. Jeg syns det tar litt for lang tid. Og med Mikey gikk det visstnok ganske raskt har jeg fått høre av vet'n i ettertid. Men har hørt historier om hunder hvor det ikke har gått så raskt og jeg blir da sittende og lure på om et skudd i hodet ikke er mer humant. Så sant skytteren vet hva han gjør og er treffsikker ser jeg ikke hvordan det kan være værre enn avlivning hos veterinær.

Nå skal selvsagt Jaily bli 100-og-ørten år gammel og sovne stille inn av alderdom i nattens mulm og mørke uten behov for hverken veterinær eller skytter (det er vel hvertfall lov å håpe :innocent: ), men dersom det valget må tas så kommer jeg til å vurdere alle alternativer nøye. Og jeg er ærligtalt ikke sikker på hva jeg føler for å gå for.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært med på både skudd i skogen og avliving hos vet. Personlig syns jeg det er bedre med skudd i skogen, jeg slipper å sitte med hjertet i halsen og nerver i helspenn mens jeg venter på at slutten skal komme. Da er det bedre å gå og leke, snakke og dille, rett og slett kose seg og så gi jeger et tegn på at nå er det ok. Nå har jeg ikke jegere her jeg stoler på, samt at det er bestemt at om mulig skal hunden til NVH for forskning/studentopplæring, så det blir kanskje ikke flere skogsskudd.. Jeg er heldig og har ikke opplevd annet en fredelige avslutninger på mine, men jeg har vært med hos vet der hunden har vært panisk og måttet sederes med mangedobbeldose før siste sprøyte endelig kunne gies.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde jeg funnet ut om gamle ponnien min eller Cosmo fortsatt lever og ble omplassert hadde jeg blitt fly forbanna. Uansett grunn til at de skulle bli avlivet.

Ponnien ble tatt med bolt på gården han sto og begravet på et jorde der oppe (der han gikk på sommerbeite siste leveåret hans). Jeg var ikke med men ble fortalt at det gikk rolig og fort forseg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dyrlege. Ikke fordi jeg tror det er et bedre alternativ, men jeg ville aldri klart å slette et bilde av min hund skutt, fra netthinnen. Det ville forfulgt meg som et vondt mareritt.

Med Ulrik gikk det rolig og flott for seg. Han sovnet fort, i underkant av 1 minutt etter innsovningssprøyta! Og hjertet stoppet enda raskere av siste sprøyta. Han var sliten, gutten min :( Ingen lyder, ingen rykninger... Ingenting! Bare en vakker kropp som så ut som den sov! Og veterinæren gjorde en fabelaktig jobb, både med Ulrik og med oss menneskene som skulle ta farvell. Vi kunne få være der så lenge vi ville, vi fikk masse tid til å kose, klemme og susse på etter han fikk innsovning osv. Virkelig en fantastisk og verdig avsluttning for både han og meg!

Det eneste jeg kunne merke som kanskje ikke var så bra for Ulrik, var min sorg.. Jeg kunne merke på han at han ville "trøste", klovne osv, men søvnen tok han.. Det var vondt!

Med Raja tok det en del lengre tid, og hun trengte mer innsovning for å faktisk gi etter. Det var mye verre enn Ulrik som sank sammen nesten umiddelbart. Så sånn sett kan jeg se at skudd nok kan være lettere!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er usikker, jeg. Alle mine hunder har blitt avlivet hos veterinær, og de avlivningene har vært "fine", med hund som først bare sovner, og deretter bare slutter å leve, men jeg har sett avlivninger jeg har problemer med å glemme, selv om det ikke var mine hunder - og jeg er egentlig ganske kald sånn sett, må jeg innrømme. Hvis jeg kjente en jeg visste kunne skyte, så er jeg ikke fremmed for at hunden fikk en siste tur i skogen og skutt mens den var lykkelig uvitende om hva som skjedde.

Jeg antar at neste hund jeg må avlive, er Dinamor (og jeg liker ikke å tenke på det, men sånn er det å være hundeeier, de lever ikke like lenge som oss, dessverre), og dette virker kanskje kaldt og ufølsomt, men hun vil jeg at skal obduseres. Jeg vil VITE om det virkelig feiler henne noe, eller om jeg bare har vært hysterisk hundeeier i flere år. Hvilket er synd, for hun liker seg ikke hos veterinær lenger, hun stresser og er engstelig, og da sovner de ikke så lett. Æsj, jeg vil ikke tenke på det! Det er mange år til!

Men ihvertfall.. Jeg er åpen for skogsløsningen. Jeg tror det er det beste for hunden, selv om det antageligvis er det verste for eieren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, denne tråden gjorde meg trist. Håper virkelig Zorro lever et friskt og lykkelig liv helt til hjertet hans stopper mens han gjør det han elsker mest... Ville nok valgt avlivning hos veterinær, eller at veterinæren kom hjem og avlivet han. Om det skulle ha blitt avliving med våpen så skulle det ha vært så kraftig at han garantert ville dødd momentant. Forhåpentligvis så er det noen år til jeg trenger å ta den avgjørelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå ble jeg virkelig trist.

Jeg klarer selvfølgelig ikke å la være å få et bilde av hunden min bli skutt. For meg vil det aldri være aktuelt, med mindre det er et nødstilfelle uten andre muligheter.. Som Sanne sier, jeg ville aldri klart å slette det bildet fra netthinnen. Og selv om det naturligvis ikke er tilfellet, ville jeg følt at jeg sviktet hunden min - lurte den til å tro at alt var bra og alle var lykkelige, og så... ja.

Uansett grunn, eller hva som er mest humant og riktig, ville jeg heller valgt å la den sovne på fanget mitt. Og jeg tror at som regel er det like humant, med mindre hunden virkelig frykter dyrlegekontoret, og lever i kraftig frykt den aller siste tiden.

Uansett hvor mye jeg hadde stort på skytteren, hadde jeg rett og slett ikke klart det. Jeg er virkelig ikke sterk nok til det.

Nei, dette vil jeg ikke tenke på noe mer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det ikke forbudt å avlive dyr selv da? Det er ikke slik at folk (bønder) kan slakte hjemme på gården lenger, dyra må sendes bort til slakteri.

Mulig en lisensiert jeger med avlagt jegerprøve har lov til å skyte hunder, men...

Jeg vet iallefall med 100% sikkerhet at når den dagen kommer og hunden må avlives (forhåpentligvis av elde og derav aldersplager) så går den tunge veien til veterinærens kontor. Kunne sikkert kontaktet en veterinær som foretar hjemmebesøk når det gjelder slikt, men jeg ønsker ikke se den døde hunden bæres ut av huset etterpå. Jeg vet ikke hvorfor, men sånn er det bare. For meg er det lettere å gå fra den døde hunden på et sterilt veterinærkontor :-(

Jeg har fulgt katten min til veterinærkontoret på et siste besøk, og det var jaggu en hjerteskjærende oppgave... jeg så bokstavelig talt at "lyset sluknet" i øynene. Uff, jeg orker ikke tenke på det engang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...