Gå til innhold
Hundesonen.no

Avlivning - hos dyrlege eller "en tur i skogen" ?


Recommended Posts

Skrevet
Jeg tror ikke hunden kommer til å hyle og være vettskremt av å få en sovesprøyte før den blir avlivet.. Alle avlivingene jeg har vært med på har gått veldig bra, så jeg tror ikke det er så ofte at det går galt på den måten. Isåfall hadde jeg foretrukket litt stress på klinikken enn panikk i skogen, hvis det skulle gå galt..

Historiene som finnes hører ikke hjemme i denne tråden, men jeg kan garantere deg at finnes hunder som har dødd i full panikk og frykt på veterinærkontoret. Jeg snakker ikke om "litt stress" eller de rykninger og lyder som kommer som en naturlig del av døden. Jeg snakker om at ting kan gå galt også på veterinærkontoret, ikke bare med et våpen.

Det virker som du tror sjansene for en fredfull avslutning er større hos veterinæren, og jeg bare påpeker at det ikke nødvendigvis er sannheten. Det jeg forsøker å si at garantier har man ikke rett og slett, men man tar et valg basert på personlig preferanse og finner ut hva som er riktig for seg og den hunden man har foran seg.

  • Svar 73
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Skrevet

Off! Jeg håper virkelig prinsen min får en naturlig død og at jeg slipper å ta det valget, ikke bare at det skal gjøres meg også hvor det skal gjøres. Det blir dyrlegen som tar mine, men jeg har ikke noe i mot at enkelte velger å skyte hundene sine men jeg klarer det ikke. Det høres for brutalt ut i mine ørere og jeg har dårlig erfaring fra da jeg var yngre og hesten måtte avlives. Den ble sendt til slakt og det er noe som har fulgt meg i alle år, den dag i dag angrer jeg og kunne gjort alt for å gjøre det om igjen. Så det er nåkk grunnen for at jeg ikke liker det. Jeg skal være med til siste slutt og det gjeldere alle mine dyr.

Jeg har trent hunder for en oppdretter på jakthunder, og han har tatt sine selv i skogen. Det synes jeg er helt greit og det har gått smertefritt for seg det også sier han selv i hvert fall. Jeg har et familiemedlem som er jaktmann og han har tatt en rekke hunder for andre og han mener det ikke er noe problem og at det skal mye til for ikke å treffe, men det hjelper ikke meg for det er noe som sier at NEI det vil jeg ikke.

Jeg har vært med å tatt en hund som ikke var min hos dyrlege og det var lite kjekt. Det gikk en stund og da hørtes det ut som om hunden skulle kvelest. Vi skulle røntge 2 hunder også på samme besøket og den hunden som ble avlivet tok de først og hun lå på et lite rom ved siden av der vi var. Det var bare en skyvedør mellom og det hørtes helt forferdelig ut.

Jeg tatt en av mine hos dyrlegen og det gikk greit. Hun sovnet i armene mine med hode på skulderen min, ble så lakt på et bord og fikk siste sprøyten når vi hadde gått. Det vil jeg ikke gjøre igjen for jeg vil være der helt til de er borte.

Ivo blir nåkk tatt hjemme hos meg og han skal graves ned sånnn at jeg kan besøke han.

Nusse (som er min men bor delvis hos min mormor) blir også tatt av en dyrlege, men om det blir gjort hjemme eller hos dyrlegen får vi ta den dagen det blir akktuelt. Jeg har ikke det store behovet for å ta han hjemme og grave han ned. Det høres sikkert helt merkelig ut at den ene skal bli gravd ned og den andre ikke. Ivo er alt for meg, hadde det ikke vært for han så vet ikke jeg hvordan jeg skulle klart meg da min morfar(som er som en far for meg) døde, når min kjære hest døde etter at vi hadde blitt påkjørt på leietur. Han er og forblir en stor del av meg, men Nusse er jeg veldig glad i og jeg skal følle han også til siste slutt. Det blir ikke lett når Nusse heller forsvinner men jeg vet ikke, finner ikke ord men Ivo er liksom helt spessiell og jeg får ikke en hund som det igjen.

Skrevet

Alle mine hunder har blitt avlivet hos veterinærer, og det kommer de å fortsette å gjøre så sant det ikke skjer en ulykke å de må avlives der og da. Så lenge jeg bor i Oslo (som jeg egentlig planlegger å gjøre resten av livet mitt), så er det Sinsen Dyreklinikk som skal få ta seg av den biten. Avlivninga til Nirm der var veldig fin.

Nå har jeg fulgt 5 hunder gjennom den delen av livet. 4 av mine, og en hund som vi passet (den ble forgiftet). Ingen av mine hunder har hatt kramper eller liknende. Bogar derimot ble avlivet i narkose, og han hylte og hylte og hylte, men klarte ikke roe seg fordi han ikke var våken og kunne registrere at jeg var der. Det er noe jeg angrer på. At jeg ikke tok han med meg hjem en siste natt og fikk en litt mer verdig avslutning. Nirm derimot sovnet inn i en sofa med hode på fanget mitt mens jeg fortalte hvor utrolig glad jeg var i han. (Og nå triller tårer... :P )

Skrevet
Så lenge jeg bor i Oslo (som jeg egentlig planlegger å gjøre resten av livet mitt), så er det Sinsen Dyreklinikk som skal få ta seg av den biten. Avlivninga til Nirm der var veldig fin.

Charlie sin også.

(Og nå triller tårer... :P )

Seriøst. Denne tråden har revet opp noen gamle sår hos meg også. Veldig godtvondt.

Skrevet

Såvidt jeg vet, er det vel en overdose Kalium man tilfører hunden?? Dette gir da en massiv hjertekrampe/-infarkt og hjertet stopper...

Jeg har sett hunder bli avlivet av dette, uten å bli dopet på forhånd, og det virker hverken smertefritt eller pent...

Husker ikke hva som er i stoffet de får, så det vet jeg ikke.. Men å gi dette til hunder som IKKE er dopet på forhånd kan da ikke være noe lurt?? Det må jo være forferdelig, hunden er helt fin i et øyeblikk og så begynner stoffet å på virke kroppen og hjertet. Såklart blir ikke det et pent syn..

Historiene som finnes hører ikke hjemme i denne tråden, men jeg kan garantere deg at finnes hunder som har dødd i full panikk og frykt på veterinærkontoret. Jeg snakker ikke om "litt stress" eller de rykninger og lyder som kommer som en naturlig del av døden. Jeg snakker om at ting kan gå galt også på veterinærkontoret, ikke bare med et våpen.

Det virker som du tror sjansene for en fredfull avslutning er større hos veterinæren, og jeg bare påpeker at det ikke nødvendigvis er sannheten. Det jeg forsøker å si at garantier har man ikke rett og slett, men man tar et valg basert på personlig preferanse og finner ut hva som er riktig for seg og den hunden man har foran seg.

Jeg sier ikke at det er sånn på klinikken og sånn i skogen. Det var mest for å illustrere hvordan JEG ville følt det hvis det gikk galt i skogen kontra veterinæren. JEG tror det er tryggere hos vetten, med mindre hunden er dritredd veterinærkontoret på forhånd og ikke klarer å roe seg der.. Da bør man enten ta det i bila, eller få veterinæren hjem til seg osv, slik at det kan skje under kjente omstendigheter, for hundens del. Garantier finnes det aldri, men dette er hva JEG tror..

Skrevet

Et litt rart spm kanskje, har det skjedd at man har levert hunden til avlivning,dratt og den ikke ble det? Jeg ble bare sittende og tenke...

Jeg har vært med på et par avlivninger for venner og det har vært fredelig og rolig og hunden sovnet stille inn i fanget, eierene derimot var det verre med.

Vet om mange som har fått dyrlegene ut i bilen, på jordet ol for å gi de sprøytene.

Verste jeg har overhørt var vel en eier som kollapset helt og hylte veldig ekstremt så det joomet på hele klinikken og 3 familiemedlemmer måtte bære hun ut, da satt hele venterommet og gråt.

Hadde det skjedd noe med Amiga idag så tror jeg at jeg havner i siste katogorien der..

Forøvrig var det ikke sjakktrekk å lese tråden på mobilen på toget, hakket før jeg stortutet :icon_redface:

Skrevet
Jeg sier ikke at det er sånn på klinikken og sånn i skogen.

Les begge dine forrige innlegg så ser du kanskje hvorfor jeg følte det var viktig å presisere at det kan gå like galt på veterinærkontoret. Det er ingen grunn til å gå i forsvar.

(ps, store bokstaver betyr at man roper på internettsk ;))

Skrevet

Ja, det har skjedd at dyr har blitt levert inn for avlivning og ikke har blitt avlivet. Jeg kjenner til at det har skjedd der eier har levert inn dyret av bekvemmelighetshensyn (skal på ferie og mangler pass, skal ha barn, skal ha ny hund, etc) hvor dyret har vært friskt og trivelig. Det er ikke alltid eier har vært med på beslutningen om å omplassere..

Skrevet

Jeg hadde ikke klart å ta livet av hunden selv! Aldri i verden. Men måtte jeg har gjort det pga nødsituasjon ville jeg helt klart foretrukket å hatt et skytevåpen tilgjengelig. (gjelder alle dyr, rev, elg osv) Sånn sett er det jo lettere å avlive med skudd enn å måtte slå, vri ja blæh slik ting. Jeg klarer ikke ta livet at hønsene min engang. Og hadde ikke samboer gjort det, hadde jeg tatt med meg høna til dyrlegen. :icon_redface:

Nå har jeg jo ikke skytevåpen selv lengere, og jeg hadde ikke stolt på andre skytefolk at de skal skyte hunden min. Er redd for skuddskader ol. Men ja, den perfekte avsluttningen må nok være ute i naturen hvor hunden er lykkelig på tur, og så kommer døden brått på.

Jeg bruker dyrlegen til avlivning. Hera ble avlivet hos dyrlegen ei natt med kun oss på klinikken. Da satt jeg med henne på fanget til siste åndedrag. hele prosessen var relativt fredfullt. Men det var en stor påkjenning psykisk for min del, og det frister ikke til gjentagelse. *kjenne tårene presser på* Jeg vet at jeg må, desverre, en gang i fremtiden. Men det vil jeg ikke tenke på nå.

Skrevet

Vet ikke om noen har gjort det Anette, altså levert og ikke avlivet.. Men når vi fikk inn kattunger til avliving osv så prøvde vi jo å adoptere de bort.. En gang fikk vi inn tre små kattunger som var for små for å forlate mora. De ble fostret opp på flaske og alle fant eiere. Synes det er fint at man prøver det, ihvertfall med kattunger osv.. Men med hunder blir det vel litt annerledes og det er jo avhengi av hvorfor man vil avlive osv.. Husker det kom en groenendael engang som skulle avlives. Helt frisk, kanskje rundt 1-2 år, den var bare stressa.. Jeg ville egentlig ta over den :P Men klarte å styre meg..

Men hvis jeg hadde levert inn en hund for avliving ville jeg blitt veldig fornærma og sint hvis jeg fant ut at den var omplassert osv.. Det er jo en grunn til at man vil avlive og det er jo av personlige grunner..

EDIT: Mari: Ikke meningen å rope, jeg brukte bare store bokstaver for å presisere det jeg mener osv.. :P Ikke at det er sånn og sånn.. :)

Guest Gråtass
Skrevet

Hvis jeg hadde levert en hund til avliving og fant ut i ettertid at veterinæren hadde gitt bort min hund, da hadde det blitt anmeldelse og rapportering til veterinærnemnda. Det er helt uakseptabelt uansett årsak og handling.

At en hund blir levert til avliving og man spør eier om klinikken kan omplassere, har jeg vært med på. Den lever i dag som politihund i aktiv tjeneste.

Skrevet

Hvis jeg hadde levert en hund til avliving og fant ut i ettertid at veterinæren hadde gitt bort min hund, da hadde det blitt anmeldelse og rapportering til veterinærnemnda. Det er helt uakseptabelt uansett årsak og handling.

Enig! Å ikke involvere eier synes jeg er et enormt overtramp.

Skrevet

Vi har så langt måttet si farvel til 13 hunder. 12 ble avlivet, en sovne inn selv mens han var syk og redusert. De 12 har alle blitt avlivet hos veterinær.

Jeg har vært med på åtte av dem. For tre av de fire andre har de blitt akutt syke og avlivning har vært anbefalt før jeg hadde mulighet til å komme meg dit, og den fjerde bodde til slutt så langt unna at det var aldri aktuelt å bli med.

For meg har det vært en fordel å være med på avlivningen - det har blitt en ordentlig avslutning, jeg har fått tatt farvel, og jeg har på en måte "skjønt" bedre at hunden er borte enn når jeg bare har fått den triste beskjeden på telefon/SMS. Det vil helt klart være mitt valg neste gang det blir aktuelt, om det er en mulighet. Men jeg vet også med meg selv at jeg bør ha med meg noen - jeg vil nok være alene når avlivningen skjer, jeg vil nok at det skal være en sak mellom meg og min hund - men jeg trenger sjåfør, rett og slett, fordi jeg blir så innmari oppløst.

Tanken på å skulle foreta avlivningen i heimen er per i dag fremmed og feil, da jeg ønsker å kunne dra derfra uten å forholde meg til liket. Alle våre hunder er kremert, så vi skal ha de hjem igjen - men veterinær skal få ta jobben med å organisere det. Jeg vil huske avlivningen som at min gode venn døde, men ikke det organisatoriske ved å frakte den døde hunden hit og dit.

Vi har for øvrig ikke fått gravd ned noen av urnene, fordi det er steingrunn. Så urnene står i et skap i kjelleren. Men da har vi dem i hvert fall hos oss, og de kom hjem til slutt.

For øvrig blir det ikke noe lettere å ta avgjørelsen og å si farvel til en god venn, selv om en har gjort det et dusin ganger. En vender seg aldri til tapet, sorgen og smerten. Heldigvis.

Guest Gråtass
Skrevet

Enig! Å ikke involvere eier synes jeg er et enormt overtramp.

Ikke bare overtramp, det er jo faktisk kriminelt. Rent juridisk antar jeg at det vil gå under tyveri. En hund er en eiendel etter kjøpsloven.

Skrevet

Tidligere var jeg av den klare oppfatning at avlivning av hund/katt skulle gjøres av veterinær. Da Mikey ble avlivet ble dette gjort hos veterinær. Det gikk i grunn fredelig for seg, sovesprøyte etterfulgt av nå-er-det-over-sprøyta, ikke noe som gikk galt e.l. Likevel satt jeg igjen etterpå med en følelse av at det kunne vært gjort på en annen måte. Jeg syns det tar litt for lang tid. Og med Mikey gikk det visstnok ganske raskt har jeg fått høre av vet'n i ettertid. Men har hørt historier om hunder hvor det ikke har gått så raskt og jeg blir da sittende og lure på om et skudd i hodet ikke er mer humant. Så sant skytteren vet hva han gjør og er treffsikker ser jeg ikke hvordan det kan være værre enn avlivning hos veterinær.

Nå skal selvsagt Jaily bli 100-og-ørten år gammel og sovne stille inn av alderdom i nattens mulm og mørke uten behov for hverken veterinær eller skytter (det er vel hvertfall lov å håpe :innocent: ), men dersom det valget må tas så kommer jeg til å vurdere alle alternativer nøye. Og jeg er ærligtalt ikke sikker på hva jeg føler for å gå for.

Skrevet

Jeg har vært med på både skudd i skogen og avliving hos vet. Personlig syns jeg det er bedre med skudd i skogen, jeg slipper å sitte med hjertet i halsen og nerver i helspenn mens jeg venter på at slutten skal komme. Da er det bedre å gå og leke, snakke og dille, rett og slett kose seg og så gi jeger et tegn på at nå er det ok. Nå har jeg ikke jegere her jeg stoler på, samt at det er bestemt at om mulig skal hunden til NVH for forskning/studentopplæring, så det blir kanskje ikke flere skogsskudd.. Jeg er heldig og har ikke opplevd annet en fredelige avslutninger på mine, men jeg har vært med hos vet der hunden har vært panisk og måttet sederes med mangedobbeldose før siste sprøyte endelig kunne gies.

Skrevet

Hadde jeg funnet ut om gamle ponnien min eller Cosmo fortsatt lever og ble omplassert hadde jeg blitt fly forbanna. Uansett grunn til at de skulle bli avlivet.

Ponnien ble tatt med bolt på gården han sto og begravet på et jorde der oppe (der han gikk på sommerbeite siste leveåret hans). Jeg var ikke med men ble fortalt at det gikk rolig og fort forseg.

Skrevet

Dyrlege. Ikke fordi jeg tror det er et bedre alternativ, men jeg ville aldri klart å slette et bilde av min hund skutt, fra netthinnen. Det ville forfulgt meg som et vondt mareritt.

Med Ulrik gikk det rolig og flott for seg. Han sovnet fort, i underkant av 1 minutt etter innsovningssprøyta! Og hjertet stoppet enda raskere av siste sprøyta. Han var sliten, gutten min :( Ingen lyder, ingen rykninger... Ingenting! Bare en vakker kropp som så ut som den sov! Og veterinæren gjorde en fabelaktig jobb, både med Ulrik og med oss menneskene som skulle ta farvell. Vi kunne få være der så lenge vi ville, vi fikk masse tid til å kose, klemme og susse på etter han fikk innsovning osv. Virkelig en fantastisk og verdig avsluttning for både han og meg!

Det eneste jeg kunne merke som kanskje ikke var så bra for Ulrik, var min sorg.. Jeg kunne merke på han at han ville "trøste", klovne osv, men søvnen tok han.. Det var vondt!

Med Raja tok det en del lengre tid, og hun trengte mer innsovning for å faktisk gi etter. Det var mye verre enn Ulrik som sank sammen nesten umiddelbart. Så sånn sett kan jeg se at skudd nok kan være lettere!

Skrevet

Jeg er usikker, jeg. Alle mine hunder har blitt avlivet hos veterinær, og de avlivningene har vært "fine", med hund som først bare sovner, og deretter bare slutter å leve, men jeg har sett avlivninger jeg har problemer med å glemme, selv om det ikke var mine hunder - og jeg er egentlig ganske kald sånn sett, må jeg innrømme. Hvis jeg kjente en jeg visste kunne skyte, så er jeg ikke fremmed for at hunden fikk en siste tur i skogen og skutt mens den var lykkelig uvitende om hva som skjedde.

Jeg antar at neste hund jeg må avlive, er Dinamor (og jeg liker ikke å tenke på det, men sånn er det å være hundeeier, de lever ikke like lenge som oss, dessverre), og dette virker kanskje kaldt og ufølsomt, men hun vil jeg at skal obduseres. Jeg vil VITE om det virkelig feiler henne noe, eller om jeg bare har vært hysterisk hundeeier i flere år. Hvilket er synd, for hun liker seg ikke hos veterinær lenger, hun stresser og er engstelig, og da sovner de ikke så lett. Æsj, jeg vil ikke tenke på det! Det er mange år til!

Men ihvertfall.. Jeg er åpen for skogsløsningen. Jeg tror det er det beste for hunden, selv om det antageligvis er det verste for eieren.

Skrevet

Det er fullt mulig at vetten kommer ut og gir innsovningssprøyta i bilen så hunden får sovne der. Det er kanskje lettere for de hundene som blir stressa hos vetten, men ikke i bil.

Skrevet

Uff, denne tråden gjorde meg trist. Håper virkelig Zorro lever et friskt og lykkelig liv helt til hjertet hans stopper mens han gjør det han elsker mest... Ville nok valgt avlivning hos veterinær, eller at veterinæren kom hjem og avlivet han. Om det skulle ha blitt avliving med våpen så skulle det ha vært så kraftig at han garantert ville dødd momentant. Forhåpentligvis så er det noen år til jeg trenger å ta den avgjørelsen.

Skrevet

Nå ble jeg virkelig trist.

Jeg klarer selvfølgelig ikke å la være å få et bilde av hunden min bli skutt. For meg vil det aldri være aktuelt, med mindre det er et nødstilfelle uten andre muligheter.. Som Sanne sier, jeg ville aldri klart å slette det bildet fra netthinnen. Og selv om det naturligvis ikke er tilfellet, ville jeg følt at jeg sviktet hunden min - lurte den til å tro at alt var bra og alle var lykkelige, og så... ja.

Uansett grunn, eller hva som er mest humant og riktig, ville jeg heller valgt å la den sovne på fanget mitt. Og jeg tror at som regel er det like humant, med mindre hunden virkelig frykter dyrlegekontoret, og lever i kraftig frykt den aller siste tiden.

Uansett hvor mye jeg hadde stort på skytteren, hadde jeg rett og slett ikke klart det. Jeg er virkelig ikke sterk nok til det.

Nei, dette vil jeg ikke tenke på noe mer...

Skrevet

Er det ikke forbudt å avlive dyr selv da? Det er ikke slik at folk (bønder) kan slakte hjemme på gården lenger, dyra må sendes bort til slakteri.

Mulig en lisensiert jeger med avlagt jegerprøve har lov til å skyte hunder, men...

Jeg vet iallefall med 100% sikkerhet at når den dagen kommer og hunden må avlives (forhåpentligvis av elde og derav aldersplager) så går den tunge veien til veterinærens kontor. Kunne sikkert kontaktet en veterinær som foretar hjemmebesøk når det gjelder slikt, men jeg ønsker ikke se den døde hunden bæres ut av huset etterpå. Jeg vet ikke hvorfor, men sånn er det bare. For meg er det lettere å gå fra den døde hunden på et sterilt veterinærkontor :-(

Jeg har fulgt katten min til veterinærkontoret på et siste besøk, og det var jaggu en hjerteskjærende oppgave... jeg så bokstavelig talt at "lyset sluknet" i øynene. Uff, jeg orker ikke tenke på det engang.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Liker å se gamle brukere savne aktivitet. Min første bruker fant sonen i 2010. 16 år, av og på, teller kanskje som gammel bruker jeg også   Tror kanskje flere søker tilbake til forum etterhvert pga økende misnøye med Big Tech data harvesting. Selv er jeg i ferd med å ta spranget fra Android til et nisje operativsystem som er upraktisk fordi Vipps og BankID ikke fungerer — men det er privat. Storebror får ikke registrert hvor mye flatulens jeg har produsert for å beregne neste ukes klimakvote. Andre deler villig alt og kommer kanskje aldri tilbake fra Facebook, Google, Alexa, Copilot og Siri. Jeg var forøvrig ikke aktiv på sonen i den dramatiske perioden alle snakker om som en andre verdenskrig. Da jeg pauset pga livssituasjon var dette et av de mest aktive forumene på norsk internett. Høyt tempo, høy temperatur. Det var trist å returnere til en spøkelsesby lik Levanger sentrum etter Magneten ble bygget.  Jeg blir like glad hver gang jeg ser aktivitet her, nær samme hva det dreier seg om, så vit at det gleder selv om det kanskje ikke kommer respons. Keep sonen alive🐾 
    • Vurderer begynne oppdatere her igjen, etter en lang periode med så mye drama og alvor i privatlivet at jeg har "fått" autistisk burnout av det. Fullstendig ute av drift og knapt i stand til et absolutt minimum av nødvendigheter for overlevelse. Edeward har gått for lut og kaldt vann med kun pliktmosjon, pliktlek, sporadiske pliktturer, ytterst få opplevelser utenfor hagen og bare et absolutt minimum av stell. Han har tolerert det skremmende bra. Robust type. Så lenge han får kos, godbiter, leker å fly etter og hull å grave dem ned i er han tålelig fornøyd med livet. Mamsen hans er ikke like lett å glede. Sykdom fra forgiftninger og stress pga gjentatte innbrudd har ikke lettet den psykiske og emosjonelle byrden av samtidig alvorlig personkonflikt i nær relasjon. Forhistorien er for lang til å fortelle, men den er alvorlig nok til at jeg har riesen istedenfor dvergpuddel. Noe av det er så alvorlig, jeg tror det er direkte hensynsløst å påminne om at ting som foregår på skjerm og fremstår som en slags fiksjon i de flestes hverdag er harde realiteter for andre, som meg. Alle har lest om lastebil-Jonas, for å ta et eksempel. Sånne ting fortonet seg som en slags fiksjon for meg ihvertfall, all den tid jeg ikke var utsatt for liknende selv i min egen hverdag. En kan lese om iranske agenter og kjøkkenkjemi terrorister som skader seg selv og må ha hjelp, men skjermen skaper en betryggende følelse av at det er en slags fiksjon, selv om det er nyheter, for det skjer jo ikke her foran meg i mitt nabolag — helt til en mann med jaktrifle prøver klatre inn vinduet ens kl 05:30 på morgenen og en står der bak døren i bare trusa og venter på døden med en kjøkkenkniv i hånden, i håp om å i det minste klare merke fyren for drapsetterforskerne - og det som plager en mens en står der og rister av adrenalin er: "I'm not decent! Jeg skulle tatt på en t-skjorte. Jeg er uanstendig lite kledd for anledningen." Akkurat det plaget meg i den situasjonen.  Han klarte forøvrig ikke komme seg inn gjennom det smale vinduet jeg hadde latt stå åpent, så jeg slapp med skrekken og unngikk ydmykelsen i bli sett, drept og funnet i bare trusa, hvilket også var en lettelse. En vet aldri hvordan en reagerer på ekstreme situasjoner før en er i dem. Jeg vet st jeg sover ikke uten noe på overkroppen igjen ^^ Det neste som virkelig plaget meg overraskende var at hans samboer og to barn måtte "feire" jul alene etter at politiet skjøt og drepte ham neste gang han la seg på hjul for å prøve drepe meg igjen, fordi han ble desperat og åpnet ild mot dem først. Jeg var veldig emosjonelt berørt av de stakkars etterlatte. Gnog meg hardt, lenge. ..men det der var i 2016, og er på deilig avstand nå.  I løpet av året som har gått har jeg bare blitt kronisk blyforgiftet av at en gjøk med foil impressioned key har låst seg inn og ut av hjemmet mitt og stappet blypasta fra bilbatterier i vannrørene med ujevne mellomrom mens jeg har vært ute med Edeward, og også sprayet ALLE klær, håndklær og sengetøy med ufortynnet Karate Zeon CS 5.  Blyet oppdaget jeg omsider ved kroppslige symptomer, som akutt diabetes, metallsmak og synlige partikler i vannet. Det ufortynnede landbrukskjemikaliet i klærne oppdaget jeg ikke før uker etter å endelig ha anskaffet boligalarm. Det hadde svidd og klødd intenst veldig lenge og jeg hadde "fått" en skremmende mengde føflekker og andre hudforandringer, men jeg hadde ingen anelse om hva som var årsaken før jeg begynte skylle klær med renset vann (omvendt osmose apparat) for å få ut hva jeg trodde var bly fra vannrørene. Klærne produserte et merkelig skum. Det skummet mer jo mer jeg skylte. Viste seg etter mye undersøking å være et heslig ekkelt insekticid laget for å SITTE på planter i regn og vind. Ikke før etter hydrolyse med ekstrem pH ville noe av det slippe fra tekstilene, og de mengdene med mikrokapsel debris som kommer ut av dem etter å ha brutt ned virkestoffet forteller en skremmende historie om gjentatt sprøyting om og om igjen over tid. Alle de "små" tingene. Drama og intriger i personlige relasjoner har allikevel tæret mer. Fra å ha vært en såkalt ressursterk, høytfungerende autist som maskerte godt nok til å passere som noenlunde nevrotypisk, så har jeg kollapset til et dysfunksjonelt nivå av autisme folk flest forbinder med ordet. Knapt evnet spise. Dusjet to ganger i uka. Tror jeg brukte de samme sokkene fire dager på rad en uke. Fullstendig ute av drift. Vekslet mellom apatiske shutdowns i time etter time med samme repetitive mobilspill for å unngå hysteriske panikkanfall meltdowns fra psykologiske triggere hvis rammer fort dersom jeg ikke holder intenst fokus på noe for å hindre tankene fra å vandre og uunngåelig påminne meg noe som utløser en kaskade av akkumulativt triggende minner. Det er sluttsummen på kassalappen som teller, mente Reitangruppen. Hver enkelt vare en plukker med seg på tur gjennom IKEA gir ingen stressrespons i seg selv.  Forrige gang jeg hadde meltdowns var forøvrig i barndommen, før pubertet. Tror jeg egentlig var ganske robust jeg også. Som en abusive cluster b personlighet uttalte i irritasjon som gled over i sadistisk forventningsglede: "Sterke mennesker bøyer seg ikke, (men) de knekker (til slutt)."  Årsaken til å velge skrive her igjen nå er at den verste biten, den alvorlige konflikten i nær relasjon, den er i praksis løst. Det kan ta lang tid før det ekstremt toksiske, interpersonlige dramaet er over, men selve problemet er løst. Det praktiske problemet er uskadeliggjort. Som en litt stereotypisk praktisk anlagt og materielt fokusert asperger (tidligere vellykket maskberger) tror jeg det å ha løst det praktiske og konkrete problemet som var kilden til hele konflikten automatisk fikser konflikten etterhvert også, så det ser ut som lys i enden av tunellen, selv om det fortsatt er mørkt her inne og jeg ikke vet hvor utgangen er ennå. Naboen dukket forøvrig opp sprell levende, Edeward har vært fin i magen hele året, ikke tisset inne igjen og tar det hele overraskende fint. En virkelig god gutt med de beste intensjoner.  Jeg HÅPER vi snart har nok sjelefred og så lave blynivåer at jeg orker begynne gå turer og dele opplevelser med Edeward utenfor hagen igjen. Oppdaterer plutselig om situasjonen endrer seg så mye som jeg håper den gjør snart. Bilde hører med:  
    • Kan hunden gå på varm asfalt før den skal bade? Usikker om jeg skal ta de med fordi redd for potene, Tar hånda mot asfalt og føles ikke varm, Men hvor varmt er det før deres hund ikke går på asfalt?
    • Hvilke langhårete hunder krever minst pelsstell? Og mest pelsstell? Kun for kjekt å vite.
    • Vurderer å kun holde meg til hund. Selv om jeg også har lyst på andre typer dyr. Kjekt med litt forskjellig synes jeg men hvis det er en ulempe og til hinder for hundene går jo ikke det. De er viktigst.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...