Gå til innhold
Hundesonen.no

Avlivning - hos dyrlege eller "en tur i skogen" ?


mixew
 Share

Recommended Posts

Hei.

Jeg måtte for en tid tilbake avlive den ene hunden min :cry:

Jeg vet jo hvordan vi valgte å gå fram, men er nyskjerig på hvordan andre velger å avslutte livene til sine firfotinger.

Bruker dere veterinær hvor dere kan sitte sammen med hunden til alt er over, eller er det noen som velger å gjøre det selv ved skyting?

Vet jo at før i tiden var det mest vanlig å ta med hunden en tur i skogen å gjøre det selv, men tiden har forandret seg.

Hva synes du er mest humant og hvorfor?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 73
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

jeg kunne ALDRI tatt den ut i skogen å skutt den ihvertfall... mye kommer nok av frykten for at selve prosessen skal ta lengre tid, at man "bommer" og må skyte 2-3 ganger før det tar slutt osv...

hos dyrelegen vet jeg at det ikke er smertefullt og går kjapt over, en mye mer human metode i mine øyne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis skytteren er dyktig, har riktig utstyr og klarer å forholde seg kald slik at treffpunktet blir riktig, så mener jeg absolutt det er humant å gjøre det på den måten. Hunden er død umiddelbart og registrerer ingenting. Minuset er risikoen for feil, og den er ganske stor - når det først blir feil i den situasjonen så blir det fort veldig lite humant. I tillegg kan det fremstå fryktelig brutalt for mange.

Selv ville jeg aldri klart å skyte min egen hund på den måten, det måtte være i et ekstremt nødsfall i såfall. Jeg stoler heller ikke på at andre er treffsikre nok. Så for meg er det veterinærens jobb. Der er det langt mindre risiko for feil, selv om man hører at det forekommer ting som absolutt ikke skal skje der også. Jeg foretrekker dog at det skjer hjemme og ikke på veterinærkontoret og hunden graves ned på egen tomt etterpå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det er jo ikke alltid det går så humant for seg hos veterinæren da. Da min første hund skulle avlives, nekta den å sovne. Vi måtte tilslutt ta med hunden ut og gå rundt og rundt på parkeringsplassen til den ble trøtt. Etter to -tre av den første sprøyta. IKKE GØY!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes som Argyros sier også alternativ til å gjøre det inne hos veterinær også. Noen veterinærer drar på hjemmebesøk, ellers så kan man f.eks. gjøre det ute i bilen utenfor veterinærkontoret, så slipper hunden å komme inn på selve klinikken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde veterinæren hjemme hos oss da vi avliva Rambo, nesten 15 år gammel.

Han sovna stille inn med alle oss tre nærmeste rundt seg, med hodet i en skål med tørka vom...

Veldig stille og rolig og uten tegn til uro.

Og sånn blir det den dagen neste hund skal avlives, forutsatt at det ikke er omstendigheter som tilsier noe annet, feks akutte skader osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi, som samfunn, har vel på en måte akseptert USA's holdning til dødsstraff (som fremdeles praktiseres i endel stater). Her praktiseres det med medisinell avliving, etter å ha prøvd (og sikkert feilet) med elektrisitet, henging, skyting - og sikkert endel andre fryktelige metoder.

Men "samfunnet" har jo kommet fram til at det mest humane er likevel å søve ned vedkommende og så gi medikament som stopper livet.

Det samme på disse selvmordsklinikkene i Sveits (?) - alternativene er ikke halshugging, skyting, henging osv. her heller. Fremdeles en lege som administrerer dette, og det gjøres "pent og pyntelig" med medisiner.

Og såklart "dødshjelpen" som også skjer her til lands - økning av f.eks. morfinmengde... (Ja, det er omstridt, og sikkert politisk ukorrekt, men, men)

Jeg mistenker at aktiv dødshjelpdebatten raskt ville stoppe dersom alternativet var skyting, liksom.. Ergo har "vi" akseptert sprøyte/overdoser som en human og sosialt akseptert måte å ta livet av hverandre på - ergo også dyrene våre.

Jeg er ikke den minste tvil om at jeg kommer til å avlive neste hund hos en veterinær (unntak: ekstrem ulykke e.l.). Men selvsagt vil en korrekt utført "skyting i skogen" være utrolig raskt og ubemerket måte å gjøre det på, sett fra hundens synspunkt. Den risikoen er jeg dog ikke det minste interessert av å ta.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Susanne:

Det er en ting vi ikke må glemme og det er at ingen av oss kan si noe om hvilken metode som er mest "behagelig" - for når man har vært gjennom det så kommer man ikke tilbake og forteller om det!

Man gir muskellammende medikament både til folk og til dyr før man gir det som dreper, det eneste dette egentlig gjør er å hindre kramper og flapping med lemmer i det døden faktisk inntreffer. Neppe for å skåne den som dør, men for dem som ser på. Likevel hender det at både folk og dyr som er dopa ut av denne verden "våkner" og uler, skriker eller hiver etter pusten.. DET skjer ikke ved et velplassert skudd, da er det bråslutt.

Ergo vil jeg være forsiktig med å si at noe er "greit" og noe "ugreit". Uansett hvordan det gjøres, så avslutter man et liv, og det er ikke vakkert eller hyggelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med en god skytter, et nydelig stykke sporslutt e.l har jeg ingen motforestillinger mot at folk velger å gjøre det i skogen. Tror bikkjene ville foretrekke det sånn. Juhu, lykkelig! bang - borte.

Jeg har valgt dyrlege på mine, selv med han som hadde dyrlegeskrekk og fikk panikk, men det har vært mest av praktiske årsaker.

Jeg kjenner ingen skytter jeg stoler så mye på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge det foregår humant, så har jeg ikke problem med at en hund blir skutt.

Men nå er jeg vant til at man bolter hester fremfor å avlive med sprøyte, så det er ikke fremmed for meg å bruke den metoden.

Det som er "fint" med å gjøre det hos en veterinær, er at man ikke trenger å være til stede når hunden dør.

Der kan man bli til hunden sovner av den første sprøyten, og så gå før den avlives.

Om hunden skal skytes, så ville jeg som eier følt meg forpliktet til å være med, slik at hunden ikke ble sendt med en fremmed (siden ingen av oss er skyttere). Eller, jeg hadde ikke dratt med hunden, jeg hadde sendt min mann.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle mine dyr har blitt avlivd hos dyrlegen, men når jeg tok forrige hunden så var jeg der kun til hun sovna av første sprøyta. Hadde hatt en litt ubehagelig opplevelse når ene marsvinet blei avlivd og en begynte å lage lyder når "dødssprøyta" blei satt.

Men hadde jeg hatt en skytter som jeg stoler 100% på så kunne jeg like gjerne la dem bli skutt i skogen. Det er der dem trives, ikke på et dyrlegekontor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg har avlivet alt for mange unge hunder, små nyfødte valper, eldre hunder, katter og rotter. Alle har blitt tatt på veterinærkontoret med meg til stede til siste slutt. Det skjer ikke lengre, fra nå av må veterinæren komme hjem til oss og gjøre det hjemme.

I teorien så er det sikkert like humant å bli skutt, men jeg vil nok aldri velge den metoden for mine smådyr. På hest og sau syns jeg nok at boltepistol vil være å foretrekke, tror jeg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klarer ikke tanken på at noen av mine kjære hunder skal bli skutt :(

Elias ble avlivet inne hos veterinæren. Han hadde allerede vært neddopet da han ble røntget for å se om han hadde kreft, noe han hadde.

Så når vi kom for å hente han, lå han inne på veterinærens kontor med teppe over seg og med kanylen i armen. Han var våken, så vi fikk tatt farvel med han. Jeg har bilde av han og samboeren min som ligger på gulvet og tar farvel med hverandre. På bilde gir Elias sambo ett siste suss. Han fikk sprøyta i kanylen slik at han ikke trengte å få noe sprøytestikk engang. Jeg orket ikke å være der når han sovnet inn, så jeg gikk ut og gråt som en gal i bilen før jeg gikk inn igjen og tok ett siste farvel med han når han allerede var borte..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå begynner tiden å nærme seg for gamlefaren vår - huff, får vondt med en gang jeg nevner det - og det flotteste hadde vært å skyte han mens han har los på en elg i skogen. Det er elgjakta den hunden lever for. Den lyden han lagde i fjor de dagene vi valgte å la han hvile, var sorgfulle. Han gråt (lange ul) fra gubben dro i 7-tida om morgenen, til gubben kom tilbake om kvelden. De lydene har han aldri lagd før.

Men vi kommer aldri til å gjøre det, vi greier ikke å skyte vår egen hund, så det blir dyrlegen. Men syns ideen om at han skal gjøre det han elsker mest her i verden når han dør, er fin.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Susanne:

Det er en ting vi ikke må glemme og det er at ingen av oss kan si noe om hvilken metode som er mest "behagelig" - for når man har vært gjennom det så kommer man ikke tilbake og forteller om det!

Man gir muskellammende medikament både til folk og til dyr før man gir det som dreper, det eneste dette egentlig gjør er å hindre kramper og flapping med lemmer i det døden faktisk inntreffer. Neppe for å skåne den som dør, men for dem som ser på. Likevel hender det at både folk og dyr som er dopa ut av denne verden "våkner" og uler, skriker eller hiver etter pusten.. DET skjer ikke ved et velplassert skudd, da er det bråslutt.

Ergo vil jeg være forsiktig med å si at noe er "greit" og noe "ugreit". Uansett hvordan det gjøres, så avslutter man et liv, og det er ikke vakkert eller hyggelig.

Jeg har ikke sagt eller ment at det verken er greit eller behagelig på noen måte. Men jeg sa at det var humant og udramatisk, sosialt akseptert og derfor ansett som human avliving.

Men at skyting er "utrolig raskt og ubemerket måte å gjøre det på, sett fra hundens synspunkt" tror jeg de fleste vil være enige i. Selvsagt under forutsetning at man treffer riktig med første skuddet.

Å begynne å debattere hva som evt. skjer etter døden er i alle fall helt poengløst. Når hjertet stopper å slå, eller halve hodet er skutt bort vil jeg anta at verken dyr eller mennesker verken kjenner eller føler noe som helst.

At det har skjedd dramatiske og meget ubehagelige ting i forbindelse med avliving hos veterinær er helt klart riktig. Men i forhold til hvor mange hunder som må skytes mer enn en gang, antar jeg at det er en liten prosent i alle fall.

Jeg (dvs. veterinæren) avlivet sist gang mitt 10'ende dyr, og heldigvis har de aller fleste vært helt etter "læreboka". Katten var værst, da det tok så lang tid...

Men det er på ingen måte hyggelig, behagelig eller greit. Det er fryktelig trist hver gang. Men samtidig er det jo aldri noen tvil om at man har gjort rett avgjørelse når det vel er gjort. Og man blir egentlig litt trist bare å snakke om det...

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mente ikke å si at du hadde sagt det. Men du fikk det til å høres ut som om det var så mye mer humant og at det er årsaken til at det blir brukt, og det er en sannhet med modifikasjoner.

Nei, når hjernen er blåst bort er det ikke lenger så mye å lure på, men så lenge hjernen er i live så kan den "våkne" (merk hermetegnene) og gjøre et siste forsøk på liv. Hvorvidt det registreres bevisst eller ikke vet man jo ikke, men om så er, så er det nok ikke noe hyggelig. Og det er definitivt ikke noe hyggelig å bevitne, ergo har vi medikamenter som maskerer det.

Jeg mener ikke med dette å si at det er inhumant å avlive ved injeksjoner, bare å påpeke at det har sine ulemper, det også.

Ja, det er fryktelig trist og det er vondt å bare tenke på og skrive om, uansett hvilken metode som benyttes er det grusomt å måtte gjøre det eller være den som tar beslutningen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første hund hadde en fantastisk veterinær som kom ut i skogen sammen med oss. Det var veldig viktig for meg at hun slapp å være redd og at det hele ble som å sovne etter en fantastisk dag. Hunden fikk den beste avslutning hun kunne få. (Herregud, det er seks år siden og jeg begynner fortsatt å gråte når jeg tenker på den dagen...)

Alle de andre har blitt tatt hos veterinæren.

Om ikke det var slik at min far også blir glad i hundene mine så kunne han fått skyte dem, om det var noen som var redd for veterinær f.eks. Pappa er jeger og har stor respekt for dyret han skyter, jeg er ikke i tvil om at han ikke hadde dratt i avtrekkeren uten at han hadde truffet riktig. Jeg har ingen etiske innvendinger rundt skyting som avlivningsmetode. Så lenge det gjøres riktig selvsagt, men det gjelder jo alle metoder.

Jeg ønsker ikke å avlive hjemme hos meg, det blir for nært for meg. Det må være en plass jeg kan distansere meg til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kommer til å avlive hos veterinær uten tvil.. Hadde aldri stolt nok på at en skytter hadde klart arbeidet smertefritt.. Og jeg hadde ikke kunne levd med meg hvis det ble bomog høre hunden hyle og være vettskremt *grøss*. Da foretrekker jeg heller naturlige rykning/lyder osv av avlivningssprøyte..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og jeg hadde ikke kunne levd med meg hvis det ble bomog høre hunden hyle og være vettskremt *grøss*. Da foretrekker jeg heller naturlige rykning/lyder osv av avlivningssprøyte..

Du garanterer ikke for noe av det ovenstående ved å avlive hos veterinæren. Det er ikke sikkert oddsene er noe bedre i det hele tatt. Personlig preferanse er noe helt annet selvsagt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du garanterer ikke for noe av det ovenstående ved å avlive hos veterinæren. Det er ikke sikkert oddsene er noe bedre i det hele tatt. Personlig preferanse er noe helt annet selvsagt.

Jeg tror ikke hunden kommer til å hyle og være vettskremt av å få en sovesprøyte før den blir avlivet.. Alle avlivingene jeg har vært med på har gått veldig bra, så jeg tror ikke det er så ofte at det går galt på den måten. Isåfall hadde jeg foretrukket litt stress på klinikken enn panikk i skogen, hvis det skulle gå galt..

Og jeg tror mange misforstår det som skjer i det hunden dør som blant annet uling, pusting, rykninger og bevegelse osv. Det er en naturlig prosess kroppen roetar seg før livet ebber ut.. Jeg har sett det også, men fått forklart hvorfor det skjer, så det har ikke vært noe ille.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke hunden kommer til å hyle og være vettskremt av å få en sovesprøyte før den blir avlivet.. Alle avlivingene jeg har vært med på har gått veldig bra, så jeg tror ikke det er så ofte at det går galt på den måten. Isåfall hadde jeg foretrukket litt stress på klinikken enn panikk i skogen, hvis det skulle gå galt..

Og jeg tror mange misforstår det som skjer i det hunden dør som blant annet uling, pusting, rykninger og bevegelse osv. Det er en naturlig prosess kroppen roetar seg før livet ebber ut.. Jeg har sett det også, men fått forklart hvorfor det skjer, så det har ikke vært noe ille.

Såvidt jeg vet, er det vel en overdose Kalium man tilfører hunden?? Dette gir da en massiv hjertekrampe/-infarkt og hjertet stopper...

Jeg har sett hunder bli avlivet av dette, uten å bli dopet på forhånd, og det virker hverken smertefritt eller pent...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...