Selvmord- greit eller feigt?

[KarpeSkrotum]

Nå har vi hverken aktiv dødshjelp eller assistert selvmord i Norge (enda, jeg håper det kommer), så da er selvmord eneste løsning. Vedkommende har kanskje en del månder igjen å leve i sterke smerter og mot 100% invaliditet. Hvem er egosistene da egentlig? Den som velger å avlslutte livet, eller de som mener man skal leve for en hver pris?

Enig med du!

[simira]

En bekjent som er tidvis suicidal, prøvde å få seg lagt inn et sted i sine verste perioder, og fikk svar at det var 2 mnds ventetid på å få plass.

Det var nok en av de heldige. Jeg fikk telefon noen måneder senere med tilbud om å ta ekstravakter på avdelingen. (da var jeg heldigvis frisk nok, ikke takket være dem, til å ta det med humør)

Av og til er det fysisk sykdom som er årsaken til at en person begår selvmord. Nå har vi hverken aktiv dødshjelp eller assistert selvmord i Norge (enda, jeg håper det kommer), så da er selvmord eneste løsning. Vedkommende har kanskje en del månder igjen å leve i sterke smerter og mot 100% invaliditet. Hvem er egosistene da egentlig? Den som velger å avlslutte livet, eller de som mener man skal leve for en hver pris?

Min mor er hjelpepleier. Jeg tror veldig, veldig få som jobber eller har jobbet på eldre- og sykehjem er motstandere av aktiv dødshjelp. Hvis jeg får alzheimers i tidlig alder (farmor hadde det) reiser jeg sporenstreks til Sveits og gjør det som må til for å få en sprøyte. Enkelte ting er bare best for alle å få slippe, både pasient og pårørende.

[Enits]

Oii dette var et tema jeg nok kunne skrevet sidevis om.

Jeg er selv en av de som ofte tenker på selvmord. Har tilogmed prøvd ved noen anledninger for noen år siden, men har ikke klart å gjennomføre det fordi jeg er feig.

Selvmord handler ikke om personene man etterlater. Selvmord handler om seg selv, og det faktum at man faktisk ikke klarer å leve i de smertene man opplever lengre. Noen sier det er egoistisk å ta selvmord, jeg sier det er egoistisk av mennesker å tenke slik, hvorfor skal en person som allerede har så mye smerte, måtte leve i det for å spare de etterlatte for sorgen?

Jeg selv mener helt og holdent at alle rundt meg faktisk ville fått det bedre uten meg. Dette være foreldre, søsken, og tilogmed min datter. Problemet mitt, om man kan si det sånn, er at jeg bryr meg for mye om hva andre føler og tenker, og tenker derfor ikke på meg selv. Og lever da i smertene for alle andre.

Selvmord kan i noen sammenhenger være en feig utvei. Da tenker jeg iforhold til unge mennesker som faktisk ikke har gitt det en sjans å prøve å fikse det som er vondt, prøve å få hjelp, og lære seg å legge ting bak seg og leve med det. Feig, men fortsatt krever det mye mot for å gjennomføre det. egentlig en ganske selvmotsigende handling.

Men for en person som har jobbet og slitt og sloss i årevis for å få det bedre, som bare får det verre, eller står på stedet hvil, er ikke feig. Da unner jeg faktisk vedkommende å få fred, selv hvor vondt det gjør for oss som står igjen.

Blir litt som å sammenligne oss med hunder for eksempel: Har man en hund som lider, så avliver man hunden. Det blir litt det samme med mennesker synes jeg. Hvorfor skal vi lide i åresvis for andres beste? Hva med vårt eget beste?

Men jeg er enig i det mange sier: man skal ikke ødelegge andres liv fordi man vil avslutte sitt eget, altså å kjøre ut foran en lastebil og lignende. Man får gjøre det som kreves av seg selv uten andre ofre i samme slengen.

[Tore]

på to år har to i nærmeste slekt tatt selvmord, begge hadde flere barn, og onkel hadde også barnebarn...

Etter å ha mistet familie i selvmord, synes jeg en sykepleier i familien satte det hele i perspektiv: den som tar selvmord er så syk at h*n dør av det.

Det er en fin måte å si det på ja..

Begge var friske i hodet, med på bursdager og aktive, osv..

Men begge to hadde også (forskellige) sykdommer som senket livskvaliteten dramatisk, det vistes ikke utenpå, noe som gjør det veldig vanskelig å forstå...

Det er ikke feigt, det er heller ikke egoistisk..

Alle mulige løsninger er prøvd av medisiner og behandling, å ingenting hjelper, da kommer man nok inn på slike tanker... Å når man tar valget, selv med både barn, barnebarn, gift, mor, slekt, hus, bil, fin økonomi og mange venner, da har man ikke hatt det det godt..

Det er hardest for min farmor, som nå har begravet to av sine barn..

Men, de slipper å lide mer, de har tatt valget selv... Det er en mager trøst, å alle hadde selvfølgelig (kanksje det er den egoistiske siden? ) sett at disse elskede personene fortsatt hadde vært med oss...

Så disse to var "velloverveide planlage valg"..

Jeg vet om noen som har tatt selvmord samme kveld som dama slo opp, det er nok ikke like "velloverveid", men desto mer tragisk...

Edit: Enits sier det slik jeg mente å si det, jeg er ikke flink til å si det jeg mener å si... (sant miriam )

[Benedicte]

Det umulig for meg å sette meg inn i en selvmordskandidat sin situasjon, men jeg kan allikevel overhodet ikke forstå hvordan det skulle vært feigt. Et menneske som står meg utrolig nært har vurdert dette - og det eneste denne personen tenkte på da var at vi som stod nært ville få det bedre uten en depressiv person rundt seg. Og denne personen er ikke feig - det kunne jeg aldri, aldri ha tenkt engang. Jeg hadde heller tatt en titt på meg selv og sett hva jeg kunne ha gjort bedre i denne perioden.

[MiO]

Hvis jeg får alzheimers i tidlig alder (farmor hadde det) reiser jeg sporenstreks til Sveits og gjør det som må til for å få en sprøyte.

Dersom du får Alzheimers, tror jeg ikke du husker hva du egentlig skulle i Sveits

Litt galgenhumor.

Blir vrient å få det til når man har blitt rammet.

[Malamuten]

For noen er det kanskje eneste utvei(vertfall kan de føle det slik), men den er nok alt annet enn enkel.. Dere som synes det er feik og enkelt, tror dere ikke de som er i denne situasjonen har dårlig samvittighet for de som blir etterlatt? Selv om jeg ikke har tatt selvmord eller gjort forsøk på det så har jeg vært så nære at jeg nok vet alt om det, eller vertfall hvordan jeg hadde det, og det var alt annet enn enkelt. Det er nok det verste jeg har vært med på på alle mulige måter.

Man befinner seg i en situasjon hvor man føler seg så uendelig alene, uansett hvor mange venner man har og hvor omtenksom familien er. Man har det så ****** at man får fysisk vondt av og gå videre med livet, man vet ikke hvor man skal begynne og ser ingen løsning. Man er et vrak rett og slett. Det i seg selv er ille nok, men det som var værst av alt var faktisk tanken på de som blir etterlatt, enten det er foreldre, søsken, besteforeldre eller venner. Også skal man sitte og ha dårlig samvittighet for det i tillegg, for det får man bare man tenker den tanken.

Jeg tror ikke det er mulig for en som ikke har vært der og forstå hvordan det faktisk er, for og si at det er ****** er vel egentlig en grov underdrivelse. Det er ubeskrivelig..

Så kan man jo komme med alle mulige slags argumenter om hjelp og behandlingstilbud osv, men det er ikke alltid så enkelt heller. Krisetelefoner hvor man ikke kommer igjennom, leger på legevakta som ikke tar deg seriøst, men heller velger og tro(og gjerne si det) at man er ute etter oppmerksomhet og sender deg hjem igjen etter og ha ydmyket en så fullstendig nedbrutt person ytterligere. Så har man jo selvfølgelig også det psykiske perspektivet som, uansett hvor ulogisk det virker, er fullstendig reelt for den det gjelder..

Jeg vet jeg ville syntes det hadde vært helt forferdelig om noen i min nermeste krets skulle tatt selvmord, og det ville nok vært utrolig vanskelig og takle, men og kalle det feigt eller egoistisk, nei, det ville jeg ikke..

Edit: Må nesten legge til at det som har berget meg oppigjennom er nettopp min samvittighet og omtanke for andre rundt meg, MEN det går på bekostning av meg. Jeg har i mange mange år slitt veldig, så mye at jeg ikke vil kalle det et liv, men et smertehelvette uten like, så vondt at det ikke er verdt det, men jeg er FEIG, og får da bare leve med det. Jeg har stort sett kommet meg bort fra selvmordsbiten, men bra det har jeg det ikke. Man går på repeat, man lever fra dag til dag, jeg er så utslitt psykisk nå at jeg har ett utall fysiske plager og alt dette tærer på, gradvis blir det værre og hva skjer til slutt? Mest sannsynlig havner jeg tilbake på start, og da mest sannsynlig i en enda værre situasjon enn sist. Jeg er livredd for og bekke over den grensa, og vær dag kjenner jeg at jeg tar 3 skritt i feil retning. Den 'positive' forskjellen på nå og før er jo at jeg vet hva jeg skal gjøre om jeg havner der, men samtidig hvis det ikke hjelper, hva er vitsen? Psykiske plager kan sitte i lenge, noen tilfeller livet ut, og etter min mening er det verste sort plager. Jeg synes ikke at jeg har et bra liv, jeg ville vell ikke si at jeg har et liv i det hele tatt, men jeg håper og tror at det skal finnes en utvei, og det må jeg bare fortsette med så får vi håpe at den utveien kommer før det er for sent.. Dette er ikke et liv jeg ville unnet noe, noen gang!

Takk gud for at vi har hunder Mine to krapyler er vertfall et stort lyspunkt i dagene mine!

[Gjest]

Jeg har også opplevd det i familien, og nei det er ikke engang alltid et bevisst valg, det kan 'svartne for en' i et angstanfall eller lignende og har dermed ikke noe med at man tar et valg og tenker over hvordan det påvirker andre. Vårt familiemedlem var et utrolig omsorgsfullt menneske og ville aldri tatt et bevisst valg om å gjøre det på den måten.

Som Raksha skrev; depresjon er en sykdom med til tider dødelig utfall.

[Malamuten]

Jeg har også mistet nære i selvmord. Den ene er jeg nå kommet såpass langt at jeg klarer å tenke at det er bra vedkommende har fått fred. Men det har tatt mange mange år. Tanker om feighet, tanker om skyld, tanker om "hva om" "om bare" "hvorfor sa jeg det" "hvorfor gjorde jeg ikke sånn" osv. tar det mange år å komme over, noen klarer det aldri. For min del hjalp det ikke å bli fortalt hvor feigt selvmord er. Det hjalp med å få beskjed om at depresjon er en sykdom med til tider dødelig utfall.

Som Emilie sier, det er ikke feigt det er bare trist, alltid. Og som Kaja sier; det er ikke alle man kan redde. Og jeg har vel begynt å tenke at de som har et så sterkt ønske om å slippe livet så er det kanskje bra at de lykkes til slutt.

Selvmord er trist, vondt, tragisk.. Men feigt? Nei. Men jeg får spader av at folk sier at det "kreves mot" også. Det er ikke modig eller tøft gjort, det er ikke friske mennesker som gjør det, det er mennesker som er presset langt over minst en grense og faktisk ikke syns de har noe annet valg.

Dette er jo en av de største grunnene til at selvmord er så ille for de som blir igjen. Men, for hva det er verdt(til deg og andre) så er det psyke folk, og mange er i tilegg veldig gode 'skuespillere' om man kan kalle det det. Man vil ikke belaste andre, og da er det ofte vanskelig for andre rundt og fange opp situasjonen. Jeg vet at mamma nok ikke tar meg helt seriøst, selv om jeg har snakket med henne om det, og grunnen til det er nok at det ser stort sett ut som jeg har det bra, fordi jeg vill ikke bekymre henne eller belaste henne med dette. Flere av vennene mine vet det, spesielt hvordan det har vært, men hadde det sjedd noe i nermeste framtid ville nok samtlige allikevell ha syntes at det kom som lyn fra klar himmel. Jeg ville garantert selv ha fått skyldsfølelse så det holdt i en slik situasjon, men ofte er det lite man kan gjøre,siden man ofte ikke er klar over alvoret i situsjonen og i enkelte tilfeller kanskje ikke klar over problemet i det hele tatt. På jobb er jeg kjent som den sprudlende, den som alltid er glad, positiv og full av energi, noe som selvfølgelig ikke er meg i det hele tatt, vertfall ikke nå lengre..

[Meg]

Til Kaja T & C. Om det var mitt innlegg du siktet til, så håper jeg du så hva som stod bak /. Det er ikke alltid dem rundt rekker/KAN gjøre noe.

[Enits]

Takk malamuten, for at du ordlegger deg så godt. Skulle tro du beskriver meg på mange områder.

Dessverre er det lite informasjon ute i forhold til hvordan å takle når noen i nær omkrets sliter, og hvordan å gjøre ting enklere istedet for verre. Jeg har selv fått slengt i tryne av nærmeste familie at jeg er så egoistisk fordi jeg svarer ærlig når de spør hvordan jeg har det, og at ikke jeg skjønner at de blir lei seg og fortvilet. Så jeg har sluttet å si hvordan jeg har det. De tror jeg har det så bra. Men den dagen alt skjærer seg fullstendig, om dagen kommer, så vil de stå igjen som store spørsmålstegn.

Kjenner også til skuespillerbiten, jeg er også den mest sosiale positive sprudlende jenta når jeg er med andre.. Men det er ikke egentlig meg, det er kun en fasade, et skuespill. For jeg vil ikke påføre de smerten jeg lever med daglig.

Ja til bedre opplæring av helsevesen, og ja til mer fokus på denne problematikken i skole og opplæring!

[mara]

Greit, feigt eller egoistisk!? Ingen av delene. Det er en desperat handling. Når man virkelig ikke ser annen utvei i eget ******* enn å ta sitt eget liv, så er det ikke noe annet enn trist og tragisk. At man tillater seg å kalle suicidale for egoistiske er i bestre fall...vel, egoistisk.

[Tonje]

For min del så må folk få ta selvmord hvis de vil. Men jeg synes dog det er en feig vei å gå hvis man ikke snakker med noen om det som plager dem først. Det må være helt forferdelig å finne en person man har lyst til å hjelpe, hengt eller skutt seg selv osv. DET synes jeg nesten er værre enn selve selvmordet.

HVis de tar selvmord så bør det ikke gå utover andre i selve selvmordsforsøket, slik som Trym sier.. Det er forferdelig å utsette ANDRE helt uskyldige mennesker. Det synes jeg bare er dårlig gjort.

Noen smerter/sorger er så store og omfattende at man ikke greier/kan/vil dele dem med noen og det synes jeg det blir helt feil å se på som feigt.

Henger meg på dere andre, det er bare trist og tragisk når noen begår selvmord.

[Guest 2ne]

Merkelig at noen syns det er egoistisk å begå selvmord fordi det går ut over de etterlatte. Er det ikke egoistisk av de etterlatte å mene at folk skal holde seg i live - gjerne et bedritent liv hvor man ikke ser løsninga eller poenget med hele greia - bare fordi at de etterlatte ikke skal bli lei seg?

Å ha barn er forøvrig ikke en lykkepille, man får det ikke bedre med seg selv bare fordi at man har avkom - snarere tvert i mot, for noen så er det at man ikke kan være den perfekte forelder en ekstra byrde, og da hjelper det fint lite at barn egentlig ikke ønsker seg perfekte foreldre, gjør det vel?

Sorry, jeg syns det er ironisk jeg, vi hundefolk er jo stort sett veldig opptatt av livskvaliteten til våre firbeinte, at de skal få slippe når nok er nok, mens forståelsen for at folk også kan ha det bedre som død, er forholdsvis ikke-eksisterende.

[Emilie]

Det var fine ord Emilie. Jeg kjenner "bare" en som tok livet av seg, men det er jo i grunnen nok. Jeg tenker på den måten du sa det om han jeg kjente og det er bare usigelig trist.

Noen mennesker får en så dårlig start på livet eller det skjer ting med dem som de ikke klarer å komme seg etter.

Det er vondt å være den som sitter igjen med masse spørsmål, men det er vel uansett usammenlignbart med hvordan personen som valgte å dø hadde det.

Takk Ja, det er usigelig trist.

Det er lett for oss "andre" å kalle selvmord for feigt, men faktum er det at det krever svært mye mot for å gjennomføre det. Jeg er av den oppfatning at mange av dem som forsøker å begå selvmord, slett ikke egentlig ønsker å dø. Veldig mange blir reddet i siste liten fordi de er åpne om sin "sykdom" og fordi de hele tiden gir ut signaler direkte som indirekte, slik at folk rundt dem får avverget det hele. Men av og til går det galt. Noen kan f eks ta en overdose i overbevisning om at noen vil finne dem, og så blir de likevel ikke funnet før det er for sent. Det er mange av dem også.

Men - de som virkelig ikke ønsker å leve, uansett årsak, de klarer å gjennomføre et selvmord, og da skjer det nok helst uten NOEN som helst form for advarsel. Uheldigvis og heldigvis, for sånn som mange sier, det er egoistisk av OSS å forvente at folk skal holde seg i live kun for å tilfredsstille omgivelsene sine. Klarer man ikke å leve for seg selv (som de fleste bør klare å gjøre for å ha et godt liv), kan man ikke da i det minste dø for seg selv?

Selvmord er blitt et samfunnsproblem tør jeg påstå, og vitner om at et eller annet er riv ruskende galt her i samfunnet. Blant de levende organismene er det vel kun mennsker som i all hovedsak, bevisst begår selvmord, så hvor i systemet er det det går galt vil jeg vite? Den pskykiatriske omsorgen i Norge er i mange kommuner en forbanna stor vits... Barnevernet svikter også flere steder vet jeg, og NAV som håndterer mange psykisk syke, er heller ikke med på å gjøre livet til dem som sliter lettere alltid.

[Lotta]

Merkelig at noen syns det er egoistisk å begå selvmord fordi det går ut over de etterlatte. Er det ikke egoistisk av de etterlatte å mene at folk skal holde seg i live - gjerne et bedritent liv hvor man ikke ser løsninga eller poenget med hele greia - bare fordi at de etterlatte ikke skal bli lei seg?

Jeg har tidligere ment at det er enhvers soleklare rett til å velge om man vil leve eller dø - ingen spør oss om vi vil inn i denne verden, og da å man få velge om man vil slippe å være her, ihvertfall. Etterhvert har synet mitt endret seg endel, både fordi jeg ser på nært hold den lidelsen pårørende til selvmordsofre kan gå igjennom, i tiår etter dødsfallet, men også fordi at jeg mener at folk som har valgt å sette barn til verden er forplikta til å gjøre hva de kan for å være der for ungene sine så lenge det behøves - og det vil ihvertfall si, til ungene er voksne.

Livet kan være et *******, å leve kan være en sann pine, og ingen har det alltid enkelt hele tiden - dessverre blir noen så psykisk syke, så langt nede, så lenge og så ofte at smerten blir overveldende, det kan man lese skremmende eksempler på i denne tråden også. Dessverre. Men av det jeg har opplevd, så handler ikke "kravet" om at dem man er glad i skal fortsette å leve, om at de pårørende ikke skal "bli lei seg" om de dør, det handler om den enorme skyldfølelsen, bebreidelsene, den gnagende angeren, spørsmålene som aldri slipper taket om "hvorfor", "hva kunne jeg gjort for å hjelpe", "hvorfor sa h*n ingenting", "hvor var tegnene", etc, etc, etc.

Døden er den ultimate, uungåelige atskillelsen og det store, endelige punktumet - man får ingen "second chance" til å ordne opp, til å hjelpe, til å vise hvor høyt man elsker noen, til å feire bursdag eller jul sammen igjen. Man får aldri høre stemmen til den som er borte, man får aldri diskutert mer, ledd sammen, kranglet eller kysse. Som flere har sagt her, de pårørende vil ofte bare sitte igjen med en uendelige rekke spørsmål, og ingen mulighet til å få lindring gjennom svar. Med døden er det finito - og det er den som sitter igjen etterpå som skal leve med det - den som har tatt sitt eget liv er fri for smerte.

[Guest 2ne]

Du kan vinkle det hvordan du vil, Lotta, å mene at de som begår selvmord er egoistiske er uansett egoistisk. Ja, det er vondt for de som sitter igjen, men hva tror man at vedkommende som valgte å bryte alle bånd og ikke leve mer følte da?

Og nei, i tilfelle noen lurer, jeg er ikke suicidal. Jeg forstår bare at noen gir opp å leve noen ganger. Når livet stadig er bedritent, når man gang på gang sier at "nå kan det ikke bli verre", bare for å oppleve at det kan det faktisk, og det virker som at man ikke kan gjøre noenting for at ting skal bli bedre, så kan jeg skjønne at folk gir opp. Det er ikke egoistisk, det er bare tragisk.

[Malamuten]

Takk malamuten, for at du ordlegger deg så godt. Skulle tro du beskriver meg på mange områder.

Dessverre er det lite informasjon ute i forhold til hvordan å takle når noen i nær omkrets sliter, og hvordan å gjøre ting enklere istedet for verre. Jeg har selv fått slengt i tryne av nærmeste familie at jeg er så egoistisk fordi jeg svarer ærlig når de spør hvordan jeg har det, og at ikke jeg skjønner at de blir lei seg og fortvilet. Så jeg har sluttet å si hvordan jeg har det. De tror jeg har det så bra. Men den dagen alt skjærer seg fullstendig, om dagen kommer, så vil de stå igjen som store spørsmålstegn.

Kjenner også til skuespillerbiten, jeg er også den mest sosiale positive sprudlende jenta når jeg er med andre.. Men det er ikke egentlig meg, det er kun en fasade, et skuespill. For jeg vil ikke påføre de smerten jeg lever med daglig.

Ja til bedre opplæring av helsevesen, og ja til mer fokus på denne problematikken i skole og opplæring!

Ja, det er alt for lite informasjon ute om hvordan pårørende kan takle slike ting, men desverre så tror jeg at det er vanskelig og ha noe fasit svar på det. Desverre så er det i mange tilfeller vanskelig og vite og i noen tilfeller umulig, nettopp fordi man får ingen tydelige tegn på at det er noe galt. Og akkurat den biten er det nok vanskelig og gjøre noe med, nettopp fordi vedkommende er syk og kommer ikke til og tenke rasjonelt..

Jeg holder, dessverre, en del avstand til familien min, ikke fordi jeg ikke vil treffe dem, men fordi jeg som regel ikke orker, fordi jeg har mer enn nok med meg selv. Fordi jeg er sliten av alt og helst vil være for meg selv, fordi når jeg er ferdig på jobb er jeg utslitt og vil såve, fordi de stiller spørsmål og setter krav som jeg ikke makter og ta stilling til. Og det synes de er egoistisk. Noen ganger får jeg nok, fordi jeg orker ikke og gå rundt med dårlig samvittighet for at jeg ikke har det bra og må blåse utav meg det, så husker de det en liten stund også er det tilbake til det 'normale' igjen etterhvert..

Men det jeg mener kunne vært gjort som ivertfall kunne reddet en del av de som sliter er mer fokus på psykisk helse og selvfølgelig et bedre tilbud. Er man suicidal kan man ikke vente i flere mnd på hjelp. Noen kan ikke vente i det hele tatt, og det er uholdbart at noen som har det så vanskelig ikke skal få hjelp..

Som jeg nevnte i det forrige innlegget har jeg ved en annledning kjørt meg selv på legevakten midt på natten fordi jeg var suicidal og hadde et skikkelig sammenbrudd. jeg snakket med noen på krisetelefonen først og de ba meg kjøre dit, de snakket med meg hele veien ned dit og jeg hadde roet meg litt da jeg kom dit. Jeg fikk inn og snakke med en lege som ganske direkte kunne fortelle meg at han mente jeg bare overdrev og ville ha oppmerksomhet.. For og si det slik så er det siste gangen jeg kommer til og gjøre det, og eneste grunnen til at det ikke endte med at jeg dro hjem og avsluttet alt var fordi jeg hadde fått litt hjelp gjennom telefonen, litt fordi jeg allikevel insisterte på og få snakke med en psykolog og litt fordi jeg til en viss grad hadde lært meg, takle dette før og litt fordi jeg hadde nok selvinnsikt til og se hvilken idiot denne mannen var. Dette mener jeg er så feil som det kan bli. Om man som lege får inn en psykisk syk pasient, eller en som påstår og være det, bør man la tvilen komme vedkommende til gode, og ikke gi uttrykk for det motsatte. Om det betyr at man tar feil i 9 av ti tilfeller er det værdt det. For da har man reddet ett liv.

[Enits]

Helt sant malamuten.. Å møte den type holdninger hos helsepersonell er forkastelig.. Tipper det er mange som ender sitt liv ene og alene pga måten de blir møtt på i helsesystemet.

Selv måtte jeg vente i 10mnd for å komme til psykiateren, og før det måtte jeg altså holde ut i 1,5 år med ny psykolog annenhver mnd.. Og da satt jeg der med et nyfødt barn jeg ikke ville ha..

Tror faktisk jeg ville hatt et bedre forhold til min datter om jeg hadde fått hjelp med en gang, og ikke etter 2 år.. Kanskje jeg faktisk kunne hatt litt omsorg for henne den dag idag.. Ting kunne vært veldig mye mer annerledes enn de er gitt.

Større fokus på psykisk helse i det store og hele, men også at man tar det inn i skolen og har noen timer om det også. Og gjerne at man kanskje får mulighet til å snakke med noen som har vært gjennom det for å høre at hey, det er ikke noe galt med meg, jeg trenger bare litt hjelp..

Og selvfølgelig også flere ildsjeler innen psykiatri, istedet for mennesker som tydelig ikke vil være der og stempler deg som dramaqueen og løgner når du står på randen av ditt eget liv..

[Nirm]

For meg virker det egentlig ut som mer egoistisk å tenke "hva med meg da?" når noen har hatt det så vanskelig at de har valgt å avslutte sitt egentlig liv. Tankegangen må jo være da at andre skal gå igjennom et helv**** og litt til, bare for at man selv ikke skal føle sorg. Og DET er i mine øyne ekstremt egoistisk.

Noen tar selvmord pga sykdom også. Skal vedkommende ligge ett år i sterke smerter og blir 100% invalide, fordi at andre ikke skal følge sorg? For at andre skal få lov til å gi vedkommende en klem til og tilbringe litt mer tid sammen?

Noen ganger handler det også om litt empati trur jeg. At man faktisk klarer å sette seg inn i en situasjon som man selv ikke har vært i. Dersom jeg får muligheten til å velge assistert selvmord eller aktiv dødshjelp ved alvorlig sykdom, kommer jeg til å gjøre det. Det er noe mine nærmeste er informert om, og ingen har faktisk problemer med det overhode.

[Siri]

For meg virker det egentlig ut som mer egoistisk å tenke "hva med meg da?" når noen har hatt det så vanskelig at de har valgt å avslutte sitt egentlig liv. Tankegangen må jo være da at andre skal gå igjennom et helv**** og litt til, bare for at man selv ikke skal føle sorg. Og DET er i mine øyne ekstremt egoistisk.

Noen tar selvmord pga sykdom også. Skal vedkommende ligge ett år i sterke smerter og blir 100% invalide, fordi at andre ikke skal følge sorg? For at andre skal få lov til å gi vedkommende en klem til og tilbringe litt mer tid sammen?

Noen ganger handler det også om litt empati trur jeg. At man faktisk klarer å sette seg inn i en situasjon som man selv ikke har vært i. Dersom jeg får muligheten til å velge assistert selvmord eller aktiv dødshjelp ved alvorlig sykdom, kommer jeg til å gjøre det. Det er noe mine nærmeste er informert om, og ingen har faktisk problemer med det overhode.

Jeg tror egentlig man må se litt på årsaken til at en person vil begå selvmord. Å ta sitt eget liv fordi man er fysisk syk tror jeg faktisk er mer akseptert enn om man tar sitt liv fordi man har psykiske traumer. Folk med MS er ganske tungt representert på selvmordsstatistikken, og det kan jeg godt forstå. Da gjør man et veloverveid valg om å avslutte livet fordi man har fysiske plager man vet man aldri blir kvitt, man vet at sykdommen fører bare en vei: ned i kjelleren (dersom man er hardt rammet).

At noen begår selvmord pga psykiske plager tror jeg er mye vanskeligere å forstå for folk enn at noen tar sitt liv pga at man er lammet og ligger som en intelligent grønnsak og er pleietrengende f eks...

[Nirm]

Jeg tror egentlig man må se litt på årsaken til at en person vil begå selvmord. Å ta sitt eget liv fordi man er fysisk syk tror jeg faktisk er mer akseptert enn om man tar sitt liv fordi man har psykiske traumer. Folk med MS er ganske tungt representert på selvmordsstatistikken, og det kan jeg godt forstå. Da gjør man et veloverveid valg om å avslutte livet fordi man har fysiske plager man vet man aldri blir kvitt, man vet at sykdommen fører bare en vei: ned i kjelleren (dersom man er hardt rammet).

At noen begår selvmord pga psykiske plager tror jeg er mye vanskeligere å forstå for folk enn at noen tar sitt liv pga at man er lammet og ligger som en intelligent grønnsak og er pleietrengende f eks...

Selvfølgelig må man se på årsak. Det spenner jo alt fra å miste jobben sin, bli dumpa, krasje bilen til faren sin og alvorlig fysisk og psykisk sykdom. Det er flere grupper i samfunnet som er ganske høyt representert på statistikken, og da må man jo se på hva man kan gjøre for de. Ikke dømme de nord og ned som feige og egoistiske...

Behandlingstilbud i Norge innenfor psykriatrien er ikke noe å klappe i henda for. Det er mange forhold som er ekstremt kritikkverdige, og tidvis må man være meget frisk og sterk i dette landet for å være syk.

Men for meg er det viktig hva man kan gjøre for at folk får det bedre slik at de ikke ønsker å begå selvmord, og ikke fokuset på at jeg ikke skal bli utsatt for den påkjenningen av at noen jeg kjenner begår et selvmord. Min "tilstand" i en slik sak er ikke fokuset, siden slike ting handler om den som ikke har det så bra for min del. Om du skjønner hva jeg mener... For mange har fokuset "hva med meg og min sorg" når slike ting skjer.

[Emilie]

At noen begår selvmord pga psykiske plager tror jeg er mye vanskeligere å forstå for folk enn at noen tar sitt liv pga at man er lammet og ligger som en intelligent grønnsak og er pleietrengende f eks...

Det er nok helt sant. Psykiske smerter kan være et like stort handikap som fysiske begrensninger. Men det man ikke kan se, det finnes ikke - det utsagnet gjelder i alle fall for veldig mange som ikke er rammet selv.

[Lotta]

Du kan vinkle det hvordan du vil, Lotta, å mene at de som begår selvmord er egoistiske er uansett egoistisk. Ja, det er vondt for de som sitter igjen, men hva tror man at vedkommende som valgte å bryte alle bånd og ikke leve mer følte da?

2ne - jeg har ikke sagt med et eneste ord at det er "egoistisk" å velge å ta sitt eget liv, jeg har forsøkt å sette ord på hvorfor reaksjonene hos dem som sitter igjen er så veldig sterke og vonde.

Men når det er sagt, så kan jeg gjerne tilføye at jeg synes det er ekstremt egoistisk og korttenkt å ikke informere sine nærmeste om at man er suicidal, uansett hvilken unskyldning man har for å la være.

[Malamuten]

2ne - jeg har ikke sagt med et eneste ord at det er "egoistisk" å velge å ta sitt eget liv, jeg har forsøkt å sette ord på hvorfor reaksjonene hos dem som sitter igjen er så veldig sterke og vonde.

Men når det er sagt, så kan jeg gjerne tilføye at jeg synes det er ekstremt egoistisk og korttenkt å ikke informere sine nærmeste om at man er suicidal, uansett hvilken unskyldning man har for å la være.

Det hjelper dessverre ikke hva du synes, det er en grunn til at det er vanskelig og oppdage slike ting og det er fordi vedkommende er syk, veldig syk. Så syk, desverre, at det og tenke rasjonelt ikke er en stor del av dette mennesket lengre.. Om en suicidal person hadde vært klar i hodet, tror du ikke denne personen ville valgt og få hjelp og å leve istedet? Viss dette hadde vært enkelt hadde det ikke vært noe problem skjønner du vel.