Gå til innhold
Hundesonen.no

Ny valp? For tidlig?


elinebj93

Recommended Posts

Hei.

Vi valgte jo å avvlive vår lille Tassen som kun ble 7 mnd og 2 dager ettersom han hadde knekt begge beina . Dette følte jeg ville bli dyremisshandling.

Det er litt over 2 mnd siden vi ga slipp på han, og tenker fortsatt på han, men hva syntes dere, er det for tidlig å skaffe seg en ny hund? Jeg føler meg klar for ny hund, men jeg vil fortsatt ha ny italiensk mynde, men problemet er at jeg blir veldig lei meg når jeg ser andre italienske mynder.

Er det er tegn på at det er for tidlig?

Deres meninger, og uhøfflige innlegg vil bare bli ignorert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan da også bety at du skulle ønske at det var din italiener. Jeg merket hundebehovet etter tre måneder. Valgte en annen rase denne gang da jeg ikke ønsket en situasjon der jeg sammenlignet hundene for mye (selvsagt også endel andre praktiske årsaker men følelsene betydde mye). Hvorvidt det er for tidlig for deg kan bare du svare på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, det er opp til deg om hva du mener er for tidlig og ikke. Jeg har gått en liten måned eller to etter tapt hund selv tidligere, og jeg så ikke den "gamle hunden" i noen av de. Så lenge du ikke tenker at du får samme hunden igjen, så skal det ikke være noe galt med det. Noe annet ville vært urettferdig for valpen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, det er opp til deg om hva du mener er for tidlig og ikke. Jeg har gått en liten måned eller to etter tapt hund selv tidligere, og jeg så ikke den "gamle hunden" i noen av de. Så lenge du ikke tenker at du får samme hunden igjen, så skal det ikke være noe galt med det. Noe annet ville vært urettferdig for valpen.

Enig :) Jeg hadde aldri klart meg tre mnd uten hund. Om du føler du er klar for en ny hund så er det som er viktigst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hentet ny valp knapt 2 mnd'r etter at jeg måtte avlive min forge, kunne jeg hentet før hadde jeg gjort det. Jeg hadde noen ukers forvarsel på at det kom til å ende med avlivning, så kanskje jeg fikk forberett meg noe, men alt i alt så har det ikke vært mange gangene at jeg har tenkt at det var for tidlig, som ida skrev; savnet og sorgen blekner litt når du får en valp å bruke kreftene på :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, ja jeg merket det selv når jeg passet en pomeranien, men jeg føler det på en måte blir stygt gjort av meg.. føler jeg svikter tassen. Men hvorfor jeg føler det, vet jeg ikke.

Vi føler veldig mye skyld i at han er der han er i dag, ettersom han knakk beinet første gang med meg, og det andre beinet med samboeren min . Jeg trodde aldri dette skulle skje, men vi er begge sinte på oss selv . Han ble jo bare nesten 7 mnd. Han fikk jo ikke oppleve noe :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ganske vanlig for oss mennesker og føle skyld i slike situasjoner, selv om det ikke er vår skyld.. De aller fleste av oss setter jo ikke hunden i en slik situasjon med vilje. Og etterpåklokskap hjelper da lite.. Det eneste som hjelper er vel og prøve og snu om på situasjonen. Istedet for og fokusere på hva du kunne gjort eller hva du burde tenkt på så se heller det gode du hadde med han og husk at selv om han var med deg så kunne ikke du vite at dette skulle skje og dermed var det heller ikke noe du kunne gjort annerledes. Tillat deg og få en ny hundevenn om det er det du vill, bare husk at dette er ett nytt individ. De bør ikke sammenlignes og den nye vil heller aldrig ta plassen til tassen hos deg. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige hund ble påkjørt og døde i høst. Det tok 1 uke og så var den nye hunden i hus. Må vel legge til at han hadde stått til omplassering en liten stund og det var ingen vits i å vente med å finne ut om vi kunne trives med hverandre.

Min erfaring er at en ny hund erstatter den gamle på det viset at den erstatter det å ha hund, men at den ikke erstatter individet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, ja jeg merket det selv når jeg passet en pomeranien, men jeg føler det på en måte blir stygt gjort av meg.. føler jeg svikter tassen. Men hvorfor jeg føler det, vet jeg ikke.

Vi føler veldig mye skyld i at han er der han er i dag, ettersom han knakk beinet første gang med meg, og det andre beinet med samboeren min . Jeg trodde aldri dette skulle skje, men vi er begge sinte på oss selv . Han ble jo bare nesten 7 mnd. Han fikk jo ikke oppleve noe :(

Sånn må du ikke tenke! Jeg hadde ganske skyldfølelse da min siste hund døde (han hadde hemangiosarkom i buken, kreft, altså). Jeg tenkte mye på hvorfor jeg ikke kunne oppdage det før and so on. Men det HJELPER ikke, jeg får aldri hunden tilbake på noen som helst måte, hverken som åndelig eller i en annen hund. Det går fint, ny hund, nye muligheter. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjøpte meg ny valp 2 dager før jeg avlivde den forrige, det hjalp utrolig på sorgen, for både oss tobeinte og den firbeinte som blei igjen. Dette var en "planlagt" avliving, så jeg var forberedt på det. Blir kanskje litt anderledes når det skjer brått?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke du skal føle deg illojal overfor Tassen om du får deg ny valp "alt nå". Det JEG håper du gjør, er å ikke tenke på å spare penger ved å kjøpe en hund billig igjen, fra en useriøs oppdretter, og en som beviselig har vært sjuk som liten.

Bruk GOD tid denne gangen (sånn som samtlige her inne sier), og ikke gå med på noe tull. Og ordne forsikring...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når vi avlivet vår kjære dalmis på bare 1 år, så gikk det 1 år før vi skaffet oss ny hund. Vi følte vi trengte denne tiden, men det kan være for at vår hund plagdes mye over den tiden den levde med mange forskjellige ting og jeg følte vi dro til dyrlege hele tiden den tiden vi hadde han. Vi fikk litt skrekken kan du si og syntes så forferdelig synd på den - var redd vi kom i samme situasjon igjen.

Jeg må innrømme jeg fikk litt dårlig samvittighet akkurat når vi fikk vår whippet i huset, selv om jeg jo vet at det ikke kunne endt anderledes og at det var det beste, men ...

Tror ingen kan si om det er for tidlig for deg - det er det bare du selv som kan svare/føle på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forsikring skal ordnes samme dag da. Men jeg vet ennå ikke helt hvordan hund jeg vil ha. Veldig lyst på italiensk mynde, men fortsatt litt usikker..

Hva med whippet da? De har jo likhetstrekk, men er det lille hakket mer robuste noe som kanskje ville føles tryggere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...