Gå til innhold
Hundesonen.no

Døv hund


Carro92

Recommended Posts

På flere av hundene jeg har hatt lærer jeg inn tegnespråk kommandoer i tillegg til verbale kommandoer. Er faktisk ikke så vanskelig :getlost:

Jeg vil tro at det er noe ganske annet å lære inn tegn når hunden i tillegg kan høre en kommando enn når den ikke hører et pip.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 50
  • Created
  • Siste svar

Selvfølgelig er det ikke noe problem å lære en hund signaltegn, men det er jo ikke det som diskuteres heller.. Problemstillingen er jo hvorvidt TS skulle gått ut å kjøpt en hund av aktiv rase som var døv og hvilke utfordringer dette ville bli. Heldigvis lot TS hjernen styre dette valget og ikke hjertet, det tror jeg faktisk var en lur avgjørelse.

Nå skrev jeg et innlegg om trening av hunden.At det går an å trene en døv hund. Det krever den del mer. Men er ikke super vanskelig. Bare være tolmodig ;)

Ikke om hun skulle anskaffe seg den eller ikke!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Nå skrev jeg et innlegg om trening av hunden.At det går an å trene en døv hund. Det krever den del mer. Men er ikke super vanskelig. Bare være tolmodig ;)

Ikke om hun skulle anskaffe seg den eller ikke!

Har du trent noen døve hunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Nå skrev jeg et innlegg om trening av hunden.At det går an å trene en døv hund. Det krever den del mer. Men er ikke super vanskelig. Bare være tolmodig ;)

Ikke om hun skulle anskaffe seg den eller ikke!

Nope.. men trente den ene gamle hunden min med tegn kommandoer. ikke lyd.

men selvfølgelig er jo forskjellig fra hund til hund å. :)

Så med andre ord så har du ikke peiling på hva du uttaler deg om i det første innlegget ditt. Det er himmelvid forsjell på å trene hørende hund på tegn og døv hund på tegn, så stor forskjell at det kan faktisk ikke sammenlignes engang. Noe de som faktisk har trent døv hund har gitt uttrykk for i denne tråden, men hva vet vel de :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så med andre ord så har du ikke peiling på hva du uttaler deg om i det første innlegget ditt. Det er himmelvid forsjell på å trene hørende hund på tegn og døv hund på tegn, så stor forskjell at det kan faktisk ikke sammenlignes engang. Noe de som faktisk har trent døv hund har gitt uttrykk for i denne tråden, men hva vet vel de :icon_confused:

Hallo... det var da svært til negativitet fra deg da.. Jeg skrev et uskyldig innlegg om hva jeg mente.

nei jeg er ikke noe hunde ekspert. Har ikke sakt at jeg er det heller.

Jeg mener hunde trening handler om innstilling, tolmodighet . Vær litt posetiv. Så får du til det meste ;)

Når jeg trente gamle hunden min så tok jeg noen triks jeg ikke ga noe lyd, kun tegn fra starten av. ut i fra det og posetiv innstilling har jeg trua på at det ikke er så ille å trene en døv hund å.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg trente gamle hunden min så tok jeg noen triks jeg ikke ga noe lyd, kun tegn fra starten av. ut i fra det og posetiv innstilling har jeg trua på at det ikke er så ille å trene en døv hund å.

Men din hund HAR jo hørt lyder før, og visste derfor at det lønnes å følge med på hva du gjør, både med ansikt, kropp og hender. Den har blitt ropt på, rost muntlig(kjeftet på kanskje) og VET at det lønnes å respondere på mennesker. En døv valp aner ingenting som lyd, annet enn det bena (vibrasjoner) gir inntrykk av. Ergo er den mer obs på å se ned enn å se opp, til siden og bak seg. Om man tramper i gulvet merker den vibrasjonen, og vil kanskje klare å skjønne at det er bena dine som lager "bråket" men den vil ikke se opp mot hender/ansikt av den grunn. For å kunne trene en døv valp må man følge med 24 timer i døgnet i mange måneder for å fange hvert eneste av de få øyeblikk den ser på ansiktet ditt, slik at man kan opprette kontakt. Etter det blir det "lettere" men det tar innmari tid, innsats og tålmodighet og uhyre få mennnesker klarer dette. Det sies at døve hunder blir de mest kjælne av alle, da kroppskontakt er noe de forstår. Men spes lydige, eller fungerbare utenfor huset er det sjeldent de blir. Hvordan lærer man en døv valp at det er torden som lager vibrasjoner i vinduet (de kjenner lufttrykket på kroppen) og får huset til å riste f.eks?? De HØRER jo ikke lyden som man kan betinge trygghet på...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har trent døv hund, det var ikke noe problem å lære han enkle triks, sitt/dekk osv. Men han fungerte særdeles dårlig i hverdagen ute og i nye miljøer rundt andre hunder. Var redd andre hunder og responderte med å være sint. Absolutt ikke en enkel hund, og jeg valgte også å avstå da jeg fikk tilbud om å overta han.

Ser TS har valgt den bort, syns også det var lurt. Selvsagt kan det gå fint, men hvorfor ta sjansen? Det er nok av ting man kan drite seg ut på, gjøre feil, genetiske ting osv. med en normal hund med alle sansene i behold.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men din hund HAR jo hørt lyder før, og visste derfor at det lønnes å følge med på hva du gjør, både med ansikt, kropp og hender. Den har blitt ropt på, rost muntlig(kjeftet på kanskje) og VET at det lønnes å respondere på mennesker. En døv valp aner ingenting som lyd, annet enn det bena (vibrasjoner) gir inntrykk av. Ergo er den mer obs på å se ned enn å se opp, til siden og bak seg. Om man tramper i gulvet merker den vibrasjonen, og vil kanskje klare å skjønne at det er bena dine som lager "bråket" men den vil ikke se opp mot hender/ansikt av den grunn. For å kunne trene en døv valp må man følge med 24 timer i døgnet i mange måneder for å fange hvert eneste av de få øyeblikk den ser på ansiktet ditt, slik at man kan opprette kontakt. Etter det blir det "lettere" men det tar innmari tid, innsats og tålmodighet og uhyre få mennnesker klarer dette. Det sies at døve hunder blir de mest kjælne av alle, da kroppskontakt er noe de forstår. Men spes lydige, eller fungerbare utenfor huset er det sjeldent de blir. Hvordan lærer man en døv valp at det er torden som lager vibrasjoner i vinduet (de kjenner lufttrykket på kroppen) og får huset til å riste f.eks?? De HØRER jo ikke lyden som man kan betinge trygghet på...

Skjønner hva dere mener! Jeg er ikke dum. jeg ser den at der er MYE rundt en døv hun man må sette seg inn i.

Jeg motsier heller ikke flere her inne som faktisk har trent med døve hunder før. Tar til meg alt av info jeg.

Det krever MYE trening med en døv hund. Men jeg tror at når man først oppnår kontakten og slik så er det ikke så vanskelig å trene den opp i hverdags lydighet. Og jeg vet det er forskjell på en døv og en hørende hund.Jeg har heller ikke skrevet noe sted at det jeg skriver er riktig heller. Bare min mening. Noe jeg føler må kunne være lov på et forum uten å gå slengt etter seg at man ikke har peiling hva man uttaler seg om i en veldig negativ retning følte jeg.

Jeg er på dette forumet for å snakke med andre hunde elsker og høre deres meninger.

Lære mer av andres erfaringer. Det må da kunne skrives til hverandre på en ordentlig måte synes jeg. :o

Tonje motsa det innlegget mitt handlet om. Og det tok jeg til meg. ;)

Andre innlegget følte jeg at jeg måtte forklare at innlegget mitt ikke var noe retta til om hun skulle anskaffe seg denne hunden eller ikke. Bare min erfaring med å trene hund uten lyd.

så synes jeg at jeg får en veldig negativ tilbakemelding med at jeg ikke har peiling hva jeg snakker om.

Det må kunne gå ann å skrive innlegg til hverandre på en ordentlig måte. Ikke så negativ mot hverandre.

innlegget til Tonje og Gråtass handlet jo så og si om det samme. Men jeg tok til meg den Tonje skrev. Følte innlegget ditt Gråtass var veldig negativ retta mot meg.

Og må rette på at smiley `en i første innlegget skulle være :ahappy: ikke :getlost: .. må ha trykka feil. Da kan den tolkes feil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har trent døv hund, det var ikke noe problem å lære han enkle triks, sitt/dekk osv. Men han fungerte særdeles dårlig i hverdagen ute og i nye miljøer rundt andre hunder. Var redd andre hunder og responderte med å være sint. Absolutt ikke en enkel hund, og jeg valgte også å avstå da jeg fikk tilbud om å overta han.

Ser TS har valgt den bort, syns også det var lurt. Selvsagt kan det gå fint, men hvorfor ta sjansen? Det er nok av ting man kan drite seg ut på, gjøre feil, genetiske ting osv. med en normal hund med alle sansene i behold.

Like

Skulle vært slik like knapp her å som det er på facebook. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare min mening. Noe jeg føler må kunne være lov på et forum uten å gå slengt etter seg at man ikke har peiling hva man uttaler seg om i en veldig negativ retning følte jeg.

Ikke for å være slem nå, men du HAR jo ikke peiling på hva det krever å trene en døv hund.. Noe denne tråden handler om. Kanskje noen svar har vært skarpe, men sånn er det når man sier noe "innmari dumt" som ikke "passer inn" Hadde det ikke handlet om en døv hund, men en helt vanlig hund, ville svarene du fikk vært hyggeligere og kanskje du kunne lært noen hvordan du trente din hund? Men her er det snakk om en valpe som kan få det veldig ille i feil hender, og en person som kunne ha "driti skikkelig på leggen" ved å ta inn en valp som krever mer enn personen forstår. Når skikkelig dyktige mennesker her inne (som både du og jeg kan lære MYE av :) ) fraråder noen å få en døv hund, så bør man faktisk lytte. Det er sånn man lærer uten å gjøre feila selv, andre har gjort de før deg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt kan det gå fint, men hvorfor ta sjansen?

Fordi folk finner utfordringer og gleder i de rareste ting. Hvem er jeg som skal fortelle hva som er for vanskelig for noen andre? Vi er så forskjellige, og jeg kan ikke bruke meg selv og mine begrensninger for hva som er riktig når det kommer til andres valg. Det er plusser og minuser med alt liksom.

Det er klart at man skal fortelle om hvilke utfordringer som kommer med en døv hund som man ikke får med en hørende hund, og spesielt en hund av en såpass aktiv rase. (Jeg kjenner det iser litt i meg av bare tanken på å skulle ha en døv border collie. :blink: ) Men selve avgjørelsen får folk ta selv, det har jeg rett og slett ikke noe med kjenner jeg. Så får man håpe at det er en så informert avgjørelse som mulig.

Det finnes masse ressurser om hvordan trene og leve med døv hund, for de som er villige til å legge det som trengs av arbeid i hundeholdet sitt. Folk får det til hele tiden, men det er sikkert mange som feiler også bare så det er sagt.

En døv hund er ikke noe for meg, jeg har ikke alltid tålmodighet nok til en hørende hund engang føles det som. :ahappy: Men jeg vet da av flere som har døve hunder og trives godt med det.

Hvor har det blitt av Caligula? Hun pleide å være her inne, og har en velfungerende døv hund. Hun var i tvil før hun fikk ham i hus husker jeg, men ble styrt i riktig retning og sist gang jeg sjekket med henne så trivdes hun godt med avgjørelsen. Riktignok av en rase som ikke er like krevende.

Tini, ikke ta det så personlig. Det er bare et internett forum. :)

Jeg synes deafdogs.org er en god ressurs og veldig interessant lesning. Dette hentet jeg fra siden deres om myter(verdt et besøk), og synes det var godt beskrevet. Jeg tror det er riktig som de skriver, man er helt avhengig av å tilpasse seg. Om man ikke er den som har enklest for dette så spørs det om en døv hund er riktig valg. Det er en helt annen måte å tenke på enn med en hørende hund, men om man mestrer overgangen så går det for det meste helt fint. Man trenger ikke være en så spesiell, unik eller erfaren hundeeier engang i følge DDEAF, man trenger å ha riktig innstilling.

"The "Incredible Challenge To Train" Myth

The deaf dog is an incredible challenge to raise and train because they cannot respond to verbal commands. They can be trained to respond to hand signals, but because the dog can only see the signals if it is looking at you, deaf dogs must be kept under strict control at all times.

Dogs are postural creatures, tuned into the world of body language. In training any dog, visual signals are more effective than voice commands. A voice command is an additional aid, not a mandatory requirement. People talk, dogs don't. Though we all know this, we tend to forget the full implications of this statement. We place importance on our tone of voice and the words we use when speaking to our dogs. We seldom realize the additional messages communicated by our bodies, and the way those messages are interpreted by our dogs.

Dogs do not rely heavily on the spoken word. They use their bodies to communicate intent, dominance, submission, and a wide variety of emotions. True, they may growl, bark or whine, but these are an additional, or secondary, means of communication. A dog may bark while playing, or while chasing a cat over the fence. His body languages, and subsequent actions, are needed to interpret the true meaning of his bark. Our dogs are always "reading" us, and place a higher value on our body language than the words we speak.

Nor are dogs born with an innate understanding of the steady stream of babble we direct at them daily. Over time, a hearing dog learns to associate words with events and, eventually, these words become meaningful to the dog. A deaf dog is just as capable of making these associations, albeit he will be learning based on visual cues.

Challenge is in the eye of the beholder. The trainer of a deaf dog will have to learn techniques designed for a visually oriented dog. This is not a difficult task, but if the trainer cannot make this adjustment, he will fail. Surely, this is not the fault of the deaf dog. Resources abound to assist the deaf dog trainer in this process. All that is required is a willingness to learn.

It's also wrong to assume that if a deaf dog isn't looking at his owner, he's unreachable and out of control. Many dogs pick up movement and signals with their peripheral vision. Well trained deaf dogs make eye contact with their owners on a regular basis, keeping track of them, repeatedly checking in. As the deaf dog matures and his training progresses, getting his attention becomes less and less of an issue."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi folk finner utfordringer og gleder i de rareste ting. Hvem er jeg som skal fortelle hva som er for vanskelig for noen andre? Vi er så forskjellige, og jeg kan ikke bruke meg selv og mine begrensninger for hva som er riktig når det kommer til andres valg. Det er plusser og minuser med alt liksom.

Det er klart at man skal fortelle om hvilke utfordringer som kommer med en døv hund som man ikke får med en hørende hund, og spesielt en hund av en såpass aktiv rase. (Jeg kjenner det iser litt i meg av bare tanken på å skulle ha en døv border collie. :blink: ) Men selve avgjørelsen får folk ta selv, det har jeg rett og slett ikke noe med kjenner jeg. Så får man håpe at det er en så informert avgjørelse som mulig.

Det finnes masse ressurser om hvordan trene og leve med døv hund, for de som er villige til å legge det som trengs av arbeid i hundeholdet sitt. Folk får det til hele tiden, men det er sikkert mange som feiler også bare så det er sagt.

Yep, folk tiltrekkes av mye forskjellig. Og bra er det! :ahappy: Men når ts starter en tråd og spør, så syns jeg det er på sin plass å spørre hvorfor. Har man en spesiell interesse for døve hunder, døvhet generelt, har man noe ekstra kompetanse, er man instilt på at det kan gå skikkelig gæernt, er man innstilt på at man aldri får en "normal" hund osv. Det er innmari mye som kan gå "galt" med hvilkenhsomhelst hund, og døvhet vil ofte være en ekstra ting som kan, jeg skriver kan - for jeg har også vært borte i vellfungerende døve hunder - dog har disse blitt døve i voksen alder, bli en ekstra utfordring, i tillegg til de utfordringene man får med på kjøpet når man har en BC.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Yep, folk tiltrekkes av mye forskjellig. Og bra er det! :ahappy: Men når ts starter en tråd og spør, så syns jeg det er på sin plass å spørre hvorfor. Har man en spesiell interesse for døve hunder, døvhet generelt, har man noe ekstra kompetanse, er man instilt på at det kan gå skikkelig gæernt, er man innstilt på at man aldri får en "normal" hund osv. Det er innmari mye som kan gå "galt" med hvilkenhsomhelst hund, og døvhet vil ofte være en ekstra ting som kan, jeg skriver kan - for jeg har også vært borte i vellfungerende døve hunder - dog har disse blitt døve i voksen alder, bli en ekstra utfordring, i tillegg til de utfordringene man får med på kjøpet når man har en BC.

Det er klart, Raksha. Jeg håpet å få fram det i innlegget mitt også, at man skal informere. Men, som jeg elsker å gjenta når det kommer til raseproblematikk, det er like urettferdig å svartmale som å rosemale. :)

Jeg tror ikke nødvendigvis at man trenger å være en så spesiell eller kompetent eier for å takle en døv hund, som DDEAF skriver er det helt vanlige folk som lykkes med disse hundene. Men man være tilpasningsdyktig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå ja, Mari :) Dette du quoter er jo nesten litt andre veien igjen - det kan nesten virke som at hunder ikke trenger å høre egentlig, ihvertfall ikke i treningssammenheng, for de leser bare kroppsspråk allikevel. Jeg er litt uenig i det, ikke bare bruker man lyd til mye rart, men innimellom som er også forskjellen på hvordan man lager lyden avgjørende for hvordan hunden tolker det.

Joda, jeg er enig i at kroppsspråk betyr mye, også/særlig for oss som trener noe mer enn bare hverdagslydighet. Jeg starter f.eks alltid lineføring/fvf med venstre fot, mens andre igjen foretrekker å begynne med høyre - poenget er at det er et signal til hunden i tillegg til kommandoen. Jeg vil også flytte høyrebeinet først om vi skal rygge, der er jo kommandoen den samme og kroppsspråket det avgjørende.

I tillegg til kommandoene for hva vi skal gjøre, bruker ihvertfall jeg lyder under treninga. Følger hun ikke med, så kremter jeg, hjelper ikke det, så sier jeg navnet hennes og kommandoen en gang til - og hvis hun fortsatt ikke hører, så dytter jeg i henne. For en døv hund vil man jo måtte skippe de to "advarslene" om at noe kommer til å skje, og for enkelte hunder, i enkelte settinger, kan det føles som ille.

Ta noe så enkelt som at hunden drømmer, så sier ihvertfall jeg navnet på hunden FØR jeg tar på den, fordi de er så uoppmerksomme (naturlig nok, de sover jo) at de kan skvette av en direkte berøring. Samme f.eks i en møtesituasjon hvor ting er litt for stivt til å være hyggelig, så kan både måten man sier noe på, eller det at man tar i hunden være utslagsgivende for utkommet, ikke sant?

Så jeg syns jo kanskje at det blir litt optimistisk å si at dette ikke blir en vanskelig oppgave, og kanskje bittelitt forenkelt å si at om man ikke klarer å trene en døv hund, så er det du som hundetrener som ikke har klart å omstille deg. Hvor lett eller vanskelig det blir, har jo ganske mye med hvordan hunden er også. Mentalitet har mye å si for døve hunder også, liksom..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om du har mulighet, les litt inn på den siden, 2ne. De skriver om flere av de tingene du nevner. De er faktisk ganske edruelige synes jeg. Og de snakker jo fra erfaring med hundrevis om ikke tusenvis av døve hunder, det er i min mening verdt å høre på. :)

Jeg tror ingen har sagt at det ikke er en vanskelig oppgave, eller at man ikke får utfordringer man slipper med en hørende hund. Men det er jo også heldigvis mer nyansert enn "det er umulig", sant.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om du har mulighet, les litt inn på den siden, 2ne. De skriver om flere av de tingene du nevner. De er faktisk ganske edruelige synes jeg.

Jeg tror ingen har sagt at det ikke er en vanskelig oppgave, eller at man ikke får utfordringer man slipper med en hørende hund. Men det er jo også heldigvis mer nyansert enn "det er umulig", sant.

Alt er mulig, om man bare prøver lenge nok, det jeg reagerte på var dette:

Challenge is in the eye of the beholder. The trainer of a deaf dog will have to learn techniques designed for a visually oriented dog. This is not a difficult task, but if the trainer cannot make this adjustment, he will fail. Surely, this is not the fault of the deaf dog. Resources abound to assist the deaf dog trainer in this process. All that is required is a willingness to learn.

Og ja, jeg skal lese litt på siden :) Jeg har ikke rare erfaringa med døve hunder selv, jeg passet såvidt det var på en døv dalmis da jeg var ung, og da virka jo alt enkelt. Etterhvert som man blir gammel og lærer mer, så slår det meg at det kan jo ikke ha vært bare det - det er jo ikke SÅ enkelt med hunder uten handicap engang, liksom.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fair enough, 2ne. :)

Jeg ønsket å nyansere litt, for det ble jo unektelig fryktelig negativt alt dette. men det trenger jo ikke være det, om man er av den typen som vokser på sånt.

det er jo ikke SÅ enkelt med hunder uten handicap engang, liksom.. :)

Du, jeg hadde aldri tatt på meg oppgaven med en døv hund. Jeg skulle nok ha fått det til på et vis, men for min del ville nok arbeidet overdøvet gleden.

Men det er meg, som sagt finner folk gleder i de rareste ting. Det er fint det. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke for å være slem nå, men du HAR jo ikke peiling på hva det krever å trene en døv hund.. Noe denne tråden handler om. Kanskje noen svar har vært skarpe, men sånn er det når man sier noe "innmari dumt" som ikke "passer inn" Hadde det ikke handlet om en døv hund, men en helt vanlig hund, ville svarene du fikk vært hyggeligere og kanskje du kunne lært noen hvordan du trente din hund? Men her er det snakk om en valpe som kan få det veldig ille i feil hender, og en person som kunne ha "driti skikkelig på leggen" ved å ta inn en valp som krever mer enn personen forstår. Når skikkelig dyktige mennesker her inne (som både du og jeg kan lære MYE av :) ) fraråder noen å få en døv hund, så bør man faktisk lytte. Det er sånn man lærer uten å gjøre feila selv, andre har gjort de før deg..

Jeg har ikke sakt at jeg jeg PEILING på hva som krever å ha eller trene en døv hund.

MAN KAN SNAKKE TIL FOLK EN ORDENTLIG MÅTE. Tonje skrev nesten akuratt det samme som deg. tok mye mer til meg det enn det du skrev.

Jeg skrev at jeg ikke synes det var vanskelig å lære en hund med tegn komandoer ikke lyd. Og tror ikke det er vanskelig med en døv hund når man har fått den kontakten og slik som man trenger når hunden er døv.

Men nok om det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville bare kommme med våre erfaringer.

En av våre huskyer er døv. Hun er nå 1,5 år, og vi har ikke hatt noen flere problemer med henne enn med de andre valpene vi har hatt. Det som har vært av ulemper har blitt veid opp av fordelene. Ja, det finnes faktisk fordeler med å ha en døv hund.. En av fordelene var når hun var liten valp og bodde inne. Vanligvis når man har valper så er det første man må gjøre når man står opp å ut og lufte dyret. Det trengte ikke vi. Hun sov helt til vi vekket henne, og det trengte vi da ikke å gjøre før vi hadde dusjet og var påkledd og klar til å gå ut. Hun bjeffer aldri på ting hun hører... Altså en helt elendig vakthund. :) Det kan jo være både en fordel og en ulempe.

Mange tenker på innkallingen som et problem når man har en døv hund, og det kan det være. Hvis hun ikke ser på oss, så har vi ikke kontakt og ingen mulighet til å få kontakt. Men vi har en stor tomt i tillegg til stor hundegård så vi slipper dyret løs likevel. Innkallingen sitter egentlig ikke noe dårligere enn de andre huskyene. De kan også bli døve hvis de finner noe som er mer interessant for øyeblikket. Hvis hun ser oss, så vifter vi med armene som innkallingstegn og da kommer hun som ei kule. Vi har ikke trent henne til å følge ekstra med på hva vi gjør, men hun er veldig flik til å få med seg ting med synet så hun kompenserer på det feltet. Hvis hun er sammen med flokken så lever hun etter regelen: "se på de andre, gjør som de andre". Hun har hatt litt problemer med å finne ut av knurring, og har fått seg noen smeller der, men det virker som hun nå har skjønt resten av kroppspråket til de andre når de blir irritert og forholder seg til det uten at hun hører knurringa.

En ulempe er at når hun blir virkelig glad så kommer det gledeshyl på maks volum. Det er enten MYE lyd eller ingen lyd. Ikke noe midt i mellom.

Nå er dette en mentalt sterk hund som ikke lar ting gå inn på henne lenge av gangen. Hun finnes ikke redd, og det er ikke noe problem å vekke henne selv om hun sover. Hun skvetter bare når hun tror hun har kontroll på hvor alle er, og vi plutselig tar henne på rumpa f.eks. Men aldri noe glefsing eller liknende.

Innkalling er vel det eneste problemet slik vi ser det, og det at hun nok aldri vil bli kommandoleder. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

MAN KAN SNAKKE TIL FOLK EN ORDENTLIG MÅTE. Tonje skrev nesten akuratt det samme som deg. tok mye mer til meg det enn det du skrev.

Du må ikke ta det så personlig, Tini. Det er bare internett. Folk har bare den makten du gir dem. :)

Dessuten, å skrive i caps er det samme som å rope, og å rope er ikke å snakke til folk på en ordentlig måte det heller. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må ikke ta det så personlig, Tini. Det er bare internett. Folk har bare den makten du gir dem. :)

Dessuten, å skrive i caps er det samme som å rope, og å rope er ikke å snakke til folk på en ordentlig måte det heller. ;)

Nok om det.. Nå snakker man døv hund.. hehe :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 months later...

Kanskje av interesse? Siste helgen i september skal det være foredrag om trening av døve hunder i Oslo. Chrissy Gough fra England holder et foredrag som heter: "Yes, you can train a deaf dog". Foredraget er en del av en større konferanse. Det er fortsatt mulig å melde seg på:) Står mer om konferansen her: www.pdte.no

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde to engelsksetter-brødre, hvor den ene var døv og den andre blind...og de fungerte UTMERKET hele livet sitt, sålenge de fikk være sammen! Alene var de like hjelpeløse som hodeløse høns... De var trygge, sosiale hunder, og fungerte greit til jakt (der bruker man jo gjerne like mye tegn som stemmen) - men hadde neppe fungert like bra på andre områder... Uten å fornærme noen, så er jo gjerne ES litt "enkle" i hodet, så mulig at en BC er lettere å trene som døv...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...