Kronisk syk, med hund.

[Vingle]

Er det noen her med hund som også lider av en eller annen kronisk sykdom?

Grunnen til at jeg spør er at det siste halvåret har jeg slitt fysisk og vært mye fram og tilbake til leger, nylig har jeg fått en diagnose.

Og jeg er usikker på hvordan dette skal gå når jeg i tilleg har en krevende hund.

Fra jeg begynte å bli syk og fram til jeg fikk diagnosen tenkte jeg, og håpte, at dette var noe som kom til å gå over. Men det er nok noe jeg må leve med resten av livet.

Det har ikke vært lett å gi hunden min alt hun trengte fra jeg begynte å bli syk og jeg ser jo at det er gått ut over henne også, ikke bare meg. For framgangen i læringen er stoppet helt opp om ikke gått tilbake og jeg har til tider ikke klart å gi henne all den aktiviteten hun trenger. Dette syntes jeg er kjempetrist.

Men jeg har lyst å få dette til.

Heldigvis har jeg venner med hund som gjerne også tar henne med seg ut på tur de dagen ting er som værst.

Men hun er jo av en utrolig krevende rase. Så hun trenger jo så mye mer enn bare noen timer i skog og mark om dagene. Og hun fortjener så mye mer også, for hun er en helt fantastisk hund.

Og det er helt forferdelig å vite at jeg kanskje ikke kan gi henne det hun trenger framover.

Hun er jo forsatt veldig valp, ikke fylt året enda og behovene hennes kommer jo til å stige de også...

Å omplassere/selge henne er noe jeg virkelig virkelig ikke har lyst til. Ikke vet jeg om jeg klarer det heller.

Jeg føler jo et enormt ansvar for henne. Hun er jo min hund.

Og hun er en krevende og sjelden rase. En rase ikke hvem som helst kan ta seg av.

Akkuratt nå er jeg bare så utrolig frustrert , og mye av håpet mitt er vekke ettersom jeg har funnet ut av at dette ikke er noe som kommer til å gå over med tid. Og det er vanskelig nok som det er, og vanskligere kommer det til å bli etterhvert som hunden min vokser og behovene hennes blir større.

Men jeg har lyst å klare dette. Jeg vil ikke gi vekk hunden min. Ansvaret jeg har tatt på meg.

Så hvordan klarer dere andre med kroniske sykdommer å finne energi til gi hundene deres det dem trenger?

Har noen noen gode tips om hvordan man kan kombinere et sundt og godt hundehold med det å være kronisk syk og i tilleg ta vare på seg selv?

[trulte]

Har ikke så veldig mye å komme med, men jeg tror ikke du bør tenke at alt blir verre når hunden blir større og krever mer, for da kan den jo allerede masse. Den kommer sikkert kreve mer, men på en annen måte, og tåler antageligvis roligere dager bedre enn når den er ung.

[Raksha]

Det er vel flere her inne som er kronisk syke, med mer eller mindre krevende hunder. Gode venner er gull verd, og om økonomien tillater det - få tak i en hundepasser du stoler på som du heller kan betale litt? Har du hage og mulighet til å ha den ute? Kan du finne en kennel du stoler på som du kan sette henne på i veldig dårlige perioder?

[Anette]

Jeg er ufattelig takknemmelig for hundene mine, dager jeg er kjempedårlig og har 0 energi kravler valpen opp i senga og bare ligger i armkroken mens hun eldste ligger ved siden av senga. Ingen av de maser om do ol, de bare venter på at jeg føler meg bedre

Jeg har ofte kommet av jobb dødsliten og brukt en times tid på å komme meg, enten blir de luftet på langline men ofte merker de det og maser ikke og bare venter til jeg kommer meg opp.

Men jeg er flink på virkelig gode dager å gi de masse, la de løpe løs og trene ol.

Jeg har masse mer å si men det må jeg ta når jeg ikke er syk (halsebetennelse og generelt utslitt idag )

Det er fult mulig men man må passe på at hunden takler dager man er nede ol. Er mange her på sonen med kroniske lidelser som driver aktivt med hund. For meg er hundene god medisin, drar meg ut på dager jeg er slapp og dårlig og får meg i godt humør og er tullette med meg og får meg til å smile også blir jeg overrent med nusser og kos.

De er ganske fantastiske selvom de til tider er rampette og irriterende

[Guest 2ne]

Vi er flere her som har kroniske sykdommer, og forholdsvis aktive hunder

Selv har jeg levd med et par revmatiske diagnoser siden 2004, hvor jeg tidvis har vært i så dårlig form at jeg hverken har klart å kneppe knapper selv eller åpne brusflasker. Rasene jeg har hatt er alaska husky (som forøvrig overlevde fint i noen år med mindre aktivitet pga bekkenløsning, han var 11 år når jeg fikk revmatiske sykdommer, så akkurat det prega han vel ikke stort) og belgiske fårehunder.

Ja, det er i perioder lite aktivitet, og ja, man har dårlig samvittighet ovenfor dyrene da, MEN - dere er jo over det verste, for hun er ikke en valp lenger, er hun vel? Min erfaring er at en voksen hund takler lite aktivitet i perioder bedre enn valper ihvertfall.

I mine dårligste perioder har jeg brukt shaping som aktivitet, i og med at belgere trenger å bruke hodene sine, og om man ikke gir de noe å bruke hodet på, så finner de noe å bruke hodet sitt på. Sånn sett så syns jeg egentlig at de har vært lettere å ha i hus enn hva huskyen var, han trengte fysisk mosjon han, og ikke så mye tenking, mens belgerene har stort sett klart seg med litt hjernetrim.

Er ikke helt sikker på hva du egentlig er ute etter, men ihvertfall.. Stilleperiodene er antageligvis verre for oss menneskene enn det er for hundene. De er tilpasningsdyktige de, mens vi sliter med dårlig samvittighet. Så jeg syns du skal fokusere på det du klarer å gi henne, fremfor det du føler hun går glipp av - hun veit jo ikke det, sant? Hun tilpasser seg hun

[Argyr]

Man gjør så godt man kan. De aller fleste hunder takler helt fint perioder hvor det skjer lite og mange hunder ser ut til å lese oss såpass at de vet vi ikke er i form. Det er også mye man kan gjøre som krever mindre av eieren, som tyggeting, søksøvelser og hodebry både inne og ute.

Har man hund som trenger mye fysisk aktivitet og man selv ikke orker eller klarer over lengre tid er det kanskje en tanke å alliere seg med en venn eller hundelufter (eller kanskje det bor en sonis nær deg som kan hjelpe?) som kan slite den ut litt iblant.

Hunder er tilpasningsdyktige og det er nok verre for samvittigheten vår enn noe annet.

[Iner]

Jeg kjenner til folk med svert godt hundehold og rimlig mange hunder som også har lider av for eks MS. Om du leser boken til Merete Huse om Freestyle ser du at det gjelder henne også.

[bisQuit]

Det finnes selvsagt også flere grader av kroniske sykdommer og hvor hardt desse påvirker oss. Eg for min del sliter mye med kroniske problemer med mage/tarm systemet og dette er i mine auger ikkje ein alvårlig sykdom, men det er selvsagt dager som er værre en andre. Men eg har lagt stor fokus på dette med hunden at det også finnes dager/uker da eg er dårlig og det blir lite med turer og aktivisering. Men da prøver eg også samtidlig og legge mulighetene tilrette for mental trening i form av godbitsøk, pølsetre, iqtester osv i hagen/stuen.

Eg har også mye kontakt med Merethe Huser som også er nemnt over her i forbindelse med freestyle aktiviteter vi har hatt og fremdeles jobber med innad i den lokale hundeklubben. Her snakker vi om en dame som har som sitt høyeste mål for dagen er og kunne gå rundt en buske i sin egen bakhage (100m tur/retur). Og som hun selv sier er det dyrene som holder motet hennes oppe til og drive med den aktiviteten hun gjør.

Eg i min verden tenker at hunder er tilpassnings dyktige og at sålenge du gjør ditt beste kan ikkje folk kreve noe mer fra deg.!

STÅ på!

[Havana]

Jeg var klar over sykdommen min da jeg skulle ha hund, og valgte rase deretter. Men selv om rasen min ikke er spesielt krevende, var den første hunden min mye mer krevende enn det man forventer av rasen. Som fersk hundeeier gikk jeg også i den berømte fella hvor jeg gav ham stadig mer aktivisering og morsjon i håp om at han skulle bli sliten, i stedet for å lære han at noen dager skjer det bare ingenting. Da nåværende hund var valp, hadde jeg heldigvis lært og holdt et moderat aktivitetsnivå hele valpetiden. Han har blitt veldig fleksibel når det gjelder tur og aktivisering. Nå kan vel ikke min rase helt sammenlignes med din, men ro-trening og kjede-seg-trening kan sikkert komme godt med hos din hund også.

Jeg er sliten og trøtt nesten hele tiden, og må alltid gjøre prioriteringer på alt som skal gjøres. Det å være ute og gjøre ting sammen med hunden er ikke bare bra for hunden, men det er også veldig bra for meg. Mye av dette handler jo ikke bare om hva man kan gjøre for hunden, men også om hvordan man kan tilrettelegge hverdagen sånn at man frigjør tid og krefter som man kan bruke på hunden (eller andre ting man har lyst til) Jeg har for lengst gitt opp å ha et ryddig og skinnende rent hjem (men prøver å holde et minimum av hygiene ). Shopping gjør jeg ofte på nettet, så slipper jeg å bruke masse tid og krefter på å fly rundt i butikker. Skal jeg treffe venner drar jeg dem ofte med på tur i stedet for f.eks å gå på café, så slår jeg to fluer i én smekk. Jeg har også flere hundevenner i nabolaget. Hvis jeg har en dag hvor jeg ikke greier noe særlig, så kan hunden få utløp for litt energi gjennom lek med andre hunder. Men det forutsetter selvfølgelig at man har en hund som setter pris på å være sammen med andre hunder og at man har egnede hunder å leke med. Alle hundene mine har også vært glade i vann, og vi bor ved vann, så jeg har fått mye gratis aktivisering på den måten i sommerhalvåret. Har også litt agilityutstyr som vi leker oss med i perioder. Jeg liker å drive med hundetrening, men det er vanskelig å gå på kurs. Derfor har jeg tatt noen enkelttimer med instruktør i stedet. Det koster faktisk ikke så mye mer enn et kurs. Og i hundetreningen tenker jeg at det viktigere at man bare gjør noe enn at man har så mye fremgang hele tiden.

De tingene jeg har ramset opp her er ikke nødvendigvis de samme tingene som kan gjøre ditt liv/hundehold enklere, men poenget mitt er at det går an å få til en hel del, bare man gjør ting på egne premisser og prøver å finne ut hvilke muligheter man har i seg og rundt seg. Og at det er viktigere å ha det bra enn å være perfekt.

Ellers kan det være greit å ha noen som kan gi deg litt avlastning en eller flere dager innimellom. Kanskje du kan finne noen som er interessert i rasen, eller som har erfaring med krevende raser, men som ikke har mulighet til å ha hund på fulltid selv? Eller hvis du har råd til det kan du, som flere har nevnt, skaffe en hundelufter. Det finnes t.o.m hundeluftere som tilbyr tur med aktivisering

Og hvis du i verste fall skulle komme frem til at det blir for mye for deg og for lite for henne, så er det ok å la henne få et nytt hjem. Sykdom er ikke alltid noe man kan forutse eller planlegge. Nå mener jeg på ingen som helst måte å oppfordre deg eller andre i lignende situasjoner til å gi opp. Selvfølgelig skal man kjempe for å få til det man ønsker! Men bare ikke så mye at det blir viktigere å vinne en kamp enn å ha en livssituasjon man klarer å leve med.

Når det er sagt vil jeg ønske deg masse lykke til, god bedring og håper at du får mange fine år sammen med hunden din

[vima2k]

Enig med de andre her inne

Jeg synes ikke en kronisk sykdom skal stoppe deg, har selv mine problemer, men har selv 2 hunder, og ønsker meg flere. Nå går jeg verken skole eller jobber, men kjenner at uten hundene mine hadde jeg ikke klart meg selv i verdagene som går. Nå vet jeg ikke hvilken diagnose du har, men en sykdom på noen måter, skal ikke være en stopper for et flott og langt hundehold

[MiO]

Jeg er også kronisk syk, og har likevel valgt å skaffe meg hund. Det er jo dager da jeg kunne ønske jeg bare kunne ligge rett ut og få være i fred for jeg har vondt, men...jeg syns jeg har ligget nede for telling nok de siste årene, og jeg er lei av den tilværelsen...derfor skaffet jeg meg valp i våres :-) Jeg ønsker og jeg VIL komme meg mer ut, og det er ideellt å ha noen som trenger meg der! Nå gleder jeg meg bare enormt til hun blir stor nok, så vi kan streife lange turer i skog og mark! :-)

Heldigvis har jeg en relativt god periode akkurat nå, veldig ålreit nå som hun er valp og trenger å gå ut mange ganger pr dag. Det var flaks :-)

[pippin]

Enig med alle andre her! Det er bare å stå på å ikke ha så dårlig samvittighet i den perioden det kanskje ikke skjer like mye som du skulle ønske. Hunder som er rett skrudd i skallen tåler faktisk noen dager med ro og vanlig tur. uansett om de er vandt til mye aktivitet å burde de tåle dette. Og de tenker jo ikke at "idag skulle vi mye heller ha vært på fjelltur enn å gå en runde rundt kvartalet...." Hunder er stortsett glade bare de får være med deg.

Så bare hold motet oppe! Mange klarer det utmerket med en kroisk sykdom og jeg tror du klarer det samme!

[Bananen]

Jeg er også kronisk syk, men det går fint å kombinere hundehold.

[Siri]

Jeg har hatt MS i 10 år nå - og har for tida to store hunder. De fikser helt fint noen dager i ro dersom jeg er litt sliten, og det er nok helst jeg som lider av disse stille dagene, ikke hundene . Dersom jeg kjenner at jeg ikke har overskudd til å trene hundene mentalt (det er mest der jeg sliter tror jeg), så fungerer det godt med en kortere eller lengre sykkeltur. Det er fin trening om man greier å sykle.

I starten da jeg hadde MS hadde jeg mange atakker og var til tider dårlig til beins. Da gikk jeg tur på ren og skjær vilje, tror jeg - det tok lengre tid, men jeg tror det var sunt for både kropp og sjel . Hundene var en god grunn til å komme seg ut og rundt liksom, og selv om viljen kanskje var større enn evnen av og til, så kom jeg meg ut iallefall .

[simira]

Som noen her nevner, det kommer jo helt an på hvilken sykdom man har og hva man greier på sitt dårligste.

Jeg er faktisk veldig i samme situasjon som deg nå. Jeg har vørt utbrent, har lavt energinivå, med depressive tendenser i dårlige perioder. Forskjellen er at jeg har en mann som tar litt mer av arbeidet i dårlige perioder. Første bud er jo å anskaffe en hund som man vet man greier å ta vare på selv i de dårligste periodenen. Vi trodde vi tok høyde for det, selv om vi var innstilt på å strekke oss litt for å kunne ha den rasen vi ønsket. I vinter ble jeg mye dårligere enn vi forventet, jeg har også fått noen andre helseproblemer jeg er under utredning for, og vi har vurdert omplassering et par ganger. Vi har jo blitt glad i hunden, og sånn dag til dag går det stort sett bra. Men i det store og det hele synes jeg ikke at vi greier å legge nok arbeid i treningen. Ridgeback er jo også en stor og krevende hund, og det er et absolutt at vi har kontroll på ham, og det krever mye jobb i denne alderen. Min frykt er at vi ikke greier å jobbe nok med ham nå, og har et monster når han er voksen om et par år. Dersom vi greier å få oppdratt ham godt, så vil han ikke være noe problem å ha som voksen, selv om jeg skulle bli ganske dårlig.

Om du er alene så gjør jo det saken litt vanskeligere. Hun er vel importert også om jeg husker riktig, så oppdretter er vel ikke mye til hjelp med evt. avlasting. Men om du kan finne noen som kan avlaste litt i vanskelige perioder, så er jo det bra. Jeg mener at det er viktig å tenke på hva som er best for henne, for deg, og konsekvensene av omplassering eller beholde. Dersom risikoen for å få et understimulert, ukontrollerbart "monster" er stor pga. manglende oppfølging, så er det kanskje best å omplassere?

Litt negativt her kanskje, fordi gitt mine egne råd så burde vi kanskje omplassere.

[Guest lijenta]

Jeg er også av dem som er kronisk syk. Skaffet meg hund da sønnen min var liten og siden jeg var alene om omsorgen så ble stuegulvet redningen mang en gang. Der kan en i grunnen gjøre mange ting som vil slite hodet til hunden fantasien stopper en.Snuse øvelser, eller san ball men putter tørrforet i(Kan gi maten der, funker godt på noen andre er en fare for inventaret) Lær hunden din ro trening. Selv den spinnville strihårete vorsteh som jeg hadde før tålte det godt. Mine hunder har også likt å kunne stå ute og følge med på vær og vind så har du mulighet så kan det være lurt med en hundegarde. Fysisk mosjon der må du prøve hva kroppen din kan tåle til de forskjellige tidene. Kanskje kjøpe en våt drakt og svømme sammen med hunden, sykling med hund er heller ikke så belastende på kroppen.

Jo aktivitetsnivået har gått opp og ned over mange år men det har sett ut som hundene jeg har hatt har tålt det godt. Rasene jeg har hatt er Flatcouted retriever to ganger, Gröse Munstlander(en kort periode), Strihåret Vorsteh to ganger og Border Collie(den er min sønns men de bor i huset).

[Renate A]

Jeg er også kronisk syk.

Har levd med Ulserøs Colitt i 21år før jeg fikk utlagt tarm nå i januar, det lettet livet mitt VELDIG.

Jeg har fortsatt immunpati (immunsviksykdom) og er på kontroll annen hver mnd på Riksen + at jeg har leddgikt som jeg har utviklet pga mageproblemene over alle årene.

Hundeholdet mitt har gått veldig bra, det er faktisk bedre for meg å komme meg ut med hunden.

I de periodene hvor jeg har vært skikkelig syk så har ei venninne av meg hjulpet til med en lang tur pr dag.

Når jeg har ligget på sykehus så har hun bodd hos familien min, der kjenner hun alle og er trygg der

[Hundeliv]

Jeg tror det er viktig at du innser at du akkurat nå er i en omstillingsfase; fra å ha sett på deg selv som frisk (evt syk med forbigående sykdom), må du nå venne deg til tanken om at du kommer til å måtte forholde deg til denne sykdommen over lengre tid/ hele livet. Slikt tar tid å fordøye.

Dersom du føler at du kan takle hverdagen som hundeeier i dag med noen nødvendige endringer, ville jeg utsatt å ta store avgjørelser akkurat nå. Kanskje har du noen rundt deg som kan hjelpe deg med forskjellige ting slik at hverdagen blir enklere. Jeg ville f.eks ha bedt om hjelp til vask, handling e.l som jeg synes er lite givende og heller brukt tiden på hundetrening som jeg føler jeg får energi av. Er det turer med hunden du vil velge bort, be om hjelp til det. Prioriter å gjøre ting som gir deg glede og som får deg til å trives i livet.

Dessverre kan ingen gjøre valgene for deg, men om et halvt år vil nok livet ditt med kronisk sykdom se annerledes ut enn det du forestiller deg i dag.

[Kathja]

Jeg har flere kroniske sykdommer og har hund med kronisk sykdommer (HD E og spondylose,allergi)

For meg er zhigan en grunn til å stå opp,for jeg MÅ ta morra tur og kveldstur (gubben tar resten)En som ikke bryr seg om jeg ser ut som et takras,har stått opp med feil bein osv.

Han gir masse tilbake,han merker godt de dagene jeg har sirup i baken,hukommelsen ligger igjen i senga og humør som er mørkt.Men han tar ting bare mer med ro de dagene jeg er ekstra dårlig .Snåle rare vovva mi. Han forstår at jeg syk og tar hensyn-høres nesten menneskelig ut men det er sant.Hunden merker mer enn hva vi gir dem kreditt for tror jeg. Det å vite at vovva er der,selv med dårlig dager og mye smerter,gir i alle fall meg en form for trøst.Min lille store dumme herlige vovve som er som støttehjul i hverdagen.

At din er ung nå mens du er dårlig,er egentlig "bra" Hun vil formes av deg,plukke opp go' dager og merke forskjell når du har en ræva dag.Noe en hund takler flott.

Høres ut som du har venner som er flinke og stiller opp.Når du har gode dager,kan du kanskje gjøre dem en tjeneste.Livet består jo av å få og gi.

Nå vet jeg ikke hva du har av diagnose® men hva med å trene opp hunden til å bli en form for assistent? En som kan hjelpe på dager som er vonde?

Om det så er kun for å få en kos,kjenne hundepelsen mellom fingrene?

Hente en ting? Du har en smart og kreativ rase som sikkert vil kunne bruke hodet på slike daglige ting.

Tror du bekymrer deg mer enn du behøver.Når du har kommet over det først sjokket ang sykdom,vil du se muligheter .Ting vil falle mer på plass

etter en stund og du vil selv merke om du faktisk klarer å ha en hund eller ikke.Til slutt er det hele opp til deg

jeg er ikke flink til å utrykke hva jeg mener ,så håper noe av det jeg skrev gav mening.

[Vingle]

Takk til alle som har svart og gitt gode råd. Hjelpe mye å høre om andres situasjoner.

Og det er vel kanskje helst samvittigheten min det går tyngst ut over.

Men jeg merker også at hunden blir vrangere og vanskligere...

Jeg får håpe at det også går over etterhvert, for det jo litt en omstillingsperiode dette her.

Jeg vil nødig omplassere, dette er noe jeg absolutt har lyst å jobbe for å klare.

Men jeg er veldig redd for å våkne opp med et skikkelig monster om noen år når hun er blitt ordentlig voksen.

Men jeg får ta tiden til hjelp, både når det gjelder å omstille seg og eventuelt å tenke over andre løsninger hvis det skulle komme til det.

[raia123]

Jeg har to forskjellige kroniske lidelser som jeg pleier å kalle det,og tre forholdsvis ganske så aktive hunder. Og venner og famile har i perioder vært gull verdt å ha med tanke på operasjoner og dårlige dager. Men bikkjene har for meg vært min terapi mentalt og de klarer fint dager som er roligere enn andre. Det er utrolig å flinke de er til å tilpasse seg mine dager og for meg har det aldri vært problemer å ha hund sammen med mine plager. Tror det bunner i at man klarer å skyve dårlig samvittighet til side når de en eller flere dager får mindre aktivitet enn andre, ser at mine setter pris på å bare være med meg. De fleste hunder vil over tid tilpasse seg eiers tempo,det har i alle fall alle de hundene jeg har hatt opp igjennom årene.:-)

[Stine Pernille]

Nå har ikke jeg noen kronisk sykdom, men en forholdsvis aktiv rase (mudien). Jeg fikk henne for et år siden og hadde da kun meg selv og Ace(eldste hunden på nå 6 år) å tenke på, så jeg følte jeg hadde allverdens tid til å trene mudien og forme henne slik jeg ville. Jeg var fullt klar over at hun kom til å kreve mye, men jeg har også bevisst valgt å ha mye rolig-tid med henne. Slik at hun nå, som en halvgal unghund på 16 mnd, ikke maser og tyter om hverken tur eller trening. Hun er glad så lenge hun får være med oss.

Jeg trodde også at ting kom til å bli problematisk med mudien da jeg oppdaget at jeg var gravid i november og ble totalt slått ut av utmattelse og kvalme. Det var perioder der jeg fryktet mye for at det gode grunnlaget jeg hadde lagt i Lumi kom til å renne ut, siden jeg nå ikke klarte å følge opp. Jeg var så heldig at jeg har en samboer som tok mye av turene med hundene. Likevel har vinteren vært en "stille" periode for oss alle, og jeg kjente på dette med unghund/frustrasjon/for mye energi og meninger nå når det ble vår igjen. Siden jeg nå ikke har særlig sjans til å trene hunden til det som var tenkt (agility), blir det veldig lite aktivitet på dem om dagene. Kjenner godt på samvittigheten for tiden, men forsøker selv å prioritere litt.

Jeg har fått mye tilrettelagt arbeid på jobb nå de siste mnd, og prøver å bruke de dagene på å gi hundene minimum en times tur. Utenom det, blir det desverre ikke mye aktivitet. De får være i hagen (har heldigvis stor hage), søke etter godis, litt klikkertrening inne, eller bading i sjøen nå som det er varmere ute.

Poenget mitt er vel at hunden bør kunne lære seg ditt aktivitetsnivå og tilpasse seg de dagene det blir rolig. Som de fleste andre her sier. Om du ikke har ork til tur en dag, gjem godis i alle krinker og kroker i huset og la henne jobbe. Gå til innkjøp av aktivitetsleker og bruk disse. Kjempefint om du får avlastning fra venner. De dagene du føler deg bra, prioriter de på hunden, gjerne sosialisering og miljøtrening. Det trenger hunden sikker masse av. Et pluss er jo at om du finner en lekekompis til hunden, kan hun kose seg mens du og den andre hundeeieren kan sitte dere ned og slappe av. Det finnes mange løsninger på hvordan du skal aktivisere hunden og trene henne, selv om du føler du ikke har nok energi. Kanskje noen av vennene dine kunne tenkt seg å gå et kurs med hunden din? Et hverdagslydighets kurs?

Ble litt langt dette, men vil vel egentlig bare si at alt ordner seg! Prøv å fokusere på det positive og bruk tiden fornuftig de dagene du har overskudd. Sånn helt til slutt kan jeg jo nevne at mudien her har roet seg betraktelig etter andre løpetiden. De fleste hunder trenger tid til å stabilisere hormoner og vokse mentalt

[Vingle]

Setter utrolig stor pris på å høre om andres erfaringer, og det er godt få tips og ikke minst lese at dette er noe hunder kan tilpasse seg.

Og det er det jeg håper min kan klare også.

Men jeg merker det blir tyngre og vanskligere. Men sies det ikke at det er jævligst før det blir bedre?

For slik det er nå merker jeg nesten dag for dag at hunden blir verre og jeg blir mer oppgitt. Hun løper hun rastløs rundt i stuen, står å bjeffer i vinduet, griner, og har mistet hørsel for alt som heter lydighet...

Og på de "gode" dagene når vi kommer oss ut på litt lengre turer er hun helt vill og trekker og drar og er skikkelig turbo. Og hun er jo blitt stor og sterk så er litt å holde igjen... Og i tillegg så er hun vel midt oppi disse hormonelle forandringene som sikker ikke gkør ting bedre...

Så slik det er i dag blir det kun alt for mye kjefting, alt for lite tur og aktivisering, og samvittigheten blir tyngre og tyngre...

Er vondt å se hvor gjerne hun vil ut, hvor mye hun higer etter å trene... Det eneste positive er vel at hun får være mye sammen med meg siden det blir lite jobb...

Men slitsomt er det. For oss begge vil jeg tro...

Så det gir litt håp å lese om dere som klarer å balansere dette.. Om hunder som har lært seg til å leve med rolige dager...

Og når alt kommer til alt og man ser vekk fra stresset og samvittigheten som tynger, så er jo det å ha en hund, som egentlig bare er såå god, en stor trøst oppi alt.. Og det er ingenting bedre enn en "liten" stor kosehund som kommer å legger seg i armkroken for å slappe av og sove... Hun er skikkelig god...

Men jeg lurer jo på hvor lang tid det kommer til å ta før ting faller på plass og roer seg.

Tidligere har jo ting gått veldig opp og ned ang. sykdom så da har det vært perioder med mye aktivitet og trening, og andre perioder igjen der ting har vært mer med ro..

Men jeg har alltid presset meg tidlige for hunden sin skyld.. Nå kan jeg ikke gjøre det i like stor grad... Har fått beskjed om å ta ting mer med ro for min egen helses skyld.

Men jeg føler jeg må ofre en del for det å ha hund, så jeg prøver jo så godt jeg kan og presser meg selv så vidt det går...

Men samtidig er jeg veldig redd for at ting kanskje blir for mye og jeg må se meg nødt å omplassere henne...

[Anette]

Amiga har hatt 2 mnd her med full turbo på veggene før hun tippet ett år, det hjalp å la noen venner ta med sine hunder på tur så hun fikk leke av seg den verste steamen. Amiga har sakte nå etter 1 år begynt å bli roligere i hus og det er deilig!

Du har ingen som kan ta seg en ordentlig tur med henne da?

lykke til

[bonaqua]

Oi, så godt å se at det ikke bare er jeg som er kronisk syk og sliter med dårlig samvittighet overfor hunden som til tider ikke får den mosjonen den skulle hatt!

Jeg har vært rimelig oppgitt innimellom, og tenkt i de baner at bikkja hadde fått det mye bedre hos noen aktive mennesker. Men så er jeg jo så glad i henne, at jeg ikke orker tanken på å leve uten hennes våte snute og forståelsesfulle blikk. Det er jo hennes uforbeholdne kjærlighet som får meg gjennom de gråeste dagene!

Jeg er født med en kronisk lungesykdom som gradvis har forverret seg. Så neste måned skal jeg utredes på rikshospitalet for så å bli satt på venteliste for nye lunger. Hadde det ikke vært for min firbente venn som tvinger meg opp av senga og ut på tur, så hadde vel helsa vært enda dårligere vil jeg tro.

Det som er vanskeligst i min situasjon er at min samboer også er alvorlig syk, så vi er nødt til å presse oss selv hver eneste dag og ta dagene som de kommer. Min familie bor 50mil unna, så dem er det litt vanskelig å be om hjelp. Ellers så har jo nettverket vårt blitt ekstremt dårlig da helsa vår har gått nedover, noe som er veldig synd. Skulle så gjerne kjent noen i lignende situasjon som kunne møtes innimellom og la hundene løpe/leke sammen! For jeg er som dere skjønner ikke noe til turgåer. Jeg prøver å gå en lang tur om dagen (1 time), men i mitt tempo så blir det ikke særlig langt! Det blir som oftest flere kortere turer og pinne/ball lek.

Hunden vår er ei snart 5år gammel rottweilerfrøken som er snill mot alt og alle, og ganske så godt dressert i mine øyne! Vi bor forresten i Oslo! Så om du ønsker å låne deg en turkompis, eller kanskje vil møtes og la hundene leke, så for all del ta kontakt med meg!