Gå til innhold
Hundesonen.no

Funderer på hvilke raser som kan passe


Maria

Recommended Posts

Nå er dette nok et av mine syke MÅha anfall, men jeg begynner virkelig å savne å ha en hund i huset her. Det er klart at jeg er jo hjemme hos mamma og Chessea i helgene, men jo lenger tid det går jo mer merker jeg at de to er et skikkelig radarpar. Mamma gjør som hun vil, hører ikke på meg, og har gjort Chessea til en hund jeg ikke orker å ha det daglige ansvaret for. Hun er ikke den hunden jeg flyttet fra, for å si det sånn. Hun er rett og slett blitt like sær som mamma! Jeg elsker henne over alt, og synes det er fantastisk å ha henne her hos meg innimellom. Men så sniker jo selvsagt tanken om en hund til seg inn stadig vekk. En som jeg selv får bestemme over, og forme slik jeg har gjort med Chessea før jeg flyttet.

Og.. Skal jeg ha en ny hund tror jeg ikke jeg kan ha portis riktig ennå. Det er den eneste rasen jeg viekrlig elsker og egentlig vil ha, men jeg ser mine begrensninger i forhold til hva jeg kan tilby en hund av aktiviering osv. på grunn av studenttilværesen. Dessuten hadde det vært en stor fordel å ha en hund som er lett å ta med seg rundt omkring.

Og tanken på hvilke raser som kunne passet meg har jo da vært mange. I det siste har jeg tenkt litt på toypuddel/dvergpuddel. Er det noen her med erfaringer de vil dele om dem? Er litt skeptisk..

Har forøvrig kriterier som setter ramme for utvalget av raser:

- Liten størrelse, under 35 cm (ift agility) (hvis ikke blir det portis, uansett)

- Røyte minimalt, helst ikke, gjerne allergivennlig

- Gå greit overens med andre hunder

- Ikke kjent for å være noen hissigpropp tross størrelsen

- Tåle middels aktivitet, noen ganger lav, mens andre ganger lange turer

- Fysikk så den egner seg i agility

- Kan godt kreve mye pelsstell, det liker jeg å holde på med

- Kan godt være noe reservert ovenfor fremmede, men ikke noen typisk særing

- God helse er et stort, stort pluss! Jeg er velsignet med en til nå veldig frisk hund og synes ikke akkurat det er noen ulempe at rasen jeg har ikke er kjent for å ha arvelige belastninger av flere slag

Og.. jeg må ha en hund med litt personlighet. Klarer ikke typiske hunde-hunder, om det er noe som makes sense. Setter stor pris på arbeidslyst og slikt, men verdsetter båndet med hunden desto mer.

Så, hva tror dere? Det var det jeg kom på i farta. Vanskeligere å se for seg raser til seg selv enn til andre synes jeg! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vel egentlig aldri sett på dvergscnauzer, men har i grunnen begynt å like dem bedre etterhvert. Men det er som du sier, litt overgang til bartehund. Ikke noe jeg i utgangspunktet pleier å se på.

Men hvordan er de, rent typemessig/personlighetsmessig? Har ikke møtt veldig mange dvergschauzere, men har gått et par agilitykurs med noen. De virket utrolig intetsigende, om det blir riktig å si. De var liksom så care til omgivelsene og til det de drev med, viste lite engasjement. Det er kanskje ikke typsik rasen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med DS så må du finne den rette forsterkeren for at de skal jobbe sammen med deg, men når du har den i boks så er det full fart. De elsker å jobbe! De to jeg har her som er friske er aktive, veldig kontaktsøkende og snille hunder. Den eldste har mye motor, og det ser det ut som valpen også kommer til å ha. Men de er svarte - de svarte er litt mer klovn og jubalong enn de andre fargene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klovn og jubalong kan jeg like! Har egentlig bare vært i nærkontakt med de grå med sølv fra før. Jeg skal se litt mer på DS, jeg. :) Høre hva sambo synes. hehe

Flere forslag tas imot med takk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, har jo fundert litt på enten dverg eller toypuddel. Men kjenner ingen som kan gi meg personlige erfaringer med de rasene, så om noen her inne som vet noe om dem vil fortelle er det bare å rope ut! :)

En ting er å vite mye "generelt" om mange raser, noe jeg gjør etter mange års interesse for de ulike rasene. Men personlig erfaring er helt uvurderlig i forhold, det er mye mer nyttig å vite noe om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte også dverg eller toy puddel :) Men har ikke så mye erfaring med dem personlig. Bare sett dem på ag-treninger, og de gjør eet bra :) Virker som en rase som passer alle kriteriene dine vil jeg si!

Cairn terrier? Aner ikke hvordan dem er i agility da, tror jeg aldri har sett en. Australsk terrier?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund som egner seg i agility er absolutt et stort pluss, da det er hundesporten som ligger mitt hjerte nær, for å si det sånn :)

Er ikke noen stor terrierfan, egentlig. Og strihåret pels er heller ikke noe jeg digger. Så tror ikke cairn eller australsk terrier er helt tingen. Men takk allikevel for innspill.

Jeg liker f.eks. veldig godt papillon og pomme, men at de røyter gjør det nesten uaktuelt å ha. Jeg vil ta hensyn til min far, som er ekstremt allergisk, hvis jeg skal ha nok en hund. Det går veldig bra med Chessea og pappa, så lenge de ikke er i samme hus.

Jeg kan jo nevne noen raser jeg har tenkt litt på da:

- Puddel

- Bichon havanais (liker jo forsåvidt frise og cotton også, men vil ikke ha hvit hund)

- Löwchen

- Chinese crested PP

+ (med det minuset at de røyter)

- Papillon/phalene

- Pomeranian

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vokste opp med dvergpudler.

Herlige små vesner de vi hadde i hvertfall. Alltid med på moro, men kunne fint slappe av noen dager også. Trenger jo selvfølgelig en del aktivisering, men ikke så mye som Portisen. Våre var fornøyde så lenge de fikk småturer og et par små shapingøkter om dagen. Når det er sagt kunne de fint være med på fjellturer ol.

Flere dverger går agility og lydighet, dog ikke på toppnivå.

Helse må jeg inrømme at jeg ikke har fulgt med på, så der skal jeg ikke si noe.

Pelsstell er ikke så galt dersom de får være kortklipte.

Det eneste negative jeg kan komme på er at de dvergene jeg har møtt de siste par årene har virket engstelige. Nå er dette helt subjektive observasjoner av 8-10 individer, men jeg synes det er verdt å ha i bakhodet ved valg av linjer i hvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vokste opp med dvergpudler.

Herlige små vesner de vi hadde i hvertfall. Alltid med på moro, men kunne fint slappe av noen dager også. Trenger jo selvfølgelig en del aktivisering, men ikke så mye som Portisen. Våre var fornøyde så lenge de fikk småturer og et par små shapingøkter om dagen. Når det er sagt kunne de fint være med på fjellturer ol.

Flere dverger går agility og lydighet, dog ikke på toppnivå.

Helse må jeg inrømme at jeg ikke har fulgt med på, så der skal jeg ikke si noe.

Pelsstell er ikke så galt dersom de får være kortklipte.

Det eneste negative jeg kan komme på er at de dvergene jeg har møtt de siste par årene har virket engstelige. Nå er dette helt subjektive observasjoner av 8-10 individer, men jeg synes det er verdt å ha i bakhodet ved valg av linjer i hvertfall.

Takk for informasjon! :) Slik du beskriver dvergpuddelen høres det ut som en rase som kan passe meg utrolig bra. Men som du sier, jeg har også sett noen engstelige individer, noe jeg ikke er spesielt begeistret for. Hvis jeg går for puddel en gang i framtiden må jeg gjøre en god jobb med research altså. Takk igjen!

Du skal selvfølgelig ha bichon havanais! Det vel ikke noe å lure på det? :ahappy:

Hehe :) Jeg liker rasen veldig godt, men jeg klarer ikke hvite hunder. Det har jeg bestemt meg for at jeg bare ikke skal ha. Jeg liker veldig godt Pablo jeg, men de færreste havanais ser jo slik ut :P Skal innrømme at jeg fort blir veldig utseendefokusert!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg så på kriteriene dine, tenkte jeg med en gang på mine løwchen. Det er flere portiseiere som også har løwchen og de går veldig bra sammen. Løwchen er en liten som kan brukes til det meste. Noen går lydighet, selv har jeg meldt meg på agility med min yngste og jeg gleder meg. De er lettlærte og morsomme å jobbe med. Klippen er heller ikke ulik portis og pelsstellet er overkommelig når man syns det er morsomt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe :) Jeg liker rasen veldig godt, men jeg klarer ikke hvite hunder. Det har jeg bestemt meg for at jeg bare ikke skal ha. Jeg liker veldig godt Pablo jeg, men de færreste havanais ser jo slik ut :P Skal innrømme at jeg fort blir veldig utseendefokusert!

Fargekombinasjonen til Pablo er faktisk ganske vanlig :) For ti år siden var det kanskje en stor overvekt av hvite havanaiser, men sånn er det ikke lenger. Absolutt ikke noe problem å få tak i en sort/hvit!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg så på kriteriene dine, tenkte jeg med en gang på mine løwchen. Det er flere portiseiere som også har løwchen og de går veldig bra sammen. Løwchen er en liten som kan brukes til det meste. Noen går lydighet, selv har jeg meldt meg på agility med min yngste og jeg gleder meg. De er lettlærte og morsomme å jobbe med. Klippen er heller ikke ulik portis og pelsstellet er overkommelig når man syns det er morsomt.

Min nabo har en löwchen som er født akkurat samme dag som min portis, så de har lekt en del sammen og går godt overens. Min oppdretter har faktisk også en löwchen, men den kjenner jeg ikke personlig. En annen bekjent med portis har to stk. :)

Det er definitivt en rase jeg har tenkt mye på. Men her blir det samme greia som med bichon havanais i forhold til pelsen, da. Jeg klarer ikke tanken på hvit/lys hund. Og når det gjelder löwchen må jeg innrømme at det er mange individer jeg har sett som jeg ikke liker utseendet på.. Men jeg vet ikke - kanskje jeg har vært uheldig?

Min nabos hund er kjempesøt, han. Men ikke klippet i utstilingsklipp vel å merke. Rompeklippen liker jeg jo selv, men sambo har virkelig store problemer med den :P

Det jeg sliter med er å finne de reelle forskjellene på de rasene jeg vil ha. Det er så vanskelig å vite hva som faktisk skiller puddelen fra bichon osv. :S

EDIT: Se der ja, Havana. De sorte/hvite liker jeg mye bedre enn de lyse. Av en eller annen grunn. Og siden jeg som sagt har litt problemer med å skille de ulike rasene gemyttmessig er det også veldig avgjørende at jeg skal like utseendet på hunden. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ønsker meg veldig en bitteliten bedlingtondame. Savner bedlington og deres happy happy stil, veldig. Er veldig glad i de hundene vi har nå, men bedlington er noen herlige snålinger. En gang i tiden, så. De er superspretne, så AG er midt blinken!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg sliter med er å finne de reelle forskjellene på de rasene jeg vil ha. Det er så vanskelig å vite hva som faktisk skiller puddelen fra bichon osv. :S

Den største forskjellen på puddel og havanais er at pudlene ofte er mer reserverte. Etter å ha gjort en del research har jeg også inntrykk av at havanaisene er mer "eager to please", mens pudlene er mer "og hva har JEG å tjene på dette, da?". Generelt sett er det vel også mer lyd i dvergpudlene enn i havanaisene, men det er klart at det er individuelle forskjeller, og oppdragelsen har jo også litt å si. Havanaisen er kanskje litt mer gjeterhundaktig enn puddelen. Fysisk sett er havanaisen en kraftigere hund en dvergpuddelen. Det er ikke uvanlig at spesielt hannhundene veier mer enn det som står i rasebeskrivelsene. (Pablo veier 7kg, og er en ganske normal havanais.) Jeg har opplevd havanaisene som jevnt over mer mentalt robuste enn dvergpudlene, men jeg syns det kan virke som om det har blitt større variasjon i rasen etterhvert som den har økt så veldig i popularitet. Så det er viktig å finne riktig oppdretter og individ. Det samme gjelder vel for puddelen også. Det er mye rart oppdrett der ute.

Når det gjelder utseende og farger på havanais kan du jo ta deg en titt på diverse oppdrettersider for å se hva som finnes der ute: http://www.nbhk.info/sider.php?s=19&m=12

Jeg liker både puddel og havanais veldig godt, og min neste hund blir muligens mellompuddel (hvis ikke forholdene skulle ligge til rette for storpuddel eller portis ;) ). Men jeg må definitivt ha flere havanaiser i løpet av livet også!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for mye god info, Havana :) Foreløpig er det nok puddel og havanais som leder.

Bedlington er flotte hunder synes jeg, de har en særegenhet jeg liker. Er jo litt glad i uvanlige raser. Men de er nok litt for store for min del i denne omgang. Blir enten liten hund eller portis, liksom.

Det som gjør at jeg heller mer mot puddel enn mot havanais er faktisk størrelsen. Jeg vil gjerne ha en hund som er veldig enkelt å ha med seg, gjerne ha på armen/i fanget på tog osv. Reiser mye kollektivt, så det er en stor fordel med så liten vekt som mulig. Men siden jeg uansett skal ha tispe er kanskje havanaistispe ikke så allverdens tung?

Det som tiltaler meg med havanaisen er arbeidslysten. Det er alltid like fascinerende med små hunder som liker å jobbe :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Iflg Wikipedia skal en dvergpuddel veie 3-7kg, og det er jo innenfor det en havanaistispe vil veie også, så sånn sett blir det kanskje mer et spørsmål om linjer og individ enn havanais eller puddel? Dvergpudlene er mer langbeinte, spinklere og ofte litt høyere enn havanaisene, mens havanaisene er lavere og har en mer kompakt kroppsbygning. Men toypudlene er jo definitivt mindre enn havanaisene.

Når det gjelder trening av havanais og puddel, er begge rasene absolutt trenbare. Begge rasene er svært oppegående og tar ting fort, så det er viktig å ikke gjøre treningsøktene for ensforminge. Jeg har aldri trent puddel selv, men etter å ha snakket mye med puddeleiere og lest en del, så har jeg inntrykk av at havanaisene generelt kan være lettere å motivere og belønne. Men pudler skal vel ikke være helt umulige å jobbe med de heller! Også var det jo selvfølgelig dette med individuelle forskjeller innen begge rasene. Hvis det først og fremst er agility du har lyst til å drive med, så er vel det noe de fleste hunder syns er gøy :)

Ellers kan du jo bli med i havanaisforumet hvis du vil lære mer om rasen og høre flere synspunkter enn mine: http://www.bichonhavanais.no/phpBB3/index.php

Jeg syns selvfølgelig at det hadde vært veldig hyggelig om du fikk deg havanais. Ikke fordi jeg vil at alle skal ha samme rase som meg (rasen er allerede mer populær enn den har godt av), men fordi det er fint å få flere genuint hundeinteresserte folk med i miljøet :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Maria, jeg synes du beskriver en dverg/toy puddel jeg! :yes:

Pudler er generelt noen klovner med masse humor og karakter og de mindre variantene er intet unntak. Jeg vet om flere dverger og toyer som trener agility og det er sport for pudler. Action, hopp og sprell er veldig gøy og passer et puddelsinn og kropp. Pudler er lette og smidige i kroppen så det er nok ikke uten grunn at dette er en gammel sirkurase. :)

Gemyttmessig er pudler generelt noe mer reserverte i møte med fremmede, men det er en egenskap jeg setter pris på. Det er selvfølgelig individuelle forskjeller, Sølve er nok en mer sosial type enn min forrige puddel.

Det skal riktignok slås fast at det er enkelte oppdrettere som avler på sky hunder og kaller det en rasetypisk reservasjon og det er feil mener jeg. Men med litt research er ikke det ikke vanskelig å finne en normalt sosial hund og med god helse. Puddelen er generelt en veldig frisk hund.

Skillet mellom dverg (opp til 35 cm) og toy (opp til 28 cm) er veldig lite og det er helt vanlig (og lov) å parre toy og dverg med hverandre. Sølve er etter en slik parring og det var lenge usikkert om han ble en dverg. I hans kull kom det både dverger og toyer. Så om du blir helt bestemt på at du vil ha dverg og ikke toy er det viktig å finne dverg-dverg parringer og håper på et helt kull med bare dverger.

Sølve med sine 33 cm er en stor dverg og han veier 4,7 kg. Normalvekten for dverghanner er rundt 5 kg. Jeg er veldig fornøyd med størrelsen til Sølve, han får lett plass i fanget, er enkel å ta under armen og tar generelt liten plass.

Sølve kan få like mye mosjon som storpuddelen min fikk, men han må ikke. Toypuddelen borti gata er med på lange joggeturer og fjellvandring, men er også fornøyd med 20 min rundt kvartalet.

En annen fordel med liten hund er at siden Sølve er så liten og kjekk å ha med seg er han med på alt som skjer i større grad enn storpuddelen var. De færreste er redd en liten grå sak, mens den store sorte var det ikke alle som ville ha på besøk naturlig nok.

Jeg synes overgangen fra en storpuddel 28 kg og 64 cm til en liten dverg var stor, men jeg har funnet min rasevariant, heretter blir det bare miniatyrpuddel for meg :) Jeg kan skrive side opp og siden ned om miniatyrpuddelens fortreffelighet, men det kan bli et langt dokument. Så om det er noe spesielt du lurer på rundt miniatyrpuddel er det bare å spørre. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh.. Havana OG LivB, dere gjør det jo ikke lett for meg :D

Jeg liker utrolig godt både puddel og havanais. Så hvis det blir hund blir det mye opp til sambo hva han liker best også. Akkurat nå heller jeg kanskje mest mot havanais, mens sambo liker best puddel (ja, jammen finnes det sånne gutter og :P ) Det blir uansett ikke hund nå med det første, men vi får se nærmere høsten hva som skjer. I så fall skal jeg kontakte dere begge og høre videre. For jeg tror jeg nok har bestemt meg for havanais eller puddel, om det ikke blir en portis til. Hvilken av de to (tre) det blir, om det blir noe i det hele tatt, gjenstår å se. Jeg føler det er mye som må på plass før jeg kan ha en hund til. Nå kan jeg i alle fall gjøre litt research og sette meg litt inn i hva som finnes. Innen portis vet jeg veldig mye kan man si.. på godt og vondt.

Havana - jeg føler jeg vil kunne ha noe å bidra med uansett hvilken rase jeg velger. Jeg er, som du sier, genuint opptatt av hund og helse, gemytt, alt som har med hund å gjøre. Hyggelig at du opplever det slik :)

Takk for masse god hjelp, folkens :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte litt på papillon eller phalène. Ja, de røyter, men ikke mye. Det gjorde ikke min phalène ihvertfall. Et par ganger i året som det var en del (grenser for hvor mye det er på en så liten hund da:P ), ellers var det nesten ingenting :)

Du nevnte jo at pappan din er allergisk, så er jo ikke sikkert det ville gått, men mens jeg hadde min phalène flyttet jeg sammen med ei venninne som er allergisk mot hunder og hun tålte phalènen fint :) De er jo så klart ikke allergivennlig, men de er ikke blandt værstingene heller.

Ellers har du jo fått noen andre fine forslag her da :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte litt på papillon eller phalène. Ja, de røyter, men ikke mye. Det gjorde ikke min phalène ihvertfall. Et par ganger i året som det var en del (grenser for hvor mye det er på en så liten hund da:P ), ellers var det nesten ingenting :)

Du nevnte jo at pappan din er allergisk, så er jo ikke sikkert det ville gått, men mens jeg hadde min phalène flyttet jeg sammen med ei venninne som er allergisk mot hunder og hun tålte phalènen fint :) De er jo så klart ikke allergivennlig, men de er ikke blandt værstingene heller.

Ellers har du jo fått noen andre fine forslag her da :ahappy:

Hun kunne jo prøvd å la pappan møte en papillon/phalène og se om han reagerer. Jeg syns heller ikke de røyter mye, men det er vell kanskje fordi jeg er vandt med det? Kjæresten klager som bare pokker, men han er jo ikke noe vandt med hvordan andre hunder røyter. Men så røyter min året rundt, så det er lite hår, men hele tiden, i forhold til hunder som røyter mye kun i røyteperioder.

Jeg hadde en Border collie i røyteperioden inni bilen min i 10-15 min kanskje, og den røytet like mye på den tiden som min hadde gjort på et halvt år ihvertfall. Det sier kanskje litt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Stella

Jeg kan si litt om dvergpuddelen! Har en tispe på 2 år nå, og hun har overveldet meg med sin brukervennlighet (har hatt storpudler tidligere, hun er første liten hund)! Hun er superenkel i hverdagen, virkelig utrolig enkel å ha med å gjøre. Hun kan ha dagesvis med rusleturer rundt kvartalet uten å vise noen som helst treningsabstinenser, men hun kan også ha lange fjellturer/skiturer daglig, eller mye lydighet/agility/freestyletrening. Nå går vi freestylekurs, og instruktøren gir meg stadig beskjed om at "den hunden tar ting utrolig fort!" og ser begeistret ut. Stella elsker å trene, og har en mestringsglede som nesten overskygger belønningen, så hun er veldig lett å motivere og belønne. Hun jobber for et "jaaa!" fra meg, for lek og for godbit, ikke noe problem.

Stella har veldig lite jakt, og kan stoppes i all "jakt" med et "stopp". Hun kobler lett av og fikserer ikke. Hun er arrogant og går bare rett forbi fremmede vi møter på turene, noe jeg synes er veldig behagelig. Hun går alltid løs (unntatt nå ved båndtvang her i parken..) og det er ikke noe problem, hun passerer hunder og folk veldig greit. Ja, rett og slett en fryd å ha i hverdagen! Hun spiser det meste, har god matlyst.

Sånn ellers er hun 31.5cm, 4.5kg. Hun er en litt lang og kraftig type, de kan godt være kun 4kg og så høye. Hanner er noe tyngre.

Jeg ville nok valgt en dverg, gjerne fra dverg-dverg paring. Og sjekk mentalitet og helse skikkelig. Dvergpuddelen er generelt en frisk rase, men det er noe PL, øyeproblemer, fôringsproblemer (lite matlyst, fôrallergi osv) og øretrøbbel (mye utsatte for ørebetennelse, noen hunder har dette nærmest kronisk, mens andre, som Stella, aldri har noe problem). Noen oppdrettere fokuserer veldig på utstilling, mens andre ser mer helheten.

Jeg mener selvsagt at du skal ha en dvergpuddel! Utrolig morsomme hunder, som virkelig kan brukes til alt! Nevner bare at norgesmester i klasse 3 liten (agility) er en dvergtispe (Sjarmtrollets Råtøff), det går også flere dverger i klasse 2 og 3. Stella og jeg skal på agilitykurs om 3 uker. Vi har lekt litt med hinderne på canisbanen i blant, og hun elsker det! For en fart! Satser på å starte kl 1 i løpet av sommeren.

Sorry for rotete innlegg, håper du får med deg hovedpoenget da: Du skal jo ha dvergpuddel! :lol: Jeg har hvertfall funnet min rase!

Mvh Cecilie

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...