Når hunden har hatt en dårlig erfaring...

[Cathrine&Jazzi]

Hva gjør dere hvis hundene deres har en ordentlig dårlig erfaring? F.eks. en hund angriper den, eller den blir skremt av noe et spesielt sted. Hva som helst igrunn..

Gjør dere noe for at hunden ikke skal forbinde sted/hunder/mennesker, med den dårlige erfaringen?

Man snakker jo om at hunden skal kunne slippe minnesbilder, selv om den har en dårlig erfaring.

Men er det noe vi kan gjøre for å hjelpe?

Skal hunden helst raskt tilbake til sted/hunder/mennesker osv...

Håper jeg klarte å formulere spørsmålet forstålig

[Djervekvinnen]

Jeg tror det beste man kan gjøre er å late som ingen ting, bare få hunden ut av situasjonen, trekk unna litt og fortsett som før (men selvfølgelig sjekket hunden etter sår/skader) Det kommer an på mentaliteten til hunden om hvor påvirket den blir. Noen hunden blir lett skremt og er ømfintlig for situasjoner og kan bli engstelig. "Normale" hunder tåler en trøkk. Bare ikke bli hysterisk og trøste etterpå.

Nitro ble bitt i nesen av en puddel da han var 3 mnd gammel. Han hylte og skrek lenge, og blodet rant nedover ansiktet. Jeg prøvde å være normal, tørke vekk blodet, oppmuntret han og vi gikk ikke bort fra hundene med en gang, men var der til han virket rolig. Så gikk vi. Tenke tanken på om han var blitt redd, pga han var valp, men vi møtte en annen hund 10 minutter etterpå, og da var han helt normal og ville bort å hilse. Da ble jeg glad. Han fikk ingen varige me`n etterpå.

Men så ble han angrepet på hundetrening av en malamute da han var 9 mnd og da ble han veldig skremt. Jeg oppførte meg fattet etterpå, men var sjelven. Han virket litt små skeptisk til malamuten i ettertid, men jeg passet på å holde en trygg avstand. Nå omgår han de på trening uten at han virker redd, men vi er aldri så nært at det kan risikeres igjen.

Så ble han bitt av en leonberger, og han ble redd da også. Han virket redd i ettertid når den hunden kom i nærheten, men ikke hysterisk, bare at man så det på kroppspråket.

Jeg tor at Nitro føler seg litt utrygg mot store hunder, større enn han selv og store pelsete hunder. Jeg tror han husker hendelsene og blir litt skeptisk. Men det gjelder ikke hunder generellt.

Min forrige hund var mer skjør, og lot seg påvirke av negative hendelser. Hun ble dårlig behandlet som valp av veterinær som hadde grått hår, og i ettertid bjeffet hun spesiellt på gråhårete menn. Hun ble også angrepet av en voksen tispe som valp, og hun var generellt usikker mot hunder hele livet. Dårlig mentalitet, som lar seg påvirke av små ubehagelige hendelser. det kan ødelegge en skjør hund. Og spesiellt hvis man selv er uerfaren hundeeier, så vet man ikke alltid hvordan man skal ta tak i dette på en orntlig måte.

[SaraS]

Min forrige hund var mer skjør, og lot seg påvirke av negative hendelser. Hun ble dårlig behandlet som valp av veterinær som hadde grått hår, og i ettertid bjeffet hun spesiellt på gråhårete menn. Hun ble også angrepet av en voksen tispe som valp, og hun var generellt usikker mot hunder hele livet. Dårlig mentalitet, som lar seg påvirke av små ubehagelige hendelser. det kan ødelegge en skjør hund. Og spesiellt hvis man selv er uerfaren hundeeier, så vet man ikke alltid hvordan man skal ta tak i dette på en orntlig måte.

Selma hadde en skikkelig dårlig erfaring hos en veterinær for ca. et år siden. Dette har hatt store følger og plager oss ennå. Jeg la merke til at situasjoner som lignet (opp på bord og bli sjekket av fremmede) plutselig ble veldig skummelt. Jeg drev jo mye med utstilling, men etter dette veterinærbesøket ble Selma veldig uttrygg på dommerbordet. Jeg har også lagt merke til at hun har blitt skeptisk på noen fremmede mennesker ellers også. Det er noe HERK(!)for Selma elsket alle før. Hun var supertrygg i alle situasjoner.

Og hva gjør man med det? Alle gir meg forskjellige råd i hytt og pine, men jeg føler at det eneste rette er å gi henne tid. Og la henne hilse på hyggelige fremmede, leke og kose...og håpe at hun slutter å være skeptisk med tiden.

[Arielle]

Ivo fikk seg en skikkelig trøkk på agility trening. Vet ikke heeelt hva som hendte men han klart i hvert fall og få et hinder over seg. En hylende hund som gikk på 3 ben, ikke klart og lukke munnen var resultatet etterpå. Jeg var livredd for hjertestenen min og trøstet selvsakt når han kom bort og turer bar rett til dyrlegen der de fant ut at skulderen var kommet ut av ledd men hoppet på plass igjen og han hadde fått seg en trøkk i kjeven og nakken, noen av tennene hadde også fått seg en smell men like hele men litt løse. Fant også ut i ettertid at det va noen nerver i klem i skulderen etter dette.

Vi kom ikke tilbake før hunden var nesten frisk og dette fordi vi kjører toss alt 1 time hver vei for å komme oss til agilitybanen. Men jeg tok han med bort når han var på bedringens vei bare for å trene stille og rolig på enkle øvelser uten fart når han kunne det. Det tok tid å få hunden 100% igjen og jeg ville ta det rolig for å bygge han opp igjen. Da viste han tegn på at han var utilpass på enkelte ting og dette gjorde han også i all annen trening også. Virket nesten som om jeg hadde gjort han noe for han hoppet unna når jeg gjorde en brå bevegelse så det kunne se ut som om jeg virkelig hadde skambank det stakker dyret. Tror at dette kan ha mye og gjøre med at det hendte i en trenings situasjon og at jeg hadde behadlet han hjemme etterpå noen som sikkert var ubehagelig.

Men det tok ikke mange treningene til før han var som normalt men det tok ca 1 år før vi var tilbake på agilitybanen men dette pga. meg og at jeg ikke hadde muligheten til å trene så langt borte men når vi kom tilbake igjen så var det som om ingenting hadde hendt. Jeg latet som ingenting jeg verken beløndte at han var redd eller kjeftet for at han hoppet unna. Når han hoppet unna så latet jeg som ingenting og gikk motsat vet av han og når han da kom så var det belønning...

Han reagerte aldri annerledes på meg hjemme etter dette men det var de første treningene som han gjorde det men helldigvis var det ikke mange treningene som skulle til for at han ble seg selv igjen og jeg forstår han godt at han var litt småredd for han hadde tross alt vært gjennom masse smerte etter denne ulykken på trening. Etter dette har jeg aldri merket det på han på noe som helst vis.

[Guest LXT]

Marvin fikk seg en karamell av en schäfer i fjor. Denne Schäfern er en veldig stabil og uproblematisk hund, så jeg var helt trygg på å slippe dem sammen. Jeg visste at Marvin ville enten prøve å leke og la det være med det, eller prøve seg å yppe med han for å se om han ville få "overtaket".

Og ja, han prøvde det siste, og Schäfern reagerte som vi andre hadde forventet. Han sa fra i en skarp men på en rettferdig måte at det der kan du bare drite i. Så fortsatte han å leke med fotballen og blåste i hele opptreden til bikkja mi. Marvin ble paff, stod der med et uttrykk i noen sekkunder, før han heiv seg på leken han også. So far so good.

Så begynte Marvin å erte opp Schäfertn til å jage seg, og det funka som det alltid gjør. De løp som gærninger, til Marvin glei på gresset og snubla. Dette så ikke jeg, for de hadde løpt litt bak huset. Mens eieren så hva som skjedde. Schäfern greide ikke å stoppe, og snublet oppå Marvin og over han igjen.

Og Marvin fikk en hysterisk reaksjon, og hylte mens han nesten hyperventilerte. Jeg hadde aldri hørt han sånn før, og han kom pilende til meg. Jeg trodde han var ordentlig skada, og løfta han opp etter et par sekunder for å se om han blødde. Men da jeg hørte hva som hadde skjedd, så skjønte jeg at han bare var blitt fryktelig skremt, og satte han ned med en gang. Han skreik hysterisk ennå, men stod helt stille nesten sjokka.

Jeg begynte å snakke som jeg gjør når vi leker og koser og har det gøy. (Spiller ingen rolle hva jeg sier, det er hvordan jeg reagerer og tonefallet som han responderer på)Begynte å klappe han litt fast på brystet og babla bare noe i en litt leken/ertende tone.

Og plutselig begynte venninenne mine å gjøre det samme, mens de satte seg på huk og tulla med han. Marvin ble da helt stille, halen reiste seg, og han skjønte ikke helt hva som skjedde først. Men så glemte han hele greia og begynte så smått å leke med oss.

Så tok jeg han med ut på plenen igjen, og vi begynte å sparke fotballen og selv om Marvin var noe mer reservert overfor Schäfern, så ble han med å løpe etter ballen igjen.

Han har ALDRI bølla med den hunden mer, men de går godt sammen og hendelsen er ikke noe han bærer med seg videre.

Heldigvis

[Hampus]

Hunder er jo veldig forskjellige, i hvertfall mine.

Hampus ble angrepet av to store beist mens vi stod i kø og venta på å komme inn på WDS i 2008.

Måtte selv røske tak i helstrøypen dems og sparke de bort, noe eiern ble rasende for.

Hampus ble ikke skada, full av sikkel, ingen hull, men veldig skremt.

Men det fine med han er at han på en måte virker litt "dum", ting fester seg på en måte ikke.

Han går videre, fort.

Så har vi Linus, shibaen, som på samme arrangement fikk sprayet desinfiserende middel rett i øynene av en uvøren veterinær på veterinærsjekken mens han stod på bordet deres på tur inn.

Dette svei godt i øynene hans, og vips full bordangst!

Noe som førte til at han glefset og hylte til dommern både den dagen og dagen etter.

Dette tok meg over 9 mnd med intensiv bord og utstillingstrening å få bort.

Noe jeg har løst med å gjøre alt som skjer i ringen til lek og gøy.

Ja han skal gå og stå pent, men alt innimellom der er tull, tøys og lek med Gullars verdens beste bamse.

[Cathrine&Jazzi]

Det som skjedde med oss var at ho blei jaga av to store kongepudler for et halvt år siden. Eieren hadde ikke kontroll og klarte ikke å få dem inn og jeg klarte ikke å fange min som var livredd. Jeg husker ikke hva jeg gjorde da jeg endelig fikk tak i ho, men siden da har ho vært redd store hunder. Samtidig så kjenner ikke vi noen store hunder og jeg tenker at ho kanskje hadde klart å avreagere hvis jeg hadde funnet noen store trygge hunder som hun kunne lekt med. Men det hjelper jo ikke å være etterklok.

Men her om dagen skjedde nemlig det at en på hennes egen størrelse tok ho så ho blei livredd. Halen mellom beina og søkte til meg "hjelp meg mamma" det skjærte meg i hjertet og jeg hadde så utrolig lyst til å plukke ho opp. Men tenkte at det var viktig for ho å se at de andre hundene ikke var farlige. Men ho var ikke så veldig interessert i å gå bort for å leke med de. Nå skal vi på kurs i morra. Hvor det både er store og små hunder som er snille og trygge, så jeg håper dette gjør at ho ser at ikke alle hunder er like. Men jeg synes det er ekkelt å komme i slike situasjoner. Jeg tenker at det er forskjellig fra hund til hund hva som faktisk gjør at en redsel "setter seg" i de.

[AnnChristin]

Jeg lurer litt på hvordan min reagere. Var på hundeparken i dag. Leken gikk som vanlig til en 5 mnd gammel bulldogaktig bikkje gikk rett i strupen på min 3 mnd gamle valp. Eiern var et stykke unna, bikkje ikke av den største greia så løfte den bare opp og bort siden den bare hadde øyne for Terho. Typen tok opp Terho mens andre eiern henta bikkja si. Må si jeg ikke turte å slippe ned Terho med det første så litt redd jeg forsterka skrekken der, men like greit for så fort Terho ble satt ned gikk han på han igjen. Og Terho hylte jo skikkelig til så vanskelig og ikke legge merke til det. Gan andre tok bikkja si i bånd, men nå viker Terho unna andre hunder inne i parken, ute i lekeområdet går det greit selv om han er langt ifra så leken som han var tidligere i dag, så håper det er glemt til i morra..

[Hermes]

Fortsetter som før.

Hermes har hatt én skikkelig dårlig erfaring, og den hadde han forrige helg da en løs boxer bukset imot han. Han ble "dyttet" inn på en gårdsplass, mer eller mindre snurrer rundt i grusen og prøvde å komme seg unna. Vi tror ikke han ble bitt, men han har skrapemerker på bakbeinene, mest sannsynlig pga. grusen. Jeg tror boxeren tok tak med munnen, for et par av merkene ligner på bitemerker. Det var ikke jeg som gikk tur med Hermes denne gangen, så jeg kan ikke si noe sikkert da jeg ikke så hva som skjedde.

Dette skjedde en plass vi pleier å gå tur hver eneste dag. Boxeren bor i et av husene vi går forbi, og er av og til ute på gårdsplassen. Normalt i bånd, noe den ikke var denne ene gangen. I går gikk jeg samme ruten, og boxeren lå stille og rolig (i bånd) på gårdsplassen. Jeg gikk rolig rett forbi, latet som at jeg ikke så boxeren, og belønnet Hermes for å følge meg og ikke bry seg om hunden (noe han heller ikke gjorde).

Vi kommer til å fortsette med å gå denne ruten, og jeg kommer til å fortsette med å belønne Hermes for å ta kontakt med meg og ikke bry seg om boxere som stirrer og knurrer. Samtidig kommer jeg til å være obs på at Hermes får gode erfaringer med andre boxere (den første boxeren han møtte på et hundetreff en gang lekte han veldig fint med, men de boxerene vi vet om i nabolaget er dessverre ikke veldig trygge hunder).

[Meg]

ideelt sett fortsetter jeg som før- men etter å ha vært borti en episode der både valpen og jeg ble vettskremt, og valpen (nå unghund) i ettertid er redd episoder som ligner dette (selv med trening- redslen har minket men er ikke borte), så vet jeg at det er lettere å snakke teori enn praksis...

[Nyan]

Prøver selv også å fortsette på samme måte, men med mer belønning for ønsket oppførsel enn tidligere. Nemi har svært få unoter, men fikk seg en ugrei opplevelse nylig:

Kom for få dager siden på tur utfor en gjeng med smågutter på ca 8-9 år som fant det gøyalt å skulle sykle fortest mulig forbi Nemi og meg da vi kom gående bort gata hvor de var ute. De syklet forbi oss i full fart, så nærme hunden de turte, snudde borti gata og kom tilbake i samme farten. Jeg prøvde gjentatte ganger å rope til dem at de måtte bremse litt eller sykle lenger vekk pga Nemi, men da hylte et par av dem tilbake i jubel og lo høyt. Den siste gutten i rekken bråstoppet fordi Nemi plutselig hoppet etter og bjeffet tydelig stresset, og ville ta sykkelen. (måtte stramme inn båndet på "første runden" deres, så hun hoppet mer rett opp...) Forsøkte så rolig og behersket som mulig å si til gutten at Nemi vil jakte på syklene, og om ikke han kunne si til kameratene sine at de må sykle saktere forbi neste gang. Ba han trille rolig forbi mens jeg sto stille med Nemi, men med en gang han beveget seg bjeffet hun igjen og prøvde å komme seg bort til sykkelen med full styrke. Litt skremt over hennes opptreden setter han seg på sykkelen igjen og triller i full fart avgårde...

Nemi har ikke helt sansen for sykler, og det er noe hun har funnet ut av seg selv en stund før dette (pubertal raring?), for sykler har hun vært vandt med, og unger elsker hun så lenge de ikke er uvanlig høylytte og/eller lager "pipestemme". Vi hadde også med oss lille Java på 11 uker, men hun brydde seg ikke filla om noen ting fordi hun synes det var stas å få gå i bånd. Nemi derimot strammer seg opp og blir oppmerksom hver gang vi går denne veien nå, og det er veien bort til familie av meg og kan jo ikke unngås heller. Jeg belønner tegn til at hun slapper av, og om det er syklende barn der nå stopper jeg til hun har roet seg helt før jeg går videre. De barna som vil det kan komme bort og hilse, og det synes hun er stas så lenge de går av syklene.

Dette var jo en ytterst teit hendelse, og trist for Nemis del, men håper og tror denne rare skepsisen for sykler kan trenes og oppmuntres bort. Hun er jo absolutt ingen engstelig hund av type. Har jo planer om å sykle med henne i springer etterhvert, så må bare gå frem litt og litt til hun blir trygg.

Beklager vegg av tekst.. men litt frustrert er man over det hele..