Gå til innhold
Hundesonen.no

Har hunder personlighet


Synnikken

Recommended Posts

Mennesker er ikke så innmari mye mer enn en genetisk pakke pluss miljø de heller, vi bare liker å kalle det noe annet, for da føler vi oss ikke som apekatter :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har to relativt like hunder. Folk flest ute å gata skal ikke ha sett dem mange minuttele for å se Lillans spesielle personlighet skinne gjennom. Når jeg går på kurs med dem er dettte noe som overasker trenerne. Utseende messig så like, men personlighetsmessig så forskjellige. Man kan kanskje si at noen har mer personlighet enn andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At dyr har personlighet, er noe de fleste dyreeiere er enig i. Det er jo en av de tingene vi liker ved dyr.

Jeg har kjent flere som aldri har likt dyr noe særlig, og som aldri har skjønt hvorfor noen kan være så glad i BARE ett dyr. De ser en hund, og ser bare ett pesende logrevesen styrt av instinkter.

Men så har de etterhvert blitt kjent med flere av mine dyr. Og plutselig ser de jo at dyra har forskjellige personligheter, og helt tydelig reagerer utifra andre ting enn gener og instinkter. Da får pipen en annen lyd....

De som mener dyr ikke har personlighet, tror jeg mangler litt innsikt, kanskje litt empati? med andre levende vesener. Jeg mener og forøvrig at mennesker er meget styrt av instinkter også ;) Lysten til å formere seg (hvertfall øve på det haha), finne en kjæreste, spise ting (selv om vi vet det er dumt), er alle "instinkter" vi er født med for ikke å dø ut :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har to av samme rase, men i hver ende av skalaen tror jeg :P En utadendt frøken som liker å finne på ting, bruke kropp og sjel, veldig energisk og pratsom :) Og en rolig og sindig, som gjerne tusler sammen med deg løs på tur og bare koser. Som jeg omtrent aldri ser hoppe høyere enn 20cm :lol:

Kan si det sånn at jeg har en som ikke merkes innendørs og en med masse motor ;) Men begge jobber når det skal jobbes :)

Om det ikke kalles personlighet er dyr forskjellige, noe som skiller individ fra individ :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mennesker er ikke så innmari mye mer enn en genetisk pakke pluss miljø de heller, vi bare liker å kalle det noe annet, for da føler vi oss ikke som apekatter :P

Nettopp.

Mine hunder er i hvertfall vidt forskjellige, hva det kommer av bryr jeg meg egentlig ikke om. Det er en del av deres sjarm og jeg tillater meg å kalle det personlighet

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

At dyr har personlighet, er noe de fleste dyreeiere er enig i. Det er jo en av de tingene vi liker ved dyr.

Jeg har kjent flere som aldri har likt dyr noe særlig, og som aldri har skjønt hvorfor noen kan være så glad i BARE ett dyr. De ser en hund, og ser bare ett pesende logrevesen styrt av instinkter.

Men så har de etterhvert blitt kjent med flere av mine dyr. Og plutselig ser de jo at dyra har forskjellige personligheter, og helt tydelig reagerer utifra andre ting enn gener og instinkter. Da får pipen en annen lyd....

De som mener dyr ikke har personlighet, tror jeg mangler litt innsikt, kanskje litt empati? med andre levende vesener. Jeg mener og forøvrig at mennesker er meget styrt av instinkter også ;) Lysten til å formere seg (hvertfall øve på det haha), finne en kjæreste, spise ting (selv om vi vet det er dumt), er alle "instinkter" vi er født med for ikke å dø ut :)

At det var?! Knakandes god diskusjons teknikk: De som ikke er enig med meg, de er litt tilbakestående.. Det tror jeg jammen skal bli min nye argumentrekke :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anyways. Jeg mener at min "personlighet"(eller individualitet, om man vil kalle det det) er definert utifra de egenskaper jeg er født med, og tillærte egenskaper som kommer fra miljøpåvirkning og oppdragelse, samt hvordan jeg reagerer på hendelser(det går vel forsåvidt under medfødte egenskaper.)

Så da ser jeg ikke hva som er forskjellen med bikkja mi? Hun er jo også forskjellig fra andre hunder pga medfødte egenskaper, og tillærte egenskaper fra miljøpåvirkning og oppdragelse. Altså har hun personlighet. Eller individualitet. Eller hundelighet. :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Herrefred, for en diskusjon! :lol: Kan jo ikke gjøre annet enn å le.

Hunder (og de fleste andre dyr) har like mye personlighet som et hvilket som helst menneske. Vi er alle et produkt av gener og miljø.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder består av en genetisk pakke, som inneholder fire funksjonskretser og terskelverdier for utløsing av adferder, disse er selvfølgelig ikke identiske for alle hunder. I tillegg så har alle hunder en nervekonstruksjon som avgjør hunders reaksjonsmønster og evt avreaksjon, i kombinasjon med mot, trygghet, modning og erfaring. Dette kan i utgangspunktet skape en pakke som oppleves som "personlighet", så jeg tenderer til å være enig med Brimm her. Hunder har en genetisk pakke og erfaringer som gjør den til den hunden den er, men jeg vet ikke om jeg vil definere det som personlighet allikevel.

Bare for ordens skyld, så har jeg ikke lest den opprinnelige tråden.

Og hvordan gjør dette hunder annerledes enn mennesker? I så fall har jo ingen individer personlighet, for "formelen" for en fenotype er det samme for allslags arter. Og både genetikk og miljø er med på å gjøre individer annerledes fra andre og skape en personlighet. Eller hva mener du at personlighet er styrt av? Ettersom det ikke er arv og miljø tydeligvis?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Og hvordan gjør dette hunder annerledes enn mennesker? I så fall har jo ingen individer personlighet, for "formelen" for en fenotype er det samme for allslags arter. Og både genetikk og miljø er med på å gjøre individer annerledes fra andre og skape en personlighet. Eller hva mener du at personlighet er styrt av? Ettersom det ikke er arv og miljø tydeligvis?

Jeg har bare sagt at jeg vet ikke om jeg vil definere det som personlighet hos hund. Jeg mener at personlighet hos mennesker er styrt av langt flere ting enn arv og miljø. Selvfølgelig hvis man definerer miljø som alt av erfaringer, læring, frie valg, evnen til å konkludere,følelser utover basale behov, samhandlinger og relasjoner med andre mennesker, så er vi helt enige at da er det kun arv og miljø som styrer en personlighet. Men det var ikke helt det jeg mente med miljø i utgangspunktet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har bare sagt at jeg vet ikke om jeg vil definere det som personlighet hos hund. Jeg mener at personlighet hos mennesker er styrt av langt flere ting enn arv og miljø. Selvfølgelig hvis man definerer miljø som alt av erfaringer, læring, frie valg, evnen til å konkludere,følelser utover basale behov, samhandlinger og relasjoner med andre mennesker, så er vi helt enige at da er det kun arv og miljø som styrer en personlighet. Men det var ikke helt det jeg mente med miljø i utgangspunktet.

"Miljø" i den sammenhengen vi snakker om nå er jo nettopp det. Alt av erfaringer, opplevelser, kunnskap osv. er "miljø" og former oss i større og mindre grad.

"Personlighet" er bare et ord, og det er kommet flere ordbokdefinisjoner tidligere i tråden som bør gjøre det ganske klinkende klart at det ikke spiller noen rolle om man går på to eller fire bein for om man HAR personlighet eller ikke. Det er jo bare et ord som beskriver et individs unike pakke med adferdsmønstre.

Ingen personlighetstrekk ved mennesket er unike for oss.

Jeg lurer på om ikke enkelte egentlig tenker på "sense of self" i denne diskusjonen og blander sammen det å ha en personlighet med det å kunne reflektere over den.

Tror denne er linket til i tråden fra før, men det er tydelgvis mange som ikke har lest hele eller forstått hva som står der (Edit: fant den ikke i tråden, jeg som har blingset). Bør leses av ALLE som har med dyr å gjøre!

http://www.viten.com/tema/menneske/borresen.htm

Kort utdrag:

"Resultatene viste at setet for hele spektret av menneskelige følelser; smerte, sult, appetitt og avsky, nysgjerrighet, glede og sorg, trygghet og angst, sinne, hat, seksualitet, omsorg og kjærlighet, er å finne i de eldste delene av vertebrathjernen, som utgjør hele hjernen hos salamanderen."

Konseptet menneskeliggjøring (antropomorfisme) er overforbrukt og misforstått.

Et utdrag til:

"Slike teknikker er logiske nok dersom man som Kennedy er sikker på, eller har vedtatt, at dyr ikke har bevissthet, følelser og en opplevelse av seg selv. Dette dogmet har overlevd siden Descartes på 1600-tal-let skapte bildet av dyret som en sjelløs maskin, og av mennesket som en maskin der en sjel er puttet inn. For Descartes’ disipler er det en selvfølge at mennesket er alene om alle «sjelelige» egenskaper, og at alle forestillinger om noe annet er antropomorfisme.

Etter Darwin må imidlertid alle fagområder akseptere at mennesket har sine «sjelelige» egenskaper som arv fra dyrene (Rachels 1991). Dyr «ligner» like lite på mennesker som en bestefar «ligner på» sitt barnebarn. Det er barnet som ligner sitt opphav. Mennesket er sjimpanseaktig, sjimpansen er ikke «menneskelignende»."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ifg definisjonene er det sabla enkelt. Hva og hvem vi er bestemmes av genetikk (alt vi nedarver) og miljø (midlertidlige og permanente). Sammen utgjør dette flere ting som skiller et individ fra et annet, som gjør at ett individ er mer impulsivt enn det andre, at den ene foretrekker is og den andre sjokolade, at Cita logrer mer enn Tia osv. Det er ikke noe eget og mystisk som bestemmer hvordan mennesket skal utvikle seg; det er så enkelt som arv og miljø. Slik er det med dyr også. Og dette er med på å forme personligheter. Simple.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Dette kunne vært en kjempespennende diskusjon, i stedet blir det bare masse nedlatende holdinger og arrogante argumenter. Men det belyser i hvertfall den menneskelige personlighet i stor grad. EOD for min del.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nedlatene fordi noen er uenige med deg Gråtass?

Alle er et produkt av arv og miljø, mennesker som dyr. Om du velger å kalle det personlighet/hundelighet osv er totalt opp til deg.

Hunder tar egene valg, de tenker og vurderer, de er veldig forskjellige, liker forskjellig og den ene er "staere" enn den andre, alt ettersom. Jeg velger å kalle det personlighet, om du velger å kalle det noe annet er jo helt opp til deg. At det er det samme, det er ikke så viktig kanskje?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra mitt ståsted ser jeg ikke hvordan/hvorfor hunder ikke skulle hatt personlighet. De har da like mye "rett" til det som mennesker. De er forskjellige, reagerer forskjellig akkurat som mennesker gjør. De reagere anderledes på snø, andre hunder, mat, mennesker o.s.v.

Ja, de har innstinkter, men det har mennesker også. Hos oss er de bare ikke like framtredende som hos hunder, eller kanskje ikke så merkbart vil jeg heller si.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg lest hele denne tråden ei heller den forrige, men føler jeg bare må spørre...

Hunder består av en genetisk pakke, som inneholder fire funksjonskretser og terskelverdier for utløsing av adferder, disse er selvfølgelig ikke identiske for alle hunder. I tillegg så har alle hunder en nervekonstruksjon som avgjør hunders reaksjonsmønster og evt avreaksjon, i kombinasjon med mot, trygghet, modning og erfaring. Dette kan i utgangspunktet skape en pakke som oppleves som "personlighet", så jeg tenderer til å være enig med Brimm her. Hunder har en genetisk pakke og erfaringer som gjør den til den hunden den er, men jeg vet ikke om jeg vil definere det som personlighet allikevel.

Bare for ordens skyld, så har jeg ikke lest den opprinnelige tråden.

Hva er i såfall forskjellen på menneskers og hunders personlighet? Blir ikke også mennesker født med visse genetiske pakker osv i tillegg til en nervekonstruksjon som kombinert med erfaringer gjør at vi utvikler ulike personligheter? :icon_confused: Altså, jeg er oppriktig nysgjerrig på forskjellen her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er i såfall forskjellen på menneskers og hunders personlighet? Blir ikke også mennesker født med visse genetiske pakker osv i tillegg til en nervekonstruksjon som kombinert med erfaringer gjør at vi utvikler ulike personligheter? :icon_confused: Altså, jeg er oppriktig nysgjerrig på forskjellen her.

Jeg også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter et laaangt hundehold med mange hunder av forskjellige raser, skal ingen fortelle meg at hunder ikke har personlighet! Vi skal ikke menneskeliggjøre dyrene våre, men vi skal ikke undervurdere dem som individer heller. Ingenting kan bevises i hverken den ene eller andre retning, men jeg er helt ovebevist om at hunder er intelligente. De kan ha empati, de kan føle glede, sinne, forventning, skuffelse, sorg og humor. Og de viser det på forskjellige måter. Ikke to av alle mine hunder har vært like i oppførselen, selvom de har fått samme behandling i oppveksten. Og forskjellene i oppførsel har vist seg fra tidlig valpealder.

Å fremstille hunden som et instinkstyrt, ikketenkende robotvesen blir for meg helt feil. Men dette er bare basert på mange års erfaring og betraktning, og sikkert ikke holdbart i de skråsikres verden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder består av en genetisk pakke, som inneholder fire funksjonskretser og terskelverdier for utløsing av adferder, disse er selvfølgelig ikke identiske for alle hunder. I tillegg så har alle hunder en nervekonstruksjon som avgjør hunders reaksjonsmønster og evt avreaksjon, i kombinasjon med mot, trygghet, modning og erfaring. Dette kan i utgangspunktet skape en pakke som oppleves som "personlighet", så jeg tenderer til å være enig med Brimm her. Hunder har en genetisk pakke og erfaringer som gjør den til den hunden den er, men jeg vet ikke om jeg vil definere det som personlighet allikevel.

Hva er "mot, trygghet, modning og erfaring," om det ikke har noe med personlighet å gjøre?

Det du sier her skiler ikke hunder fra mennesker, så om dette betyr at hunder ikke har personlighet, så har ikke mennesker det heller.

Jeg ville selv kanskje ikke sagt at hunder har personlighet, men helt klart individualitet, og det går ut på mye av det samme (men er kanskje litt mer artsnøytralt).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...