Da har Dina faktisk bitt...

[Guest 2ne]

Nå er det ikke uvanlig at mentalitetsproblemer eskalerer etterhvert som hunden vokser opp, og at det videreutvikler seg til å gjelde flere ting enn hva det var i utgangspunktet. Da blir det litt galt å nærmest hevde at dette er noe hun kunne forutsett, for det kan man ikke alltid. Jeg har hatt en sånn hund selv, han var i utgangspunktet "bare" en forsiktig valp, som utviklet seg til å bli paranoid hunderedsel, som utviklet seg til å bli hundeaggressjon, som igjen utviklet seg til å gjelde menn. Det tok to år det, til tross for kontinuerlig jobbing med bikkja.

Jeg kan ikke fatte og begripe hva for slags hundeliv folk gidder å leve med - sorry Marit (det var det du het, Dina&Midas?), dette er ikke ment til deg, men til de som syns du burde ta forhåndsregler. Ei bikkje som alltid må gå med munnkurv fordi at den kan bite andre hunder eller barn? Ei bikkje som må holdes borte fra den andre hunden man har fordi at hun plager han? Og midt oppi alt dette - tror dere virkelig at det er et godt liv for Dina, som tydeligvis er så redd eller aggressiv at hun ikke klarer å forholde seg til andre hunder eller barn?

At en hund har på munnkurv forhindrer den ikke i å SKREMME da, hverken andre hunder eller barn. Tror dere virkelig at det eneste "gale" i et sånt angrep er selve BITTET? En munnkurv forhindrer ikke at bikkja som må gå med den er redd og aggressiv heller - det eneste den forhindrer er fysisk skade.

Det er forøvrig merkelig hvor innmari enig man kan være ellers om at dårlig mentalitet er et avlsproblem her på sonen, men i diskusjoner som dette er det plutselig EIEREN som er problemet og har skylda. Det ser jeg ikke logikken i i det hele tatt, dere må gjerne forklare det for meg om dere gidder. Eller, bare dropp det, jeg er fortsatt veldig enig med meg seg i at en hund som er bra skrudd sammen mentalt, ikke får sånne problemer som dette. Da er det fortsatt et avlsproblem, ikke et eier-problem..

[Argyr]

Nå er det ikke uvanlig at mentalitetsproblemer eskalerer etterhvert som hunden vokser opp, og at det videreutvikler seg til å gjelde flere ting enn hva det var i utgangspunktet. Da blir det litt galt å nærmest hevde at dette er noe hun kunne forutsett, for det kan man ikke alltid. Jeg har hatt en sånn hund selv, han var i utgangspunktet "bare" en forsiktig valp, som utviklet seg til å bli paranoid hunderedsel, som utviklet seg til å bli hundeaggressjon, som igjen utviklet seg til å gjelde menn. Det tok to år det, til tross for kontinuerlig jobbing med bikkja.

Jeg kan ikke fatte og begripe hva for slags hundeliv folk gidder å leve med - sorry Marit (det var det du het, Dina&Midas?), dette er ikke ment til deg, men til de som syns du burde ta forhåndsregler. Ei bikkje som alltid må gå med munnkurv fordi at den kan bite andre hunder eller barn? Ei bikkje som må holdes borte fra den andre hunden man har fordi at hun plager han? Og midt oppi alt dette - tror dere virkelig at det er et godt liv for Dina, som tydeligvis er så redd eller aggressiv at hun ikke klarer å forholde seg til andre hunder eller barn?

At en hund har på munnkurv forhindrer den ikke i å SKREMME da, hverken andre hunder eller barn. Tror dere virkelig at det eneste "gale" i et sånt angrep er selve BITTET? En munnkurv forhindrer ikke at bikkja som må gå med den er redd og aggressiv heller - det eneste den forhindrer er fysisk skade.

Det er forøvrig merkelig hvor innmari enig man kan være ellers om at dårlig mentalitet er et avlsproblem her på sonen, men i diskusjoner som dette er det plutselig EIEREN som er problemet og har skylda. Det ser jeg ikke logikken i i det hele tatt, dere må gjerne forklare det for meg om dere gidder. Eller, bare dropp det, jeg er fortsatt veldig enig med meg seg i at en hund som er bra skrudd sammen mentalt, ikke får sånne problemer som dette. Da er det fortsatt et avlsproblem, ikke et eier-problem..

Hvis noe av dette var rettet mot meg, så får jeg oppklare (og gjenta meg selv).

1. Jeg mener ikke at ts er skyld i at hunden er blitt sånn (jeg er helt enig i at en bra hund ikke blir sånn pga. eiers eventuelle feiltrinn).

2. Jeg forstår ikke hvorfor man lar en hund være med et barn hvis man har en uggen følelse, eller sammen med/tilgjengelig for andre hunder hvis den har en historie med å drive og tygge på dem.

3. Om ts vil avlive hunden sin eller ikke er meg egentlig revnende likegyldig (jeg kjenner ingen av dem og blir neppe påvirket liksom), men det er hennes valg. Hvis hun helst vil beholde hunden men frykter at den skal skade noen, er munnkurv en løsning. Det betyr ikke at hunden skal få reke rundt løs og være atal. Om hun velger å avlive har jeg full forståelse for det, ettersom denne hunden faktisk har problemer "med seg selv" (redsler) i tillegg til at den belaster omgivelsene.

[Ross]

Hunden gav jo 2 advarsler før den beit, og hunder biter jo ikke før de en gang eller to har sagt i ifra. Hunden din har jo språk og her brukte et ved å knurre men når hunder ikke ser annen utvei enn å bite er det som regel ikke for å være slem men for å vise at nå er det nok.

Hunden til mamma hater små barn og derfor unngår vi at hun kommer i møte me småbarn også, er det bursdag eller vi får besøk må hun rett å slett få ligge på rommet i mens, det er mest rettferdig ovenfor hunden og ovenfor de som kommer på besøk.-. kanskje det er en snn løsning du også må ha i fremtiden..

jeg ville ihvertfall ikke forhastet meg og tatt livet av hunden, ffor her brukte den tydelig språk og mer enn det kan esverre ikke en hund få gjort.

[tm100021]

Hunden gav jo 2 advarsler før den beit, og hunder biter jo ikke før de en gang eller to har sagt i ifra. Hunden din har jo språk og her brukte et ved å knurre men når hunder ikke ser annen utvei enn å bite er det som regel ikke for å være slem men for å vise at nå er det nok.

Hunden til mamma hater små barn og derfor unngår vi at hun kommer i møte me småbarn også, er det bursdag eller vi får besøk må hun rett å slett få ligge på rommet i mens, det er mest rettferdig ovenfor hunden og ovenfor de som kommer på besøk.-. kanskje det er en snn løsning du også må ha i fremtiden..

jeg ville ihvertfall ikke forhastet meg og tatt livet av hunden, ffor her brukte den tydelig språk og mer enn det kan esverre ikke en hund få gjort.

Eh, Jo? Er det for mye å forvente at en hund som har gitt 2 advarsler går unna isteden for å glefse/bite? Når hunden hadde fint muligheten til det? Jeg forventer at hvis det skjer noe mine hunder synes er ubehagelig så går de unna om muligheten er der, ikke advarer så går til angrep.

[AnnikenK]

Så nå er jeg rett og slett rådvill, og skulle ønske noen kunne ta avgjørelsen for meg

Jeg tror du vet hva som er best, men (som jeg uthevet) så er det en så jæ**** avgjørelse å ta. Uansett hvor gærne disse dyra er, så blir man så inderlig glad i dem. Og kanskje enda mer glad i de som har problemer, fordi man legger ned så uendelig mye jobb og tid med dem, i håp om at de skal bli bedre.

Du har fått mange svar, som gir deg like mange grunner til å ta den avgjørelsen du ikke har lyst til å ta. La Dina slippe og kos deg med Midas. Dere får en mye roligere og trivligere hverdag - alle sammen. Ingen klandrer deg og du har alles forståelse og medfølelse.

[SandyEyeCandy]

Hunden gav jo 2 advarsler før den beit, og hunder biter jo ikke før de en gang eller to har sagt i ifra. Hunden din har jo språk og her brukte et ved å knurre men når hunder ikke ser annen utvei enn å bite er det som regel ikke for å være slem men for å vise at nå er det nok.

Ærlig talt. For det første finnes det (dessverre) mange hunder som biter uten å si ifra på forhånd. For det andre kan vel neppe dette karakteriseres som en situasjon hvor Dina simpelthen bare måtte komme seg unna? Jeg er ikke på lag med deg her, for å si det sånn.

Dina er en søt, rar og merkelig liten frøken. Full av følelser og atferd vi mennesker ikke alltid forstår årsaken til. Jeg er heller ikke så opptatt av hvorfor hun er som hun er, mer hva som kan gjøres for å få henne til å oppføre seg jevnt og pålitelig. Det er nok på tide at du treffer en atferdsspesialist, Marit, for dette kan du vel ikke leve med? Det å leve en med en hund som må isoleres fra omverdenen nærmest, ikke kan omgås familiens andre hund, ikke er pålitelig overfor barn lengre, og som biter andre hunder til blods, begynner nok å bli ganske slitsomt, og du har vel nok å tenke på om dagen.

Idet hundeholdet går fra å være hyggelig, givende og noe som beriker livet mitt, til å være en evig dårlig samvittighet, bekymring for hva bikkja skal finne på nå og redsel for at hunden med den skjøre skallen skal påvirke den trygge, fine på en negativ måte, hadde jeg satt meg ned og forsøkt å være pragmatisk og ærlig.

Du er ikke et dårlig menneske fordet om du avliver Dina, om det er avgjørelsen du lander på. Og du er heller ikke nødvendigvis en dårlig hundeeier fordet om dette er hund nr 2 med dette "problemet". Nå har du Midas å tenke på.

[xxx12345]

Hunden gav jo 2 advarsler før den beit, og hunder biter jo ikke før de en gang eller to har sagt i ifra. Hunden din har jo språk og her brukte et ved å knurre men når hunder ikke ser annen utvei enn å bite er det som regel ikke for å være slem men for å vise at nå er det nok.

Hunden angriper heller enn å prøve å trekke seg unna, noe hun hadde full mulighet til - det er ikke sånn det skal være. Alt kan faktisk ikke unnskyldes med et knurr i forkant..

[SiriEveline]

Det virker som om alle ihvertfall er enige i at ting ikke fungerer slik de er, så det må skje forandringer. Spørsmålet er nå bare hvor mye mer man er villig til å gjøre, og hvor mye penger man vil legge i det.. samt håp og følelser.

Jeg regner med at det kan bli dyrt å både undersøke medisinsk og ikke minst mentalt, bare i første omgang. Og om man deretter velger å fortsette å jobbe med det, evt. med en adferdsspesialist, så er det nok et langt prosjekt, og mye hardt arbeid. I tillegg har TS en hund til å ta hensyn til, som virkelig syntes å ha gode forutsetninger til å bli en velfungerende hund.

Personlig hadde jeg ihvertfall vært litt bekymret for Midas om jeg hadde valgt å prøve å fikse Dina.

Men der kommer spørsmålet, har du noe håp om at ting kan komme til et punkt hvor de fungerer godt både for Dina, deg og Midas? Eller kun et ønske?

For sistnevnte tror jeg vil alle kan forstå, og det er nettopp det som gjør at det er vanskelig å innse at håpet ikke er der.. om det er tilfelle.

Uff.. blir trist av dette selv, så jeg sender deg i det minste en kjempestor klem

[Marianne]

Først av alt det er noe forbanna dritt når noe sånt skjer...

Det er skikkelig kjipt, fordi jeg er så utrolig glad i henne, og føler at dette er min feil...

Hadde dette skjedd med noen av mine venninner med hund, vet jeg hva jeg ville sagt... Så er det liksom ikke så enkelt når det er min egen.

Les det under her, dette er IKKE din feil! Hadde hun vært totalt stødig i det hun kom til deg, så kunne vi snakket litt mer om dette var din feil, men vet du, det er det ikke. Dina har det ikke godt i hodet sitt..

Jeg fikk henne når hun var 5mnd, og da måtte jeg jobbe lenge med henne for å like å gå tur. Hun var også da redd og engstelig. Så dette har nok med at hun har fått lite sosialisering og miljøtrening som liten. Jeg tror jeg måtte lokke henne med meg på tur i tre mnd før hun faktisk ville gå på tur. Hun har alltid vært redd store hunder, og etterhvert utviklet det seg til aggressivitet mot hunder på hennes størrelse. Nå i det siste har hun til og med gått til "angrep" mot naboens riesen... Hun beit bestemor sin hund skikkelig, og jeg er redd for at hun skal skade Midas mentalt...

En hund som må jobbes med for å like å gå tur har det vondt på innsiden, det er ikke du som har gjort en dårlig jobb!

Det er av en eller annen teit grunn mye vanskeligere når de er syke i mentaliteten sin, enn når de er syke i kroppen, og si når nok er nok.

Den situasjonen med nevøen din ligner mye på en situasjon mellom nevøen min og Tequila. Hun elsker små barn, fram til de begynner å stabbe og gå, da blir de ekle og hun blir redd, så digger hun barn igjen når de blir sånn 5-6 år og oppover. Dessverre valgte hun å gjøre det samme som Dina, glefse i steden for å gå vekk når hun hadde muligheten til det. Jeg vurderete og å avlive henne da, men hun bet ikke hull, det var helt klart en markering, men jeg vil ikke ha noe av det der. Men Tequila har ingen andre mentale greier (sånn annet en at hun er et tispeskinn med andre hunder til tider, men hun biter aldri, det er bare mye lyd).

Vi har i steden tatt forhåndsregler og de to har ikke vært i samme rom etter det. Jeg tar ingen sjangser, og ville aldri tilgitt meg selv om hun virkelig hadde skadet nevøen min. Det skaper jo selvfølgelig endel vanskeligheter, og det har og ført til at jeg er på vakt hele tiden når det er barn i nærheten (på tur vel og merke).

Det handler jo om summen av alle lastene. Hadde Dina bare hatt en av problemene som blir listet opp her, hadde det jo ikke vært noe å snakke om, men sånn er det jo ikke.

Dessverre er det jo ofte sånn at hunder må gå til et skritt hvor det blir alvor ut av det, før vi mennesker reagerer

Uansett hva du velger å gjøre med Dina, så ønsker jeg deg lykke til

[Wanderlust]

Jeg vet at det er veldig enkelt å si: I told you so... Men i denne situasjonen er det snakk om en liten jente som betyr alt for meg... Som jeg har jobbet mye med for å få henne til å fungere sammen men Midas, som faktisk er drømmehunden min.... Uten at det funker... Hun blir værre og værre, hun biter og hisser seg opp på det som står i hennes vei... Ja, det er enkelt å bare gi henne en sprøyte og takke for alt... For meg så er ikke det enkelt... For meg så er det utrolig vondt, og vanskelig... Jeg føler det er min feil at hun er sånn... Min situasjon er i utgangspunktet ute å kjøre... Så jeg vet ikke jeg.... Det er mest sannsynlig min feil at hun er andre hunden jeg har som er sånn... Og det er på tide at jeg ikke er i stand til å holde hund siden jeg har latt henne være sammen med andre mennesker og hunder når jeg visste at hun var sånn....

Jeg ser hva som må til... Men hun er verdens snilleste jente når hun er trygg... Og jeg vil gjerne gi henne til noen som kan gi henne et godt liv uten andre hunder elller små barn. Hun er verdens beste, og hun kan masse,,, Så det gjør veldig vondt å vurdere avliving av en hund som virkelig er hjertet mitt..

Jeg kjenner igjen følelsen, jeg utsatte det og utsatte det selv med hunden jeg en gang hadde: Rex. Han var alt for meg, jeg lærte så utrolig mye av den hunden, og å ta det endelige valget om å avlive han var det vondeste jeg har gjort. Men så utrolig lettet jeg var i ettertid. Jeg holdt jo "liv" i han av egoistiske grunner - jeg ville jo ikke avlive den hunden jeg så veldig var glad i. Jeg prøvde jo også omplassering, og det burde jeg ikke gjort. Jeg burde tatt valget så mye før, og latt han slippe all lidelse. For så mye mentale skavanker (eller hva søren jeg skal kalle det) så har ikke en hund det bra. Ja, det er fryktelig vondt(for oss eiere), men jeg tror du vet innerst inne hva som er det beste.

Også kommer man til Midas igjen som må tåle så utrolig mye. Du sier han er trygg og stødig, men hva om han en dag begynner å ta skade av dette med Dina?

[L&P]

Hvis jeg har forstått dette rett så er Dina en Bullterrier? Huff, jeg syntes det er for galt å avlive en frisk, ung terrier fordi den oppfører seg som en terrier - av den hissig typen virker det som. Det må da finnes noen som kan ha slike hunder også, alle hunder er ikke perfekte familiehunder. Kan denne hunden få et liv som ene-hund i omgivelser uten andre kjæledyr og småbarn. Kanskje det vil funke helt greit i et annet hjem. Er det absolutt slik at en bullterrier som misliker andre hunder og glefser etter småunger må lide av et eller annet traume? Kanskje den bare har kort lunte? Er det ingen som liker slike hunder, da? Jeg må innrømme at jeg ville betakke meg. Men jøss, det er mange slags typer folk og du verden hvor mye rare bikkjer det finnes. Så jeg ville prøvd å finne nytt hjem, heller det enn å beholde den i et miljø som ikke fungerer helt bra for akkurat denne hunden.

Ønsker deg lykke til!

[MarieR]

Hvis jeg har forstått dette rett så er Dina en Bullterrier? Huff, jeg syntes det er for galt å avlive en frisk, ung terrier fordi den oppfører seg som en terrier - av den hissig typen virker det som. Det må da finnes noen som kan ha slike hunder også, alle hunder er ikke perfekte familiehunder. Kan denne hunden få et liv som ene-hund i omgivelser uten andre kjæledyr og småbarn. Kanskje det vil funke helt greit i et annet hjem. Er det absolutt slik at en bullterrier som misliker andre hunder og glefser etter småunger må lide av et eller annet traume? Kanskje den bare har kort lunte? Er det ingen som liker slike hunder, da? Jeg må innrømme at jeg ville betakke meg. Men jøss, det er mange slags typer folk og du verden hvor mye rare bikkjer det finnes. Så jeg ville prøvd å finne nytt hjem, heller det enn å beholde den i et miljø som ikke fungerer helt bra for akkurat denne hunden.

Ønsker deg lykke til!

Det er snakk om en Fox Terrier. Og jeg syns ikke det at hunden er terrier skal unnskylde oppførselen hennes. Og nei, det er ikke for galt å avlive en hund som ikke har det bra med seg selv.

[xxx12345]

Hvis jeg har forstått dette rett så er Dina en Bullterrier? Huff, jeg syntes det er for galt å avlive en frisk, ung terrier fordi den oppfører seg som en terrier - av den hissig typen virker det som. Det må da finnes noen som kan ha slike hunder også, alle hunder er ikke perfekte familiehunder. Kan denne hunden få et liv som ene-hund i omgivelser uten andre kjæledyr og småbarn. Kanskje det vil funke helt greit i et annet hjem. Er det absolutt slik at en bullterrier som misliker andre hunder og glefser etter småunger må lide av et eller annet traume? Kanskje den bare har kort lunte? Er det ingen som liker slike hunder, da? Jeg må inrømme at jeg ville betakke meg. Men jøss, det er mange slags typer folk og du verden hvor mye rare bikkjer det finnes. Så jeg ville prøvd å finne nytt hjem, heller det enn å beholde den i et miljø som ikke fungerer helt bra for akkurat denne hunden.

Ønsker deg lykke til!

Nå står det i infoen under nicket til TS at det er en fox terrier. Og sorry - ingen hunder uansett raseegenskaper skal glefse på den måten når den har en annen utvei. Det må da gå an å lese det som skrives? Dina er engstelig av natur - når det gjelder hunder biter hun først og spør etterpå (for å sette det på spissen Marit). Hunden er 2 1/2 og problemene har eskalert med alderen. Les gjennom en gang til du - alle innleggene fra TS, og så kan du tenke over om dette er bare en litt hissig terrier som oppfører seg rasetypisk...

[L&P]

Det er snakk om en Fox Terrier. Og jeg syns ikke det at hunden er terrier skal unnskylde oppførselen hennes. Og nei, det er ikke for galt å avlive en hund som ikke har det bra med seg selv.

Jeg ville nok sjekket nøye hvorvidt det er hunden som ikke har det bra med seg selv eller om det er hunden som ikke fungerer i forhold til sitt miljø. Og et mijøskifte ville kunne avklare dette.

Men jeg skal ikke legge meg opp i diskusjonen mer. Bommet på rasen og greier. Men jeg håper det finnes en løsning for Dina!

[xxx12345]

Jeg skjønner at for en som ikke kjenner til bakgrunnen til Dina så høres det logisk ut. Du kan, hvis du er interessert, søke opp på forumet og lese flere tråder om hennes atferd.

[Mika]

Hvis jeg har forstått dette rett så er Dina en Bullterrier? Huff, jeg syntes det er for galt å avlive en frisk, ung terrier fordi den oppfører seg som en terrier - av den hissig typen virker det som.

Du har ikke forstått det rett.

Dina er en Fox Terrier.

*snippe forslag ang hvordan andre en L&P burde ta til seg en hund som misliker andre hunder og glefser etter småunger*

Av respekt for trådstarter syns jeg det er et minimum at man i alle fall vet hva slags hund det her er snakk om!

Og når det gjelder et så alvorlig og vanskelig valg som trådstarter her står ovenfor, så burde man så absolutt lest hele denne tråden, samt de andre trådene som har vært skrevet ang denne hundens oppførsel og liv hittil!

Jeg burde kanskje beklage min noget skarpe tone her, men nope det kommer jeg ikke til å gjøre, for dette innlegget syns jeg var som å sparke noen som allerede ligger nede!

[MarieR]

Jeg ville nok sjekket nøye hvorvidt det er hunden som ikke har det bra med seg selv eller om det er hunden som ikke fungerer i forhold til sitt miljø. Og et mijøskifte ville kunne avklare dette.

Men jeg skal ikke legge meg opp i diskusjonen mer. Bommet på rasen og greier. Men jeg håper det finnes en løsning for Dina!

Hun har nettopp vært gjennom et par miljøskifte man ikke får reversert. Men har så vidt jeg har forstått det vært usikker på mye store deler av sitt liv, både før og etter miljøskifte.

Du må gjerne bidra i diskusjonen, men det er alltid greit å vite hva man diskuterer

[L&P]

Du må gjerne bidra i diskusjonen, men det er alltid greit å vite hva man diskuterer

Huff, stakkars Dina&Midas, det er ille nok som det allerede er, så jeg tror ikke det.

[Tonje]

Hvis jeg har forstått dette rett så er Dina en Bullterrier? Huff, jeg syntes det er for galt å avlive en frisk, ung terrier fordi den oppfører seg som en terrier - av den hissig typen virker det som. Det må da finnes noen som kan ha slike hunder også, alle hunder er ikke perfekte familiehunder. Kan denne hunden få et liv som ene-hund i omgivelser uten andre kjæledyr og småbarn. Kanskje det vil funke helt greit i et annet hjem. Er det absolutt slik at en bullterrier som misliker andre hunder og glefser etter småunger må lide av et eller annet traume? Kanskje den bare har kort lunte? Er det ingen som liker slike hunder, da? Jeg må innrømme at jeg ville betakke meg. Men jøss, det er mange slags typer folk og du verden hvor mye rare bikkjer det finnes. Så jeg ville prøvd å finne nytt hjem, heller det enn å beholde den i et miljø som ikke fungerer helt bra for akkurat denne hunden.

Ønsker deg lykke til!

Ehh nei? Jeg har hvertfall aldri hørt om noen som ønsker seg hunder som angriper andre hunder og biter barn...Det kreves en del tiltak i hverdagen med en slik hund for å være sikker på at uhell ikke skjer og det har jeg stor forståelse for at mange ikke orker.

[Midas]

Hvis jeg har forstått dette rett så er Dina en Bullterrier? Huff, jeg syntes det er for galt å avlive en frisk, ung terrier fordi den oppfører seg som en terrier - av den hissig typen virker det som. Det må da finnes noen som kan ha slike hunder også, alle hunder er ikke perfekte familiehunder. Kan denne hunden få et liv som ene-hund i omgivelser uten andre kjæledyr og småbarn. Kanskje det vil funke helt greit i et annet hjem. Er det absolutt slik at en bullterrier som misliker andre hunder og glefser etter småunger må lide av et eller annet traume? Kanskje den bare har kort lunte? Er det ingen som liker slike hunder, da? Jeg må innrømme at jeg ville betakke meg. Men jøss, det er mange slags typer folk og du verden hvor mye rare bikkjer det finnes. Så jeg ville prøvd å finne nytt hjem, heller det enn å beholde den i et miljø som ikke fungerer helt bra for akkurat denne hunden.

Ønsker deg lykke til!

Jeg ville nok sjekket nøye hvorvidt det er hunden som ikke har det bra med seg selv eller om det er hunden som ikke fungerer i forhold til sitt miljø. Og et mijøskifte ville kunne avklare dette.

Men jeg skal ikke legge meg opp i diskusjonen mer. Bommet på rasen og greier. Men jeg håper det finnes en løsning for Dina!

Det er som sagt en fox terrier, og seriøst, du mener ikke at rasetrekkene til terrier skal være å bite folk?

De skal være modige, men de skal også være sikre på seg selv, og det er hun ikke. Jeg er glad i henne, og avliving er ikke det første jeg gjør. Jeg har prøvd mange ting for å hjelpe henne, og jobbe med problemene hennes men det blir bare værre.

Jeg føler at det ligger i kortene hva jeg må gjøre her... Dina har det ikke godt med seg selv heller, og jeg stoler ikke på henne. Jeg vil ikke at hun skal til noen andre, både pga ansvaret det er å gi bort en hund som biter, og heller ikke fordi hun er ikke en hund for alle.

Selv om hun er liten kan hun gjøre katastrofale skader på barn. Skal jeg vente på at det skjer? Jeg synes jeg må ta ansvar før det skjer...

Det er utrolig vondt, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å gå igjennom det

[xxx12345]

Det er utrolig vondt, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å gå igjennom det

Hvis du vil kan jeg være med

[Wildah]

Det er utrolig vondt, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å gå igjennom det

Har ingen råd å komme med, bare synes så fryktelig synd på deg. Kan ikke forestille meg hvordan du har det nå

[AnnikenK]

Det er utrolig vondt, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å gå igjennom det

Det ER utrolig vondt - og det kommer til å gjøre vondt lenge. Men om du velger å la henne slippe, så fokuser på det positive i etterkant. Tenk på de gode stundene og kos deg masse med Midas.

[Iner]

Regner med at barnet Theo fikk en opplevelse som vil prege hans forhold til hunder i fremtiden. Da min datter var tre hadde søsteren min en ustabil rotvailer. En morgen hun hadde våknet før oss og gikk ned trappen satt den under boret og knurret. Hun gikk ikke nermere og vi kom fort til unsetning og skilte barn og hund, heldigvis. unden ble omplassert og senere avlivet. Datteren min husket ikke denne episoden. Men da vi selv mange år senere jaktet på den rette hunden for oss fikk hun svert ubehaglige følelser, som hun ikke kunne forklare, da vi så på en basentji med rotwailer farger. Slike opplevelser henger i. Så det er vel en tragedie for alle dere som er involvert. Håper dere finner ut av det.

[Gjest]

Det vil ikke hjelpe å omplassere, det er jeg helt sikker på. Dina er redd og har det vondt, skal hun på toppen måtte tåle den påkjennelsen det vil være å bli omplassert i en slik situasjon?

Jeg har kjent dem siden hun fikk henne og Marit har gjort alt hun kan for Dina hele veien. Hun kunne ikke hatt det bedre hos noen andre!

Marit dette er IKKE din feil.

Jeg tror du skjønner at du må ta den vanskelige avgjørelsen. Og det er et kjempetøft, modig og riktig valg tror jeg. Vil gi deg en stor klem

Som andre er inne på, jeg tror ikke hun har det bra når det bare fortsetter å bli verre. Prøv å tenk på det på den måten, at hun er syk og har det vondt...