Avdøde hunder

[Steffen]

Jeg vet kanskje dette emnet tilhører minnelund og sånt, men jeg skrev det bare her.

Det jeg vil vite er historien om den hunden dere har hatt som er død.

Historien om hvordan var den siste dagen før den døde? Hvilken rase var det? Hvordan døde den? Hvor gammel ble den?

Jeg kan fortelle først om min sheltie som var 12/13 år da den døde. Etter eldre han ble var han blitt mindre leken, mer trøtt og orket nesten ingenting. Den hadde fått dårlig hørsel og dårligere syn. Men den siste dagen var han full av energi, sprang og lekte over hele marka, han lekte og hoppa og spratt. Først trodde jeg at den hadde blitt bedre da, men neste dag så hadde han sovnet stille inn på den store puta si med vinduet. Han døde 13 mai 2005 - Deacon.

Han var den første hunden JEG hadde betalt for, hadde ellers mange andre hunder iløpet av barndommen

Nå fortell om hvordan din kjære hund døde.

[Guest Lilli22]

Jeg må si at jeg egentlig ble tatt på sengen når den første hunden min døde. Boxeren vår Balder ble 11 år og døde i 2005. Han var alltid livlig og glad og virket ikke gammel på slutten. Nå har jeg hørt at boxeren er valp hele livet og det er jeg fullstendig overbevist om. Han ble litt grå i skjegget, det var alt. Han løp og hoppet hinder i hagen dagen før han døde. Når dagen kom var han fullstendig livlig og lekte som normalt i hagen. Når kvelden kom fikk han anfall i sengen sin. Vi tok han inn i stuen når han ble litt bedre, men ble plutselig dårlig og han tisset på seg selv. Så fikk vi en skikkelig dårlig følelse og forberedte oss på at nå var tiden inne. Etter ikke lenge stoppet hjerte hans etterfult av krampe. De siste tegn på liv forsvant. Og så var han ikke lengre. Han ble kald. Det var den værste dagen i mitt liv. Har ikke opplevd værre smerte. Og jeg var ødelagt i flere år fremover. Han var den beste hunden jeg har hatt. Det beste med det hele var at han døde i mine armer og jeg fikk ett skikkelig farvel. Vi var der for han, han var ikke alene. Den dag i dag kan jeg ta meg selv i å få tårer i øyene når jeg snakker om det, har vel egentlig aldri kommet over det, for han var en flott hund!. Boxer <3 forever.

R.I.P Balder

[Baby]

Zico, Cavalier 13 mnd gammel stakk av og ble påkjørt, han døde momentant.

Robin, Cavalier, nesten 4 mnd gammel ble avlivd hovedsaklig pga epilepsi, men under obduksjonen så fant de ut at han hadde vannhode, epilepsi, lungebetennelse, betennelse av nyrer og lever.

Felix, Cavalier, 11 mnd gammel, fant han på gulvet liggende nesten livløs, han frådet, sikklet rant og skummet ut av munnen på han. Han døde hos veterinæren, hun klarte ikke å redde han. Jeg misstenker forgiftning av noe slag selv om obduksjonsrapporten sier hjertesvikt. Det er så lett å skylde på hjertet når det er snakk om cavalier. Dessuten ble hjertet grundig sjekket både 6 og 2 uker før. Ingen ting var galt da. Oppdretteren min viste obduksjonsrapporten til sin dyrlege og utifra det som sto der så sa han at "dette dør ikke en hund av".

Lady, Cavalier, 8,5 år. Døde av hjertesvikt, hun hadde hatt bilyd på hjertet i 5 år.

[Cattn]

Hadde en hund når jeg vokste opp.. Lussi het hun, var en blanding mellom labrador, golden++ (Husker ikke helt)

Hun var bare kjempe herlig, satt seg ned og viste hvor flink hun var å sitte med engang noen hadde noe mat eller lignende.. Hun løp rundt, lekte og var bare kjempe kosete og fantastisk.. .

Eneste negativet med hun var at hun ikke likte å være hjemme aleine og det ble lange dager, da begge foreldrene mine var i jobb og vi barna på skole.. Så det ble i stykker tygget endel ting.. Men foreldrene mine hadde dårlig samvittighet for at hun var så lenge aleine om dagene.. Så vi sendte hun ut til min kusine i ukedagene (hun var hjemmeværene da)...

Men en dag de gikk på tur og nesten var hjemme, skulle bare rett over veien, hun slapp Lussi og en lastebil kom Trenger vel ikke si mer.. Hun var ikke gamle jenten, rundt 2-3 år.. Jeg vet ikke om hun døde momentant, men det tror og håper jeg i allefall..

Og fremdeles den dag i dag så har ikke jeg tilgitt min kusine.. Ja kanskje barnslig, men jeg får meg ikke til å gjøre det. Man slipper ikke en hund ved en trafikert vei...

(Savner Balder jeg også Lene.. Han var fantastisk!)

[Lissi123]

Lady border collie ble tatt livet av som 2 åring da hun hadde kreft

Banzar Border collie brant inni huset når han var 4 år.

Ronja Border collie 8 år . Jeg fant henne hengt i hundgården med alle beina opp mot hodet, og et tau rundt der igjen. Hvem som gjorde det vet jeg ikke Var et sjokk, og jeg jeg kom for sent til å redde henne

Bobby Border collie fikk hjernesvulst når han var 8 år. Han sluttet å spise gikk mer og mer inni seg selv. Han var redd meg til tider når han var seg selv. Så var det eneste riktige å gjøre.

Chera st.barnhard hun haddde det av sykdommer en st.bernhard kunne få og litt til. Hun hadde kronisk diare, allergi, nyreproblemmer ++++ Så ble hun aggresiv på hunder, og til slutt barn og voksne. Så valgte å avlive henne pga sykdommene.

Alle som en er savnet og bor i mitt hjerte.

[Guest Lilli22]

Hadde en hund når jeg vokste opp.. Lussi het hun, var en blanding mellom labrador, golden++ (Husker ikke helt)

Hun var bare kjempe herlig, satt seg ned og viste hvor flink hun var å sitte med engang noen hadde noe mat eller lignende.. Hun løp rundt, lekte og var bare kjempe kosete og fantastisk.. .

Eneste negativet med hun var at hun ikke likte å være hjemme aleine og det ble lange dager, da begge foreldrene mine var i jobb og vi barna på skole.. Så det ble i stykker tygget endel ting.. Men foreldrene mine hadde dårlig samvittighet for at hun var så lenge aleine om dagene.. Så vi sendte hun ut til min kusine i ukedagene (hun var hjemmeværene da)...

Men en dag de gikk på tur og nesten var hjemme, skulle bare rett over veien, hun slapp Lussi og en lastebil kom Trenger vel ikke si mer.. Hun var ikke gamle jenten, rundt 2-3 år.. Jeg vet ikke om hun døde momentant, men det tror og håper jeg i allefall..

Og fremdeles den dag i dag så har ikke jeg tilgitt min kusine.. Ja kanskje barnslig, men jeg får meg ikke til å gjøre det. Man slipper ikke en hund ved en trafikert vei...

(Savner Balder jeg også Lene.. Han var fantastisk!)

Klem

[SiriEveline]

Rasmus het han, og var en kleiner münsterländer akkurat som Chico. De siste 5 årene av hans liv, var separasjonsangsten hans blitt så ille at det ikke fungerte å ha han hjemme alene over lengre tid, derfor bodde han hos mine pensjonerte besteforeldre.

Siste sommeren var familien min (mor, far, søster og meg) på seilferie, mens besteforeldre + noen andre var på fjellet med bl.a. Rasmus. Siden han hadde oppført seg ekstremt rart/dårlig på lørdagen, så trodde min tante at det var forstoppelse det dreide seg om, og de prøvde med parafin og div. for å hjelpe ham. Dette hadde ingen effekt, men han livnet allikevel til og var plutselig seg selv igjen. Deretter går alle til sengs.

Samtidig driver vi i kjernefamilien med en nattseilas for å rekke hjem i tide (dette var sommeren vi flyttet tll Skottland og vi måtte rekke endel). I 4-tiden var det kun mamma bak roret, og hun navigerte ved hjelp av bl.a. fyrtårn. Men plutselig ser hun et utrolig merkelig lys på himmelen, solen var enda ikke stått opp.. hun så frem, og så tilbake og der var ingenting.. Andre gangen hun snur seg, ser hun et lignende lys, bare enda høyere og mindre, og igjen forsvinner det. Siden sitter bare min mor og grubler, men tør ikke nevne det for noen av oss andre. Men noterte seg klokkeslettet litt før halv 5.

Vel tilbake i huset vårt igjen, litt senere samme dag, får vi en telefon.. Rasmus er død, sovnet stille inn i fanget til bestemor kl 04.25. Jeg trodde ikke mine egne ører, og når mamma fortalte om dette lyset var jeg overbevist om at det var Rasmus som sa forvel til oss som ikke var tilstede på hytten. Dette hadde vært min bror siden jeg ble født, og det forholdet vi hadde var helt spesielt. Jeg savner han fremdeles, men jeg er sikker på at litt av ham har flyttet seg over i Chico.. det er noe der..

[Raksha]

Rikke, min kjære Rikke: Cavalier king charles spaniel. Hun var hunden jeg egentlig ikke skulle ha, jeg var fryktelig lei meg og nedenfor av andre grunner og mamma bestemte seg for at det var på tide at jeg fikk hund nr 2 jeg hadde ønsket meg så lenge. Hun ringte ei venninne av seg og spurte om hunden jeg hadde fått tilbud om å få på for tidligere, fremdeles var ledig hos oppdretteren, og om hun kunne avtale med oppdretter at jeg kunne komme og hilse på. Jeg dro ut, full av tvil og skepsis, cavalier var ikke rasen jeg ville ha og alt var egentlig bare galt. Men så åpnet oppdretter døra, og spurte om jeg var klar, jeg bare nikket og hun gikk og slapp rikke ut fra et rom. Og der om verdens gladeste lille frøken, løpende full fart før hun kastet seg i armene mine. Og der ble hun.

Hun ble avlivet etter å ha slitt med rygg og nakkesmerter i to år, da vi endelig fant ut at det var syringomyelia så hadde ikke kortison ønsket effekt og hun fikk sovne inn på min 23års dag. Rikken min var sliten og lei på slutten, siste uka visste jeg at det var riktig, selv om avgjørelsen var helt vanvittig vond å ta.

Hun var min øyensten, min stolthet. Hun var lydig med meg, men ingen andre. Hun pratet og hadde laange samtaler med alle hun møtte, en holdt på å irritere vettet av meg med pratinga si. Hun ble litt over 5 år gammel.

Aro, rare autistiske Aro: Langhåret Collie. Han var løvetannhunden, hunden jeg fikk i fanget ved en tilfeldighet. Han var 14 mnd og 16 kg da han kom til meg. Matt og ekkel i pelsen og totalt hinsides all fornuft i stress og understimulans. Jeg gav han en sjans til å vise hva som bodde i han, og han bestod med glans. Streetsmart til tusen, snill med alt og alle. Vanvittig god gutt som satte sine spor.

Han ble avlivet 4 år gammel av autoimun sykdom av noe slag. Mistenker borrelia, men det ble aldri fastslått.

Rexie, min barndoms bestevenn og støttepilar. Schanuzer. Rexie kom inn i livet mitt da jeg ble 12 år, timingen var perfekt, hun forble et støttepunkt i hverdagen min fra den dagen hun kom i hus til jeg flyttet hjemmefra 8 år etter. Hun var ikke riktig skrudd sammen mentalt, ikke litt engang, men verdens beste i trygge miljøer. Hun godtok alt jeg fant på, og alle hundene jeg dro med inn og skulle trene eller ha med på tur. Hun flyttet inn hos meg med største selvfølge da hun var på ferie hos meg, og var bare "hjemme" med en gang.

Hun fikk sovne inn drøye 12 år gammel, den direkte årsaken var svulst i lever som produserte væske, men hun hadde også voksende hjerte og var rett og slett gammel i kropp og sinn.

Abby, Knøttisen min: Petit brabacon. Lille rare knøttisen min. Hun ble bare et drøyt år, jeg så tegnene på at noe var galt ganske tidlig, men ville ikke face min største frykt. Desverre, hun ble dårligere og mer reaktiv etter at hun fyllte året, og mistanken min steg igjen. Og etter et innlegg i bloggen min en dag måtte jeg bare innse det, og ringte veterinæren og fortalte at jeg mistenket syringomyelia på henne. Abby ble den første griffonen i norge med påvist syringomyelia med MR. Etter diagnosen prøvde jeg smertestillende og kortison, men de hadde ikke nok effekt. Jeg kunne nok beholdt henne noen mnd til på medisiner, mot at jeg orket å se at den livsglade lille frøkna ble redusert til sofahund. Det orket jeg ikke, og hun fikk sovne inn i armene mine.

Hun var min lille lykkepile, mitt lille lyspunkt.

De er utrolig høyt savnet, alle 4.

[softis]

Bilbo var en golden retriever av den gamle mørke sorten. Jeg hadde hengt rundt halsen hans hver sommer siden jeg var 2-3 år gammel. Det var fadderne mine som eide han, men alikevel hadde jeg et utrolig sterkt bånd til han, og jeg husker jeg gråt hele bilturen hjem når jeg var blitt litt eldre. Når jeg var 9 skulle fadderne mine flytte til utlandet pga jobbsituasjon, og mamma og pappa hadde bestemt sammen med de at vi skulle ta over han. I et halvt år var han min støttespiller og aller beste venn. Jeg husker en episode der noen på skolen mobbet meg når jeg var på tur med han, og han bare skjønte hva som skjedde og flekket tenner til dem alt han maktet enda så snill og god han egentlig var.

Når vi hadde hatt han i nesten et år var mamma på tur med han mens jeg var på skolen, og skulle ta fra han noe han hadde plukket opp fra bakken. Han hadde bitt mamma alt han maktet og blitt en helt annen hund. Når jeg kom hjem var pappa på vei ut med han for å gå i skogen og skyte han. Jeg fikk røsket han med meg og låste meg inn på rommet mitt sammen med han, men et døgn etter slo pappa inn døra.

Jeg måtte til slutt gå med på å gi slipp på han, og jeg husker hvert åndedrag han tok før han sluttet å puste inne hos dyrlegen.

Gode, snille gutten min

Sliter fortsatt med å tilgi fadderne mine, siden mannen i huset trente han ekstremt hardt, og lærte meg at når hannhunder gjorde noe galt så skulle man sparke så hardt man kunne mellom bena dems..

Rossi kom til oss for et år siden fordi han hadde "bitt" nabobarna til de han bodde hos før. Han var akkurat fylt ett år, og jeg bestemte meg for å ta han til meg. Han passet så fint inn i flokken, og Vanilla forgudet han. Han var en utrolig herlig wheaten terrier som det ikke fantes noe vondt i uansett hva du gjorde med han. Han var en gutt med masse futt og lek i, og rett og slett en drømmehund. Etter noe måneder merket vi at han haltet på ene bakbeinet, og tok han til dyrlegen uten at de fant noe. Etter et halvt år med dyrlegebesøk kunne de fortsatt ikke finne noe, og nå klarte han ikke å gå på beinet og slet med smertene.Først da fant dyrlegen ut at omtrent alt i beinet hadde gått av og var vridd, så vi bestemte oss for å ta han siden han aldri kom til å bli helt frisk igjen.

Det var en tung avgjørelse, og Vanilla var så deprimert at hun verken spiste eller gikk lenger enn en meter ut av døra.

Guttene mine kommer alltid til å være i hjertet mitt, og jeg vet de begge har det bedre der de er i dag

[Sanne]

Ulrik var min første egne hund. Fikk han like etter min 18 års dag. En norsk lundehund som stampet seg vei inn i livet mitt og tok meg med storm. Han var en stødig, livsglad, ekstremt snill og herlig hund.

natt til 27 desember 2008 fikk han sitt første epilepsi anfall. Jeg var sikker på at han skulle dø der og da og jeg ringte dyrlegen mildt sagt hysterisk. Dyrlegen roet meg ned med at det antageligvis bare ( ) var epilepsi... Og det var det jo. Mandagen etter dro vi til dyrlegen, men fikk jo i bunn og grunn ikke konstantert noe. Men blodprøver ble tatt og jeg fikk beskjed om at de fleste ikke får så mange anfall de første årene. Vel flere anfall kom og jeg rant inn og ut til dyrlegen, tok røntgen, blodprøver osv men ingenting "feil" ble funnet. til slutt fikk jeg medisiner. Dessverre hjalp ikke disse. etter lang tid med prøving og feiling (ja ene dyrlegen satte altfor høy dosering på han, så i ca 2 uker på slutten var han helt neddopet, ramla ned trappa, klarte ikke hoppe opp i sofaen osv. Hater henne for at jeg gikk glipp av to hele uker med en litt mer fungerende Ulrik... men nok om det) På slutten hadde han flere anfall i uka, han var nervøs, livskvaliteten var så og si borte... Så jeg bestemte meg for å la han slippe. Dagen før avlivninga var vi på tur i skogen. Siste dagen gikk med på å ta farvell med verdens beste hund.

Men opplevelsen av selve avlivinga var veldig fin. En utrolig dyktig dyrlege og en nydelig stemning rådet i rommet. og jeg kunne se på hele Ulrik at dette var riktig. Han sovnet fort av innsovninga og hjertet stoppet også veldig fort. Ulrik fikk sovne inn i mine armer 08.09.2009.

[Steffen]

Så mange triste historier! Og jeg trodde det bare var trist når min hund sovnet rolig og stille inn. Jeg har heller ikke komt over Deacon, vil aldri gjøre det heller.

[Mardina]

Dina, Airedale terrier, ble avlivet 13 november 2008 og jeg husker det fremdeles som om det var i går.... Hun var blitt 12 år og i grunn ganske preget av alderen. Hun var stivere i ledda(hun hadde middels HD mesteparten av livet), mindre leken og turer var ikke lenger så interessant. I tillegg røytet hun(Airdalen er i utgangspunket en rase som ikke røyter), og matlysten var så som så... Hun hadde vært et "matvrak" i hele sitt liv, så det at hun omtrent ikke ville ha mat(jeg kunne tilby de lekreste ting), tok jeg ikke som noe godt tegn...

I tillegg mistenkte jeg og min far at hun hadde fått kreft igjen. Hun hadde vel et halvår tidligere fjernet en liten svulst fra poten og vi fikk beskjed av dyrlegen at det var 50/50 sjanse for at hun kunne få kreft igjen. Hun var 11 år når hun ble operert og det i seg selv var en risiko. Men operasjonen gikk heldigvis fint.

Siste tiden hadde hun litt blod i urinen og avføringen, så meg og min far konkluderte med at det kunne være kreft igjen. Jeg gikk veldig mange runder med meg selv, før jeg tok den tunge telefonen til dyrlegen og bestillte avliving. Jeg ville jo helst ikke avlive, men sett i sammenheng med det som hadde skjedd den siste tiden, så måtte jeg slutte å tenke egoistisk og tenke på Dina sitt beste. Hun hadde det ikke godt...

Min far med den dagen hun skulle avlives og det var en god støtte. Dina hadde alltid hatt stor respekt for min far, så hun ble jo selvfølgelig glad når hun så han komme på besøk til meg.

Jeg satt på gulvet hos dyrlegen og bare gråt og gråt, mens Dina døde i armene mine. Jeg hadde vanskelig for å bare forlate henne der alene med dyrlegen, men jeg måtte bare gjøre det....

I tillegg ga min far klar beskjed til dyrlegen at hun ikke skulle i kverna, men at vi ville ha kremering. Var veldig glad for at han tok den avgjørelsen der og da, for jeg var fremdeles i sjokktilstand...

På den tiden hadde jeg også nettopp fått meg kjæreste og det var utrolig tungt å ikke ha han som støtte, når Dina skulle avlives. Men han bodde her på Hadeland og jeg i Bergen/Sotra, så det ble litt vanskelig.

Min far tilbudte seg at vi kunne dra på cafe og spise, men jeg ville ikke. I ettertid ser jeg at det kankje hadde vært lurt, for det var nærmest grusomt å komme hjem til en tom leilighet, uten Dina...

Savnet etter Dina er fortsatt stort, selv 3 år etter hun ble avlivet. Hun var min første egne hund og betydde så utrolig mye for meg. Hun var også en veldig god støtte, når mamma'n min døde i 2004. Så Dina vil ALLTID ha en spesiell plass i hjertet mitt, hvor INGEN andre slipper inn...

Hvil i fred, verdens vakreste Dina-mor!

[Anette]

Borderen Fox ble påkjørt når min søster gikk tur med ham og ble gradvis lam (det skjedde mens jeg og mamma og pappa var på gran canaria). når vi kom hjem måtte de bære han ut for å få han til å tisse også dro vi til veterinæren. Fox lærte meg og gå, og var min venn i mine førsteleveår. Vi har masse bilder av Fox som lærer meg og gå og passer på meg, er vel kanskje hvorfor jeg er så knyttet til hunder den dag i dag

Sussi,labrador. Hun var førerhundvalp og etter ett år skulle de hente henne, også kom de plutselig noen uker for tidlig og hentet henne. Jeg var helt knust, hun var så god med meg, var med meg overalt, lekte med meg,sov i senga. Alt mulig, og for meg var det tragisk når de hentet henne. jeg var vel rundt 11 år. Jeg låste meg inne på rommet mitt i noen dager og avr generelt deprimert og stille i god tid etterpå. . Jeg vet hun ikke døde, men for meg gjorde hun det, det var like vondt og truamatisk. Når vi året etterpå får beskjed hun strøk på alle tester og vi kunne få henne tilbake og mine foreldre sa nei knuste verden igjen.Noen mnd etterpå fikk vi Foxi ettersom vi savnet tassing i huset og en hund.

[Gåsa]

Vanja min kjære første hund som var Engelsk Setter.Kjøpte hun for komfirmasjons pengene og selv om hun var nøye planlagt var ikke rasen det.Skulle ikke ha Setter akkorat da ikke jaktet men

Hun var en helt fantastiks første hund,ekstremt klok som ble nesten skummel klok når ble eldre.Ekstremt trygg i alle situasjoner og ett blikk fra hun var nok til andre hunder som ingen herset med henne altså!

På Setters vis fikk jeg noen grå hår i hodet av dette store søket de har når er løs men,hun var alltid løs og stakk aldri av.Kom gjorde hun alltid tilslutt...Kunne ta litt tid men!Haha!

Hun var desverre plaget av masse sykdommer så ble noen opperasjoner,sterk hd,lavt stoffskifte og diabetes det siste året.Så til dyrlegen var vi masse som hun selvfølegelig var livredd men,satt der bare de fikk gjøre alt med hun.

Veldig bestemt på veiene/gatene/turene hun skulle gå da ble gammel så hun fikk nå bestemme endel da.Gammle damer må få det vet dere

Dagen før ulykken var hun i super form sprang og koste seg på ynglings tur plassen sin så jeg ante virkelig ikke det ble den siste turen med hun

Da vi skulle gå ut på morgen turen datt hun ned tre trappe trinn.Bak beina ble helt ødelgt hun fikk ikke til gå noe jeg måtte holde opp beina når hun skulle tisse.

Jeg hadde hun i to dager for se om det ble nå bedring.Desverre ble det ikke det.En venninnde ringte rundt til alle dyrlegene for meg høre om noen kunne komme hjem avlive hun da jeg syntes det var vså ille måtte dra til den plassen hun var så redd.Desverre gjorde ingen det så vi måtte dra til dyrlegen.

Jeg sov ingen ting den natta,laget vaffler,kjøpte pølse,leverpostei osv til hun før vi dro til dyrlegen.Det var helt forferdelig men,heldigvis gikk det rolig for seg og dyrlegen var veldig snill.

Vanja var jo med meg gjennom masse og var der hvor jeg var ble en smule avhengig av meg de siste årene så det var ufattelig tomt etter en følgesvenn som har vært ved ens side i over 12 år ble borte.

Tara som jeg har nå vokste jo opp med Vanja og fikk bo med hun i 10 måneder.På den tiden lærte Vanja hun veldig mye nyttig og gjør at Tara i dag elsker Engelsk Settere over alle andre raser..Så synes jeg det er litt godt tenke på Tara er litt preget av hun

[Djervekvinnen]

Mistet min kjære dobber ifjor sommer. Hun var lenge plaget med halthet og etterhvert ble det operasjon for å finne ut hvorfor. Korsbåndet var røket og det var mye forkalkninger i kneet. Etter operasjonen ble det mange komplikasjoner i såret. Leddvæske som lakk ut og aldri ville stoppe. Hun måtte gå med dren 3 ganger og hun ble operert to ganger for å prøve å sy på nytt. Såret ville ikke gro heller pga fuktigheten. Det rant skum og slim nedover beinet hele tiden og hun haltet og var hoven. Brukte smertestillende daglig og antibiotika i flere mnd. Dyrlegen hadde ikke vært borti dette før og forhørte seg rundt i landet. Det ble prøvd infrarødt lys behandling på slutten, men tilslutt innså vi at dette ikke var vits. Hunden led og hadde vondt. Vi hadde prøvd så mye i disse månedene, så det var helt j*vlig å bestemme seg for at nok var nok. Det var en svært vond og fortvilende opplevlse. Det føltes så urettferdig, hunden var jo bare 5,5 år. Og hun var jo frisk i resten av kroppen og så livsglad, kun denne dumme foten!

Hele opplelevelsen med operasjonene, behandlingene, og se hunden slik,fortvilelsen, samt avslutte det hele med å sitte der å se hunden dø på gulver i fanget sitt, gikk veldig inn på meg.. Ja det gjør fortsatt vondt å skrive om det..

Jeg vil ikke oppleve dette igjen. Syns faktisk det er litt ekkelt å i det hele tatt operere en hund nå. Fikk endel flashback nå da Chanti skulle under kniven. Men vi krysser fingrene for at det skal gå riktige veien der.

[Tuskelusken]

Min kjære Tussi, buhund, døde sommeren 2008, 14 år gammel. Da hadde hun alltid vært i livet mitt, så den dagen hun plutselig var borte var utrolig tom og rar. Tussi var alltid så utrolig snill og glad, hun elsket mennesker! Hver gang vi fikk besøk, særlig familie og sånn, ble hun så yr av glede at hun bare sprang rundt å bjeffet og logret med halen og var helt vill.

Tussi holdt seg lenge frisk og sprek, men plutselig i 12-13 års alderen ble hun gammel. Plutselig gikk hun ikke så fort lenger, og på slutten gikk hun mye hvileløst rundt i huset. Men glad og snill var hun fortsatt. Og hun lærte enda, i 13 års alderen lærte hun mye nye triks.

Hun døde på hytta i sommerferien 2008. Hun ble veldig brått syk, ville ikke spise og kastet opp en del. To dager senere klarte hun ikke å gå mer, hun bare lå der. Ordet avliving var allerede nevnt, og det gav meg en ubehagelig følelse og frysninger på ryggen, men vi slapp det. Hun døde den natten. Savner henne så fryktelig at det gjør vondt!

[jma]

Min første hund, en dogo canario, som het Leela. Hun sovnet inn da hun var 3 1/2 år gammel..

Jeg oppdaget ved en tilfeldighet at hun hadde spondylose med forkalkninger i ryggen, da hun var 3 år. Men hun virket ikke som om hun var plaget av det, så jeg fortsatte hundelivet som vanlig. men tok mer hensyn med tanke på oppvarming og nedtrapping ved fysisk aktivitet, og passet selvfølgelig på å ikke overdrive. Men da vinteren kom forsto jeg at hun hadde mye mer vondt enn hva hun viste. Hun begynte å skjære tenner om nettene, og stivnet helt til om man tok henne på ryggen vi dro til veterinæren for å ta nytt bilde, og det var det verste tilfellet av spondylose han hadde sett, på en så ung hund. Jeg fikk beskjed om at hun måtte gå på smertestillende resten av livet, og kun få rolig gjevn mosjon. Ikke noe mer en rolig jogging, helst bare rolige turer. Dette var en veldig aktiv og krevende hund, og jeg visste at dette ville være langt fra optimalt for henne, men vi prøvde i noen uker. Hun ble stressa og urolig av å ikke få utløp for all energien sin, og det virket ikke som om smertestillende virket optimalt på henne... Tanken på at hun aldri kunne få ordentlig utløp for energien sin, det gjorde at jeg valgte og avlive henne.

Kvelden før hun skulle avlives så ga jeg henne ekstra mye smertestillende, og slapp henne løs i snøen. og det virket som om hun synes det var helt heeerlig og endelig få løpe fritt igjen. Hun løp rundt som en gal.

Selve dagen hun ble avlivet gikk egentlig veldig greit, det var tiden før som var verst....

Hun må ha hatt en utrolig høy smerteterskel, for da jeg var uvitende om spondylosen hennes ble hun brukt i både agility, trekk og lydighet, og jeg så aldri noe tegn til at hun hadde vondt. Det var alltid full guffe, hun var en kjempegod arbeidshund