Gå til innhold
Hundesonen.no

Avdøde hunder


Steffen

Recommended Posts

Jeg vet kanskje dette emnet tilhører minnelund og sånt, men jeg skrev det bare her.

Det jeg vil vite er historien om den hunden dere har hatt som er død.

Historien om hvordan var den siste dagen før den døde? Hvilken rase var det? Hvordan døde den? Hvor gammel ble den?

Jeg kan fortelle først om min sheltie som var 12/13 år da den døde. Etter eldre han ble var han blitt mindre leken, mer trøtt og orket nesten ingenting. Den hadde fått dårlig hørsel og dårligere syn. Men den siste dagen var han full av energi, sprang og lekte over hele marka, han lekte og hoppa og spratt. Først trodde jeg at den hadde blitt bedre da, men neste dag så hadde han sovnet stille inn på den store puta si med vinduet. Han døde 13 mai 2005 - Deacon. :P

Han var den første hunden JEG hadde betalt for, hadde ellers mange andre hunder iløpet av barndommen :P

Nå fortell om hvordan din kjære hund døde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Lilli22

Jeg må si at jeg egentlig ble tatt på sengen når den første hunden min døde. Boxeren vår Balder ble 11 år og døde i 2005. Han var alltid livlig og glad og virket ikke gammel på slutten. Nå har jeg hørt at boxeren er valp hele livet og det er jeg fullstendig overbevist om. Han ble litt grå i skjegget, det var alt. Han løp og hoppet hinder i hagen dagen før han døde. Når dagen kom var han fullstendig livlig og lekte som normalt i hagen. Når kvelden kom fikk han anfall i sengen sin. Vi tok han inn i stuen når han ble litt bedre, men ble plutselig dårlig og han tisset på seg selv. Så fikk vi en skikkelig dårlig følelse og forberedte oss på at nå var tiden inne. Etter ikke lenge stoppet hjerte hans etterfult av krampe. De siste tegn på liv forsvant. Og så var han ikke lengre. Han ble kald. Det var den værste dagen i mitt liv. Har ikke opplevd værre smerte. Og jeg var ødelagt i flere år fremover. Han var den beste hunden jeg har hatt. Det beste med det hele var at han døde i mine armer og jeg fikk ett skikkelig farvel. Vi var der for han, han var ikke alene. Den dag i dag kan jeg ta meg selv i å få tårer i øyene når jeg snakker om det, har vel egentlig aldri kommet over det, for han var en flott hund!. Boxer <3 forever.

R.I.P Balder

:P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Zico, Cavalier 13 mnd gammel stakk av og ble påkjørt, han døde momentant.

Robin, Cavalier, nesten 4 mnd gammel ble avlivd hovedsaklig pga epilepsi, men under obduksjonen så fant de ut at han hadde vannhode, epilepsi, lungebetennelse, betennelse av nyrer og lever.

Felix, Cavalier, 11 mnd gammel, fant han på gulvet liggende nesten livløs, han frådet, sikklet rant og skummet ut av munnen på han. Han døde hos veterinæren, hun klarte ikke å redde han. Jeg misstenker forgiftning av noe slag selv om obduksjonsrapporten sier hjertesvikt. Det er så lett å skylde på hjertet når det er snakk om cavalier. Dessuten ble hjertet grundig sjekket både 6 og 2 uker før. Ingen ting var galt da. Oppdretteren min viste obduksjonsrapporten til sin dyrlege og utifra det som sto der så sa han at "dette dør ikke en hund av".

Lady, Cavalier, 8,5 år. Døde av hjertesvikt, hun hadde hatt bilyd på hjertet i 5 år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde en hund når jeg vokste opp.. Lussi het hun, var en blanding mellom labrador, golden++ (Husker ikke helt)

Hun var bare kjempe herlig, satt seg ned og viste hvor flink hun var å sitte med engang noen hadde noe mat eller lignende.. Hun løp rundt, lekte og var bare kjempe kosete og fantastisk.. .

Eneste negativet med hun var at hun ikke likte å være hjemme aleine og det ble lange dager, da begge foreldrene mine var i jobb og vi barna på skole.. Så det ble i stykker tygget endel ting.. Men foreldrene mine hadde dårlig samvittighet for at hun var så lenge aleine om dagene.. Så vi sendte hun ut til min kusine i ukedagene (hun var hjemmeværene da)...

Men en dag de gikk på tur og nesten var hjemme, skulle bare rett over veien, hun slapp Lussi og en lastebil kom :) Trenger vel ikke si mer.. Hun var ikke gamle jenten, rundt 2-3 år.. Jeg vet ikke om hun døde momentant, men det tror og håper jeg i allefall..

Og fremdeles den dag i dag så har ikke jeg tilgitt min kusine.. Ja kanskje barnslig, men jeg får meg ikke til å gjøre det. Man slipper ikke en hund ved en trafikert vei...

:)

(Savner Balder jeg også Lene.. Han var fantastisk!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lady border collie ble tatt livet av som 2 åring da hun hadde kreft

Banzar Border collie brant inni huset når han var 4 år. :)

Ronja Border collie 8 år . Jeg fant henne hengt i hundgården med alle beina opp mot hodet, og et tau rundt der igjen. Hvem som gjorde det vet jeg ikke Var et sjokk, og jeg jeg kom for sent til å redde henne :)

Bobby Border collie fikk hjernesvulst når han var 8 år. Han sluttet å spise gikk mer og mer inni seg selv. Han var redd meg til tider når han var seg selv. Så var det eneste riktige å gjøre.

Chera st.barnhard hun haddde det av sykdommer en st.bernhard kunne få og litt til. Hun hadde kronisk diare, allergi, nyreproblemmer ++++ Så ble hun aggresiv på hunder, og til slutt barn og voksne. Så valgte å avlive henne pga sykdommene.

Alle som en er savnet og bor i mitt hjerte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Lilli22

Hadde en hund når jeg vokste opp.. Lussi het hun, var en blanding mellom labrador, golden++ (Husker ikke helt)

Hun var bare kjempe herlig, satt seg ned og viste hvor flink hun var å sitte med engang noen hadde noe mat eller lignende.. Hun løp rundt, lekte og var bare kjempe kosete og fantastisk.. .

Eneste negativet med hun var at hun ikke likte å være hjemme aleine og det ble lange dager, da begge foreldrene mine var i jobb og vi barna på skole.. Så det ble i stykker tygget endel ting.. Men foreldrene mine hadde dårlig samvittighet for at hun var så lenge aleine om dagene.. Så vi sendte hun ut til min kusine i ukedagene (hun var hjemmeværene da)...

Men en dag de gikk på tur og nesten var hjemme, skulle bare rett over veien, hun slapp Lussi og en lastebil kom :) Trenger vel ikke si mer.. Hun var ikke gamle jenten, rundt 2-3 år.. Jeg vet ikke om hun døde momentant, men det tror og håper jeg i allefall..

Og fremdeles den dag i dag så har ikke jeg tilgitt min kusine.. Ja kanskje barnslig, men jeg får meg ikke til å gjøre det. Man slipper ikke en hund ved en trafikert vei...

:)

(Savner Balder jeg også Lene.. Han var fantastisk!)

Klem :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rasmus het han, og var en kleiner münsterländer akkurat som Chico. De siste 5 årene av hans liv, var separasjonsangsten hans blitt så ille at det ikke fungerte å ha han hjemme alene over lengre tid, derfor bodde han hos mine pensjonerte besteforeldre.

Siste sommeren var familien min (mor, far, søster og meg) på seilferie, mens besteforeldre + noen andre var på fjellet med bl.a. Rasmus. Siden han hadde oppført seg ekstremt rart/dårlig på lørdagen, så trodde min tante at det var forstoppelse det dreide seg om, og de prøvde med parafin og div. for å hjelpe ham. Dette hadde ingen effekt, men han livnet allikevel til og var plutselig seg selv igjen. Deretter går alle til sengs.

Samtidig driver vi i kjernefamilien med en nattseilas for å rekke hjem i tide (dette var sommeren vi flyttet tll Skottland og vi måtte rekke endel). I 4-tiden var det kun mamma bak roret, og hun navigerte ved hjelp av bl.a. fyrtårn. Men plutselig ser hun et utrolig merkelig lys på himmelen, solen var enda ikke stått opp.. hun så frem, og så tilbake og der var ingenting.. Andre gangen hun snur seg, ser hun et lignende lys, bare enda høyere og mindre, og igjen forsvinner det. Siden sitter bare min mor og grubler, men tør ikke nevne det for noen av oss andre. Men noterte seg klokkeslettet litt før halv 5.

Vel tilbake i huset vårt igjen, litt senere samme dag, får vi en telefon.. Rasmus er død, sovnet stille inn i fanget til bestemor kl 04.25. Jeg trodde ikke mine egne ører, og når mamma fortalte om dette lyset var jeg overbevist om at det var Rasmus som sa forvel til oss som ikke var tilstede på hytten. Dette hadde vært min bror siden jeg ble født, og det forholdet vi hadde var helt spesielt. Jeg savner han fremdeles, men jeg er sikker på at litt av ham har flyttet seg over i Chico.. det er noe der..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rikke, min kjære Rikke: Cavalier king charles spaniel. Hun var hunden jeg egentlig ikke skulle ha, jeg var fryktelig lei meg og nedenfor av andre grunner og mamma bestemte seg for at det var på tide at jeg fikk hund nr 2 jeg hadde ønsket meg så lenge. Hun ringte ei venninne av seg og spurte om hunden jeg hadde fått tilbud om å få på for tidligere, fremdeles var ledig hos oppdretteren, og om hun kunne avtale med oppdretter at jeg kunne komme og hilse på. Jeg dro ut, full av tvil og skepsis, cavalier var ikke rasen jeg ville ha og alt var egentlig bare galt. Men så åpnet oppdretter døra, og spurte om jeg var klar, jeg bare nikket og hun gikk og slapp rikke ut fra et rom. Og der om verdens gladeste lille frøken, løpende full fart før hun kastet seg i armene mine. Og der ble hun. :)

Hun ble avlivet etter å ha slitt med rygg og nakkesmerter i to år, da vi endelig fant ut at det var syringomyelia så hadde ikke kortison ønsket effekt og hun fikk sovne inn på min 23års dag. Rikken min var sliten og lei på slutten, siste uka visste jeg at det var riktig, selv om avgjørelsen var helt vanvittig vond å ta.

Hun var min øyensten, min stolthet. Hun var lydig med meg, men ingen andre. Hun pratet og hadde laange samtaler med alle hun møtte, en holdt på å irritere vettet av meg med pratinga si. :P Hun ble litt over 5 år gammel.

Aro, rare autistiske Aro: Langhåret Collie. Han var løvetannhunden, hunden jeg fikk i fanget ved en tilfeldighet. Han var 14 mnd og 16 kg da han kom til meg. Matt og ekkel i pelsen og totalt hinsides all fornuft i stress og understimulans. Jeg gav han en sjans til å vise hva som bodde i han, og han bestod med glans. Streetsmart til tusen, snill med alt og alle. Vanvittig god gutt som satte sine spor.

Han ble avlivet 4 år gammel av autoimun sykdom av noe slag. Mistenker borrelia, men det ble aldri fastslått.

Rexie, min barndoms bestevenn og støttepilar. Schanuzer. Rexie kom inn i livet mitt da jeg ble 12 år, timingen var perfekt, hun forble et støttepunkt i hverdagen min fra den dagen hun kom i hus til jeg flyttet hjemmefra 8 år etter. Hun var ikke riktig skrudd sammen mentalt, ikke litt engang, men verdens beste i trygge miljøer. Hun godtok alt jeg fant på, og alle hundene jeg dro med inn og skulle trene eller ha med på tur. Hun flyttet inn hos meg med største selvfølge da hun var på ferie hos meg, og var bare "hjemme" med en gang.

Hun fikk sovne inn drøye 12 år gammel, den direkte årsaken var svulst i lever som produserte væske, men hun hadde også voksende hjerte og var rett og slett gammel i kropp og sinn.

Abby, Knøttisen min: Petit brabacon. Lille rare knøttisen min. Hun ble bare et drøyt år, jeg så tegnene på at noe var galt ganske tidlig, men ville ikke face min største frykt. Desverre, hun ble dårligere og mer reaktiv etter at hun fyllte året, og mistanken min steg igjen. Og etter et innlegg i bloggen min en dag måtte jeg bare innse det, og ringte veterinæren og fortalte at jeg mistenket syringomyelia på henne. Abby ble den første griffonen i norge med påvist syringomyelia med MR. Etter diagnosen prøvde jeg smertestillende og kortison, men de hadde ikke nok effekt. Jeg kunne nok beholdt henne noen mnd til på medisiner, mot at jeg orket å se at den livsglade lille frøkna ble redusert til sofahund. Det orket jeg ikke, og hun fikk sovne inn i armene mine.

Hun var min lille lykkepile, mitt lille lyspunkt.

De er utrolig høyt savnet, alle 4. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bilbo var en golden retriever av den gamle mørke sorten. Jeg hadde hengt rundt halsen hans hver sommer siden jeg var 2-3 år gammel. Det var fadderne mine som eide han, men alikevel hadde jeg et utrolig sterkt bånd til han, og jeg husker jeg gråt hele bilturen hjem når jeg var blitt litt eldre. Når jeg var 9 skulle fadderne mine flytte til utlandet pga jobbsituasjon, og mamma og pappa hadde bestemt sammen med de at vi skulle ta over han. I et halvt år var han min støttespiller og aller beste venn. Jeg husker en episode der noen på skolen mobbet meg når jeg var på tur med han, og han bare skjønte hva som skjedde og flekket tenner til dem alt han maktet enda så snill og god han egentlig var.

Når vi hadde hatt han i nesten et år var mamma på tur med han mens jeg var på skolen, og skulle ta fra han noe han hadde plukket opp fra bakken. Han hadde bitt mamma alt han maktet og blitt en helt annen hund. Når jeg kom hjem var pappa på vei ut med han for å gå i skogen og skyte han. Jeg fikk røsket han med meg og låste meg inn på rommet mitt sammen med han, men et døgn etter slo pappa inn døra.

Jeg måtte til slutt gå med på å gi slipp på han, og jeg husker hvert åndedrag han tok før han sluttet å puste inne hos dyrlegen.

Gode, snille gutten min :)

Sliter fortsatt med å tilgi fadderne mine, siden mannen i huset trente han ekstremt hardt, og lærte meg at når hannhunder gjorde noe galt så skulle man sparke så hardt man kunne mellom bena dems..

Rossi kom til oss for et år siden fordi han hadde "bitt" nabobarna til de han bodde hos før. Han var akkurat fylt ett år, og jeg bestemte meg for å ta han til meg. Han passet så fint inn i flokken, og Vanilla forgudet han. Han var en utrolig herlig wheaten terrier som det ikke fantes noe vondt i uansett hva du gjorde med han. Han var en gutt med masse futt og lek i, og rett og slett en drømmehund. Etter noe måneder merket vi at han haltet på ene bakbeinet, og tok han til dyrlegen uten at de fant noe. Etter et halvt år med dyrlegebesøk kunne de fortsatt ikke finne noe, og nå klarte han ikke å gå på beinet og slet med smertene.Først da fant dyrlegen ut at omtrent alt i beinet hadde gått av og var vridd, så vi bestemte oss for å ta han siden han aldri kom til å bli helt frisk igjen.

Det var en tung avgjørelse, og Vanilla var så deprimert at hun verken spiste eller gikk lenger enn en meter ut av døra.

Guttene mine kommer alltid til å være i hjertet mitt, og jeg vet de begge har det bedre der de er i dag :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ulrik var min første egne hund. Fikk han like etter min 18 års dag. En norsk lundehund som stampet seg vei inn i livet mitt og tok meg med storm. Han var en stødig, livsglad, ekstremt snill og herlig hund.

natt til 27 desember 2008 fikk han sitt første epilepsi anfall. Jeg var sikker på at han skulle dø der og da og jeg ringte dyrlegen mildt sagt hysterisk. Dyrlegen roet meg ned med at det antageligvis bare ( :) ) var epilepsi... Og det var det jo. Mandagen etter dro vi til dyrlegen, men fikk jo i bunn og grunn ikke konstantert noe. Men blodprøver ble tatt og jeg fikk beskjed om at de fleste ikke får så mange anfall de første årene. Vel flere anfall kom og jeg rant inn og ut til dyrlegen, tok røntgen, blodprøver osv men ingenting "feil" ble funnet. til slutt fikk jeg medisiner. Dessverre hjalp ikke disse. etter lang tid med prøving og feiling (ja ene dyrlegen satte altfor høy dosering på han, så i ca 2 uker på slutten var han helt neddopet, ramla ned trappa, klarte ikke hoppe opp i sofaen osv. Hater henne for at jeg gikk glipp av to hele uker med en litt mer fungerende Ulrik... men nok om det) På slutten hadde han flere anfall i uka, han var nervøs, livskvaliteten var så og si borte... Så jeg bestemte meg for å la han slippe. Dagen før avlivninga var vi på tur i skogen. Siste dagen gikk med på å ta farvell med verdens beste hund.

Men opplevelsen av selve avlivinga var veldig fin. En utrolig dyktig dyrlege og en nydelig stemning rådet i rommet. og jeg kunne se på hele Ulrik at dette var riktig. Han sovnet fort av innsovninga og hjertet stoppet også veldig fort. Ulrik fikk sovne inn i mine armer 08.09.2009.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dina, Airedale terrier, ble avlivet 13 november 2008 og jeg husker det fremdeles som om det var i går.... Hun var blitt 12 år og i grunn ganske preget av alderen. Hun var stivere i ledda(hun hadde middels HD mesteparten av livet), mindre leken og turer var ikke lenger så interessant. I tillegg røytet hun(Airdalen er i utgangspunket en rase som ikke røyter), og matlysten var så som så... Hun hadde vært et "matvrak" i hele sitt liv, så det at hun omtrent ikke ville ha mat(jeg kunne tilby de lekreste ting), tok jeg ikke som noe godt tegn... :thumbs:

I tillegg mistenkte jeg og min far at hun hadde fått kreft igjen. Hun hadde vel et halvår tidligere fjernet en liten svulst fra poten og vi fikk beskjed av dyrlegen at det var 50/50 sjanse for at hun kunne få kreft igjen. Hun var 11 år når hun ble operert og det i seg selv var en risiko. Men operasjonen gikk heldigvis fint.

Siste tiden hadde hun litt blod i urinen og avføringen, så meg og min far konkluderte med at det kunne være kreft igjen. Jeg gikk veldig mange runder med meg selv, før jeg tok den tunge telefonen til dyrlegen og bestillte avliving. Jeg ville jo helst ikke avlive, men sett i sammenheng med det som hadde skjedd den siste tiden, så måtte jeg slutte å tenke egoistisk og tenke på Dina sitt beste. Hun hadde det ikke godt... :thumbs:

Min far med den dagen hun skulle avlives og det var en god støtte. Dina hadde alltid hatt stor respekt for min far, så hun ble jo selvfølgelig glad når hun så han komme på besøk til meg.

Jeg satt på gulvet hos dyrlegen og bare gråt og gråt, mens Dina døde i armene mine. Jeg hadde vanskelig for å bare forlate henne der alene med dyrlegen, men jeg måtte bare gjøre det.... :thumbs:

I tillegg ga min far klar beskjed til dyrlegen at hun ikke skulle i kverna, men at vi ville ha kremering. Var veldig glad for at han tok den avgjørelsen der og da, for jeg var fremdeles i sjokktilstand...

På den tiden hadde jeg også nettopp fått meg kjæreste og det var utrolig tungt å ikke ha han som støtte, når Dina skulle avlives. Men han bodde her på Hadeland og jeg i Bergen/Sotra, så det ble litt vanskelig.

Min far tilbudte seg at vi kunne dra på cafe og spise, men jeg ville ikke. I ettertid ser jeg at det kankje hadde vært lurt, for det var nærmest grusomt å komme hjem til en tom leilighet, uten Dina... :)

Savnet etter Dina er fortsatt stort, selv 3 år etter hun ble avlivet. Hun var min første egne hund og betydde så utrolig mye for meg. Hun var også en veldig god støtte, når mamma'n min døde i 2004. Så Dina vil ALLTID ha en spesiell plass i hjertet mitt, hvor INGEN andre slipper inn...

Hvil i fred, verdens vakreste Dina-mor! :thumbs:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Borderen Fox ble påkjørt når min søster gikk tur med ham og ble gradvis lam (det skjedde mens jeg og mamma og pappa var på gran canaria). når vi kom hjem måtte de bære han ut for å få han til å tisse også dro vi til veterinæren. Fox lærte meg og gå, og var min venn i mine førsteleveår. Vi har masse bilder av Fox som lærer meg og gå og passer på meg, er vel kanskje hvorfor jeg er så knyttet til hunder den dag i dag :thumbs:

Sussi,labrador. Hun var førerhundvalp og etter ett år skulle de hente henne, også kom de plutselig noen uker for tidlig og hentet henne. Jeg var helt knust, hun var så god med meg, var med meg overalt, lekte med meg,sov i senga. Alt mulig, og for meg var det tragisk når de hentet henne. jeg var vel rundt 11 år. Jeg låste meg inne på rommet mitt i noen dager og avr generelt deprimert og stille i god tid etterpå. . Jeg vet hun ikke døde, men for meg gjorde hun det, det var like vondt og truamatisk. Når vi året etterpå får beskjed hun strøk på alle tester og vi kunne få henne tilbake og mine foreldre sa nei knuste verden igjen.Noen mnd etterpå fikk vi Foxi ettersom vi savnet tassing i huset og en hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanja min kjære første hund som var Engelsk Setter.Kjøpte hun for komfirmasjons pengene og selv om hun var nøye planlagt var ikke rasen det.Skulle ikke ha Setter akkorat da ikke jaktet men :whistle:

Hun var en helt fantastiks første hund,ekstremt klok som ble nesten skummel klok når ble eldre.Ekstremt trygg i alle situasjoner og ett blikk fra hun var nok til andre hunder som ingen herset med henne altså!

På Setters vis fikk jeg noen grå hår i hodet av dette store søket de har når er løs men,hun var alltid løs og stakk aldri av.Kom gjorde hun alltid tilslutt...Kunne ta litt tid men!Haha!

Hun var desverre plaget av masse sykdommer så ble noen opperasjoner,sterk hd,lavt stoffskifte og diabetes det siste året.Så til dyrlegen var vi masse som hun selvfølegelig var livredd men,satt der bare de fikk gjøre alt med hun.

Veldig bestemt på veiene/gatene/turene hun skulle gå da ble gammel så hun fikk nå bestemme endel da.Gammle damer må få det vet dere :lol:

Dagen før ulykken var hun i super form sprang og koste seg på ynglings tur plassen sin så jeg ante virkelig ikke det ble den siste turen med hun :icon_cry:

Da vi skulle gå ut på morgen turen datt hun ned tre trappe trinn.Bak beina ble helt ødelgt hun fikk ikke til gå noe jeg måtte holde opp beina når hun skulle tisse.

Jeg hadde hun i to dager for se om det ble nå bedring.Desverre ble det ikke det.En venninnde ringte rundt til alle dyrlegene for meg høre om noen kunne komme hjem avlive hun da jeg syntes det var vså ille måtte dra til den plassen hun var så redd.Desverre gjorde ingen det så vi måtte dra til dyrlegen.

Jeg sov ingen ting den natta,laget vaffler,kjøpte pølse,leverpostei osv til hun før vi dro til dyrlegen.Det var helt forferdelig men,heldigvis gikk det rolig for seg og dyrlegen var veldig snill.

Vanja var jo med meg gjennom masse og var der hvor jeg var ble en smule avhengig av meg de siste årene så det var ufattelig tomt etter en følgesvenn som har vært ved ens side i over 12 år ble borte.

Tara som jeg har nå vokste jo opp med Vanja og fikk bo med hun i 10 måneder.På den tiden lærte Vanja hun veldig mye nyttig og gjør at Tara i dag elsker Engelsk Settere over alle andre raser..Så synes jeg det er litt godt tenke på Tara er litt preget av hun :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mistet min kjære dobber ifjor sommer. Hun var lenge plaget med halthet og etterhvert ble det operasjon for å finne ut hvorfor. Korsbåndet var røket og det var mye forkalkninger i kneet. Etter operasjonen ble det mange komplikasjoner i såret. Leddvæske som lakk ut og aldri ville stoppe. Hun måtte gå med dren 3 ganger og hun ble operert to ganger for å prøve å sy på nytt. Såret ville ikke gro heller pga fuktigheten. Det rant skum og slim nedover beinet hele tiden og hun haltet og var hoven. Brukte smertestillende daglig og antibiotika i flere mnd. Dyrlegen hadde ikke vært borti dette før og forhørte seg rundt i landet. Det ble prøvd infrarødt lys behandling på slutten, men tilslutt innså vi at dette ikke var vits. Hunden led og hadde vondt. Vi hadde prøvd så mye i disse månedene, så det var helt j*vlig å bestemme seg for at nok var nok. Det var en svært vond og fortvilende opplevlse. Det føltes så urettferdig, hunden var jo bare 5,5 år. Og hun var jo frisk i resten av kroppen og så livsglad, kun denne dumme foten!

Hele opplelevelsen med operasjonene, behandlingene, og se hunden slik,fortvilelsen, samt avslutte det hele med å sitte der å se hunden dø på gulver i fanget sitt, gikk veldig inn på meg.. Ja det gjør fortsatt vondt å skrive om det..

Jeg vil ikke oppleve dette igjen. Syns faktisk det er litt ekkelt å i det hele tatt operere en hund nå. Fikk endel flashback nå da Chanti skulle under kniven. Men vi krysser fingrene for at det skal gå riktige veien der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min kjære Tussi, buhund, døde sommeren 2008, 14 år gammel. Da hadde hun alltid vært i livet mitt, så den dagen hun plutselig var borte var utrolig tom og rar. Tussi var alltid så utrolig snill og glad, hun elsket mennesker! Hver gang vi fikk besøk, særlig familie og sånn, ble hun så yr av glede at hun bare sprang rundt å bjeffet og logret med halen og var helt vill.

Tussi holdt seg lenge frisk og sprek, men plutselig i 12-13 års alderen ble hun gammel. Plutselig gikk hun ikke så fort lenger, og på slutten gikk hun mye hvileløst rundt i huset. Men glad og snill var hun fortsatt. Og hun lærte enda, i 13 års alderen lærte hun mye nye triks.

Hun døde på hytta i sommerferien 2008. Hun ble veldig brått syk, ville ikke spise og kastet opp en del. To dager senere klarte hun ikke å gå mer, hun bare lå der. Ordet avliving var allerede nevnt, og det gav meg en ubehagelig følelse og frysninger på ryggen, men vi slapp det. Hun døde den natten. Savner henne så fryktelig at det gjør vondt! :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første hund, en dogo canario, som het Leela. Hun sovnet inn da hun var 3 1/2 år gammel..

Jeg oppdaget ved en tilfeldighet at hun hadde spondylose med forkalkninger i ryggen, da hun var 3 år. Men hun virket ikke som om hun var plaget av det, så jeg fortsatte hundelivet som vanlig. men tok mer hensyn med tanke på oppvarming og nedtrapping ved fysisk aktivitet, og passet selvfølgelig på å ikke overdrive. Men da vinteren kom forsto jeg at hun hadde mye mer vondt enn hva hun viste. Hun begynte å skjære tenner om nettene, og stivnet helt til om man tok henne på ryggen :ahappy: vi dro til veterinæren for å ta nytt bilde, og det var det verste tilfellet av spondylose han hadde sett, på en så ung hund. Jeg fikk beskjed om at hun måtte gå på smertestillende resten av livet, og kun få rolig gjevn mosjon. Ikke noe mer en rolig jogging, helst bare rolige turer. Dette var en veldig aktiv og krevende hund, og jeg visste at dette ville være langt fra optimalt for henne, men vi prøvde i noen uker. Hun ble stressa og urolig av å ikke få utløp for all energien sin, og det virket ikke som om smertestillende virket optimalt på henne... Tanken på at hun aldri kunne få ordentlig utløp for energien sin, det gjorde at jeg valgte og avlive henne.

Kvelden før hun skulle avlives så ga jeg henne ekstra mye smertestillende, og slapp henne løs i snøen. og det virket som om hun synes det var helt heeerlig og endelig få løpe fritt igjen. Hun løp rundt som en gal.

Selve dagen hun ble avlivet gikk egentlig veldig greit, det var tiden før som var verst....

Hun må ha hatt en utrolig høy smerteterskel, for da jeg var uvitende om spondylosen hennes ble hun brukt i både agility, trekk og lydighet, og jeg så aldri noe tegn til at hun hadde vondt. Det var alltid full guffe, hun var en kjempegod arbeidshund :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • @MaskotMen alt det du nevner høres ut som amerikanske og europeiske trender. Selv om det såklart er mange som følger ulike sosiale media internasjonalt, så er det ofte ikke representativt for hva som faktisk beveger seg og skjer i de aktive hundetreningsmiljøene i Norge. Heldigvis. Dessuten, om du søker på begrep som "positive reinforcement" "fearfree" etc, så får du garantert masse innhold da også. Det handler litt om hva man velger å fokusere på, følge, og lytte til. Til en viss grad kan det være nyttig å følge med på hva som beveger seg utenfor egne kretser også, men det kan være greit å være litt bevisst på hvordan algoritmer fungerer i sosiale media. Samt at det du ser på blir også vist til din krets, så det spres ytterligere.
    • Da fikk vi trent trapp og lykkes med det Ikke en adferd vi fikk etablert med pålitelighet, men den kommer. I tillegg har vi fått trene heis, tog, roterende dører, ståk og kaos med ski og bagasje og rullestol og sikkert mye jeg ikke tenkte over. Tisse på asfalt og drite på perrong fikk hver sin ✅ på lista de også, fordi han ikke kan drite på cue ennå. Vi har altså vært på Trondheim Lufthavn Værnes i dag. Ingen trenger stille spørsmål ved mutterns motivasjon for å dra med Ede dit. View fra togvinduet forklarer mer enn et avsnitt med ord.  Allerede rett etter å ha forsert det skumle underlaget med farge og knatter og en stor sprekk i, uten å ha blitt gitt tid til å undersøke det nærmere på tur ut av toget, så møtte vi første virkelige utfordring: Jeg vurderte ikke prøve engang. Han hadde allerede blånektet de få trinnene fra sentralstasjonens hall opp til spor 1, hvor han måtte bæres av tidsnød. Manøvrerer fint i folkemengde på perrongen, men er ikke noen follower og måtte bæres ombord i toget også, av tidsnød. Ikke en god start på bekjentskapet med tog, men alternativet var å bli stående igjen på perrongen. Må man så må man. Vel inne i toget var han ikke fornøyd. Sutret og klagde fordi det var kjedelig, menneskene der inne ignorerte ham, han fikk ikke roame rundt i vognen og undersøke som han ville, men måtte ligge trangt på gulvet. Godisautomaten var skikkelig kjip og rasjonerte middagen hans som kommunistregimet i Venezuela, mens han var skrubbsulten. Hadde sikkert hjulpet om han kunne fått se ut vinduet, men hunder er forvist til gulvet, og der er det dørgende kjedelig.  Han er en skikkelig good boy. Utover litt klaging og sutring på et akseptabelt volum, bare noen få høye bjeff - forståelig som sulten og rastløs lite barn i en dørgende kjedelig situasjon hvor det duftet fulle lommer - så var han på ingen måte vanskelig å ha med å gjøre. Muttern fikk ta bilder av utsikten og tenke over hvordan dette myke, jakt-, beite- og jordbruksvennlige landskapet rundt den fiskerike fjorden full av blåskjell var et bra sted for forfedre å slå seg ned, mens stakkars liten måtte finne seg i å ligge på gulvet og kjede seg fordi dumme muttern glemte ta med noe å tygge på.    Etter å ha hastet ut av toget uten å få undersøke underlaget i tråd med HMS retningslinjer (leverte avviksmelding på den), blitt båret opp rulletrappen fra perrongen, så gikk han nonchalant gjennom den første roterende døren og fikk tisse på gress. Den neste roterende døren var heller ikke en issue. Inne i den travle ankomsthallen var det mye å ta inn, men muttern hadde et mål basert på et falskt minne om en kaffebar foran sikkerhetskontrollen på øvre plan. Viste seg at lagersjefen i hjernen hennes hadde effektivisert litt i overkant ved å sause sammen minner fra Værnes med minner fra Gardermoen. — Same/same og tar mindre plass på lageret, forsvarte han seg med. Jeg har gitt opp å krangle med ham. Det var altså ingen kaffebar oppe, men vi fikk ihvertfall tatt heis to ganger og sett og luktet mye rart, bl.a. en renholder med vasketralle som tømte en diger søppelbøtte rett foran oss og tok samme heis. Det luktet sterkt av vaskemidler fra den rare og skranglete tralla og de formene da hun åpnet den svære boksen og byttet sekkene var også store inntrykk. Heisen med glassvegger var helt ny, og Ede ble forfjamset da den beveget seg oppover. Genuint forfjamset. Tidligere har han bare tatt lukket heis med speil i, som han har antatt var en ekte sci-fi portal, uten å synes det var merkelig på noen måte. Å se heisens bevegelse var en Eureka opplevelse for ham.  Ede er god på læx lineføring gjennom søndagstravel flyplass. Passe folksomt. La inn noen sitt-ligg-stå for å stoppe en konsert han ville beære publikum med mens jeg sjekket prisene på kafeen vs Narvesen. Vi endte selvsagt på Narvesen hvor muttern tok til takke med en kjip latte fra maskin, uten sirup eller krem eller noe, og Ede fikk en wienerpølse. Ikke en hel på en gang, men muttern ble nødt til å kjøpe NOE for å bøte på sin manglende evne til å porsjonere ut en stor middag over et kjent tidsrom. Det krever gode bestikkelser å manøvrere ansvarlig sikkerhetspersonell mellom hyllene på Narvesen uten å undersøke noe. Han har en iboende pliktfølelse til å undersøke alt for å kvalitetssikre mutterns vurderinger av HMS. Vi hadde fortsatt mye å gjøre og jeg hadde vært for raus med godbitene, så wienerpølse ble en venn i nøden. Heller for mye motivasjon og glede enn for lite. Høy haleføring på trygg og selvsikker kropp i sånne miljøer er ikke noe jeg tør ta for gitt. Matserveringen hjelper trygge meg i troen på å få en miljøsterk og trygg voksen hund. Vi fikk besøkt et trangt toalett med kø av damer og Edeward lærte at det er sjarmerende og søtt å titte nysgjerrig under veggen til den fornødne ved siden av:  ✅ "Tnååå, så søt!" Vi oppdaget plutselig at roterende dører var rart, begynte bæde på dem og nektet entre. En grundigere sikkerhetssjekk ble foretatt ved å sitte på utsiden og se på et par rotasjoner, for å kartlegge mønsteret i bevegelsen. Den merkelige portalen fikk security clearance og ble ført tilbake på lista over ok ting det ikke er nødvendig å stille flere spørsmål ved.  Det ble tid til å blåse ut med lek etter så mye fokus og inntrykk. Utrolig befriende og skikkelig glad for å få hoppe og sprette og jage og kampe litt etter så mye øving på well behaved big boy gentleman rollen. En riesenschnauzer er alltid på vakt, though. Her lagde noen en lyd: ..men det var ikke noe som krevde nærmere undersøkelser. Mer heis, gullstol i rulletrapp og på egne bein gjennom roterende dører for å tisse før vi dro tilbake til perrongen med enda en failure på å gå opp liten trapp, men vellykket gjennom roterende dører og heis.  Ede ikke var super happy med å plutselig trenge drite på perrongen. Han så seg fortvilet rundt etter et bedre egnet sted, men måtte akseptere et folketomt område mot enden. Sånn kan det gå når en ikke har lært å drite på kommando ennå. Stor lettelse for ham og kanskje noen Shitbreak (American Pie) nykker redusert for fremtiden. Muttern var mest glad for at det ikke var morgendagens suppe av wienerpølse, og noterte seg at den bør siktes inn på et egnet sted.  På toget hjem påstod konduktøren over høyttaler at det ikke var lov med bagasje i midtgangen. Ede som har plukket opp at muttern tenker påføre ham stående spike hanekam (med stivelse) i puberteten, sånn bare for å kommunisere tydelig for omverdenen hvor landet ligger for tiden — han bestemte seg for å begynne øve på den rollen som teenage bøllefrø og holdt en sivil ulydighet protestaksjon. Her har konduktøren nettopp passert i den retningen:  Vi mistet bussen hjem med et simpelt minutt og fikk en hel time på sentralstasjonen, med potesokker, fordi muttern er langt mer germophobe angående togpassasjerer enn flypassasjerer.  Med en hel time til rådighet klarte Ede overkomme sin lammende frykt for trapper flere ganger. Bykset opp flere trinn. Den deilige mestringen han utstrålte da det løsnet var en vidunderlig gave. ..bare for å fryse til av skrekk og skuffelse da vi rundet hjørnet etter den første trappen og ble møtt med dobbelt så mye trapp. Trengte hjelp, men ikke like lammet av angst som før. Dette går seg til med mer trening.  Sitt og bli sittende fungerer fint i mange lange sekunder mens muttern tråkker rundt synlig på noen meters avstand i hallen. Våget på en bli stående som gikk over forventning. Reiste seg fra ligg før markør flere ganger før han koblet at min retur ikke var markøren. Det gikk seg til. Han er så flink gutt 💕 Sa fra om at han måtte tisse også. Skjønner fint forskjellen på inne og ute, selv på fremmede sentralstasjonen. Tisset dog rett på asfalten noen meter fra døren da vi kom ut, etter at jeg i mitt stille sinn hadde konstantert at her var det ingen egnede steder å tisse. Som om vi hadde en mental connection om situasjonen der, før han tok en selvstendig avgjørelse. Å klare dele soner av utendørs asfalt inn i grader av publikums aksept for å tisse på - her eller der borte - det er for mye forlangt av en 14 uker liten valp.  Jevnt over eksemplarisk adferd hele dagen, fra å stå i ro for å få på potesokker og løpe til bussen på dem hjemmefra. Har han tenkt fortsette sånn vil det være en ære å få bære ham opp rulletrapper i fremtiden. Such a good boy jevnt over, han kan få ha noen nykker. 
    • Mine videofeeds er fulle av prong collars, e-collars, absurde mengder røffe corrections for ingenting og trenere som advocater for det. Det røskes og rykkes hardt i vonde halsbånd og det strømmes. Hundene gjør nøyaktig som de blir bedt om og trenerne strutter av selvtillit, gir inntrykk av kompetanse. Guruvibber som tiltrekker følgeskarer.  Metoden deres fungerer jo. De gjør det godt i sport fordi hundene aldri vegrer å adlyde på flekken og aldri vender oppmerksomheten mot noe annet - de vet hva som skjer da - og folk lar seg forføre av at hundene opptrer som maskiner, derav populariteten.  Noe av det mest kvalmende var en video som representerte positiv forsterkning med en bøs kar utkledd som "Karen" med blågrønn parykk, med tynn pipestemme, unnskyldende kroppspråk, som klikket manisk, klikk, klikk, klikk, klikk, og ... Jeg finner den ikke igjen ved søk nå, men det var en utrolig teit og barnslig misrepresentation av klikkertrening for å latterliggjøre konseptet for menigheten, og menigheten synes det var morsomt. Flere titusen likes og mange hundre kommentarer, i hovedsak oppmuntrende til firmaet og trenerne. En må se den. Mye verre enn beskrivelsen. Det verste var at folk synes den var morsom og beskrivende og de hånlo i broderlig fellesskap av de dumme klikkertrenerne som ikke forstår at bikkja må røskes lydig. Ikke sett noe liknende fra skandinaviske content creators, her hjemme ser det greit ut på internettet, men innholdet fra over dammen vil antakelig smitte på den yngre garde. Ble vitne til det her om dagen da en dame med vesttysk frosk skulle entre en kurstime, og hunden ikke umiddelbart satte seg ved døren. Den fikk kjapt et hardt røsk i tynn kjetting helstrup som skar i ørene på 5 meters avstand. Usikker på om fører lærte det der på kurs eller fra internettet. Ikke pent ihvertfall. SÅ viktig er det ikke at hunden setter seg så intenst umiddelbart foran en dør på vei inn til trening.  Om en vil ha en titt down the rabbit hole, søk på øvelser fra ringsport og raser som rottweiler, doberman, malinois, dutch og german shepherd, så er feeden befengt med de der trenerne der på no time. 
    • Det var trist å høre, han var ung? (Heh, sjekket bloggen din, det er visst jeg som er gammel. Men trist likevel.) Ifølge Akkurat nå er det noen "motreaksjoner" mot den positive trenden:  Nå er det noen år siden jeg var aktivt inne i noe treningsmiljø selv, men jeg tenker jo at Canis og klikkertrening/positiv forsterkning fortsatt er greia, og jeg ville nå gått til de samme bøkene som for ti år siden. Men klart, noen endringer er det nok og sikkert noen nye flinke guruer kommet til, så håper noen kan bidra der!
    • Det er nå to år siden Pax vandret videre, og vi (jeg) har begynt å planlegge ny valp.  De siste årene har gått mye til småbarn, jobb og hus, så jeg har ikke fulgt noe særlig med på hva som går for seg i hundemiljøet. Det må jeg gjøre noe med, og derfor spør jeg dere på Sonen om hjelp til oppdatering. Hvis du skulle anbefalt meg, en kommende valpespekulant, noen ressurser, creators på sosiale medier jeg kan følge, bøker å lese, treningsmetoder, trender/diskusjoner som er sentrale, hva som helst egentlig, hva skulle det vært? Er det noen tema som er kontroversielle eller er alt bare fryd og gammen? Har Cæsar Millan kommet tilbake eller har verden gått videre? Hva bør jeg sjekke ut? Hva bør jeg holde meg langt unna?   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...