Gå til innhold
Hundesonen.no

Når motivasjonen forsvinner


Imre

Recommended Posts

Samme som Margrete, men leser også andres treningsblogger og ser på videoer fra treninger :wub:

Digresjon: hihi jeg gjorde det nå nettopp og fikk så lyst til å trene hund igjen! Men måtte jo sjekke litt mer rundt denne fyren som hadde stålkontroll på bikkja, og så finner jeg siden hans da. Den var full av forslag til bruk av strøm under trening av hund... Var ikke så inspirert lenger jeg likevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser på videoer og drar på fellestreninger med dyktige folk!

Også det å følge blogger og hjemmesider som viser at gode resultater kommer etter mye tid og mye arbeid, får mine bein ned på jorda og treningslysten i gang. Man MÅ ikke ha fire hundre titler på bikkja før den er 6 mnd for at det skal være en god hund :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, hos meg er det sjelden lysten til å generelt trene hund forsvinner(selv om det hender det og) - men jeg kan ha perioder hvor jeg bare ikke gidder med LP osv. og da finner jeg noe annet å trene på en stund, og lar LP være LP. :P Triks, enkle bruks/agility-øvelser - samma hva, bare det ikke er noe vi driver stort med til vanlig. Veldig greit både for hund og eier!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nettopp hatt en periode hvor jeg ikke følte for å trene lydighet. Men litt kursing og trening med flinke folk ga meg en liten motivasjonsinnsprøytning.

Når jeg har sånne perioder hvor jeg ikke orker å trene lydighet, trener og gjør jeg mye annet med hunden min. Vi har gått spor, trent triks, gått rare turer (feks med fokus på klatring i vanskelig terreng, byturer, og generelt gjøre litt uvanlige ting) , trent feltsøk og slappet av.

For å få tilbake motivasjon hjelper følgende meg:

-Gå konkurranser. Ingenting er så motiverende for trening som å ha en konkurranse å trene mot. Samtidig er konkurranser en veldig fin pekepinne på hva vi må jobbe mer med.

-Gå på kurs.

-Trene med flinke folk.

-Lese blogger og bøker.

-Å høre andres solskinnshistorier, alt fra gode treningsdager til konkurranser hvor de enten hadde skikkelig godfølelse eller var veldig fornøyd med resultatene.

Til sist, men ikke minst, motiverer min kjære firbeinte meg til å trene. Hun synes det er så vanvittig gøy, og hun har mer enn én gang fått meg ut av treningsdvale :P :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...