Gå til innhold
Hundesonen.no

Kreft hos hund


Recommended Posts

Det finnes mange ulike krefttyper, og det avhenger både av det, hvor fort kreften sprer seg hos den individuelle hunden og hvor fort det oppdages, og hva man gjør for å fjerne det.

Jeg fant en bitteliten svulst i juret på hunden min for to år siden. Den var på størrelse med en ert, og vi dro rett til dyrlegen hvor de sa at det var 60% sjanse for at den var ondartet, både fordi den sitter i juret og fordi hun var voksen dame, i tillegg til at svulstens form virket til at den var ondartet. Jeg kunne velge mellom å bare operere bort svulsten, eller å fjerne hele juret (er på ca 6 patter og det er et veldig stort område). Å fjerne hele juret ville minske sjansen for spredning, så da gjorde vi det. De fant også en minisvulst på størrelse med et riskorn rett ved siden av erten. Nå klarte dyreklinikken (Groruddalen dyreklinikk) å rote bort svulstene som skulle sendes til labratoriet, så jeg fikk aldri svar på om den var godartet eller ondartet dessverre, men mye tydet på sistnevnte. I tillegg steriliserte jeg henne, for å gjøre sjansene enda mindre igjen.

Det er som sagt to år siden, og jeg sjekker over hele henne flere ganger i uken, og hele buken hennes røntges ca hvert halvår fordi jeg er hysterisk når det kommer til kreft. Hun har enda ikke fått noe nytt, så kreften spredde seg aldri. :wub:

Her er tråden jeg laget når jeg fant kulen: http://hundesonen.no/forum/index.php?showtopic=39572&hl=labbis&st=0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Kjetil Dahl ved Oslo Dyreklinikk driver ganske stort med kreftbehndling på hund. Han har sett hunder med store metastaser i lungene som har avtatt med cellegift. Jeg vet han ihvertfall tidligere har hatt samarbeid med berner sennen klubben i Oslo.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Amigo hadde kreft. Hemangiosarkom.

Hemangiosarkom er en relativ sjelden krefttilstand som kommer snikende når du minst venter det. Svulsten er ondartet, og det tar som regel ett par måneder (i en ekstremt tidlig fase) fra diagnose til død. Med Amigo tok det omtrent en halvannen dag fra en ikke fullverdig diagnose til død. Svulstene vokser i blodkarene, og de sprekker gjerne.

Det som ofte er vondt med denne kreftformen, er at hundene som oftest ikke merker noe av den. Amigo gjorde ikke. Dvs. han var helt normal hele veien, til en dag der han plutselig skalv i bakbeina, hadde vansker med å legge seg korrekt ned. Og slet med å komme seg opp. Ett lite rift i sarkomet. Jeg føler meg utrolig heldig på både meg og Amigos vegne. At jeg var hjemme, og han ga meg tegn til at noe var riv ruskende gal. Enn at han skulle blødd i hjel alene, og jeg hadde funnet ham død på gulvet. Svulsten var altfor stor til å kunne opereres, og den hadde allerede sprukket opp en god del før de åpnet ham, og var allerede i metastaser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, men hun blør jo fra et jur, så jeg tenker jo mitt.

Okei, jeg har ikke lest noe annet enn det som står her.

Om det er tilfellet, og hun har jursvulster, så ville jeg ha fjernet hele juret hvertfall. Mange dyrleger anbefaler å 1) la kulene vokse og se hva som skjer (og dermed kanskje gjøre noe for sent), eller å 2) bare operere bort svulsten og håpe på det beste.

Be veterinæren kjenne på lymfekjertlene mellom beina på hunden for å se om har spredd seg dit også. Har det ikke det, så har man bedre sjanser. Og sterilisere når hunden er klar for det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det er i juret problemet er. Hun blør fra pattene og har ganske hovent og klumpete jur. Hun ble behandlet for jurbetennelse med antibitotika, men hunden viste ingen tegn til bedring så da tok de (en annen veterinær) prøver fra blodet fra pattene. Dyrlegen sa det kunne være kreft, men vi måtte bare vente på resultatet. Vil ikke ta sorgene på forskudd. Så jeg vet ikke så mye mer akkurat nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er de tilfellene av kreft hos hund som jeg har vært borti (hundene ble eid av forskjellige venner av meg).

Lando (Amy sin pappa): Fikk sarkomer i tungen. Disse fikk han etter at han hadde fyllt 10 år. De var spredt i halve tungen, fra tungespissen og til lengst nede på tungen i svelget. Eieren bestemte seg raskt for at operasjon var utelukket, både pga hvor kreften satt og pga hundens alder (ble avlivet like før han var 11 år). Han levde ett helt normalt liv inntil den ettermiddagen da han ikke klarte å holde en godbit i munnen, dagen etter ble han avlivet :P

Chabina (kullsøster av "gamlefar" og Chaisy, samt BlÅndi sin halvsøster): Kreft i jur. Kreften satt i skinnet og svulsten vokste kraftig i løpet av noen dager (fra en pitteliten ert til en tennisball). Hun ble operert og helt frisk etterpå. Når dette skjedde var hun 9-10 år, hun var litt skrøpelig innen operasjonen men som en unghund etter :P

Chakira (mamma til Chaisy og Gamlefar): Svulst i jur, ble operert og levde i flere år etter uten noen spredning :P

Tispe: Hadde mange rare anfall og veterinæren fant ikke ut hva det var som feilte hunden, misstenkte EP. En morgen var hunden død og eieren forlangte obduksjon, denne viste kreft i hjernen.

Tispe: Lå i senga i på stua, hylte plutselig til. Reiste seg opp og virret målløst omkring. Tatt med til vet'n hvor de fant ut at hunden var blind. ble obdusert og kreft på hjernen ble funnet. Hunden hadde antagelig hatt denne svulsten en stund, men eieren merket ingenting på hunden før den plutselig var blind :P

Ikke så veldig positiv lesning, men de aller fleste andre som jeg har hørt om (med svulst i jur) har blitt friske etter operasjon (uten spredning) :P

Her står det litt om kreft hos hund (på svensk, pdf-dokument side 22).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldigvis var det ikke kreft, men en cyste. Så da skal hun operere den bort neste uke. Men det som er dumt er at forsikringen ikke dekker sterilisering i samme slengen, rart siden det er livmora som forårsaker dette. Men men, vi får bare ta cysta vekk og seg hva som skjer etterhvert.

Åh, så flott at det ikke var kreft! *Glad på dine vegne!*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet nettopp min dobber/rottis blanding pga kreft. Han fikk beinkreft, og det tok kun 2 måneder fra han fikk kreften til han dessverre måtte avlives :ahappy: Det hadde spredd seg til lungene..

Etter at dette skjedde, søkte vi mye på nettet ang beinkreft og hund, og fant ut at rottweiler ligger på topp her i norge. Doberman ligger også på topplisten sammen med andre store raser.

Men veldig bra det ikke var kreft hos Chanti da :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige hund Sonny fikk kreft i urinblæren da hun var 6 år gammel. Symptomene kom i grunn ganske brått med økt bukomfang, enorm tørste og tissing hvert 10 minutt - og det var meeeengder med tiss!

Jeg trodde naturligvis at det var diabetes for symptomene var så like, og vi fikk undersøkt både blod og urin for sukker. Negativt resultat. Buken var så stor at de bestemte seg for å åpne da de mistenkte livmorbetennelse, men overraskelsen var stor da de oppdaget en svulst på over 15 cm i diameter rett under blæren! Den ble selvsagt fjernet og biopsi tatt. Det var en laaang uke å vente på svaret... for enten var dette en krefttype som hadde eksplodert i vekst eller så hadde den brukt år på å bli stor og symptomgivende. Ved førstnevnte diagnose så ville Sonny dø i løpet av måneder.

Heldigvis var det en seintvoksende svulst og det betydde at Sonny ville få et fullverdig liv etterpå sjølv om ikke hele svulsten ble fjernet (den hang fast i blæreveggen).

Sonny ble 100 % frisk og levde til hun ble 12 år gammel - full av livsglede og spillopper :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også opplevd kreft på hund, det var blodkreft. Det ble oppdaget relativt sent og vetrinæren mente at det ville være mer smertefullt enn nyttig å gå igjennom en behandling. Han fikk leve så lenge han orket, og sovnet inn hos vetrinæren nesten 8 år gammel.

men en ting, sikkert dumt spm, er kreft arvelig hos hunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

men en ting, sikkert dumt spm, er kreft arvelig hos hunder?

For å si noe veldig komplisert på en veldig enkel måte - det kan være det. Noen kreftformer hos noen raser er arvelig betinget, uten at man vet noe spesifikt om nedarving og eventuelt utløsende årsaker.

Gamletispa vår (schäfer) levde med kreft i flere år. Det begynte som fettkuler, ble operert bort og kom tilbake. Til slutt vokste kreften inn i skulderleddet, da var hun blitt vel ti år og slet med en del annet i tillegg - hun ble avlivet når kreften spredte seg i kroppen og påvirket mage/tarmsystemet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...