Gå til innhold
Hundesonen.no

Kreft hos hund


Recommended Posts

Det finnes mange ulike krefttyper, og det avhenger både av det, hvor fort kreften sprer seg hos den individuelle hunden og hvor fort det oppdages, og hva man gjør for å fjerne det.

Jeg fant en bitteliten svulst i juret på hunden min for to år siden. Den var på størrelse med en ert, og vi dro rett til dyrlegen hvor de sa at det var 60% sjanse for at den var ondartet, både fordi den sitter i juret og fordi hun var voksen dame, i tillegg til at svulstens form virket til at den var ondartet. Jeg kunne velge mellom å bare operere bort svulsten, eller å fjerne hele juret (er på ca 6 patter og det er et veldig stort område). Å fjerne hele juret ville minske sjansen for spredning, så da gjorde vi det. De fant også en minisvulst på størrelse med et riskorn rett ved siden av erten. Nå klarte dyreklinikken (Groruddalen dyreklinikk) å rote bort svulstene som skulle sendes til labratoriet, så jeg fikk aldri svar på om den var godartet eller ondartet dessverre, men mye tydet på sistnevnte. I tillegg steriliserte jeg henne, for å gjøre sjansene enda mindre igjen.

Det er som sagt to år siden, og jeg sjekker over hele henne flere ganger i uken, og hele buken hennes røntges ca hvert halvår fordi jeg er hysterisk når det kommer til kreft. Hun har enda ikke fått noe nytt, så kreften spredde seg aldri. :wub:

Her er tråden jeg laget når jeg fant kulen: http://hundesonen.no/forum/index.php?showtopic=39572&hl=labbis&st=0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Kjetil Dahl ved Oslo Dyreklinikk driver ganske stort med kreftbehndling på hund. Han har sett hunder med store metastaser i lungene som har avtatt med cellegift. Jeg vet han ihvertfall tidligere har hatt samarbeid med berner sennen klubben i Oslo.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Amigo hadde kreft. Hemangiosarkom.

Hemangiosarkom er en relativ sjelden krefttilstand som kommer snikende når du minst venter det. Svulsten er ondartet, og det tar som regel ett par måneder (i en ekstremt tidlig fase) fra diagnose til død. Med Amigo tok det omtrent en halvannen dag fra en ikke fullverdig diagnose til død. Svulstene vokser i blodkarene, og de sprekker gjerne.

Det som ofte er vondt med denne kreftformen, er at hundene som oftest ikke merker noe av den. Amigo gjorde ikke. Dvs. han var helt normal hele veien, til en dag der han plutselig skalv i bakbeina, hadde vansker med å legge seg korrekt ned. Og slet med å komme seg opp. Ett lite rift i sarkomet. Jeg føler meg utrolig heldig på både meg og Amigos vegne. At jeg var hjemme, og han ga meg tegn til at noe var riv ruskende gal. Enn at han skulle blødd i hjel alene, og jeg hadde funnet ham død på gulvet. Svulsten var altfor stor til å kunne opereres, og den hadde allerede sprukket opp en god del før de åpnet ham, og var allerede i metastaser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, men hun blør jo fra et jur, så jeg tenker jo mitt.

Okei, jeg har ikke lest noe annet enn det som står her.

Om det er tilfellet, og hun har jursvulster, så ville jeg ha fjernet hele juret hvertfall. Mange dyrleger anbefaler å 1) la kulene vokse og se hva som skjer (og dermed kanskje gjøre noe for sent), eller å 2) bare operere bort svulsten og håpe på det beste.

Be veterinæren kjenne på lymfekjertlene mellom beina på hunden for å se om har spredd seg dit også. Har det ikke det, så har man bedre sjanser. Og sterilisere når hunden er klar for det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det er i juret problemet er. Hun blør fra pattene og har ganske hovent og klumpete jur. Hun ble behandlet for jurbetennelse med antibitotika, men hunden viste ingen tegn til bedring så da tok de (en annen veterinær) prøver fra blodet fra pattene. Dyrlegen sa det kunne være kreft, men vi måtte bare vente på resultatet. Vil ikke ta sorgene på forskudd. Så jeg vet ikke så mye mer akkurat nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er de tilfellene av kreft hos hund som jeg har vært borti (hundene ble eid av forskjellige venner av meg).

Lando (Amy sin pappa): Fikk sarkomer i tungen. Disse fikk han etter at han hadde fyllt 10 år. De var spredt i halve tungen, fra tungespissen og til lengst nede på tungen i svelget. Eieren bestemte seg raskt for at operasjon var utelukket, både pga hvor kreften satt og pga hundens alder (ble avlivet like før han var 11 år). Han levde ett helt normalt liv inntil den ettermiddagen da han ikke klarte å holde en godbit i munnen, dagen etter ble han avlivet :P

Chabina (kullsøster av "gamlefar" og Chaisy, samt BlÅndi sin halvsøster): Kreft i jur. Kreften satt i skinnet og svulsten vokste kraftig i løpet av noen dager (fra en pitteliten ert til en tennisball). Hun ble operert og helt frisk etterpå. Når dette skjedde var hun 9-10 år, hun var litt skrøpelig innen operasjonen men som en unghund etter :P

Chakira (mamma til Chaisy og Gamlefar): Svulst i jur, ble operert og levde i flere år etter uten noen spredning :P

Tispe: Hadde mange rare anfall og veterinæren fant ikke ut hva det var som feilte hunden, misstenkte EP. En morgen var hunden død og eieren forlangte obduksjon, denne viste kreft i hjernen.

Tispe: Lå i senga i på stua, hylte plutselig til. Reiste seg opp og virret målløst omkring. Tatt med til vet'n hvor de fant ut at hunden var blind. ble obdusert og kreft på hjernen ble funnet. Hunden hadde antagelig hatt denne svulsten en stund, men eieren merket ingenting på hunden før den plutselig var blind :P

Ikke så veldig positiv lesning, men de aller fleste andre som jeg har hørt om (med svulst i jur) har blitt friske etter operasjon (uten spredning) :P

Her står det litt om kreft hos hund (på svensk, pdf-dokument side 22).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldigvis var det ikke kreft, men en cyste. Så da skal hun operere den bort neste uke. Men det som er dumt er at forsikringen ikke dekker sterilisering i samme slengen, rart siden det er livmora som forårsaker dette. Men men, vi får bare ta cysta vekk og seg hva som skjer etterhvert.

Åh, så flott at det ikke var kreft! *Glad på dine vegne!*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet nettopp min dobber/rottis blanding pga kreft. Han fikk beinkreft, og det tok kun 2 måneder fra han fikk kreften til han dessverre måtte avlives :ahappy: Det hadde spredd seg til lungene..

Etter at dette skjedde, søkte vi mye på nettet ang beinkreft og hund, og fant ut at rottweiler ligger på topp her i norge. Doberman ligger også på topplisten sammen med andre store raser.

Men veldig bra det ikke var kreft hos Chanti da :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige hund Sonny fikk kreft i urinblæren da hun var 6 år gammel. Symptomene kom i grunn ganske brått med økt bukomfang, enorm tørste og tissing hvert 10 minutt - og det var meeeengder med tiss!

Jeg trodde naturligvis at det var diabetes for symptomene var så like, og vi fikk undersøkt både blod og urin for sukker. Negativt resultat. Buken var så stor at de bestemte seg for å åpne da de mistenkte livmorbetennelse, men overraskelsen var stor da de oppdaget en svulst på over 15 cm i diameter rett under blæren! Den ble selvsagt fjernet og biopsi tatt. Det var en laaang uke å vente på svaret... for enten var dette en krefttype som hadde eksplodert i vekst eller så hadde den brukt år på å bli stor og symptomgivende. Ved førstnevnte diagnose så ville Sonny dø i løpet av måneder.

Heldigvis var det en seintvoksende svulst og det betydde at Sonny ville få et fullverdig liv etterpå sjølv om ikke hele svulsten ble fjernet (den hang fast i blæreveggen).

Sonny ble 100 % frisk og levde til hun ble 12 år gammel - full av livsglede og spillopper :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også opplevd kreft på hund, det var blodkreft. Det ble oppdaget relativt sent og vetrinæren mente at det ville være mer smertefullt enn nyttig å gå igjennom en behandling. Han fikk leve så lenge han orket, og sovnet inn hos vetrinæren nesten 8 år gammel.

men en ting, sikkert dumt spm, er kreft arvelig hos hunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

men en ting, sikkert dumt spm, er kreft arvelig hos hunder?

For å si noe veldig komplisert på en veldig enkel måte - det kan være det. Noen kreftformer hos noen raser er arvelig betinget, uten at man vet noe spesifikt om nedarving og eventuelt utløsende årsaker.

Gamletispa vår (schäfer) levde med kreft i flere år. Det begynte som fettkuler, ble operert bort og kom tilbake. Til slutt vokste kreften inn i skulderleddet, da var hun blitt vel ti år og slet med en del annet i tillegg - hun ble avlivet når kreften spredte seg i kroppen og påvirket mage/tarmsystemet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...