Gå til innhold
Hundesonen.no

MikroYodel hilser på verden


Yodel

Recommended Posts

Så kom endelig dagen Mikro "dro i snora" og ville ut.

Vannet gikk med et plopp og uten forvarsel 05.30 tirsdag den 09.11.10.

Jeg ringte sykehuset, som sa at det bare var å ta det med ro så lenge jeg ikke hadde rier, så da gikk jeg likesågodt og la meg igjen.

Jeg sa ifra hva som var skjedd til mannen som ble litt fortumlet, og la meg til å lese (sove er vel umulig i en slik situasjon). Etter en times tid startet riene med et BRAK. De var særdeles smertefulle fra første ri, og kom like greit med 3 min. mellomrom med en gang.

Da fant vi ut at det kanskje var på tide å komme oss avgårde til sykehuset, og jeg kledde på meg som best jeg kunne mellom riene.

Jeg klarte t.o.m. å skrive et lite innlegg i "akkuratt nå" tråden før vi kom oss avgårde :hmm:

Kjøreturen ned var en kjøretur fra ¤/&&/=" med TETTE og VOOONDE rier. Jeg kan love dere at Traktoren og andre treige sjåfører fikk mindre pene tanker rettet mot seg. Banneord ble det dog lite med fra min side, det var for vondt til å snakke.

En time i bil i en slik situasjon er ikke å anbefale.

Vel fremme på sykehuset ble jeg hentet av sykehuspersonellet, og trillet i ekspressfart opp på føden. Jeg skrek etter smertestillende, og fikk lystgass- som hadde NADA effekt, men den hjalp meg iallefall til å puste. Det er forbausende lett å glemme det når man har smerter.

Jeg hadde da 5-6 cm åpning.

Etter noe som virket som en evighet fikk jeg endelig også epidural. Om den hadde noen effekt er vanskelig å si, for smertene steg. Jeg undres bare hvordan det hadde vært UTEN smertestillende. Ikke for å skremme noen, men mens jeg lå der og lurte på om jeg holdt på å dø, ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, hylte urkvinne-skrik, svetten pilte, gubben fikk skvisa armen og man så det hvite i øyet mitt, lurte jeg på hvorfor i all verden vi ikke stoppet etter en, og kunne ikke i min villeste fantasi se logikken i at menneskeheten i det hele tatt fikk barn, for ingenting var verdt slike umennesklige smerter.

Riene kom TETT. Legen talte 6 rier på 10 min med omtrent 50-70 sek. varighet på hver ri. Ikke mange pauser altså!

Pressriene kom fort, men det var ikke helt klart enda, så jordmoren røsket hardt i kanten (Oh, smerte!) for å hjelpe til, uten at det hadde stor effekt. Til slutt var det likevel full åpning, og jeg fikk klarsignal til å presse. Gjett om jeg gjorde!

Selvom smertene eskalerer fra uutholdelig umennesklig til noe enda værre, er det på en måte befriende også. Man nærmer seg slutten. Det er en fantastisk motivator! For første gang på en stund ønsket jeg faktisk riene velkommen. De hjalp meg på vei.

Jordmor (og jeg) ble ganske så ovverrasket over uante urkvinne-krefer. Gud bedre hvilke krefter man får i en slik situasjon. Ungen skulle ut! Jeg lagde dype kloremerker i egne lår i prosessen uten å ense det før jeg så merkene i etterkant. Han stoppet litt i utgangen (O, smerte!) men kom etter kun et par press-rier kl 11.55. Omtrent 1,5-2 timer etter ankomst på sykehuset.

Han var en stjernekikker (hodet ned, men nesa i sky) og slike blir visst somoftest forløst med vakuum, da de er vanskelige å få ut.

Han var passe klissete, passe stor, usedvanlig vakker (om jeg må si det selv, - uansett om han var dekket i blod og slim) og bare verdens nydeligste unge med gode bollekinn- han så mett ut når han kom :hmm:

Følelsen jeg hadde i det han ble lagt på brystet mitt er ubetalelig. Tårene presset på av både lettelse, stolthet, kjærlighet, utmattelse og alt på en gang. Og både jeg og mannen var ganske så tåreulle. Endelig fikk vi hilst på vårt lille mirakel nummer to.

Det merkeligste er dog at alle vonde tanker om uutholdelige smerter og "aldri mer" forsvinner som dugg for solen i det ungen klekkes. Da er verden vidunderlig igjen, om man kunne gjort det hele på ny "any time" for den følelsen du får når du har ungen på brystet. Naturen er fantastisk slik altså!

Etter noen dager på sykehus er vi endelig hjemme, og er sprekkferdig av stolthet ovenfor hengiven og hjelpsom storebror.

Hundene synes også krabaten er veldig spennende, og hilser han forsiktig med forsiktig logring, nysjerrige blikk og kjærlige slikk :P

Så var familien komplett. Velkommen vesle Magnus!

forsidenov.jpg

Han har forøvrig fått sitt eget album på hjemmesiden som er oppdatert. (Link i banner)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer så mye med lille Magnus! Han er nydelig :hmm: Jeg fikk vondt i magen av å lese historien din, det er jo ikke så mange måneder siden sist jeg fødte selv, så minnene henger ganske godt igjen fortsatt... Men jeg er helt enig i at naturen er fantastisk sånn, når man får se og og holde babyen så er det uten tvil verdt alt sammen! :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...