Gå til innhold
Hundesonen.no

Er det lov å si at man er drita sliten?


Juba

Recommended Posts

Jeg har en hund som jeg har jobbet vanvittig mye med de siste tre åra. Vi har en fin kontakt og han er stort sett svært lydhør. Han er en utrolig behagelig hund på alle områder med unntak av ett: han kan være utrolig ufordragelig mot andre hunder når han er i bånd. Ikke akkurat en ny problemstilling. Jeg har gjort så utrolig mange feil som har ført til at dette bare har befestet seg enda mer, og jeg må bare innrømme at jeg er dønn sliten. Det at han er så fin på andre områder blir nesten uvesentlig når han kan være så stressa etter et hundemøte at han knurrer bare han tror han ser en annen hund litt lengre borte. Det er IKKE gøy å gå midt i byen med ei bikkje som plutselig gneldrer til mot en på andre siden av gata. Folk som går ved siden av oss veit jo ikke hva han reagerer på, og jeg føler at han fort kan oppleves som veldig truende. Det er tross alt ikke alle som veit at hunder som brumler på en annen hund ikke spiser små barn til middag...

Vi bor i et ekstremt hundetett område, og i stedet for å bli litt mindre interessert fordi det vrimler av dem, har han heller gått i retningen å reagere på hver eneste en. Vel, det er i hovedsak hannhunder, men han er utrolig vàr for om jeg er litt usikker, og kan utagere langt verre på grunn av det.

Løs er han en hel del enklere. Han har en god innkalling, og vi kan lett ha han løs i nærheten av andre hunder. Andre hunder kan også hilse på han når han er i bånd uten han gjør noen sak av det. Vi kan dog ikke ha han løs når det kommer så tett som til passeringer på tursti, for da løper han bort til den andre som går med sin hund i bånd. Jeg kan liksom ikke la han gjøre det heller, så da går jeg der med brøleapen i bånd istedet. Han har et godt språk og har aldri oppført seg så blodtørstig som han antageligvis kan høres ut til når han er i bånd. Men jeg merker at jeg har blitt mer og mer engstelig for å la han hilse siden han er så koko i bånd, noe jeg ser kan gjøre han mer anspent også her. Det blir i det hele tatt en ond sirkel.

Vi har opplevd fremgang ved å endre på hundeholdet noe, og han er også langt bedre nå som han blir korrigert for atferden enn da jeg fulgte atferdskonsulents råd om motbetinging, unngå situasjonene osv. Likevel ser jeg at stresset bygger seg opp fra gang til gang -før det koker over- så riktig gjør jeg det tydeligvis ikke. Vi har fine perioder, men det faller alltid tilbake til gamle synder.

Jeg er bare utrolig sliten og føler at jeg har ødelagt en fin hund ved å ikke ta tak i dette på riktig måte da han var fjortis. Av samme grunn har jeg også forsøkt å plassere han hos andre. Dette endte bare i samme resultat som hos meg: de syntes han var en fantastisk hund men evnet ikke kontrollere han i disse situasjonene. Jeg kommer ikke til å forsøke omplassering en gang til, en hund som han blir fort en kasteball. Da avliver jeg heller, for det unner jeg han ikke.

Forumet her har blitt lest endel selv om jeg ikke har vært aktiv før nå, og jeg veit at uttrykket "drittbikkje" er populært brukt. I så måte passer han sikkert fint i den kategorien, men jeg er overbevist om at det skyldes at jeg ikke får dette helt til.

Er det noen med erfaring på dette som kan gi noen gode råd, finnes det en god trener der ute som kunne sett på oss og gitt noen tilbakemeldinger? Jeg kjenner at jeg er helt på felgen nå, dette er ikke gøy.

Beklager at dette ble så langt, premie til den som leste alt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Premie til meg, jeg leste alt, sikkert fordi jeg kjente meg igjen. Dessuten synes jeg du skriver veldig godt om dette.

Ja, det er lov å si at man er drita sliten! Jeg også etter tre år. Til deg selv: ikke ha skyldfølelse, men se det - si til deg selv - nøkternt, slik det er: Dette er en atferd, Atferd kan endres. Jeg har greidd å endre noe med tilrettegging allerede, Jeg har også prøvd metoder, men de funket ikke. Jeg orienterer meg derfor etter andre metoder og søker råd. Jeg gir meg ikke. Jeg allerede en god, erfaren og klok hundeholder.

Så var det atferden og hunden. Min egen erfaring: hunden ble angrepet og bitt av en løs hund, i båndtvangtida, uten eierkontroll, så jeg behøver ikke ha skyldfølelse. Likevel: atferden er den samme. Det er greiere for meg å tilrettelegge, siden jeg bor i "ødemark" store deler av året og har 600 mål eget skogsfritt natur terreng å "bevege" hunden på. På den annen side: jeg har færre sjanser til å bedrive "fobitrening" / desensitivisering rundt f.eks grupper av hunder, og for hunden er det likevel ille å ikke kunne utfolde seg blant artsfeller,

Min løsning ble denne: Jeg innlosjerer hunden på Standal Kennel fordi de har et tilbud om ta imot hunder som må luftes alene (har ikke funnet mange som har det). Jeg bestilte hjelp til atferdsproblemer i forbindelse med et opphold. Ved de to neste oppholdene fikk hunden "personlig trener" - ble utredet av denne i samarbeid med en etolog- og det ble funnet en løsning, slik at hun ved allerede det andre oppholdet kunne utfolde seg sammen med to andre hunder mens hun var der. (hannhunder -min tispe er generelt ikke glad for andre tisper) Jeg var ikke til stede, men fikk veiledning , som jeg følger opp mellom og etter oppholdene. Det nytter.

Koster noe - javel, men ikke fryktelig mye - i underkant av 1500kr utenom opphold, som ikke behøver være så langt -og etter min mening verdt hver krone! Man skal overleve alle de årene man skal ha denne hunden. DET kan koste: - eierens trivsel i hverdagen og av og til hundens liv.

Jeg ble fanget av at du brukte hermetegn rundt ordet "drittbikkje". Det er ikke mye som provoserer meg mer her på sonen enn når folk "glemmer" dette.

Takk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Premie til meg, og sympati til deg. Ja, det er lov å være lei. Jeg tror jeg postet en ganske lik tråd som denne for ganske kort tid siden, jeg har nemlig også en drittbikkje. (jeg har ikke noe problem med å bruke det uten hermetegn, tilogmed :lol: )

Det er vanskelig å komme med noen konkrete råd, siden jeg for det første ikke har løst problemet for min egen del, men heller ikke vet hvilke råd du har fått før, og hva du følger. Hvordan er det du korrigerer?

trps:

Nøyaktig hvordan artet problemet ditt seg (angriper andre hunder, bare bråker, eller?), og hvordan jobbet de med det på Standal?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare et crazy forslag: ville det hjulpet din følelse av hele opplegget, at du ganske enkelt godtok at du har en sånn hund, og lot han holde på? Fremfor å hele tiden prøve å være på vakt, prøve å jobbe med det (uten å føle du kommer så langt), prøve å tilpasse, forutse,forhindre..? Hadde du slappet mer av dersom du bare sa til deg selv at "ja, jeg har en utagerende hund, og sånn kan den få være uten at jeg trenger å føle verken skyld eller skam"? Jeg har selv hatt en slik hund (utagerte i bånd, verdens mest elskelige og uproblematiske løs), og jeg vet det er mye slit med en sånn hund. Det kan hende at mitt forslag blir helt feil for deg, at du føler at det er å kapitulere helt. Eller det kan være du synes det vil være befriende å slippe å jobbe så mye med det, bare akseptere at sånn er hunden din, og evt ta med deg lærdommen når du en gang får deg en ny. Kanskje vil du føle at du kan senke skuldrene, du trenger ikke å prestere - du har jo ingen "mål" om at hunden ikke skal utagere, og du har godtatt at den gjør det. Skjønner du hva jeg mener? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der var nesten litt creepy, trps, jeg satt akkurat og leste om Standals opplegg før jeg så svaret ditt. :)

Han tar korreks (nøkk i båndet), men det forutsetter også at jeg alltid ligger han i forkjøpet, for han kan reagere lynkjapt. Han kan godt ligge helt henslengt midt i en folkemengde, men dukker det plutselig opp en hund så er det fra 0 til 100 på rekordtid. Kjenner at jeg har fått øyne både her og der! Er han stressa nok når jeg heller ikke inn med korreks.

Huldra; å bare drite i hele greia hadde vært veldig fristende, og ikke spesielt vanskelig å gjøre fysisk heller. Han er heldigvis lett å kontrollere (for det meste lyd og lite dramatiske sprell, hehe). Jeg pleier å si at han er lydig, men med lydeffekter. :) Men det er vel kjernen i det hele: det er mest pga inntrykket man gir at det er så utrolig pinlig og slitsomt å gå rundt med ei sånn bikkje. Dessuten kjenner jeg jo et visst ansvar for at han ikke skal være til bry for andre. Og ikke minst stresser han seg selv også. Jeg tenker som så at det er mer et symptom på relasjonen oss imellom, at han ikke stoler på at jeg fikser det om det kommer en supermystisk dvergpuddel på andre siden av gata... :P Skjønt, nå har det vel blitt mer en inngrodd vane enn noe annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare et crazy forslag: ville det hjulpet din følelse av hele opplegget, at du ganske enkelt godtok at du har en sånn hund, og lot han holde på? Fremfor å hele tiden prøve å være på vakt, prøve å jobbe med det (uten å føle du kommer så langt), prøve å tilpasse, forutse,forhindre..? Hadde du slappet mer av dersom du bare sa til deg selv at "ja, jeg har en utagerende hund, og sånn kan den få være uten at jeg trenger å føle verken skyld eller skam"? Jeg har selv hatt en slik hund (utagerte i bånd, verdens mest elskelige og uproblematiske løs), og jeg vet det er mye slit med en sånn hund. Det kan hende at mitt forslag blir helt feil for deg, at du føler at det er å kapitulere helt. Eller det kan være du synes det vil være befriende å slippe å jobbe så mye med det, bare akseptere at sånn er hunden din, og evt ta med deg lærdommen når du en gang får deg en ny. Kanskje vil du føle at du kan senke skuldrene, du trenger ikke å prestere - du har jo ingen "mål" om at hunden ikke skal utagere, og du har godtatt at den gjør det. Skjønner du hva jeg mener? :lol:

Kjenner jeg er enig med deg..nettopp fordi jeg selvhar en hund som utagerer av og til.

Etter at jeg lærte å godta at det er sånn han er, og heller fokusere på hans gode sider enn å jobbe meg ihjel på bare ett problem, så setter jeg pris på hunden på en helt annen måte.

Jeg tenker også sånn at det er mange som har sitt å slite med, og verre ting enn det jeg har.

Jeg sier ikke man skal la være å jobbe med problemer, men av og til kan det være tilnærmet nytteløst. Så da er det bedre å senke skuldrene.

Det er mange som har hunder som utagerer, så ikke tenk på hva andre synes. Det er forresten blitt mye sånn nå, at hunder skal hverken synes eller høres...og nåde den om den viser seg å oppføre seg som en hund. Og det blir feil Hunder er ikke maskiner med fjernkontroll, og mange gjør seg bemerket.

Tror heller ikke det har så mye med relasjonen dere imellom å gjøre. Noen hunder/raser har større tendens til utagering enn andre, pga samkjønnsaggresjon. Høres ut som din hann reagerer mest på hanner, og da er det nok det som er grunnen.

Du kan forresten prøve kjemisk kastrering med chip, det virker dempende på hundeaggresjon, og vi har merket stor bedring etter at han fikk satt inn chip. Chipen inneholder ikke progesteron, og den har samme virkning som kirurgisk kastrering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Tenkte bare si at jeg fulgte Huldras råd om å la det være for en stund; bjeffing er ikke verdens undergang. Strengt tatt har det vel vært mest i hodet mitt at folk har trodd eller tenkt så mye om bjeffomanen.

Resultat: de siste par ukene har jeg hatt en hund som har klart mange passeringer uten å bjeffe, og som generelt er mer avslappet. Jeg lot bjeff være bjeff, og forsøkte også å gi han litt fri fra masse trange møter med barske hannhunder. Forbedringen er STOR! Siden han er så grei løs har han også fått flere turer der han kan være fri, og jeg slakker båndet når vi møter andre hunder. Skulle det komme et bjeff eller to har jeg latt som om jeg ikke har hørt det/sett hunden han bjeffer på.

Veldig gøy! Det er noe i det at problemene blir større om man fokuserer for intenst på det. :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og kanskje det ble en ond sirkel når du ble stresset for at det skulle dukke opp hunder når han var i bånd og han merket det og skulle beskytte deg mot det som stresset deg.... man vet aldri. Men bra at det har blitt bedre. :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så bra :blink: har selv en utagerende hund, desverre er ikke han så liten eller letthåndterlig så vanskelig og late som det ikke sjer.. Jeg tipper du forandret deg litt i møte med andre, fordi du ikke likte situasjonen og det var antagelig nok for at han skulle reagere. Når du ga opp så ble du antagelig ike like stressa over situasjonen lengre og dermed smittet roen din over på hunden :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg og min samboer ønsker oss veldig en pelskledd venn i vårt selskap, vi har følt oss klare til å skaffe oss en hund det siste halvåret. Vi har noen ønskelige krav når det kommer til hundens personlighet og atferd, men vi syntes det er vanskelig å finne den mest perfekte rasen for oss. Blant de kravene vi har er: - lite bjeffing. Dette er en grunn ved at vi bor i leilighet og ikke vil være til sjenanse for de andre beboerene.  - ikke en alt for aktiv hund. Vi har ikke hatt vår egen hund før, og er bekymret for om vi får gitt nok fysisk stimuli for rasen. Vi vil rett og slett ha en hund vi ikke er bundet til å måtte gå mer enn 2 timer om dagen med, fordi vi er usikre på vårt eget energinivå i denne sammenhengen.  - ikke et krav om å være mye ute i hagen. Vi bor i borettslag uten egen hage, men vi har et fellesområde med hage som vi kan benytte.  - vi trenger en hund som kan være alene hjemme. Vi er begge i 100% stilling i jobb på dagtid og hunden må være hjemme i opptil 8 timer alene på hverdagene. (utenom jobb er vi stort sett alltid hjemme). Som personer er vi veldig avslappet og rolige og ser etter en selskapshund som kan bli vår venn i hverdagen. Vi er ikke spesielt aktive av oss nå, men vi håper vi kan bli det med en hund i hus. Vi tar gjerne hunden med oss hvis vi skal bort, for å være mest mulig med hunden. Vi er i en familiekjær familie som vi er mye sammen med og ønsker å ha med oss hunden på besøk. Vi har ikke barn nå men vi ønsker oss det i fremtiden.    vi bor i en leilighet på 70 kvadratmeter på et boligfelt utenfor sentrum, med muligheter for både bading og skogsturer med voffsen.  selvom utseende på hunden ikke skal bestemme hvilken rase man skal velge så har vi noen ønsker til utseende. Vi ønsker en hund med en god pels å kose med, men som ikke krever noe særlig mer en pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken. Vi har mest lyst på en hund mellom 7-25 kilo +/- som kan trives i leilighet.   vi har lenge vært inne på tanken på en golden retriver, men er usikker med tanke på aktivitetsnivået og størrelsen.
    • Jeg har heller ikke lov å gjerde inne utenfor, så jeg har en hau kompostgrinder stående som jeg drar ut og bruker som gjerde når jeg vil. Funker gull og ikke noen som kan si noe på det. 😊 Dog er egen hage et must når jeg en gang flytter, firte på det kravet her fordi jeg fikk så mye annet jeg ville ha og jeg kan gjøre som jeg gjør nå med grindene. 
    • Foreslår som Simira, langline. Da jeg bodde i Trondheim hadde jeg heller inne inngjerdet hage. Den lydige hunden gikk løs, den ikke så lydige var i langline. Haha, nei, si det. Man blir vandt med det etterhvert. Men det er mange ganger hvor jeg teller etasjene for å motivere meg  I tillegg har jeg drømt om å på en eller annen måte kunne gå rett ut fra 4.etasje og ned på gress. Vi koser oss ekstra mye når vi er på hytten hvor vi kan ta to skritt fra soverommet, også er vi ute.
    • Bodde i blokk (med heis) med marka like utenfor døra og parker i nærheten og synes det fungerte helt fint med valp/hund. Selvsagt deilig med egen hage som vi har nå, men det er først og fremst en større fordel for oss tenker jeg (tror ikke hunden bryr seg nevneverdig om å være ute i egen hage eller sitte en rolig plass ute i nærheten, med mindre hunden liker å være mye ute i hagen også alene da, som ikke har gjeldt hundene jeg har hatt/den jeg har). 
    • Haha, jeg skjønner ikke at folk takler det. Hadde en venninne som bodde i 5. etg med valp, uten heis. Hvordan går det an, liksom? Vi bodde i leilighet med én trapp ned/ut da vi fikk Odin, med Kovu hadde vi hus og hage så døren stod stort sett åpen ut. Og uten mulighet for inngjerding hadde jeg ikke vurdert en gang. Selv om man kommer langt med langline da. Men å kunne ha hagedøra åpen og bare la hundene gå inn og ut som de vil er så deilig.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...