Er det lov å si at man er drita sliten?

[Juba]

Jeg har en hund som jeg har jobbet vanvittig mye med de siste tre åra. Vi har en fin kontakt og han er stort sett svært lydhør. Han er en utrolig behagelig hund på alle områder med unntak av ett: han kan være utrolig ufordragelig mot andre hunder når han er i bånd. Ikke akkurat en ny problemstilling. Jeg har gjort så utrolig mange feil som har ført til at dette bare har befestet seg enda mer, og jeg må bare innrømme at jeg er dønn sliten. Det at han er så fin på andre områder blir nesten uvesentlig når han kan være så stressa etter et hundemøte at han knurrer bare han tror han ser en annen hund litt lengre borte. Det er IKKE gøy å gå midt i byen med ei bikkje som plutselig gneldrer til mot en på andre siden av gata. Folk som går ved siden av oss veit jo ikke hva han reagerer på, og jeg føler at han fort kan oppleves som veldig truende. Det er tross alt ikke alle som veit at hunder som brumler på en annen hund ikke spiser små barn til middag...

Vi bor i et ekstremt hundetett område, og i stedet for å bli litt mindre interessert fordi det vrimler av dem, har han heller gått i retningen å reagere på hver eneste en. Vel, det er i hovedsak hannhunder, men han er utrolig vàr for om jeg er litt usikker, og kan utagere langt verre på grunn av det.

Løs er han en hel del enklere. Han har en god innkalling, og vi kan lett ha han løs i nærheten av andre hunder. Andre hunder kan også hilse på han når han er i bånd uten han gjør noen sak av det. Vi kan dog ikke ha han løs når det kommer så tett som til passeringer på tursti, for da løper han bort til den andre som går med sin hund i bånd. Jeg kan liksom ikke la han gjøre det heller, så da går jeg der med brøleapen i bånd istedet. Han har et godt språk og har aldri oppført seg så blodtørstig som han antageligvis kan høres ut til når han er i bånd. Men jeg merker at jeg har blitt mer og mer engstelig for å la han hilse siden han er så koko i bånd, noe jeg ser kan gjøre han mer anspent også her. Det blir i det hele tatt en ond sirkel.

Vi har opplevd fremgang ved å endre på hundeholdet noe, og han er også langt bedre nå som han blir korrigert for atferden enn da jeg fulgte atferdskonsulents råd om motbetinging, unngå situasjonene osv. Likevel ser jeg at stresset bygger seg opp fra gang til gang -før det koker over- så riktig gjør jeg det tydeligvis ikke. Vi har fine perioder, men det faller alltid tilbake til gamle synder.

Jeg er bare utrolig sliten og føler at jeg har ødelagt en fin hund ved å ikke ta tak i dette på riktig måte da han var fjortis. Av samme grunn har jeg også forsøkt å plassere han hos andre. Dette endte bare i samme resultat som hos meg: de syntes han var en fantastisk hund men evnet ikke kontrollere han i disse situasjonene. Jeg kommer ikke til å forsøke omplassering en gang til, en hund som han blir fort en kasteball. Da avliver jeg heller, for det unner jeg han ikke.

Forumet her har blitt lest endel selv om jeg ikke har vært aktiv før nå, og jeg veit at uttrykket "drittbikkje" er populært brukt. I så måte passer han sikkert fint i den kategorien, men jeg er overbevist om at det skyldes at jeg ikke får dette helt til.

Er det noen med erfaring på dette som kan gi noen gode råd, finnes det en god trener der ute som kunne sett på oss og gitt noen tilbakemeldinger? Jeg kjenner at jeg er helt på felgen nå, dette er ikke gøy.

Beklager at dette ble så langt, premie til den som leste alt.

[trps]

Premie til meg, jeg leste alt, sikkert fordi jeg kjente meg igjen. Dessuten synes jeg du skriver veldig godt om dette.

Ja, det er lov å si at man er drita sliten! Jeg også etter tre år. Til deg selv: ikke ha skyldfølelse, men se det - si til deg selv - nøkternt, slik det er: Dette er en atferd, Atferd kan endres. Jeg har greidd å endre noe med tilrettegging allerede, Jeg har også prøvd metoder, men de funket ikke. Jeg orienterer meg derfor etter andre metoder og søker råd. Jeg gir meg ikke. Jeg allerede en god, erfaren og klok hundeholder.

Så var det atferden og hunden. Min egen erfaring: hunden ble angrepet og bitt av en løs hund, i båndtvangtida, uten eierkontroll, så jeg behøver ikke ha skyldfølelse. Likevel: atferden er den samme. Det er greiere for meg å tilrettelegge, siden jeg bor i "ødemark" store deler av året og har 600 mål eget skogsfritt natur terreng å "bevege" hunden på. På den annen side: jeg har færre sjanser til å bedrive "fobitrening" / desensitivisering rundt f.eks grupper av hunder, og for hunden er det likevel ille å ikke kunne utfolde seg blant artsfeller,

Min løsning ble denne: Jeg innlosjerer hunden på Standal Kennel fordi de har et tilbud om ta imot hunder som må luftes alene (har ikke funnet mange som har det). Jeg bestilte hjelp til atferdsproblemer i forbindelse med et opphold. Ved de to neste oppholdene fikk hunden "personlig trener" - ble utredet av denne i samarbeid med en etolog- og det ble funnet en løsning, slik at hun ved allerede det andre oppholdet kunne utfolde seg sammen med to andre hunder mens hun var der. (hannhunder -min tispe er generelt ikke glad for andre tisper) Jeg var ikke til stede, men fikk veiledning , som jeg følger opp mellom og etter oppholdene. Det nytter.

Koster noe - javel, men ikke fryktelig mye - i underkant av 1500kr utenom opphold, som ikke behøver være så langt -og etter min mening verdt hver krone! Man skal overleve alle de årene man skal ha denne hunden. DET kan koste: - eierens trivsel i hverdagen og av og til hundens liv.

Jeg ble fanget av at du brukte hermetegn rundt ordet "drittbikkje". Det er ikke mye som provoserer meg mer her på sonen enn når folk "glemmer" dette.

Takk!

[simira]

Premie til meg, og sympati til deg. Ja, det er lov å være lei. Jeg tror jeg postet en ganske lik tråd som denne for ganske kort tid siden, jeg har nemlig også en drittbikkje. (jeg har ikke noe problem med å bruke det uten hermetegn, tilogmed )

Det er vanskelig å komme med noen konkrete råd, siden jeg for det første ikke har løst problemet for min egen del, men heller ikke vet hvilke råd du har fått før, og hva du følger. Hvordan er det du korrigerer?

trps:

Nøyaktig hvordan artet problemet ditt seg (angriper andre hunder, bare bråker, eller?), og hvordan jobbet de med det på Standal?

[Huldra]

Bare et crazy forslag: ville det hjulpet din følelse av hele opplegget, at du ganske enkelt godtok at du har en sånn hund, og lot han holde på? Fremfor å hele tiden prøve å være på vakt, prøve å jobbe med det (uten å føle du kommer så langt), prøve å tilpasse, forutse,forhindre..? Hadde du slappet mer av dersom du bare sa til deg selv at "ja, jeg har en utagerende hund, og sånn kan den få være uten at jeg trenger å føle verken skyld eller skam"? Jeg har selv hatt en slik hund (utagerte i bånd, verdens mest elskelige og uproblematiske løs), og jeg vet det er mye slit med en sånn hund. Det kan hende at mitt forslag blir helt feil for deg, at du føler at det er å kapitulere helt. Eller det kan være du synes det vil være befriende å slippe å jobbe så mye med det, bare akseptere at sånn er hunden din, og evt ta med deg lærdommen når du en gang får deg en ny. Kanskje vil du føle at du kan senke skuldrene, du trenger ikke å prestere - du har jo ingen "mål" om at hunden ikke skal utagere, og du har godtatt at den gjør det. Skjønner du hva jeg mener?

[Juba]

Det der var nesten litt creepy, trps, jeg satt akkurat og leste om Standals opplegg før jeg så svaret ditt.

Han tar korreks (nøkk i båndet), men det forutsetter også at jeg alltid ligger han i forkjøpet, for han kan reagere lynkjapt. Han kan godt ligge helt henslengt midt i en folkemengde, men dukker det plutselig opp en hund så er det fra 0 til 100 på rekordtid. Kjenner at jeg har fått øyne både her og der! Er han stressa nok når jeg heller ikke inn med korreks.

Huldra; å bare drite i hele greia hadde vært veldig fristende, og ikke spesielt vanskelig å gjøre fysisk heller. Han er heldigvis lett å kontrollere (for det meste lyd og lite dramatiske sprell, hehe). Jeg pleier å si at han er lydig, men med lydeffekter. Men det er vel kjernen i det hele: det er mest pga inntrykket man gir at det er så utrolig pinlig og slitsomt å gå rundt med ei sånn bikkje. Dessuten kjenner jeg jo et visst ansvar for at han ikke skal være til bry for andre. Og ikke minst stresser han seg selv også. Jeg tenker som så at det er mer et symptom på relasjonen oss imellom, at han ikke stoler på at jeg fikser det om det kommer en supermystisk dvergpuddel på andre siden av gata... Skjønt, nå har det vel blitt mer en inngrodd vane enn noe annet.

[Illiya]

Bare et crazy forslag: ville det hjulpet din følelse av hele opplegget, at du ganske enkelt godtok at du har en sånn hund, og lot han holde på? Fremfor å hele tiden prøve å være på vakt, prøve å jobbe med det (uten å føle du kommer så langt), prøve å tilpasse, forutse,forhindre..? Hadde du slappet mer av dersom du bare sa til deg selv at "ja, jeg har en utagerende hund, og sånn kan den få være uten at jeg trenger å føle verken skyld eller skam"? Jeg har selv hatt en slik hund (utagerte i bånd, verdens mest elskelige og uproblematiske løs), og jeg vet det er mye slit med en sånn hund. Det kan hende at mitt forslag blir helt feil for deg, at du føler at det er å kapitulere helt. Eller det kan være du synes det vil være befriende å slippe å jobbe så mye med det, bare akseptere at sånn er hunden din, og evt ta med deg lærdommen når du en gang får deg en ny. Kanskje vil du føle at du kan senke skuldrene, du trenger ikke å prestere - du har jo ingen "mål" om at hunden ikke skal utagere, og du har godtatt at den gjør det. Skjønner du hva jeg mener?

Kjenner jeg er enig med deg..nettopp fordi jeg selvhar en hund som utagerer av og til.

Etter at jeg lærte å godta at det er sånn han er, og heller fokusere på hans gode sider enn å jobbe meg ihjel på bare ett problem, så setter jeg pris på hunden på en helt annen måte.

Jeg tenker også sånn at det er mange som har sitt å slite med, og verre ting enn det jeg har.

Jeg sier ikke man skal la være å jobbe med problemer, men av og til kan det være tilnærmet nytteløst. Så da er det bedre å senke skuldrene.

Det er mange som har hunder som utagerer, så ikke tenk på hva andre synes. Det er forresten blitt mye sånn nå, at hunder skal hverken synes eller høres...og nåde den om den viser seg å oppføre seg som en hund. Og det blir feil Hunder er ikke maskiner med fjernkontroll, og mange gjør seg bemerket.

Tror heller ikke det har så mye med relasjonen dere imellom å gjøre. Noen hunder/raser har større tendens til utagering enn andre, pga samkjønnsaggresjon. Høres ut som din hann reagerer mest på hanner, og da er det nok det som er grunnen.

Du kan forresten prøve kjemisk kastrering med chip, det virker dempende på hundeaggresjon, og vi har merket stor bedring etter at han fikk satt inn chip. Chipen inneholder ikke progesteron, og den har samme virkning som kirurgisk kastrering.

[Juba]

Tenkte bare si at jeg fulgte Huldras råd om å la det være for en stund; bjeffing er ikke verdens undergang. Strengt tatt har det vel vært mest i hodet mitt at folk har trodd eller tenkt så mye om bjeffomanen.

Resultat: de siste par ukene har jeg hatt en hund som har klart mange passeringer uten å bjeffe, og som generelt er mer avslappet. Jeg lot bjeff være bjeff, og forsøkte også å gi han litt fri fra masse trange møter med barske hannhunder. Forbedringen er STOR! Siden han er så grei løs har han også fått flere turer der han kan være fri, og jeg slakker båndet når vi møter andre hunder. Skulle det komme et bjeff eller to har jeg latt som om jeg ikke har hørt det/sett hunden han bjeffer på.

Veldig gøy! Det er noe i det at problemene blir større om man fokuserer for intenst på det.

[Iner]

Ja og de fleste vil jo bare hilse, og noen har ikke sosial trening i forhold til hvordan man hilser, klart de blir sure når de ikke får lov.

[Juba]

Og noen er simpelthen "sosialisert" i hjel, noe som er tilfelle med min.

[Malinka]

Og kanskje det ble en ond sirkel når du ble stresset for at det skulle dukke opp hunder når han var i bånd og han merket det og skulle beskytte deg mot det som stresset deg.... man vet aldri. Men bra at det har blitt bedre.

[Malamuten]

Så bra har selv en utagerende hund, desverre er ikke han så liten eller letthåndterlig så vanskelig og late som det ikke sjer.. Jeg tipper du forandret deg litt i møte med andre, fordi du ikke likte situasjonen og det var antagelig nok for at han skulle reagere. Når du ga opp så ble du antagelig ike like stressa over situasjonen lengre og dermed smittet roen din over på hunden