Gå til innhold
Hundesonen.no

Hemmeligheter her og hemmeligheter der!


PsychoLynx

Recommended Posts

Jeg er så lei dette her!! Hvorfor skal alt holdes så forbasket hemmelig i hundeverden?

Okei, så har bikkja di gjort en dårlig MH da, hvorfor ikke legge den ut på nett og la folk få se at ikke ALT i hundeverden er gull og grønne skoger?

Så er et av avkommene etter din hund avlivet pga biting da, hvorfor skal dette hysjes ned i hodet og rævva? Er det ikke bedre at sannheten kommer frem først som sist?

Okei, så har bikkja di KUN gitt avkom med sykdom da.... Hvorfor ikke være åpen med det?

Jeg kunne ramset opp i alle retninger her med eksempler, men dere forstår hvor jeg vil.

HVORFOR skal alt være så forbanna HYSJ HYSJ så fort NOE har et SNEV av negativitet rundt seg????

Haff.... :)

Sånn, kjør diskusjon...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 68
  • Created
  • Siste svar
Guest Gråtass

Det er jo ikke noe å diskutere egentlig. Noen syns dette er helt normalt og andre vil at det ikke nødvendigvis skal komme masse prat om de som oppdrettere, hundene deres etc. Jeg syns det er synd at folk ikke vil offentliggjøre sine helse og mentaltest statuser, men utover det så bryr det meg midt på ryggen hva andre mener om sitt eller mitt oppdrett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner godt at folk blir irritert på slikt..! Det er irriterende.. Alle er så redde for å bli stemplet tror jeg. Spesielt oppdrettere da de vil framstå så bra som overhodet mulig.

Men å holde ting hemmelig blir for meg det samme som løgn. Når det gjelder oppdrett. Jeg tror ikke mange kommer til å se negativitet bare man får vite sannheten om enkelte hunder/kull. Alle kan jo være uheldige og det trenger ikke ha en sammenheng med noe.

Men mange er vel redde for et eller annet, så da holder de ting hemmelig.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror folk kommer lengst med å være ærlig og åpen om slikt. Alle som driver med hund veit at ingen oppdretter er feilfri. Det vil alltid skje ting man ikke har kontroll over, hvor vidt det er vanlig eller ikke spiller ikke noen rolle...

Jaja, så går det kanskje dårlig på utstilling, eller en av valpene i et kull får en sykdom. Slikt kan skje og jeg ville satt pris på å vite det, i stedenfor at alt hysjes ned.

Helt enig om at mange vil ha et skinnhellig rosenrødt rykte, men det stemmer skjeldent.

Bedre om man sier "Ja, den ene tispa jeg beholdt har C hofter, det er derfor hun ikke skal ha kull", eller hun er kanskje for nervøs, skarp osv osv...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi folk ikke vil ferskes i å drive med styggedom. Enkelt og greit.

Er ikke så greit lenger å avle på drittbikkja når alle veit det er en drittbikkje, enten den produserer vrakgods, har søsken som er vrakgods eller er det selv. Hadde folk hatt noe som helst ønske om å sette hundene og avlen først hadde de vært ærlige alle sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi folk ikke vil ferskes i å drive med styggedom. Enkelt og greit.

Er ikke så greit lenger å avle på drittbikkja når alle veit det er en drittbikkje, enten den produserer vrakgods, har søsken som er vrakgods eller er det selv. Hadde folk hatt noe som helst ønske om å sette hundene og avlen først hadde de vært ærlige alle sammen.

Så sant, så sant. Men bedre å si det enn at valpekjøper, eller andre man kjenner finner det ut på egenhånd. Da kan det jo bli betrktelig mer drittsnakking enn først nødvendig :) og personen som finner det ut kan si ting som ikke nødvendigvis ikke stemmer helt :)

jeg skal i hvertfall skrive helsestatus på mine hunder på min hjemmeside og alle resultatene fra utstillinger vi har vært på står der. Både bra og mindre bra resultater.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man vet hvor fort en liten fjærtust blir til en hel kyllingfarm, er det ikke rart at oppdrettere er forsiktige med å gi opplysninger om sånne ting. Men alt kommer jo for en dag, så kanskje det er like bra og la det stå til? Fortelle åpent at ja, i mitt oppdrett har hunde fått sykdommer og plager av diverse slag? Legge de negative tingene ut på hjemmesiden? komme sladrekjerringene i forkjøpet? Alle som har hatt noen kull, vet jo at INGEN avler bare friske avkom, det er bare ikke mulig. Så lenge en oppdretter gjør så godt h*n kan og tar alle forholdsregler, har h*n jo ingenting å skamme seg over, selv om konkurrentene gliser og gnir seg i hendene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser ingen grunn til ikke å være ærlig. Det kommer for øre en dag alikevel, det er alltid noen som får vite det, å da spres det som brann i tørrt gress. Jeg gidder ikke skjule noe, men jeg har funnet ut at det å være for ærlig om ting, faktisk kan dras i den negative rettningen det óg, da blir man plutselig "hysterisk", eller "opphengt i sykdom/psyke" osv... Så jeg har rett å slett erfart at det beste er å svare ærlig på spørsmål hvis noen spør, på den måten skjuler jeg ikke noe, samtidig som jeg ikke roper så høyt om ting, for det kan vinkles negativt ved at "jeg" virker hysterisk. Juppjupp, jeg syns slikt suger, jeg liker å være ærlig om tingenes tilstand, å heldigvis har jeg en oppdretter som har likt syn som meg der, slik at jeg slipper å være redd for å "si for mye".

Jeg får i hvertfall mye bedre samvittighet av å være ærlig, kontra å skjule/lyve om ting. Det blir så forbanna idiotisk når du blir fersket å må forklare alikvel, da kan du liksågodt gjøre det med en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke lett å være helt ærlig uten at det blir reaksjoner.

Se bare reaksjonene jeg fikk her inne på at jeg er ærlig om alt, det er jo faktisk noen her inne som har trodd at jeg sitter med en veldig syk rase siden jeg faktisk har nevnt enkelt individer på linjer som har gjort at jeg har ombestemt meg på parringer både pga tispen og hannhunden.

Men det gjør det vanskelig for en oppdretter når man holder hemmelig resultater, hvorfor ikke legge det ut på nett når man først har resultatet i nevene. Evt faktisk sende det inn til avlsrådet slik at de kan gi det videre på forespørsel om man ikke vil legge ut helt offentlig.

"Noe" vil det alltid dukke opp, uansett hvordan man snur og vender på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, nå kommer jeg til å bli "halshugd", refset eller gud vet hva. Men så er det jo i Debattkjelleren jeg svarer også.

Jeg er enig at dette er vannvittig irriterende. For en valpekjøper ser at den og den hunden dør i et valpe kull vedkommende har valp fra (dette er et eksempel) og oppdretter tier om hva som er grunnen. Oppdretter lyver om at det er en skade hundene fikk på tur eller noe. Så vil valpekjøper ha kull på sin hund (hvis det da er tispe) eller valpekjøper bruker sin hanne i avl. Og valpene etter disse hundene får plutselig en hjertefeil, allergi, øyesykdom eller hva det enn er. Valpene må avlives pga sykdommen eller de lever med sykdommene. Da faller plutselig brikkene på plass. Er det virkelig etisk riktig å holde kjeft om sykdommer som vil gå videre i avl? Er det da ikke sånn at man får mer og mer sykdom inn på en rase pga hysj hysj filosofien?

På min hjemmeside skal jeg lage en side hvor tester av eventuelle sykdommer eller lignende vil bli ført opp. Jeg mener at man kan ta mye av det onde ved roten og være åpen om defekter i linjene og da faktisk bruke linjer som ikke har defekter og dermed få friskere rase osv. Vel å merke mine meninger ikke hva alle andre mener om det:P

Reaksjoner eller ei: Ærlighet varer lengst! Det er vi mennesker som velger å avle på hundene, skal vi da være så egoe å holde kjeft om defekter på den rasen vi velger for å ha den perfekte fasade? Det finnes ikke noe som heter perfekt her i denne verden. Og det kommer heller aldri til å være noe som heter perfekt heller. Det vil slå hardere tilbake på oppdretter om h*n velger å holde kjeft for da vil disse defektene gå videre i avl og kanskje defektene vil "mutere" og bli vanskeligere å få vekk fra linjer igjen.

Kjenner ei som kjøpte seg en valp. Ved 2 års alder måtte hunden avlives pga en vannvittig allergi som ble verre og verre og verre. Oppdretter vil ikke ha noe med henne å gjøre mer og står hardnakket på at det overhode ikke finnes allergier i vedkommedes oppdrett...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men si meg nå en ting. Hvorfor skal vi være så nysgjerrige da? Hva om noen ikke har blogg/hjemmeside til å legge ut slike ting som andre kan gasse seg i, lage sladder og virkelig kose seg med sammen med ett glass vin og "gode" venner/kjerringer.

Om vi har litt omløp i topplokket, så skjønner vi kjapt om det er noen som skryter en god del av ting som går vel, og brått ikke sier noe etter en MH eller annen prøve så er det vel rimelig klart at hunden gjorde en drittjobb!

Nå var dette om privatpersoner da, for jeg ser absolutt greia med oppdrettere. De får si hva som har skjedd og ikke holde ting hemmelig eller fornekte det. I hvert fall på direkte spørsmål. Nei det er mye som irriterer meg i oppdretterverden, men jeg er ingen oppdretter og jeg tipper at lovnader om helse og prøver som ikke kommer i orden, har en grunn. Men jeg holder meg unna i så fall :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne tråden ble opprettet på et bra tidspunkt for min del, for i det siste har jeg vært rimelig lei av alt hemmelighetskremmeriet - også hos oppdrettere av variantene av min rase. Har følelsen av at dette innlegget kommer til å bli litt rotete..

Alle oppdrettere kan, og kommer vel antageligvis før eller siden til å, være uheldig med en kombinasjon eller to. Det som teller er hva man gjør etterpå. Tier man det ned eller er man ærlig om det? Og jeg skjønner ikke helt de som velger å tie, tror de virkelig at det ikke snakkes om disse hundene i miljøene likevel? Hvis man er litt inne i rasemiljøene så vet "alle" om disse "dritthundene" uansett, så det er like greit å bare være åpen og ærlig om det fra starten av. Min erfaring er faktisk at det snakkes MER om de hundene som oppdrettere velger å tie om enn om de dårlige hundene fra oppdrettere som velger å være 100% åpne og ærlige.

I tillegg finnes det en del oppdrettere som alltid ender opp med å skylde på valpekjøperne når hundene ikke er helt stabile i topplokket. Men hvis halvparten av kullet leveres tilbake, eller blir avlivet eller ellers oppleves som nervøse, så bør man kanskje tenke seg litt om??

Det er også en del oppdrettere som tier om avlivingsgrunn på hundene. Plutselig "forsvinner" bare hundene og snakkes ikke om igjen, og det er ikke sikkert ellers veldig godt oppdaterte hjemmesider oppdateres med at den aktuelle hunden ikke lever lenger engang. Eventuelt står det bare at hunden er død uten at det oppgis noen grunn.

Det jeg ikke skjønner er hva målet til disse "oppdretterne" er? Vil de ikke de beste for rasen(e) sin(e), eller er det bare egoisme/penger/whatever som står i hodet på dem? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Signerer Caranthir!

Ingen er perfekte, og det er ikke som om folk går rundt og håper at oppdrettere skal gjøre en bom eller være uheldig med noe de gjør. Men når de er det, så er en ærlig og "rett frem" oppdretter mye mer verdt enn de som skylder på valpekjøpere, dysser ned og inngår avtaler(?!) for å holde ting skjult for "omverden" ... Noen av de klarer jo til og med å gjøre en ganske god jobb. Om mennesker bestemmer seg for å dysse noe ned, så klarer de visst tydeligvis det også, til tider... Det er jo langt fra alt som står på dogweb etc.

Jeg kjøper heller valp fra en ærlig oppdretter som har vært uheldig/gjort en feil eller 3, enn en oppdretter som er "perfekt" og som aldri tar skylden for noe..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne tråden ble opprettet på et bra tidspunkt for min del, for i det siste har jeg vært rimelig lei av alt hemmelighetskremmeriet - også hos oppdrettere av variantene av min rase. Har følelsen av at dette innlegget kommer til å bli litt rotete..

Helt enig i alt du skriver. I mitt hode er det logisk at om man eier 30 hunder og har hatt 10 kull, så er ikke alle de hundene perfekte. Da har man iallfall hatt en vanvittig flaks. Og jeg har begynt helt å styre unna oppdrettere som bare har sånne "fantastiske" hunder. Tok nylig kontakt med en oppdretter fra et annet land, og i første mailen fra vedkommende ramset h*n opp positive OG negative ting ved sine linjer. Jeg jublet da jeg leste den mailen, og tenkte at dette er en oppdretter jeg vil kjøpe hund fra.

Og det prates mye mer om disse oppdretterne som bare har "perfekte" hunder, enn om de som faktisk innrømmer at sånn og sånn kull ble ikke helt som jeg hadde tenkt, eller, den og den hunden tar vi ut av avl. Ja, det var en dyr import, men den holder faktisk ikke mål.

Men! Jeg har også opplevd at folk tror at enkelte linjer har mer epilepsi enn andre, da enkelte oppdrettere er mye flinkere til å rapportere inn til epilepsiregisteret enn andre. Jeg vet om linjer som er virkelig ille, men som omtrent ikke finnes i det registeret, og om hannhunder som har gitt mye EP, men hvor det ikke offentliggjøres.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg ikke skjønner er hva målet til disse "oppdretterne" er? Vil de ikke de beste for rasen(e) sin(e), eller er det bare egoisme/penger/whatever som står i hodet på dem? :)

Sist nevnte tenker jeg.. "Evig eies kun ett dårlig rykte" og noen mener nok at man har ikke det med mindre det er dokumentert.

Om man tar inn en import så er det best å holde munn om hva som dukker opp etter den, ellers vil man jo tape penger. Man holder munn om hva som evt har dukket opp på søsken i utlandet, det pleier jo ikke komme fram i dagslyset før det er for sent for de fleste...

Så det ligger mye penger, makt o.l. bak det å ikke rapportere det. Så leng det ikke er rapportert inn kan feks ett avlsråd ikke ta høyde for det i anbefalinger. Ett avlsråd kan ikke bassere seg på rykter.

Så ja jeg vil si slikt er ren egoisme, sjangsen til å tjene penger og rett og slett en ren maktdemonstrasjon. "Jeg vet noe som ikke du vet" og en måte å styre andre sin avl. Kanskej den oppdretteren som holder det tilbake rett og slett ikke ser på det som noe alvorlig sammenlignet med andre og dermed "tier". En god måte å bruke makt og styre andre sin avl på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange gode innlegg her! :)

Jeg blir også skeptisk til hjemmesider som inneholder kun lovord om hundene, om hvor utrolig fantastiske de er alle sammen - det virker som om de er tvers igjennom perfekte, ikke engang et hårstrå ligger feil.. Vel; hunder er dyr, og ingen dyr er perfekte. Det må da gå an å nyansere det litt? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På akkurat dette feltet med "trial and error" - avl, samt opplysninger om helse og gemytt, synes jeg knertebo kennel er et glansbilde blandt andre. Om enn noe rotete og litt uoppdaterte sider så har de en meget god oversikt over feil de har gjort og de viser til at "slike kombinasjoner ikke vil gjøres igjen".

Det jeg derimot finner ironisk er at akkurat slike "perfekte" oppdrettere hvor all pelsen ligger på rett sted og hvor det benektes for at avkom viser mentale problemer - finnes her inne på Hundesonen. Og de veit utrolig godt hvem de er selv.

Synes forøvrig at oppdrettere som deg, Huldra, som oppsummerer personlighet og "hvordan hverdagen er", er meget dyktige. Det er noget viktigere enn hvor mange best in show avlshunden har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Grunnen til at man er så forbannet nysgjerrig, er vel enkelt og greit at man vil unngå å kjøpe hunder som har slekta full av drittbikkjer. Om man ikke får tak på de dårlige resultatene, så ender man kanskje med å kjøpe hund av en tispe som har gitt flere kull der nesten samtlige hunder klør, klør og klør...

Man skal forøvrig ikke gå lengre enn til enkeltes av sonens oppdrettere for å finne dette hemmelighetskremmeriet. Der det står ikke en dritt om problemene hos valpene på hjemmesiden. Takk og lov for jungeltelegrafen egentlig... Mange glemmer hvor effektivt og lite hundenorge egentlig er på det området, trass i NKKs idiotiske manglende interesse for eksempel å publisere mentaltestresultater, eller oppdretters store behov for å ikke fortelle at valpene gjør det dårlig på mentaltester eller har dårlig helse. En eller annen valpekjøper prater alltid, og vi er mange nok som ivrig deler med oss en del slike ting. Jeg innrømmer at jeg er veldig effektiv jungeltelegraf selv, om jeg stoler på kildene. Ikke skjems jeg over det heller. Jeg vil gjerne ha all den infoen jeg klarer om hunder jeg har interesse av, så hvorfor skulle ikke andre være det når de spør om konkrete oppdrettere, hunder eller linjer?

Det er vel gjengs over at oppdrettere skylder på valpekjøpere, og valpekjøperne på oppdrettere. Men noe er genetisk, og annet er det ikke. Det genetiske kommer ikke oppdretter unna ansvaret på. Avler du på ei tispe som gir helseproblemer, så er det ikke valpekjøpres feil at hunden har allergi. Men likevel så bare MÅ enkelte avle videre og videre på både tispe og avkom, det holder tydeligvis å få den ENE hunden som ikke klør (eller har HD/AD, eller består en mentaltest eller hva det enn måtte være).

Ingen oppdrettere avler bare gode kull. Det som skiller de gode fra de dårlige, er ikke resultatene bestandig, men evnen til å lære av sine feil. Den gode oppdretteren har evnen til å si at "dette ble for dårlig" og så stoppe en linje, mens den dårlige avler videre på den ene friske, eller evt den hunden som gir de syke hundene... Det hjelper ikke at en hund i kullet da er MULITISUPERDUPERMEGA champion, om de 9 andre hundene er hos vetten annen hver uke...

At folk ikke tør å legge ut mentaltester på hunder de har annonsert til avl eller har hatt valper på, sier jo litt om hvor dårlig testen er. Om man "skjemmes" over resultatet, er det jo også litt rart at man likevel ønsker å avle på hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Men jeg kjenner meg liksom ikke helt igjen i dette hemmlighetskremmeriet jeg da. Jeg spør folk, om det er tilfelle at den hunden har si eller så, de fleeste svarer jo ærlig på det. Jeg skjønner også at en del ikke nødvendigvis vil legge alt ut på hjemmesidene sine heller, det kan jo være forskjellige årsaker til det, uten at det trenger å være så mystisk. Jeg har selv en valpekjøper som går og sier at hunden har en diagnose, når jeg sitter med journalen fra veterinær som sier noe annet, hvem skal man stole på da, oppdretteren eller valpekjøperen?

Det blir ofte fem høner av en fjær, noe som kanskje er grunnen til at folk ikke ønsker å offentliggjøre alt til enhver tid. Jeg personlig føler ikke at jeg har noe å skjule, derfor er jeg også åpen om det jeg har. Men andre kan jo se det på en annen måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg kjenner meg liksom ikke helt igjen i dette hemmlighetskremmeriet jeg da. Jeg spør folk, om det er tilfelle at den hunden har si eller så, de fleeste svarer jo ærlig på det. Jeg skjønner også at en del ikke nødvendigvis vil legge alt ut på hjemmesidene sine heller, det kan jo være forskjellige årsaker til det, uten at det trenger å være så mystisk. Jeg har selv en valpekjøper som går og sier at hunden har en diagnose, når jeg sitter med journalen fra veterinær som sier noe annet, hvem skal man stole på da, oppdretteren eller valpekjøperen?

Det blir ofte fem høner av en fjær, noe som kanskje er grunnen til at folk ikke ønsker å offentliggjøre alt til enhver tid. Jeg personlig føler ikke at jeg har noe å skjule, derfor er jeg også åpen om det jeg har. Men andre kan jo se det på en annen måte.

Signerer den, jeg. De fleste som uttaler seg om dette hemmelighetskremmeriet er jo gjerne dem som aldri har drevet oppdrett selv - og heller ikke har tenkt å gjøre det. Den berømte jungeltelegrafen kan man egentlig ta og stappe et visst sted, den har dessverre gjort mer skade enn gangn når det gjelder hundeoppdrett. Det er kanskje en grunn til at folk skjuler det negative - nettopp fordi jungeltelegrafen bidrar til at denne fjæra ofte blir til 5 høns eller fler.

Jeg stoler ikke en meter på det folk sier til meg om enkelte hunder - enten det er positivt eller negativt, dessverre, fordi jeg har hørt så mange hysteriske folk som ikke har den fjerneste anelse om hvordan genetikk fungerer f eks, de blåser opp bagateller (jepp - det gjelder sonenfolk også) til de store høyder, men glemmer helheten.

Nei, jeg forsvarer ikke at folk avler på syke hunder, mentale vrak eller hunder med slike søsken, og det er sikkert mange hunder som aldri burde gått i avl - men det blir ikke noe bedre av at folk renner rundt og roper over seg som hysteriske høner heller *puhhh*.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg kjenner meg liksom ikke helt igjen i dette hemmlighetskremmeriet jeg da. Jeg spør folk, om det er tilfelle at den hunden har si eller så, de fleeste svarer jo ærlig på det. Jeg skjønner også at en del ikke nødvendigvis vil legge alt ut på hjemmesidene sine heller, det kan jo være forskjellige årsaker til det, uten at det trenger å være så mystisk. Jeg har selv en valpekjøper som går og sier at hunden har en diagnose, når jeg sitter med journalen fra veterinær som sier noe annet, hvem skal man stole på da, oppdretteren eller valpekjøperen?

Det blir ofte fem høner av en fjær, noe som kanskje er grunnen til at folk ikke ønsker å offentliggjøre alt til enhver tid. Jeg personlig føler ikke at jeg har noe å skjule, derfor er jeg også åpen om det jeg har. Men andre kan jo se det på en annen måte.

Om man ringer rundt nok så finner man ting uansett, og ofte får man også svar når man spør.

Signerer den, jeg. De fleste som uttaler seg om dette hemmelighetskremmeriet er jo gjerne dem som aldri har drevet oppdrett selv - og heller ikke har tenkt å gjøre det. Den berømte jungeltelegrafen kan man egentlig ta og stappe et visst sted, den har dessverre gjort mer skade enn gangn når det gjelder hundeoppdrett. Det er kanskje en grunn til at folk skjuler det negative - nettopp fordi jungeltelegrafen bidrar til at denne fjæra ofte blir til 5 høns eller fler.

Ett godt eksempel på det er at en av hundene mine har nedsatt tåreproduksjon på det ene øyet etter en heftig stafylokokk infeksjon i ett kutt på øyet. Hun dryppes 3-5 ganger ganger daglig siden hun var 2 år. NVH mener det ikke er noe som har med arv å gjøre og ikke fins det andre dokumenterte hunder innen rasen med det problemet i Norden (jepp jeg meldte det inn) og jeg valgte ta henne i avl.

Men om det ikke hadde stått på siden min at hun hadde dette problemet så hadde vel noen garantert begynnt å spekulerer når de ser meg dryppe øyet hennes.

Men behovet for at evt valpekjøper eller andre skal bli fortalt dette er jo egentlig ikke tilstede. (selv om det ligger på siden)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange av oss som gjerne vil vite de ærlige resultatene om helse og mentaltitet, er vi som gjør at dere som er oppdrettere kan drive oppdrett. Nemlig valpekjøpere. Uten oss, hadde dere sitti igjen med mer hunder enn dere kunne ha antakelig, eller ikke drevet oppdrett overhode. Noen her kalte oss vel "nødvendig onde" en gang i tiden, men så sant dere ikke har ubegrenset med tid, plass, penger og hjelp er vi nødvendige veldig ofte... Selv om mange oppdrettere har en ganske nedlatende holdning til valpekjøpere om at vi ikke veit en dritt om genetikk, arv eller noe.

Jeg vil ha ærlighet fra oppdrettere, men det er ofte for mye for langt. Det er ganske "festlig" å treffe hunder som en oppdretter har beskrevet som superfantastiske uten et eneste problem, og så oppdage at de eksempel har et stort hundeproblem, er redde eller andre ting som de har "glemt" å nevne selv om man spør konkret om det. Om man spør eksempel om en hund er skuddredd, er det jo egentlig ikke så mange svaralternativer. Men om man svarer "nei" om en hund som flipper totalt ut av diverse andre lyder i tillegg, så er man jo ikke akkurat ærlig...

Det handler ikke nødvendigvis bare om hva som står på en hjemmeside, men også hva vedkommende svarer når man spør om konkrete ting. Og så lenge de svarer "nei" på spørsmål om diverse problemer, som faktisk eksisterer i oppdrettet deres, så er det ikke lett å få vite de virkelige resultatene om man ikke "kjenner noen".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...