Gå til innhold
Hundesonen.no

Stua - forbudt for hunden?


MiO

Recommended Posts

Noen bekjente står i ferd med å anskaffe hund. Den hentes denne uka.

Regelen de har bestemt, er at hunden har totalforbud mot å være i stua.... selv når hele familien sitter der selv. Jeg spurte gutten i huset (10 år) en gang til; "Ikke engang når dere er der selv???" Nei, ikke da heller, og det var for å ikke få hundehår i hele stua.... Resten av huset fikk hunden/valpen lov å ferdes i, men bare ikke akkurat stua. De skulle sette opp stengsler, sånn at den ikke fikk adgang.

Personlig syns jeg det høres helt tragisk ut, for en selskapssyk liten valp å måtte ligge og se på dem når resten av familien samler seg i stua med tv og film osv.... :whistle:Jeg forstår det ikke, og for meg høres det helt fremmed ut. Hvor farlig kan det være med noen hundehår i stua, når resten av huset (to etg enebolig) vil bli utsatt for hundehår? Et rom fra eller til liksom...?

Jeg skjønner at hunder må/bør holdes ute fra enkelte rom, som f.eks. et barnerom der det flyter av Lego og leker på gulvet og er umulig å holde strøkent til enhver tid. Men jeg skjønner ikke helt at i husets samlingsrom nr en, skal hunden være totalnektet.

Men jeg begynte jo å lure... så derfor spør jeg her.

Hvor vanlig er det at hunder rundt om i norske hjem nektes totalt adgang til familiens samlingsrom, altså stuen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Antagelivis vil det dukke opp like mye hår i stuen som i alle andre rom. Eks. hunden røyter i gangen, et medlem av huset går gjennom denne og virvler opp hår og tar med seg inn i stuen.

Det jeg ville anbefalt denne familien er jo rett og slett å holde hunden unna sofaer, gi den et eget sted å være i stuen (en seng f.eks.)

Selv bruker jeg jo stuen som oppholdssted når jeg ikke er hjemme, stengt av slike at hun ikke kommer seg inn i gangen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg kjenner noen som har det sånn. De har en omplasseringshund, og han tok kjapt at han ikke fikk være i stua. Det ER mindre hår i stua enn om han skulle vært der. Selv forstår jeg ikke vitsen med å ha hund i det store og det hele hvis det skal være på denne måten, men men...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker litt sånn at slik ville jeg ikke hatt det selv, men hva andre gjør får være deres sak så lenge hunden får det den trenger. Ting trenger ikke være optimale for at hunden skal ha det bra liksom. Det finnes hunder som bor ute i hundegård, og som helt sikkert lever greie liv alikevel.

Svigerfamilien har for øvrig kjøkkenet som samlerom, det er en mulighet det også. Deres hund er heller ikke på stua, men han lider ingen nød av den grunn.

Tipper at familien har hund på stua i løpet av relativt kort tid jeg. Det er lett å være ballhard og konsekvent før man har fått hunden i hus. :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg kjenner noen som har det sånn. De har en omplasseringshund, og han tok kjapt at han ikke fikk være i stua. Det ER mindre hår i stua enn om han skulle vært der. Selv forstår jeg ikke vitsen med å ha hund i det store og det hele hvis det skal være på denne måten, men men...

Mindre hundehår i stuen blir det nok, men blir jo like mye hundehår uansett, så da blir det bare litt ekstra over alt andre steder, pluss at det også kommer til å være noen hår i stua.

Selv tenker jeg mest på det med selskap til hunden.. men men det er ikke det verste jeg har hørt egentlig.. når jeg reflekterer over det.

Selvom jeg ikke ønsker å ha det sånn selv :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner mange som ikke lar hundene være på f.eks kjøkkenet. Jeg synes det høres veldig OK ut jeg og vet at der fungerer bra for de jeg kjenner. Da slipper man litt hundehår, også slippet man å ha en hund masende rundt seg hele tiden (nå har jeg ei høyløpsk tispe i hus, og da er hun ekstremt masete, så akkurat NÅ har jeg god forståelse av de som ikke vil ha hunden rundt seg hele tiden). Men i stua synes jeg kanskje er det ene stedet det er veldig fint å ha hund - det er liksom der man setter seg for å kose med hundene!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns mer synd på valpen om de faktisk ikke har hunden i suten etter at de har fått den :ahappy: Er ikke bare bare å si nei til en liten valp. Jeg hadde aldri gjort dette selv da..

Men får valpen den omsorgen og oppmerksomheten den trenger så sover den kanskje når familien smaler seg på kvelden. Familien sitter nok ikke samlet i stuen hele dagen, så jeg syns kanskje det blir litt dumt å si noe om det når man faktisk ikke vet mer om situasjonen.. Og viss valpen får vær i alle andre rom, så vil nok barn eller eierne være i alle andre rom enn stuen de også i valpetiden :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min tante og onkel har sin hund kun i gangen. Den får ikke være i stua. Ikke et hundehold jeg vil ha selv, mine får være akkurat hvor de vil i huset. Folk har ulikt syn på hundehold. Jeg diskuterte med svogeren min om dette, og han sa at hvis han skulle ha hund, ville han ikke ha den så mye inne, men ha den mest utendørs. At den bodde i hundegård ute. De med huskyer har dem jo gjerne ute, at de bor der, men de har jo selskap selv om. Jeg syns det høres litt stusselig ut at 1 hund skal bo alene ute, eller bare oppholde seg i ett rom uten å få være rundt familien sin..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er ikke det verste man kan utsette en hund for, sånn rent fysisk.

Men jeg er vel bløthjertet da :whistle: Det er greit at hunder ikke har adgang oppi møblene. Men det bare skjærer litt i hjertet hos meg å tenke på at hunden ikke kan ligge ved føttene til eieren sin engang, men må ligge og se på samværet til "flokken" flere meter unna.

Er ikke sikker på om hunder kan føle seg såret akkurat, men de kan da føle en form for savn?" Lengsel" i hunders forstand av begrepet, etter å få være tettere sammen med menneskene sine...?

Jeg er sannsynligvis en bløthjertet pingle :ahappy: men jeg syns nå halve kosen med å ha "menneskets beste venn", også kalt en hund, innendørs er å ha den helt i nærheten, liggende ved føttene eller ved siden av meg så jeg kan klappe og kose mens jeg ser på tv eller leser og sånn :- ) Det blir liksom ikke det samme å måtte reise seg, traske ut i gangen eller ut på kjøkkenet, og sette seg der og ha litt "kvalitetstid" med hunden før yndlings-tvprogrammet begynner...? :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår ikke helt de som gjerne kan ha hunden på kjøkkenet, men ikke i stua jeg.. :whistle: Det er da mye mindre hygenisk å ha en hund der matlagingen foregår.. Her i huset får ikke Blondie være på kjøkkenet, men det er mest fordi jeg ikke klarer en hund som står å tigger og flyr i bena mine når vi lager mat eller spiser...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er oppvokst med hunder som ikke fikk være i stua. De lå heller i gangen og sov, og hadde det helt fint :whistle:

Da de var valper fikk de være i stua, men ble 'flyttet ut' som voksne. Dette var mammas valg dengang hun var småbarnsmor. (Jeg har tre søsken)

Men...

*klipp*

Det blir liksom ikke det samme å måtte reise seg, traske ut i gangen eller ut på kjøkkenet, og sette seg der og ha litt "kvalitetstid" med hunden før yndlings-tvprogrammet begynner...? :ahappy:

... det ble litt slik ja!

Og nå har ikke mamma det sånn lenger i det hele tatt. Hundene får tilogmed av og til være i sofaen :wub:

Og da hun passet Ellie fikk hun sove i senga hennes :lol: Dette var utenkelig før...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Godt vi er forskjellige da.. Jeg personlig syns at dagens hundeeiergenerasjon er rimelig hysteriske og lider av seperasjonsangst. Bikkjene står det nok litt bedre til med :whistle::ahappy::wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syntes også det høres litt rart ut men det er jo deres valg..

Her i huset får ikke hunden være på badet og soverommet med mindre vi er der men det er fordi Laika har en liten historie med å ødelegge ting når man ser en annen vei, hun hadde feks. hoppet opp på senga og tygd istykker et laken :whistle: . De sover ikke i samme rom som os lenger så de skal bli vvandt med å være uten oss (samboer er arbeidsledig og hjemme hele dagen nå så derfor har vi valgt å gjøre det så det ikke blir så stor overgang når han begynenr å jobbe igjen, da får de sove med oss igjen :ahappy: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Poenget med å ha hund må jo være å sosialiosere seg sammen med pelsen størstedelen av døgnet. Så hvorfor man skeffer seg hund hvis man er SÅ hysterisk redd for hundehår går over min lille forstand! her i huset er hundene sammen med oss det meste av døgnet unntatt nårvi sover. OG de får kose med oss i sofaen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om Stuen er samlingsrommet til familien så syns jeg det er litt trist for hunden at den ikke får være med gjengen, men skjønner godt de som velger at hunden(e) ikke får komme inn på kjøkkenet.

Om jeg noensinne flytter ett sted der jeg har mulighet til å stenge hundene ute fra kjøkkenet kommer jeg til å gjøre det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser ut i fra svarene som er kommet at de som kjenner til det, kjenner til det mest fordi det ble gjort slik før av foreldregenerasjonen vår???

Det var pussig sammentreff, for det var nettopp det denne guttungen fortalte meg også :- ) Moren hans sin hund (da hun var liten, og hun er vel ca 40-41 nå) hadde nemlig hatt forbud mot å være i stua i hennes barndom, så da ville hun ha det sånn nå også.

Jeg kommer selvfølgelig aldri til å si et ord til disse menneskene om dette med hundeforbud på stua. Det er deres avgjørelse, og hvordan de gjør det i sitt eget hjem, har jeg strengt tatt ikke noe som helst med. Men jeg ble litt usikker på om det var "vanlig" eller ei :whistle: så derfor måtte jeg spørre her. For meg virker det helt naturlig å la voffsen tusle rundt i hele huset, men med noen rom-restriksjoner som valp (pga ledninger og andre skumle ting).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville aldri hatt det sånn selv. Mine hunder er hvor jeg er, det være seg sofaen, kjøkkenet, soverommet, sengen, do (på 2kvm) osv. Jeg liker å ha de rundt meg. De er en del av flokken, derfor synes jeg det er hyggelig at de får være sammen med oss. Hvis jeg har besøk som er redd hunder, eller at Dina er en dust mot Midas, så blir de stengt inne på f.eks soverommet. Så lenge de oppfører seg, og ting er ved normalen så går de hvor de vil.

Det får jo være opp til de om de ikke vil at hunden skal være i stuen, og jeg tenker også at hunder kan ha det fint om de ikke får ligge i sengen og sofaen liksom. Det er vel like mye vårt behov, som hundens behov. Jeg ville nok kanskje ikke stengt den ute som valp da, men heller blitt litt mer restruktiv når den ble eldre. En valp som går fra mamman sin og søsknene vil nok ikke være veldig happy om den plutselig skal ligge alene mens flokken samles på et rom hvor den ikke får være...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke sikker på om hunder kan føle seg såret akkurat, men de kan da føle en form for savn?" Lengsel" i hunders forstand av begrepet, etter å få være tettere sammen med menneskene sine...?

Jeg tror ikke det vil være et problem. Hunden tilpasser seg nok.

Poenget med å ha hund må jo være å sosialiosere seg sammen med pelsen størstedelen av døgnet.

Det trenger jo ikke nødvendigvis å være det. Jeg kjenner jo mange som skaffer seg hund av andre grunner enn "for å sosialisere seg sammen med den størsteparten av døgnet." For eksempel flere venner jeg har som jakter. Her får hunden nok av turer, men resten av tiden ligger den helt for seg selv, ofte i en annen del av huset. Selv om det ikke er noe forbud! Eller vanlige familiehunder. Vi kunne godt hatt forbud mot at Berneren vår ikke fikk komme inn i stua uten at det hadde påvirket han noe særlig. Han lå for det meste bare og sov for seg selv.

Godt vi er forskjellige da.. Jeg personlig syns at dagens hundeeiergenerasjon er rimelig hysteriske og lider av seperasjonsangst. Bikkjene står det nok litt bedre til med :):):)

Dette er jeg enig i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres utrolig trist ut for min del å stenge hunden vekk fra familien da.. :) Men det er vel hver sin smak. jeg kunne aldri gjort det ihvertfall for jeg har lyst på hund fordi den skal være en del av familien. Og da mener jeg at den bør få være i nærheten av familien sin.

Men det er vel en del som gjør det av ymse grunner. Ikke skjønner jeg hva som er så farlig med å ha hunden på stua jeg da.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Men hvorfor settes det automatisk likhettegn mellom det å ikke ha hunden på stua og "sette bort"/ekskludere hunden? Jeg har bodd veldig trangt, da bodde hundene våre ute i kennelanlegg. Ingen hunder fikk så mye trening og kvalitetssamvær med flokken sin som dem, jeg ser ikke helt motsetningene jeg. Ikke trenger jeg å ha hunden i fanget 24/7 for å føle samvær og flokktilhørighet heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvorfor settes det automatisk likhettegn mellom det å ikke ha hunden på stua og "sette bort"/ekskludere hunden? Jeg har bodd veldig trangt, da bodde hundene våre ute i kennelanlegg. Ingen hunder fikk så mye trening og kvalitetssamvær med flokken sin som dem, jeg ser ikke helt motsetningene jeg. Ikke trenger jeg å ha hunden i fanget 24/7 for å føle samvær og flokktilhørighet heller.

Amen!

Så lenge man gir hunden nok fysisk og mental trim så er det faktisk samme pokker hvor den ligger bare behovet er dekket.

Jeg må jo også si at jeg syns det er mye bedre at hunden ikke får tilgang til stuen, enn det veldig mange gjør med å dytte den i bur på stuen for da er den jo "sammen" med oss. I mine øyner er den faktisk mye mer utestrengt da enn ved å ligge på en gang, i gangen kan den faktisk bevege seg.

At noen velger slike ting er nå opp til en selv, jeg har selv hatt to hunder boende i hundegård hele året, de var kun inne kort tid av gangen. At de var tjenesthunder og var med på 8 timers arbeidsdag er vel muligens ikke noe folk "så", de så vel bare to hunder som satt i hundegården.

Eller en jeg kjenner som har en mann som er sterkt allergisk mot hund, men klarer enkelte raser mot at den ikke er i hele huset. Den hunden får kun være på vaskerommet, gangen og deler av stuen. Om man skal være sosial med den hunden så jumper man over på den andre delen av stuen.

Jeg klarer ikke se det som ett problem hvor hunden faktisk er, jeg hadde vært mer opptatt av at de faktisk fikk nok ellers.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ikke akkurat et problem at hunden ikke får være på f.eks stuen jeg tenker på. Jeg bare synes det blir litt feil, hvis hunden bor inne og ikke ute i kennel, at den da ikke får tilgang til familien. Men må holde seg alene på gang/kjeller osv... Er den ikke et familiemedlem da? Burde de ikke behandles deretter?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Det er jo ikke akkurat et problem at hunden ikke får være på f.eks stuen jeg tenker på. Jeg bare synes det blir litt feil, hvis hunden bor inne og ikke ute i kennel, at den da ikke får tilgang til familien. Men må holde seg alene på gang/kjeller osv... Er den ikke et familiemedlem da? Burde de ikke behandles deretter?

Nei, mine hunder er hunder, de.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...