Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor var du da?


Nirm

  

69 stemmer

  1. 1. Husker du hva du gjorde 11/9?

    • Ja
      59
    • Nei
      10


Recommended Posts

Skal vi se.... da var jeg vel hjemme i Bergen. Hadde ikke hørt noe om det, før jeg snakket med naboen, da jeg stod der med hunden deres. Og hun lurte på om jeg hadde hørt om det som hadde skjedd i New York. Men det hadde jeg da ikke...

Litt sprøtt egentlig, for jeg var i New York året før dette skjedde, i juli... og så begge to stod der...

Det hele er jo bare tragisk da.... :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde 2 timer skole på formiddagen, og rakk akkurat hjem til hybelen til live overføring fra CNN startet på TV2, og så fly nummer to kræsje i WTC. Like etter ringte mamma, og vi snakket i timesvis mens vi så tv-bildene og forsøkte å forstå hva som skjedde... Den følelsen glemmer jeg aldri.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skulle på skolen, men lata som jeg fikk vondt i magen og var syk, så fikk bli hjemme, jeg slo på tv'en og ynket meg selv over smertene jeg liksom hadde i magen, da jeg så det på tv'en fikk jeg så Utrolig vondt i magen at jeg ikke hadde grun til og lyve..

Hvil i fred de som omkom i den tragiske hendelsen :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var i stallen, det var strålende sol og en av skolehestene skulle besøkes av veterinæren pga ett spark som hadde laget en svær betent lomme på frambeinet.

Husker den breiale vossingen kom med åpningssetningen "nå er ******* løs" og bens han vasket og skrapte ut gøgg av beinet kom historien om hva som hadde skjedd mens han kjørte i bilen opp i stallen.

Utrolig hvor godt man kan huske ting fra slike dager egentlig

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var på skolen, og husker at mamma var mystisk irritabel da hun hentet meg; Pappa var nemlig på vei til New york, og man hadde enda ikke gått ut med hva slags fly som hadde krasjet. Det gikk jo heller ikke å få tak i noen over telefon, og flyselskapene hadde ingen oversikt. Heldigvis hadde ikke pappas fly kommet alt for langt enda, så de ble omdirigert til Canada. Han måtte bli der en stund for å si det sånn... Husker det var en veldig forvirrende følelse "Hva betyr dette" liksom...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg husker ikke formiddagen 11. september men jeg husker godt jeg satt på bussen og var på vei hjem da buss-sjåføren plutselig stoppet bussen og satte opp radioen med ekstra nyhetssending. Det var like før Stabekk i Bærum og jeg husker at mange biler i omegn også bråstoppet (hvilket medførte at andre biler igjen måtte stoppe). Og man hørte helt vantro på nyhetene (samt at jeg ikke helt skjønte, visste ikke hva Twin Towers var for noe jeg). Da jeg kom hjem ropte jeg til sønnen at nå hadde det skjedd noe i New York og slo på CNN - og så stod vi der og fikk se fly 2 crashe inn i tårnet - på direkten. Uvirkelig å stå der og vite at her og nå døde hundrevis av mennesker og ingen i hele verden kunne hjelpe dem - og at de sikkert hadde hatt en helt vanlig dag på forhånd, puslet rundt med sine liv helt uvitende om hva slags skjebne som ventet på dem.

Jeg har senere lurt på - hva hvis det ikke var blitt så stor sak av det - at det kun ble omtalt i vanlige nyhetssendinger - hadde det endret forløpet noe særlig mon tro? Amerikanerne hadde nok respondert mer eller mindre likt, med sin paranoia, med bombingen av Afganistan og vi hadde helt sikkert bistått dem slik vi gjorde den gangen, så det hadde vært det samme. Men hadde Bush fått støtte i kongressen til å invadere Irak? Hadde England vært med på det?

Og så filosoferer man over amerikanernes paranoia. Bombingen i Madrid - bombingen i London - verken Spania eller England reagerte så ekstremt som USA gjorde. Tvertimot, det ble et poeng å fortsette som man var helt upåvirket - terroren skulle søren ikke skremme dem nei! (Men det skjedde sikkert mye rart i ymse secret services MI5 og hva man nå måtte ha i Spania) - men utad fikk terroristene klar beskjed "vi bøyer oss ikke for terrorister". Tenk om amerikanerne kunne reagert slik også.. hele 11/9 viser jo bare hvor sårbare og redde amerikanerne er i forhold til terror-aksjoner.

Når det er sagt - selv kyniske kalde meg føler stor beundring for brannmennene som styrtet inn i de brennende tårnene for å redde folk og omkom, for alle de - både med og uten hunder - søkte i dagesvis etter overlevende i ruinene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var på jobb på Kitron og holdt på å montere kretskort da noen kom løpende og sa vi måtte skru på radioen... Det kommer jeg aldri til å glemme... Amerikanerenes redsel for å bruke penger i ettertid førte til mange oppsigelser på jobben jeg hadde, og jeg var blandt de som måtte gå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var hjemme fra skolen pga sykdom og lå og så på tv. Klikket gjennom kanalene og kom til CNN hvor de viste live opptak fra New York. Ropte på mamma som satt hjemme og studerte på den tiden. Begge var rimelig lamslått. Og ble ikke mindre lamslått da fly nummer to traff. Vi ble sittende å se på CNN i flere timer.

Merkelig hvordan en husker sånne ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var på jobb da jeg først hørte om det på raioen. Men da skjønte jeg overhodet ikke alvoret i det. Da jeg kom hjem og så på tv, ble det klart på at dette var meget alvorlig. Mener jeg snakket med mamma også på telefonen, eller søsteren min. Det var helt forferdelig. Og i ettertid når jeg ser på mer detaljerte dokumentarer fra dagen får jeg vondt i meg. Det er en av de værste episodene av denne type som jeg har opplevd i mitt liv (tsunamien i asia er også en av de). Det gikk inn på meg ja.

RIP alle som omkom! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk på videregående, men var hjemme med magevondt og feber. Sveipet rundt på TV'n da jeg zappet innom CNN og så dramaet utløpe seg "live". Jeg så også live på at fly nr. 2 kræsjet live (eller var det live? Var iallefall noen av de første tvbildene om det jeg fikk se). En ganske surrealistisk opplevelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var hjemme, tv'n sto på, og det ble ekstra nyhetssending om at et fly hadde styrtet i en skyskraper. Det ble direktesending fra New York, og på direkten ser jeg at fly nr 2 kræsjer i det andre tårnet, jeg visste at det der er bare ikke et uhell, og ble helt kvalm.. Så kom meldinger om flere kapra fly.. Det ble ikke gjort stort annet den dagen enn å fortsette å se på nyhetssendinger.

Hele vesten ble paranoid etter det, TonjeM, ikke bare amerikanerene. Til og med lille Norge forventet en terroraksjon mot oss, fordi vi er/var så innblandet i fredsforhandlingene i Midt-Østen. Hele verden stilte seg på USA sin side, kanskje nettopp fordi at det ikke ble brukt bomber eller våpen, men noe så vanlig og "simpelt" (og uhyre effektivt) som vanlige passasjerfly. Kanskje fordi det døde nesten 3000 mennesker i disse terrorhandlingene, hvorav de aller aller fleste av de var "vanlige" mennesker med "vanlige" jobber, ikke soldater eller politikere..

Jeg var ihvertfall helt sikker på at dette var starten på 3. verdenskrig den dagen, og den tanken er kvalmende skremmende..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk på internasjonal skole med omtrent 70% amerikanere.. jeg husker ikke nøyaktig hva jeg gjorde.. det er bare en suppe. Men jeg var ihvertfall på skolen og det var mye klemming, ringing til kjente, TV-titting for å se..

Det var rett og slett en tårefylt og tåkete da :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg så at det skjedde på tv'n i hotellobbyen der jeg var og spiste kaker og drakk brus etter begravelsen til lillesøstra til bestekompisen min; hun hadde tatt sitt eget liv en uke tidligere, 15 år gammel. Hele begravelsesfølget (som var ENORMT) sto i lobbyen og så på at to fly fløy inn i WTC, i reprise hundreognitti ganger. Ingen sa et ord, jeg tror alle var litt slått ut av surrealismen ved å se tusenvis av mennesker dø på en tvskjerm - når man selv var samlet for å sørge over en død som var minst like uforståelig og grusom.

Det føltes rett og slett helt irrelevant og likegyldig at massevis av mennesker døde i New York akkurat den dagen, samtidig som hendelsen på en snodig måte var en sårt trengt distraksjon i en altfor trist begravelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehm :wub: Er jeg den eneste som ikke har lagt det på minne? Altså hva jeg gjor den dagen?

Jeg husker bildene fra tv osv, men ikke hvor jeg var o.l.

Jeg husker faktisk bedre bussbombene i London, men det kan vel muligens ha noe med at min bror bodde og jobbet i London på den tiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eneste jeg husker var at jeg ventet på telefon fra sjefen til mamma for å vite at hun hadde det bra, da hun jobbet i nærheten av der Twin Towers stod, for så å ringe familie i usa. Var vanskelig å forstå at noen kunne gjøre noe så ondskapsfult, og jeg trodde først at det var et "uhell" når det første flyet kræsja. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei  min hund er 3 år. I vår fanilie er det meg, som er mammaen til hunden og to barn. Ei på 14 og en på 18. Jeg har veldig respekt i forhold til hund og små barn. Vår hund forstår ikke konseptet med barn og jeg ønsker tips til hvordan man kan lære hunden ro når det er barn i nærheten.  I dag blir hun vil, bjeffer og når noen løfter opp barnet blir hun sjalu.. enn så lenge ikke i form av aggresivitet, men i form av bjeffing og ønske om å bort å leke, snuse og er veldig voldsom.  Det er vanskelig å øve når det gjelder barn, men tar i mot alle tips jeg kan få.    
    • Kloklipp ok igjen. Å lide for skjønnheten er ikke hans greie, men Vom er han villig til å lide for. Vi har hatt kjempefremgang på både kloklipp, dusjing og pelsstell. Å få børste, rake, dusje og klippe med maskin, med begge hender og godisen på hylla, kjempefremgang! Når det kommer til stress på treningssenteret er vi langt fra mål, som er en rolig og stille og perfectly well behaved gentleman Edeward, men det er fremgang, både i kurssetting og innom butikken.  Når det kommer til å gå pent i bånd uten bestikkelser hadde vi MASSIV fremgang, før vi plutselig hadde en hævletes setback i dag.  Han gjorde riktignok bare ett eneste bysk etter syklist, av sikkert mer enn 30 forbipasserende jevnt og trutt, så den delen er nesten i mål. Han var SÅ behersket og fin på alle de andre syklistene som passerte.  MEN, han insisterer på å konsekvent gå med hele skulderen foran beinet mitt når han ikke forventer å få betalt. Det er ufattelig irriterende. Luksusproblem, kanskje? Instruktør mener han skal holde frembeina bak skotuppene mine, men å enforce det kravet er BARE stress, så vi har hatt en helt ****** tur i dag. Om jeg fjerner det kravet under casual walking, så har vi det helt fint. Usikker på den avgjørelsen. Det ER greit å ha ham langt nok bak til at han ser meg og følger meg i hva jeg gjør uten å måtte varsle ham først, dersom jeg vil stoppe eller svinge. Samtidig er det dumt å ha dårlig stemning mellom oss over en sånn bagatell.  Jeg oppfatter ham ikke som for selvstendig eller dominant, så jeg tror ikke det å bare la ham gå de 30 cm for langt frem er et lederskapsproblem. Han er bare misfornøyd med hvor treigt jeg går, og føler vel at det går fortere om han er et hode foran.  Å fjerne kravet er å fjerne en stressfaktor for oss begge. Får høre med privatinstruktøren vår hva hun mener før vi gir opp eller finner en annen tilnærming. Ellers var det en massiv skuff å komme til klubbens første utendørstrening i LP for året. Det var INGEN der da vi kom. To stk kom ca 45 min etter start, da vi gikk igjen. Oh well. Planen var å ha det litt dølt der, med døll mat og en døll leke lekt dølt med av en døll muttern, for å ikke få samme problem med forventningsstress som vi har på senteret. Full måloppnåelse på den. Ede forbinder ikke spaserturen dit med noe spennende nå, mer som 2x30 min med krangling om hvor han skal gå ifht meg -_- Vi prøver igjen på torsdag, uten kravet om å holde seg bak skotuppene mine i casual walk. Kanskje legge på mer andre øvelser underveis for å forbinde turen i seg selv mer med mestring.  Utgangsstilling uten godis i hånden? Jeg fikk en på turen i dag. Ikke verst. Den var en opptur  
    • Hvor lenge varer et Back on Track dekken? Når blir det slitt? Hvor mye vask tåler det? Mitt er vel 10 år gammelt, så vurdere å kjøpe nytt.  Men noen som har noen info om dette? Har sjekket BOT sin side, men finner ikke noe om akkurat dette.   
    • Lange turer er ikke nødvendigvis veldig stimulerende. Det kan være, men det kan også øke stress, særlig hvis dere går mye i ukjente miljøer eller rundt mye andre folk og hunder. Stress og usikkerhet er i stor grad genetisk, og påvirkes såklart av hormoner. Søksarbeid er ofte god stimuli, og er bevist å øke selvtilliten hos hunder. Meld dere på et kurs i nosework, barn hunt eller annen type søk som dere kan bruke som aktivisering i hverdagen. Tren triks og lydighetsøvelser. Kjøp spill med utfordringer som hun kan løse for å få middag. Generelt vil jeg også skjerme henne mot å bli presset inn i situasjoner der hun føler hun må si fra. Det er ikke alltid mulig, men ikke la fremmede klappe henne, hold avstand til ting eller steder som stresser henne, osv. Hvis hun knurrer er hun for ukomfortabel, og hvis det signalet blir oversett er bitt ofte neste.
    • Har en mittelspitz tispe som har mye stress. Dette spesielt i de to røyteperiodene og under løpetid. Merker dette godt med økende varsling, knurring mot ukjente(hvis de forsøker ta på henne) og slikking av labber. Alt dette begynte etter første løpetid. Vi forsøker å gå lange turer og leke for å stimulere henne, virker noe... Ingen smerter.  Snakket med dyrlegen uten noe særlig gode råd. Har også hatt atferdsanalyse for noen år siden, hvor konklusjonen var mer stimuli og eksponering.   Er det noen med liknende erfaringer? Kan det være hormonelt betinget, eller er det en slags angstlidelse?   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...