Gå til innhold
Hundesonen.no

Store bamsehunder


Shilamon

Recommended Posts

Så jada, de var lettere enn før - men hvem tror du vil holde lengst på skogstur, hvem tror du vil få slitasjeskader først? En tyngre, grovere, mer lavstilt berner med god konstruksjon - eller en lettere, mer langbeint berner uten front og fleksibilitet i kneleddet?

Jeg tror kanskje den letteste. Hva tror du? Og finnes det noe dokumentasjon på at vinkling her eller der har noen betydning for hvorvidt hunder får slitasjeskader? Og er det utenkelig å avle en berner som ligner mer på tidligere tiders hunder når det gjelder størrelse og substans og samtidig har mer vinkler og front?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En gang i måneden går vi en runde på en liten mil, riktignok i bånd på grunn av omgivelsene, men ingen bernere må hales etter oss, og X'en trekker meg opp de bratte bakkene.

Jeg må innrømme at jeg håper at det ikke fins - friske - hunder som ikke kan gå en mil tur ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må innrømme at jeg håper at det ikke fins - friske - hunder som ikke kan gå en mil tur ...

Antagelivis ikke, men alikavel er det noen som tror det. Jeg hadde Tibetansk Spaniel før jeg, de kortbente, krokbenete og egentlig "tunge" hundene. Gikk da også på Vidergående på Naturforvaltningslinje. HVER gang vi skulle ut på tur, som gjerne også kunne vare 1-2 dager på fjellet, så begynnte lærerene å bable om at jeg kunne ikke ta med hunden for den ville ikke klare den turen på 5-6 timer hverdag.

Det var nemas-problem for den det. Den kom seg veldig bra fram i all terreng unntagen når det var løssnø som den forsvant nedi.

Og alle lærerene ble like overrasket over at en lille hunden faktisk klarte det uten problem den, og var like frisk og rask neste dag. Men runden kom på nytt ved hvert lærer bytte..

Den var forresten også med når jeg kjørte travhester (ikke i løp), men ved ren mosjonstur. Gjerne 3-4 timer ved siden av vognen i hurtig skritt uten at det var noen utfordring for den.

I teorien så er jo den dårligere konstruert en enn bamsehundene og i snitt så er den omtrent like tung i forhold til strørrelse. Men ekstremt mange mener det er en sofahund som ikke trenger trim. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke en unghund skal lunte bak eierne sine, med hengende øyne og slafsete lepper.

Dette gjør Valpis ofte når vi går alene på tur. Hun er sjeldent mer enn 15 m foran meg, holder seg bak slik at hun har oversikt over hvor jeg er til enhver tid. Og siden jeg er en lunter, er det tempoet hun har lært seg å gå i.. Sammen med andre hunder derimot er det noe helt annet, bare spør Vims. Eller sjekk billedtråden til Hr. Dimling og Frk. Fryd..

Nå har jeg ikke syklet med henne (tør ikke) men hun holder følge med skateboardgutta uten problemer, hun har også løpt ved siden av snøscooter over lengre strekke i fjor påske. Om jeg bare får festet henne foran en kickbike el vil hun utvikle ennå høyere tempo og utholdenhet uten prob. Og den største forskjellen på Valpis og X`en er vel noen cm i høyde, rygglengde og beinlengde.. For ikke å glemme pelslengde :) Skjønner godt at Emma vurderer seriøst å bli fornærmet på vegne av rasen sin, jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror kanskje den letteste. Hva tror du? Og finnes det noe dokumentasjon på at vinkling her eller der har noen betydning for hvorvidt hunder får slitasjeskader? Og er det utenkelig å avle en berner som ligner mer på tidligere tiders hunder når det gjelder størrelse og substans og samtidig har mer vinkler og front?

Jeg tenkte faktisk det jeg og men turte ikke si noe siden jeg er grønn på anatomi og fysikk og alt som kommer med. Men jeg ser det jo på de i hundeklubben, de som trener mye og som vil mye med hundene sine... De velger lette, atletiske hunder - gjerne med litt beinlengde på. I agility velger de korte rygger og lange bein. Og ikke minst myndene har jo ikke akkurat noe beinstamme å skryte av i havet av beinstammer, men de vinner overlegent i fart uansett, og det er vel ikke akkurat de hundene som varer kortest heller. Det er vel lite skader mtp på den høye farten de ofte er i såvidt jeg har inntrykk av?

Og angående "hengelepper og øyelokk" - så er det jo en "hindring" under arbeid/fart i skogen. Jo mer (løs) hund = jo mer kan henge seg opp i trær og busker og forårsake (unødvendige) skader. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ånei, mente ikke å fornærme noen :) Var nok et litt tåpelig innlegg av meg, men grunnen til at jeg spurte var at jeg aldri har sett noen kjøre "hard" aktivitet med de store bamsehundene sine.

Og jeg vet at slafsete lepper har selvsagt ingenting å gjøre med farten til hunden, var bare for å illustrere. Ikke noe galt med lunting bak eieren heller, men jeg syntes det var rart at en ung hund var fornøyd med å lunte bak eieren sin en kilometer om dagen, at den ikke skulle ha behov for noe mer liksom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror kanskje den letteste. Hva tror du? Og finnes det noe dokumentasjon på at vinkling her eller der har noen betydning for hvorvidt hunder får slitasjeskader? Og er det utenkelig å avle en berner som ligner mer på tidligere tiders hunder når det gjelder størrelse og substans og samtidig har mer vinkler og front?

Jeg sitter desverre ikke på dokumentasjon, men var på ett 2 dagers kurs hos Astrid Hardie Arstad som er Autorisert dyrepleier og rehabiliteringsterapeut. Hun jobber på rehabiliterinsavd på NVH.

Hun kunne iallefall fortelle, og dokumentere, slitasje og muskel skader ved dårlig konstruksjoner hos hund. Hunder uten knevinkler som ble brukt hardt fikk veldig ofte problemer med hoftene eller rygg pga knærene ikke ble en demper, evt korsbånd som ryker. Hunder med utovervridde framben fikk atrose på innsiden. Og jeg tror eksemplene hun dro fram var lang som ett vondt år.

Da snakket hun ikke om strørrelsen på hunden, men generellt hunden sin anatomi. Og jo hardere hunden ble brukt jo større risk var det for at slike belastningsskader kom fram i lyset. Det er jo naturlig, ved større belastning jo fortere "ryker" ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun kunne iallefall fortelle, og dokumentere, slitasje og muskel skader ved dårlig konstruksjoner hos hund. Hunder uten knevinkler som ble brukt hardt fikk veldig ofte problemer med hoftene eller rygg pga knærene ikke ble en demper, evt korsbånd som ryker. Hunder med utovervridde framben fikk atrose på innsiden. Og jeg tror eksemplene hun dro fram var lang som ett vondt år.

Hva er hard bruk? Hvor lite vinklet er en hund som er "uten" knevinkel, og hvor utovervridde framben skal en hund ha før det blir helseskadelig? Ulver har lett utovervridde framben, er de feilkonstruert? Jeg sier ikke at ikke konstruksjon har betydning for hundens helse, men innenfor ytterpunktene "ingen vinkler" og 90 graders vinkler er det et rimelig rom for variasjon.

Da snakket hun ikke om strørrelsen på hunden, men generellt hunden sin anatomi. Og jo hardere hunden ble brukt jo større risk var det for at slike belastningsskader kom fram i lyset. Det er jo naturlig, ved større belastning jo fortere "ryker" ting.

I mine øyne er det opplagt at økt vekt gir økt belastning. Selv velvinkla hunder er underlagt tyngdekraften.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er hard bruk? Hvor lite vinklet er en hund som er "uten" knevinkel, og hvor utovervridde framben skal en hund ha før det blir helseskadelig? Ulver har lett utovervridde framben, er de feilkonstruert? Jeg sier ikke at ikke konstruksjon har betydning for hundens helse, men innenfor ytterpunktene "ingen vinkler" og 90 graders vinkler er det et rimelig rom for variasjon.

Det vil jo komme ann på belastningen hunden får og hvor "alvorlig" feil konstruert den er.

Jeg er desverre ikke rehabiliterinsteraput så jeg har litt problemer med å svare på det.

Nå må jeg ærlig tatt si at jeg har ikke peiling på ulv, hva de dauer av eller hvor gammel de normalt blir i vild tilstand. Vet du det?

I mine øyne er det opplagt at økt vekt gir økt belastning. Selv velvinkla hunder er underlagt tyngdekraften.

Vekt ja, gir økt belastning. Men hva med vekt i forhold til benbygning? Whippeten har feks samme høyde i standaren som en AK. Hadde vært morsomt å sett om de faktisk har samme vekt som en AK. Min jenter veier på ideel vekten sin rundt 16kg, maks tispe høyde og ikke var den groveste typen i benbygning. En hannhund veier rundt 20-25. Hva ligger Whippeten på?

Edit: Nå flyter to diskusjoner litt i hverandre her, men det begynner jo nesten å utvikle seg til samme tema.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vekt ja, gir økt belastning. Men hva med vekt i forhold til benbygning? Whippeten har feks samme høyde i standaren som en AK. Hadde vært morsomt å sett om de faktisk har samme vekt som en AK. Min jenter veier på ideel vekten sin rundt 16kg, maks tispe høyde og ikke var den groveste typen i benbygning. En hannhund veier rundt 20-25. Hva ligger Whippeten på?

Ei whippet-tispe (fra utstillingslinjer) på 47-48 cm ligger vel på 12-13 kilo, gjerne, så litt lettere er de nok. Kappløpslinjer er gjerne litt lettere. Når det gjelder raser av såpass moderat størrelse og type som AK og whippet, tror jeg imidlertid ikke noen kilo/hekto fra eller til utgjør noen vesentlig betydning for risikoen for belastningsskader.

Neida, jeg er ingen ekspert på ulv, men har vanskelig for å se at naturen skulle tillate "feilkonstruksjoner".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ei whippet-tispe (fra utstillingslinjer) på 47-48 cm ligger vel på 12-13 kilo, gjerne, så litt lettere er de nok. Kappløpslinjer er gjerne litt lettere. Når det gjelder raser av såpass moderat størrelse og type som AK og whippet, tror jeg imidlertid ikke noen kilo/hekto fra eller til utgjør noen vesentlig betydning for risikoen for belastningsskader.

Neida, jeg er ingen ekspert på ulv, men har vanskelig for å se at naturen skulle tillate "feilkonstruksjoner".

Da lurer jeg litt på det samme egentlig. Siden du lurer på når feil konstruksjon er for mye, så lurer jeg på når hunden blir for grov (ikke vekt) slik at det er skadelig?

Jeg må legge til at jeg er ikke noen stor fan av for grove hunder innen min rase. Men innen andre raser så vil jo de miste rasepreget sitt om de ikke har den grovheten. Som feks ACD.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Så egentlig har du jo svart veldig godt på det. Er ikke noe galt med bamser, men blir man for bamsete mister man litt fart og aksjon og derfor lurte jeg på dette med linjer. Antakelig er da bernerne for bamsete for meg :icon_redface:

Litt på sida av hvordan diskusjonen utvikler seg, men jeg har hatt berner sennenhund og jeg har nok noen av de samme tankene rundt tur og fysikk som deg. For meg ble bernern aaalt fro treig. Uansett hvor glad jeg var i bamsedyret ble det en stor frustrasjon for både meg og henne at jeg hele tiden ville ha høyrere tempo enn henne. Og nå snakker jeg på gåturer med litt lengde og ihvertfall skiturer. Hun var langbeint og lettbygd til berner å være (og dermed gjorde hun det elendig på utstilling). Hun var vel 65 cm i skulderhøyde og lå på 38 kg (antagelig holdt slankere enn en stor del av bernerne i Norge da). Allikevel var hun ikke noe kjappere enn tyngre bygde/vanlige bernere. Kanskje det ble mindre belastning på skjelettet hennes, men en hunds tempo og intensitet sitter mye i hodet. At en berner klarer å gå mange mil er det ikke tvil om. Yazzi ble aldri sliten av lengden på turene mine og hun var i god form. Hun holdt det samme luntetempoet på slutten av en lang tur som i starten. Men hun ønsket at livet gikk i et lavere tempo enn meg. Rett og slett. Og jeg tror ikke det ønsket hennes om luntetempo ligger i beinbygninga. Selv om man selvfølgelig må passe på at bernern ikke blir for tung, så er det og skal det være en kraftig bygget hund. Derfor har ikke jeg berner nå. For foreldrene mine som ikke holder samme tempo på tur som meg passer bernern ypperlig. Så det er ikke stakkars gamlebernern min det var noe galt med. Det var kombinasjonen meg og bernerfrøkna som ble litt frustrasjon. Det finnes jo mye mellom berner og setter da...

Men, nå klager vi over at bruksrasene blir avla ubruklige både i bygning og hode av for stort utstilling- og familiehundfokus. Burde vi ikke da la de rasene som er etablerte utstillings- og familiehunder få være det og ikke lage bruksvarianter av dem også? Så kan man jo håpe at de som ønsker å endre bruksrasene i den retninga heller velger en av de rasene som har de egenskapene som ønskes til det? Hvorfor avle en berner så den egner seg til agility når man heller kan konsentrere seg om å fortsette å bevare kelpien til det (tilfeldig valgt "bruksrase")? Også burde kanskje de som er interessert i en familie- og utstillingshund fokusere på å bevare bernerns gode egenskaper som det istedenfor å endre kelpien til å egne seg som det? Og nei, jeg mener selvfølgelig ikke at kelpien ikke egner seg til det i tillegg, men dere skjønner kanskje hvor jeg vil hen? Det med å ødelegge raser går jo litt begge veier. Vi har flest hunder i Norge som kun er familiehunder og disse bør ikke ha for mye fart og drifter. Men begge leire burde velge den rasen som passer til formålet istede for å endre en rases egenskaper så de skal passe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg ikke klarer helt å følge med i denne diskusjonen. Men hvorfor er det om å gjøre å få en ny type berner? Hvis en vil ha en annen type hund, som er raskere og lettere i kroppen, hvorfor ikke velge en annen rase? Har selv en bernergutt på 60 kg, og jeg er den første til å innrømme at han ikke er den kjappeste akkurat. Men du verden for en styrke og utholdenhet. I sommer var vi, pluss broren til vår hund med eiere, på en 8 timers fjelltur. Ingen problem i det hele tatt, de hadde til og med energi til å herje litt da vi kom ned igjen :icon_redface: Men hadde jeg villet ha en hund som sprang i full fart ved siden av en sykkel i en time, eller sprang tulling fram og tilbake når vi går på tur, hadde jeg klart valgt en annen rase. Men det var kanskje ikke det denne diskusjonen dreide seg om?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg ikke klarer helt å følge med i denne diskusjonen. Men hvorfor er det om å gjøre å få en ny type berner? Hvis en vil ha en annen type hund, som er raskere og lettere i kroppen, hvorfor ikke velge en annen rase? Har selv en bernergutt på 60 kg, og jeg er den første til å innrømme at han ikke er den kjappeste akkurat. Men du verden for en styrke og utholdenhet. I sommer var vi, pluss broren til vår hund med eiere, på en 8 timers fjelltur. Ingen problem i det hele tatt, de hadde til og med energi til å herje litt da vi kom ned igjen :icon_redface: Men hadde jeg villet ha en hund som sprang i full fart ved siden av en sykkel i en time, eller sprang tulling fram og tilbake når vi går på tur, hadde jeg klart valgt en annen rase. Men det var kanskje ikke det denne diskusjonen dreide seg om?

Du har nok ikke helt klart å følge debatten nei. Jeg var debatt-starter og spørsmålet mitt var enkelt og greit om det fantes brukslinjer av bamsehundene (her tenkte jeg på alle, men berner ble naturlig eksempel da emma ble en del av debatten). Det handler ikke om å ønske en nyt rase eller å ha en "setter-bamse", men mer generell undring om hvorvidt det fantes linjer med "lettere" hunder i rasen. Så vidt jeg fikk med meg av svarene finnes ikke dette.

I lys av andre debatter som går nå tok også denne retningen "smal vs kraftig, bra eller dårlig, riktig eller galt?", litt også som en del av oppklaring på hva jeg mente med "lettere". Men det var ikke det denne debatten egentlig handlet om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så Shilamon, du mener da at en bruksversjon av en rase må være lettere i bygning og sånn?

For jeg vil jo si at det kommer helt an på hva rasen var avlet for, en setter er jo avlet for jakt, og skal ha høyt tempo for å dekke store overflater på kortest mulig tid.

Jack russell til å få plass i små grotter og lig.

Og etter hva jeg leser her og har tenkt før, så skal bernere være sånn som de er nå forsåvidt, og erfaring til tidligere eiere (som har skrevet her) tilsier jo at de er som de skal.

Men nå er det sånn at det ikke er sååå mange raser som brukes til det de var avlet for. Om man ønsker å bruke en rase egnet for å trekke tungt og lenge, hvor det kreves en viss seghet som f.eks. berner, til agility så får man ta de konsekvensene, og jobbe med det man har.

Om man ønsker mer tempo og lig. så finnes det raser som er avlet for nettopp tempo, dog trengs det ofte lettlærthet til agility så da må man ha en rase med både tempo, og lettlærthet.

Med andre ord, man bør faktisk se litt på rasens bruksområder før man velger den. Og innse at sånn er rasen, og sånn skal det være. Det blir for dumt å gå inn å lage lettere varianter av raser som ikke skal være lette, eller motsatt, tyngre varianter av lette raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har møtt to oppdretter av nuffen som bruker hundene sine aktiv innen vannsport, og de hadde svære hunder! De hunden ble da også brukt aktiv innen lydighet (pga vannkonkuranse i tyskland som har litt mer lydighet momenter enn i den norske).

At hunden brukes i hundesport tilsier ikke at det er en hund fra brukslinjer. I Norge finnes det ingen Newfoundlandshunder fra brukslinjer.

Jeg vil gjerne se disse bruks nuffene labbis, har du link? Den infoen jeg fikk da jeg undersøkte dette var at Newfoundlandshunden ikke har blitt avlet for bruksegenskaper de siste 100 årene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...