Nårtid har man fått bra nok erfaring med en rase

[Djervekvinnen]

Jeg har lest ved et par anledninger at folk har kritisert folk som har hatt ett eksemplar av en rase, anbefaler /ikke anbefaler rasen sin til andre. Fordi de mener at man ikke har nok innsikt i å ha en stk av en rase til å kunne si så mye om den på det generelle plan.

Så, da er spørmsålet mitt: Når mener du en person har nok erfaring innen en rase til å kunne komme med anbefalinger/eller ikke, til andre som spør. Nårtid syns du det blir mer "rett" at noen svarer, kontra en person som har hatt rasen i 5 mnd. feks.

Skal de ha hatt X-antall hunder av rasen først? Eller vært i et rasemiljø/klubb? Oppdrette rasen? Kjenne andre med rasen? Jobbe med den? osv osv.

Jeg personlig føler at jeg har en ganske så god innsikt innen dobermann, selv om jeg "bare" har hatt 2 stk. Jeg har fått mye erfaring av å ha vært med i raseklubben og vært omgitt av mange av rasen i ulike sammenhenger, samt trent med ganske mange. Samt at man er engasjert på raseforum også utenlandske. Leser mye om rasen og problemer og utfordringer osv. Så da føler jeg at grunnlaget mitt for å svare folk som spør, er bra.

Med Greyhound er jeg litt mer tilbakeholden, fordi jeg selv er noe ny i miljøet.

Hvordan føler du det med din rase?

[Tonje]

Selv om en person bare har hatt et eksemplar av rasen så synes jeg ikke man skal utelukke deres meninger av den grunn. Som du skriver Djervekvinnen så kan man jo ha hatt mye kontakt med andre eiere og oppdrettere av rasen og hatt mye omgang med dem,nok til å kunne danne seg et godt bilde av rasen.

Men klart,med flere individer og flere år kommer også mer erfaring.

[tulip]

Det kommer vel litt an på rasen også det?

Tja, jeg har da spesielt lagt merke til at staffen blir anbefalt i hytt og gevær av nyfrelste førstegangeiere (av rasen) men en sååå snill og grei valp/unghund, og da skjønner jeg godt de som "slår hardt ned" på det. Man bør iallefall vente til eksemplaret har kommet opp i godt voksen alder, og har endel erfaring med rasen fra rase- og treningsmiljøer.

Med GD er det ikke så mange forbehold, man må bare være klar over at de blir veldig store og er gjerne store kløner til de er rundt 2-3. Ikke alltid like greitt i en småbarnsfamilie, snille er de jo, men det skal så lite til før det blir knall og fall på barnet. Og akkurat det med størrelsen er faktisk den største omplasseringsgrunnen som jeg har sett, folk skjønner ikke hvor stor plass de faktisk tar i bil, på utekafè og hvor det måtte være. Og at de faktisk TRENGER å løpe løs med jevne mellomrom, og da krever de et stort område, slik at de får strekt ordentlig ut. Og med størrelsen kommer også matinntaket, spes unge hanner kan bli DYRE i kosten. Ikke alle som ser den biten selv om de blir advart på forhånd. "Herregud, han spiser jo 3 sekker tørrfôr i måneden, det er nesten to tusen kroner " har blitt hørt, ja... Og nesten alt av utstyr ol blir dyrere pga størrelsen, jeg ser da at folk "syter" på prisen til (for meg) mellomstore hunder som kan bruke standardstr, tenk da på at det mange ganger må speialsyes/tilpasses til GD pga størrelse og fasong på kroppen.. DET kan bli dyrt om man vil ha kvalitet.

Sånn sett er jeg glad for at rasen er såpass liten som den er, miljøet er godt og alle er ærlige og enige om hvordan det er å ha rasen i hus.

[Pan]

Det kommer vel litt an på rasen også det?

Tja, jeg har da spesielt lagt merke til at staffen blir anbefalt i hytt og gevær av nyfrelste førstegangeiere (av rasen) men en sååå snill og grei valp/unghund, og da skjønner jeg godt de som "slår hardt ned" på det. Man bør iallefall vente til eksemplaret har kommet opp i godt voksen alder, og har endel erfaring med rasen fra rase- og treningsmiljøer.

Jeg har lagt merke til det samme, og det er en av grunnene til at jeg forsøker å nyansere det en del når jeg ser slike anbefalinger..

Staffen er på mange måter en fantastisk hunderase.. Men det er faktisk ikke en rase som passer for alle.

Og at folk anbefaler en rase ut fra hvor snill valp de har er direkte skremmende.. Men akkurat det ser jeg innen mange raser.

[tm100004]

Nå er jeg bare på staff nr 2 (har 3 hjemme nå da) Men jeg vil jo si at jeg har innsikt i hvordan denne rasen er. Er mye sammen med andre staffefolk og kjenner ganske mange hunder nå.

Jeg vil at førstegangs staffeeiere skal vite hva dem får så noen ganger kan jeg nok virke noe negativ og dra frem negative sider med rasen.

[simira]

Jeg vil si at det har lite med hvor mange man nødvendigvis har hatt selv. Jeg anbefaler/fraråder glatt raser jeg har erfaring med gjennom hunder jeg kjenner, forutsatt at jeg kjenner dem godt nok. F.eks kjenner jeg flere pinschere enn gårdshunder, tror jeg. Det er også forskjell på folk som bor i huset sitt i skogen og tusler rundt der, og folk som er aktiv i rasemiljø. Selv om jeg bare har hatt én eneste hund selv, så kjenner jeg vel rundt 20 gårdshunder, og vil si meg i stand til å kunne beskrive typisk og atypisk oppførsel ut ifra det...

Innen alle raser er det såklart også individer, og om/når jeg selv ser på en rase kan det være vel så nyttig å få beskrivelse av hvordan ett individ har utviklet seg. Men man må såklart ikke basere alt på det...

[Djervekvinnen]

Jeg har også sett noen ganger at folk trekker ned på en rase etter å ha sett 1-2 individer på trening. Jeg føler ikke at man har grunnlag nok for å uttale seg på generell basis og si at en rase er sånn og sånn, fordi jeg har trent sammen med noen. Feks. noen sier at dobermann er nervøs og pinglete, fordi nabohunden var det, eller en på trening virka sky og nervøs. Det blir litt svakt å påstå det. Selvsagt kan man komme med innspill og si at jeg møtte en som var sånn.

Etter som hva jeg har lest opp igjennom, har folk en lett tendens til å trekke inn ekeltindivider og si at rasen er sånn.

Flere som har følt det sånn?

[simira]

Jeg har også sett noen ganger at folk trekker ned på en rase etter å ha sett 1-2 individer på trening. Jeg føler ikke at man har grunnlag nok for å uttale seg på generell basis og si at en rase er sånn og sånn, fordi jeg har trent sammen med noen. Feks. noen sier at dobermann er nervøs og pinglete, fordi nabohunden var det, eller en på trening virka sky og nervøs. Det blir litt svakt å påstå det. Selvsagt kan man komme med innspill og si at jeg møtte en som var sånn.

Etter som hva jeg har lest opp igjennom, har folk en lett tendens til å trekke inn ekeltindivider og si at rasen er sånn.

Flere som har følt det sånn?

Det er erfaringer det også, og så lenge man er klar på at det gjelder det eller de få individene en har møtt, så synes jeg det er greit. Dersom 100 personer sier til meg at de har møtt et nervøst individ av rasen (og det ikke er samme individet ), så sier jo det noe om rasen generelt.

[Djervekvinnen]

Helt klart. Hvis folk bare har negative ting å komme med, så er det noe som skurrer (innad rasen)

[Gjest]

Dette synes *jeg* går mye på det samme med "anbefaling av egen rase"-tråden.

1) Folk har en tendens til å synes bikkja si er best, ingen protest - uansett feil, mangler og så videre. De mister all form for vurderingsevne i forhold til kriterier, for gullungen deres er jo så bra at man kan jo alltids ro seg inn til land med halvsannheter og synsinger om hvor godt den kanskje kunne passet "hvisomatte". Dette utelukker ikke at noen har erfaring med en rase, det er bare synd at selvinnsikten ikke eksisterer og erfaringen faller helt i skyggen av regelrett jåss og vas.

2) Noen individer er alltids sære - "unormale" i forhold til normen innen en rase - evt en spesiell variant (jakt/tralalala). Igjen kan folk vise ekstrem lite analytisk evne. F.eks kunne jeg gjerne nevnt til folk som ønsker å trene retrieverjakt at labradoren er en dårlig apportør, om jeg kun skulle basert meg på min egen hund som virkelig ikke har evner. Det er jo ikke rasetypisk, hun er bare litt feilskrudd. Heldigvis ( ) har jeg selvinnsikt og evne til å se hunden min i en sammenheng - og se at den er uvanlig.

For det er nemlig en annen viktig del - mener jeg - at man har innsikt i flere individer fra rasen. At man har et grunnlag for sammenlikning. Du trenger ikke hatt oppdrett i 5 år og 20 hunder, men å ha møtt mange linjer med mange individer og kanskje trent / passet / bodd sammens med flere individer. Da har man ERFARING.

Ellers har man mer enn nok erfaring om man har jobbet iherdig og grått et par tårer i oppveksten til ett individ av en rase. Det viktigste i forhold til å "bevise" erfaringen er at man har evne til å se hunden for det den er, ikke for det DU ser gullungen som. En objektiv analyse er altså viktig

That's my two cents.