Gå til innhold
Hundesonen.no

Passgang= smerter?


Djervekvinnen

Recommended Posts

Chanti passer (gangart) veldig mye, ja vil si det er den mest brukte gangarten, også i høy fart og det gjorde Hera også. Hun hadde også et kneproblem i flere år.

I boken Hundens språk og adferd, står det om passing: Passgang hos hunder er ofte et tegn på at de har smerter i et eller flere bein. Og så er det bilde av en Ulv som passer og så står det: Renki (ulven) går i passgang mens han beveger seg over snøen. Renki får behandling for et tilbakevendende ortopedisk problem.

Så, kan passgang være et tegn på at noe er galt? Eller hører det sjeldenhetene til? Noen som har noen tanker rundt dette utsagnet?

Jeg har ikke sjekka Chanti for noe slags beinbroblemer, så jeg vet ikke om hun plages av noe. Hera hadde store problemer, men viste ikke tegn til mye smerte sånn ellers. Dobbere er jo kjent for å ha høy smerteterskel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Passgang KAN være et tegn på smerter dersom det er noe som plutselig oppstår, men det kan også bare være en måte hunden synes er ok å bevege seg på. Jeg har sett mange dobere som går i passgang uten at det ser ut til at de har smerter av den grunn.

Min Babs har alltid brukt passgang som foretrukken gangart, helt siden hun var bitteliten valp, og duverden så fort hun kan bevege seg i pass :rolleyes2:. Hun er forøvrig gjennomrøntget og undersøkt uten at man finner noen forkalkninger hos henne iallefall. Hun virker sprek og smidig og ser overhodet ikke ut til å ha smerter noe sted, men passgang bruker hun altså nesten bestandig.

Sånn litt OT: Man har jo faktisk travløp for passgjengende hester så vidt jeg vet (i USA).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Som en rehabiliterer på hund sa til meg på kurs: Ikke glem at passgang er en gangart!

Det er ikke ett unormalt bevegelse mønster, det er faktisk en måte å gå på akkurat som skritte, trave og galoppere.

Om hunden brått endrer bevegelsemønster så skal man selvsagt tenke seg om noen ganger og sjekke det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tinka er en passer, og det har hun alltid vært, helt siden hun var liten valp. Jeg blir derfor ikke bekymret av at hun passer når vi er ute på tur, selv om jeg vet at hun har forkalkninger i ryggen. Derimot følger jeg med på henne om hun syns det er en utfordring å gå over til trav - for selv om passgang er hennes foretrukne gangart, skal hun jo ikke ha noen problemer med å komme seg opp i trav eller gallopp. Hvis hun begynner å "nekte" det, vil jeg tolke det som et smertetegn. Altså syns jeg ikke passgang i seg selv (så lenge det ikke er noe som plutselig har dukket opp) er noe å bli bekymret for, men hvis hunden viser motvilje mot å bevege seg på andre måter, kan det jo være fornuftig å undersøke om det er noe galt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Frost går også i passgang. Det virker som det er en gangart som hu velger fordi vi går for fort til at hun kan gå i skritt, men for sakte til at hu kan gå i trav..og da havner hu i passgang. Passgang er jo en ren gangart, iallefall hos hester, da spesielt islandshester. Så skulle tru at ettersom det er såpass mange hunder som går i pass, at det egentlig er en ganske normal gangart for hunder også. De ser jo så "rare" ut da, "vralter" avgårde i pass :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

My passer like mye som hun traver på tur i bånd, muligens passer hun mer enn hun traver til og med. Det har hun gjort siden hun var rundt 5-6mnd, og jeg tror det er for å tilpasse farten sin til min fart og for å spare energi. Aussien (og andre gjeterhunder) skulle jo jobbe "hele dagen" og da kan de ikke frese vekk all energien på en gang, de sparer den "utover" dagen på en måte. (rart hun ikke tenker på det når hun flyr igennom skogen i 120km/t)

Jeg ser jo for meg at en hund som er større enn My igjen, vil passe den også hvis det ligger naturlig for den, for å tilpasse farten. Det er veldig vanskelig å trave sakte, men å passe kan hundene jo gjøre i nesten alle slags tempoer.

Jeg har vanskelig for å se for meg at My skal ha vondt i beina sine også, hun virker frisk som en fisk :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm okei så passing som kommer plutselig kan være et tegn på noe smerter etc.. Skjønner.

Jeg lurer litt på hvorfor noen raser er mer passere enn andre. Vet at mange med dobbere feks. må jobbe endel med traving fra valpetiden. Begge mine dobermenn har passet veldig mye. Og det er i alle tempoer, fra sakte passing i skritt tempo, til raskere "vanlig" passing, til skikkelig hurtig passing rett før galopp.

Med greyhounden har jeg aldri sett pass. Har andre sett mynder som passer? Hadde vært moro å vite hvorfor noen raser kan ha mer tendenser enn andre. Slik som med islandshest (og et par andre raser?) som har slike gangarter, og de fleste andre hester ikke. Det må vel ha noe med terrenget å gjøre kanskje? hmm..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min Border Collie (7 mnd) passer mer en hun skritter, jeg har også tenkt på om det kan være en låsning el. et sted? hun falt ned fra en liten skrent da hun var mindre. Hun traver og galopperer normalt. Later ikke til å ha vondt noe sted..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Engelsk springer har det jo faktisk i standarden: "I langsom fart er det typisk for rasen at den slår over i passgang". Begge mine passer i sakte tempo, men har null problem med å slå over i trav eller galopp når farten øker.

Mulig noen raser passer enklere enn andre? Eventuelt at det ikke er en så "negativ" gangart ( det vil si sykdomsrelatert) som man gjerne skal ha det til?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok raseforskjeller - men det handler også om anatomi (som jo er i raseforskjeller, men også individforskjeller) og vane. X'en kan passe rimelig kjapt, så for eksempel under lydighet sørger jeg for at vi går så fort i LF/FVF at hun slår over i trav, for da får vi mer flyt sammen og hun er mer oppmerksom - passgang er mer tasse på tur for henne, og dermed ikke noe jeg vil ha i konkurranseringen. Jeg har aldri hatt problem med at hun passer i utstillingsringen, selv om hun kan passe ofte ellers - enten når tempoet passer best til det, eller hun er veldig ivrig og trekker hardt for å komme fram, da slår hun gjerne over i passgang. Men i utstillingsringen går det så fort at hun traver helt naturlig.

Det ser jeg også ofte når jeg er ringsekretær - om en hund passer, hjelper det ofte om eier øker tempoet. Men noen hunder er så komfortable med passgang at det krever andre knep og strategier.

Passgang er altså en gangart mange hunder bruker fordi det passer bedre til det tempoet - men vi har også hatt et par hunder som alltid har travet, uansett tempo. Fellestrekket for dem har vært meget gode bakbeinsvinkler, nesten for mye for rasen.

En hund som er dårlig vinklet eller har en meget kvadratisk kroppsbygning vil kunne lettere gå over i passgang. Det sier seg selv - travhester er lange, gallophester er korte. En hund med dårlige vinkler får ikke de samme jordvinnende bevegelsene, de har ikke den samme "reachen" i beina, og passgang blir derfor en mer økonomisk og effektiv bevegelsesart.

Men det er ingen fasit - godt vinklede hunder kan godt passe og dårlig vinklede hunder kan passe sjelden.

Chow chow er eksempel på en rase hvis rake vinkler og kroppsfasong gjør at den lett går i passgang - etter hva jeg har fått høre av andre, jeg har ingen egen erfaring med rasen, utover at den jo ikke har et åpenbart langstrakt trav i utstillingsringen. Rasens anatomi er forresten avlet fram for at de ikke skal bevege seg for fort - de skulle være mat, og skal derfor ikke forbrenne kjøttet eller kunne stikke av - leste jeg i en rasehistorie i hvert fall.

Bolognese er en annen rase som jeg har litt erfaring med - den skal være helt kvadratisk og skal ha trippende bevegelser. Dommere som ikke kjenner rasen godt kan kommentere at de ønsker et mer effektivt trav og bedre steglengde - men det er ikke mulig med en slik kroppsfasong.

Motsatt har jeg sett flere bernere (og andre raser) som er "et ribbein for lang" og får et fantastisk trav fordi de har mer lengde i kroppen å bruke til sin fordel. Vi har selv eid to søstre, hvor den ene var veldig korrekt anatomisk og hadde et helt greit trav. Hennes søster hadde "en kotelett for mye" og hadde et mye bedre trav, fløt mer i ringen og langet virkelig ut. En får ikke alt i en hund, og det ene henger gjerne sammen med det andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag traff jeg en saluki som passet. Kjenner han ikke, så kan jo ikke si om han passer pga smerter eller andre årsaker.

Vida passer mye. Det kommer an på hvor fort hun ønsker å gå ser det ut som. Og bruker passen som en mellomting mellom skritt og trav i hastighet virker det som.

Mudien min var "5 gjenger", og hadde "tølt" i tillegg til pass. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Emma, må du ikke gå veeeeeeldig fort under fvf da for å unngå at hun passer? Jeg har samme "problemet" med min hund, hun passer under fvf, og jeg vil helst ha henne i en litt sakte trav, men finner det nærmest umulig! :P Hun traver mens jeg jogger/småløper med henne på siden, men jeg klarer ikke GÅ fort nok :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Emma, må du ikke gå veeeeeeldig fort under fvf da for å unngå at hun passer? Jeg har samme "problemet" med min hund, hun passer under fvf, og jeg vil helst ha henne i en litt sakte trav, men finner det nærmest umulig! :P Hun traver mens jeg jogger/småløper med henne på siden, men jeg klarer ikke GÅ fort nok :P

Jeg går veldig fort når vi har vanlig marsj - men da går hun også veldig mye bedre. Det er ikke min turgange eller -tempo, jeg går på meg svette og puls, for å si det sånn. Men ingen dommere har kommentert det negativt hittil, og jeg har tydelige temposkifter, vi løper fort, men går ikke så sakte som alle andre går.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rex har alltid passet om vi går for tregt på tur i de 3 årene jeg har hatt han. Nå går han litt generelt rart på andre måter også når han passer og det hender jeg har fundert på om han har vondt noe sted. Men bøying, tøying og klemming gir iallefall ingen utslag de gangene jeg gjør det (med mindre han da faktisk har skadet seg på noe idiotskap som å hoppe fra fjell eller tryne over våte trestammer:P)

Kjenner til flere som passer uten at det noen gang har blitt påvist noen skade eller smerte på dem. Men om man først er hos et veterinær eller noe kan man jo sjekke det ut eventuelt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...