Min hverdag...skal jeg orke mer? Er det håp?

[AnnikenK]

Ja, kanskje det hadde vært en idè! Verdt å prøve før en avliver, ja! Tusen takk for at du skrev om din erfaring.

Før du bruker masse penger på kastrering, foreslåt jeg at du leser denne artiklen: Manimal

Det er nemlig ikke alle dette hjelper på - og med fryktaggresjon er sjansen for forverring, ganske stor.

[SiriEveline]

Hva om hunden din kommer seg løs på egenhånd en dag? Og et barn løper fra den? Hva skjer da? Kan du med 100% sikkerhet si at det aldri vil skje.Ja, så er det vel ikke noe i veien for å la den leve. Men jeg må ærlig talt innrømme at jeg håper du ikke bor i mitt nabolag! Jeg er redd for barna mine.

Det skal ganske mye til å komme seg løs, altså ut av et hus, og over et høyt nok gjerde. Og jeg regner med TS tar alle "precautions" (husker ikke norskt ord) som hun må ta, for å kunne fortsette å ha hunden sin.

[SandyEyeCandy]

Jeg kan ikke annet enn å uttrykke sympati med situasjonen du står oppi, da jeg ikke har erfaring med "problemhunder" og ikke gidder å synse uten å ha dekning for det. Men jeg så at du har tatt kontakt med hundetrenere og fått opplegg, og blei litt nysgjerrig på hva dette innebar?

Jeg veit også at Hund i Sentrum har såkalte problemhundkurs, hvor instruktøren faktisk eier en Presa Canario, og er av den oppfatning at det vi hundeeiere opplever som atferdsproblemer kan og alltid skal løses slik at hundene kan ende sitt liv av alderdom .

"Dette er kurset for deg som opplever problematferd hos din hund. Dette kan være gjentakende atferd som forstyrrer hverdagen slik at det går utover arbeidet, familielivet og generelt det hundeholdet du hadde forventet deg".

Dersom du ikke alt har vært i kontakt med dem, er det kanskje verdt en samtale, i tillegg til henvendelsen til raseklubben, selvsagt?

[jma]

Tispa mi var min første hund. jeg har alltid hatt stor interesse for hund, men aldri eid en selv. Men jeg hadde lest mye. Jeg fikk henne da hun var 8 uker, og gjorde som deg fra starten av. Hun måtte sitte og bli før hun fikk "værsegod" og fikk lov til å spise, samme når vi skulle gå ut dører, hun måtte gå etter meg. Hun fikk ikke lov til å hoppe ut av bilen før jeg sa det var greit, hun var aldri i sofaen eller senga. Første problemet med henne var valpebiting. Jeg prøvde alt, pipe høyt som valpene gjør, ignorere, si nei osv. Jeg var også på valpekurs, men instruktøren der ga vel igrunn bikkja og meg opp. når ikke de vanlige metodene hennes fungerte for oss så visste hun ikke hva hun skulle gjøre med oss

etter å ha rådført meg med andre på nett så begynte jeg med time-out (plassere hunden en kjedelig sted til den roer seg) og det løste til slutt det problemet.

skal også sies at hun var mye mer aktiv enn hva som er vanlig for dem. Vi pleide å kalle henne en forvokst amstaff, for det var sånn hun oppførte seg supersosial, småstressa og gla hele tiden.

Neste problem kom når hun begynte å bli unghund. Hun ga f*** i meg og hva jeg sa/gjorde i visse situasjoner hvor andre ting var mer interessant. det høres kanskje ikke ut som et stort problem, men det er ganske slitsomt når unghunden er nærmere 40 kg. og bare drar meg avgårde om hun finner det for godt. Jeg trodde heller ikke det var så stort problem, men så ble jeg med på et kurs når bikkja var ca 8-9 mnd, og da skjønte jeg hvor ille det var. Jeg måtte sette ned foten og begynne å bli konsekvent med henne. Kreve mer av henne (dvs kreve ting av henne som jeg visste hun kunne selvføgelig). Og da dukket det opp et nytt problem, hun begynte å sette seg opp mot meg når jeg begynte å kreve at hun hørte på meg.

Og hun begynte med det ellers også, på tur feks. hver eneste gang vi gikk tur, så begynte hun på ett eller annet tidspunkt og nappe/småbite etter kobbelet, vanten min eller hånda mi. hun var gasnke hardhent til tider. jeg prøvde alt for å få henne til å slutte, ignorerte, sa nei, ga henne ett rykk i kobbelet, bare gikk videre og lata som ingenting. det ble ikke bedre. jeg var dritfortvila! det var et sant h****** å gå tur med henne, og det skjedde hver eneste dag. hun begynte også å gjøre utfall mot andre hunder, mest sannsynlig kom det av usikkerhet, og i begynnelsen var det ikke så stor "tyngde" i utfalla, men det ble verre og verre. sikkert fordi jeg ble mer og mer usikker også.

Så det som skjedde var vel egentlig det at jeg fant ut at jeg bare måtte være 120% konsekvent med henne, hele tiden, hver eneste dag. og jeg måtte være rettferdig, og jeg måtte bli flinkere til å vise henne tydelig hva jeg mente. det gikk også på å bli mer bevvist på stemmeleiet mitt, bruke mørkt og bestemt tone når jeg sa nei, og lys og munter tone når jeg sa bra. Slik forstod hun meg bedre.

"gå og legg deg" betydde at hun skulle ligge rolig, helt til jeg sa noe annet. Hun fikk ikke lov til å reise seg før jeg sa det var greit. samme med sitt kommandoen.

Vi begynte å trene lydighet flere ganger i uka. På denne måten fikk vi et bedre samarbeid, og hun fikk bedre respekt for meg (følte jeg da). Hun fikk også brukt hodet sitt mer, så hun ikke hadde så mye overflødig energi til å gjøre rampestreker. Sakte men sikkert forsvant bitinga/nappinga. Vi forstod hverandre bedre og samarbeidet bedre, og jeg sa klart ifra når hun gjorde noe jeg ikke aksepterte, og var flink til å rose riktig adferd.

De periodene jeg bare var 90% konsekvent så ble hun striere og ha med å gjøre.

Når det gjelder utagering mot andre bikkjer så var det vanskeligere å få vekk. Vi jobbet med det hele tiden, og det ble litt bedre for hver mnd, men så fikk hun løpetid og falt tilbake i gamle uvaner igjen. Hun ble veldig hormonell flere uker før løpetiden (jeg valgte bla derfor å sterilisere henne sienre og det hjalp mye). Men måten vi jobbet med dette på var at hun satt ved siden av meg, på plass, med øyekontakt, mens den andre hunden gikk forbi. Masse ros når hun så på meg. Hvis hun mistet øyekontakten, så korrigerte jeg henne, med en gang. For så fort de får øyekontakt med den andre hunden så gjør dem mye lettere utfall. Man må unngå øyekontakten. Vi beynte med god avstand til andre hunder, og etter hvert kunne de gå forbi ganske nærme uten at hun reagerte. Da dette ble bra, så kunne vi etter hvert bare gå forbi andre hunder. Jeg fulgte nøye med på kroppspråket hennes. Så fort hun så på den andre hunden, og busta, så sa jeg nei, og nappa i båndet. også "bra" med en gang hun slutta.

Når de først gjør utfall, så er dem så høyt , og blokkerer seg så, at da må man bare få dratt dem vekk derfra, og gå en annen vei. Da nytter det ikke å si nei

Men det viktigste at alt var at jeg forholdt meg rolig! hvis jeg var rolig så var bikkja også mye roligere, hvis jeg var stressa så merka hun det med en gang og ble påvirka av dette. Husk også å bevare roen når utfalla skjer, ikke bli hissig eller redd.

Hvis du har en hundeklubb i nærheten, hvor det er ganske åpent terreng, så kan du jo begynne å trene kontakt med han først 30m. unna, når det går bra trener du kontakt 20 m. unna, og så nærmere, og hvis han reagerer mye på de andre hundene går du litt tilbake igjen.

En ting man også må passe på er og ikke mase på hunden, man må mene det man sier, gjøre seg forstått, og ikke si ting mange ganger. sitt skal sies en gang, og da skal det gjøres. sier man sitt sitt sitt, så blir det bare mas i øre på hunden, og den blåser i hva du sier. da må selvfølgelig hunden kunne sitt da.

Jeg vet om feks en unghund, dogo, som gjorde kraftige utfall mot alt av hunder, og som eier ikke stolte på i nærheten av barn. hun vurderte avlivning men var jo følelsesmessig innvolvert, som deg. så hun ville prøve å jobbe med den. det endte med at hunden gjorde kraftig angrep på en annen hund, og den ble avlivd. så være forsiktig, og vær bevvist!

Tispa mi hadde spondylose med forkalkninger i ryggen og måtte avlives da hun var 3,5 år gammel bare. Men hun vil alltid være veldig speisell for meg, for hun lærte meg utrolig mye om trening og hundeoppdragelse, selv om hun var utrolig krevende!

[Clueless]

Tispa mi var min første hund. jeg har alltid hatt stor interesse for hund, men aldri eid en selv. Men jeg hadde lest mye. Jeg fikk henne da hun var 8 uker, og gjorde som deg fra starten av. Hun måtte sitte og bli før hun fikk "værsegod" og fikk lov til å spise, samme når vi skulle gå ut dører, hun måtte gå etter meg. Hun fikk ikke lov til å hoppe ut av bilen før jeg sa det var greit, hun var aldri i sofaen eller senga. Første problemet med henne var valpebiting. Jeg prøvde alt, pipe høyt som valpene gjør, ignorere, si nei osv. Jeg var også på valpekurs, men instruktøren der ga vel igrunn bikkja og meg opp. når ikke de vanlige metodene hennes fungerte for oss så visste hun ikke hva hun skulle gjøre med oss

etter å ha rådført meg med andre på nett så begynte jeg med time-out (plassere hunden en kjedelig sted til den roer seg) og det løste til slutt det problemet.

skal også sies at hun var mye mer aktiv enn hva som er vanlig for dem. Vi pleide å kalle henne en forvokst amstaff, for det var sånn hun oppførte seg supersosial, småstressa og gla hele tiden.

Neste problem kom når hun begynte å bli unghund. Hun ga f*** i meg og hva jeg sa/gjorde i visse situasjoner hvor andre ting var mer interessant. det høres kanskje ikke ut som et stort problem, men det er ganske slitsomt når unghunden er nærmere 40 kg. og bare drar meg avgårde om hun finner det for godt. Jeg trodde heller ikke det var så stort problem, men så ble jeg med på et kurs når bikkja var ca 8-9 mnd, og da skjønte jeg hvor ille det var. Jeg måtte sette ned foten og begynne å bli konsekvent med henne. Kreve mer av henne (dvs kreve ting av henne som jeg visste hun kunne selvføgelig). Og da dukket det opp et nytt problem, hun begynte å sette seg opp mot meg når jeg begynte å kreve at hun hørte på meg.

Og hun begynte med det ellers også, på tur feks. hver eneste gang vi gikk tur, så begynte hun på ett eller annet tidspunkt og nappe/småbite etter kobbelet, vanten min eller hånda mi. hun var gasnke hardhent til tider. jeg prøvde alt for å få henne til å slutte, ignorerte, sa nei, ga henne ett rykk i kobbelet, bare gikk videre og lata som ingenting. det ble ikke bedre. jeg var dritfortvila! det var et sant h****** å gå tur med henne, og det skjedde hver eneste dag. hun begynte også å gjøre utfall mot andre hunder, mest sannsynlig kom det av usikkerhet, og i begynnelsen var det ikke så stor "tyngde" i utfalla, men det ble verre og verre. sikkert fordi jeg ble mer og mer usikker også.

Så det som skjedde var vel egentlig det at jeg fant ut at jeg bare måtte være 120% konsekvent med henne, hele tiden, hver eneste dag. og jeg måtte være rettferdig, og jeg måtte bli flinkere til å vise henne tydelig hva jeg mente. det gikk også på å bli mer bevvist på stemmeleiet mitt, bruke mørkt og bestemt tone når jeg sa nei, og lys og munter tone når jeg sa bra. Slik forstod hun meg bedre.

"gå og legg deg" betydde at hun skulle ligge rolig, helt til jeg sa noe annet. Hun fikk ikke lov til å reise seg før jeg sa det var greit. samme med sitt kommandoen.

Vi begynte å trene lydighet flere ganger i uka. På denne måten fikk vi et bedre samarbeid, og hun fikk bedre respekt for meg (følte jeg da). Hun fikk også brukt hodet sitt mer, så hun ikke hadde så mye overflødig energi til å gjøre rampestreker. Sakte men sikkert forsvant bitinga/nappinga. Vi forstod hverandre bedre og samarbeidet bedre, og jeg sa klart ifra når hun gjorde noe jeg ikke aksepterte, og var flink til å rose riktig adferd.

De periodene jeg bare var 90% konsekvent så ble hun striere og ha med å gjøre.

Når det gjelder utagering mot andre bikkjer så var det vanskeligere å få vekk. Vi jobbet med det hele tiden, og det ble litt bedre for hver mnd, men så fikk hun løpetid og falt tilbake i gamle uvaner igjen. Hun ble veldig hormonell flere uker før løpetiden (jeg valgte bla derfor å sterilisere henne sienre og det hjalp mye). Men måten vi jobbet med dette på var at hun satt ved siden av meg, på plass, med øyekontakt, mens den andre hunden gikk forbi. Masse ros når hun så på meg. Hvis hun mistet øyekontakten, så korrigerte jeg henne, med en gang. For så fort de får øyekontakt med den andre hunden så gjør dem mye lettere utfall. Man må unngå øyekontakten. Vi beynte med god avstand til andre hunder, og etter hvert kunne de gå forbi ganske nærme uten at hun reagerte. Da dette ble bra, så kunne vi etter hvert bare gå forbi andre hunder. Jeg fulgte nøye med på kroppspråket hennes. Så fort hun så på den andre hunden, og busta, så sa jeg nei, og nappa i båndet. også "bra" med en gang hun slutta.

Når de først gjør utfall, så er dem så høyt , og blokkerer seg så, at da må man bare få dratt dem vekk derfra, og gå en annen vei. Da nytter det ikke å si nei

Men det viktigste at alt var at jeg forholdt meg rolig! hvis jeg var rolig så var bikkja også mye roligere, hvis jeg var stressa så merka hun det med en gang og ble påvirka av dette. Husk også å bevare roen når utfalla skjer, ikke bli hissig eller redd.

Hvis du har en hundeklubb i nærheten, hvor det er ganske åpent terreng, så kan du jo begynne å trene kontakt med han først 30m. unna, når det går bra trener du kontakt 20 m. unna, og så nærmere, og hvis han reagerer mye på de andre hundene går du litt tilbake igjen.

En ting man også må passe på er og ikke mase på hunden, man må mene det man sier, gjøre seg forstått, og ikke si ting mange ganger. sitt skal sies en gang, og da skal det gjøres. sier man sitt sitt sitt, så blir det bare mas i øre på hunden, og den blåser i hva du sier. da må selvfølgelig hunden kunne sitt da.

Jeg vet om feks en unghund, dogo, som gjorde kraftige utfall mot alt av hunder, og som eier ikke stolte på i nærheten av barn. hun vurderte avlivning men var jo følelsesmessig innvolvert, som deg. så hun ville prøve å jobbe med den. det endte med at hunden gjorde kraftig angrep på en annen hund, og den ble avlivd. så være forsiktig, og vær bevvist!

Tispa mi hadde spondylose med forkalkninger i ryggen og måtte avlives da hun var 3,5 år gammel bare. Men hun vil alltid være veldig speisell for meg, for hun lærte meg utrolig mye om trening og hundeoppdragelse, selv om hun var utrolig krevende!

Tusen takk for at du tok deg tid til å forklare mer:)

Hunden din høres ut som tispa mi da hun var valp og unghund. Hun var akkurat likedan, og var litt av en håndfull til tider. Jeg måtte også jobbe mye med henne, og det hjalp, samt at hun ble modnere og mer voksen i hodet sitt også. Hun er en energisk dame enda, så hun krever jo endel trening både fysisk og psykisk:) Men nå er hun helt super på alle plan!

Hun har forresten aldri utagert mot hverken hunder eller folk, så jeg har ikke hatt det problemet med henne. Men jeg kjenner godt igjen dette med biting i båndet og napping når vi var på tur. Hun var en krevende unghund, men hun ble veldig grei etterhvert

Hannhunden er ikke sånn. Den eneste måten han protesterer på, er å drøye det litt med å høre etter. Han er egentlig ikke krevende på noe annet enn dette med utagering. Men jeg er like bestemt med han som jeg har vært med henne. Han er fullstendig trygg å ha hjemme, eller rundt oss. Aldri noen tegn til aggresjon eller nervøsitet, vi kan gjøre omtrent hva vi vil med han, han er som en stor bamse her hjemme. Aldri noe problem med noe som helst. Så han er også stort sett en drømmehund, bortsett fra dette med utageringen da.

Jeg har pleid å ta han med på hundetrening, og trene på nok avstand fra de andre, til at han kan fokusere på meg. Det har gått bra før, men det er verre nå. For han stresser seg opp inne i bilen når han hører folk og andre hunder, så han er skikkelig gira når han kommer ut. Det har vært nokså mange hunder til steder, ofte 12-15, og det tror jeg blir for mye for han å se på en gang nå. Det kommer litt an på hvor vi trener også, så av og til er det et større og åpnere område enn andre ganger, og da er det greiere å ha han med. Jeg må også bli flinkere til å si fra til de andre, f.eks at de ikke må komme løpende mot oss med hunden sin når de trener.

For det takler han IKKE. Hunder på grei avstand er ok, men plutselig så er det en som har kommet for nært, så jeg må ha øyne i alle retninger.

Jeg er veldig forsiktig med situasjoner der det er andre folk og hunder. Tar ingen sjanser med han, for om noen skulle bli skadet, så er det for ille!

Så synd at hunden din døde så ung! Det må ha vært tungt! Skjønner godt at hun ble spesiell, de blir gjerne det når de må jobbes litt ekstra med.

[jma]

jeg synes det høres ut som om du gjør en kjempebra jobb jeg. Og du har jo mer erfaring enn hva jeg hadde.

Om du velger å jobbe med han, så bare stå på. Den dagen han blir voksen i hodet, så kommer du nok til å se fremskritta tydeligere

[Clueless]

jeg synes det høres ut som om du gjør en kjempebra jobb jeg. Og du har jo mer erfaring enn hva jeg hadde.

Om du velger å jobbe med han, så bare stå på. Den dagen han blir voksen i hodet, så kommer du nok til å se fremskritta tydeligere

Takk for det, veldig godt å høre sånt når man har problemer:)

Jeg velger å jobbe videre med han, bl.a fordi han egentlig er så grei og snill. Så får jeg heller være sliten og litt lei innimellom, men jeg ser lysere på det nå. Kanskje fordi jeg har gått gjennom alle aspekter, og funnet ut at det er for tidlig å gi opp, selv om jeg er kjempesliten.

Nå har han nettopp badet, og det liker han IKKE. Han vil ikke! Og da setter han seg ned, og er ikke til å rikke. I verste fall legger han seg.

Så jeg har lokket han inn i dusjen med fiskekake, og deretter puffet inn resten av han. Og når han skjønner at han MÅ, så er det greit. Da står han der til han er ferdig, selv om han er litt redd og ukomfortabel med dusjvannet.

Så han er jo ikke noen vanskelig hund i det aller meste

[busy]

Hei

Har selv en Presa Canario som utagerer på andre hunder. Han og har vist tegn til overslagshandling i kampens hete ved ett par anledninger. For oss var ikke utageringen ett problem før vi flytta fra landet og vi plutselig møtte hunder på hvert ett gatehjørne. Pga overslagshandlingene han har vist tegn til har vi utelukkende brukt positiv forsterker på han under treningen. Altså annen hund kommer, jeg dytter pølse eller annen godis i munnen på han. Jeg har også jobbet masse med kontakten, en hund som ikke ser på det den utagerer mot, vil ikke utagere mot det. Pga plutselig dårlig rygg klarte jeg ikke lenger at båndet strammet det minste, og vi gikk til innkjøp av grime. Den har overaskende hjulpet veldig i mange situasjoner. Det er mye lettere å styre hundens hode, og du kan fysisk ta blikket hannes bort fra det han stirrer på.

Jeg har trent i mange ulike hundeklubber og miljøer. Alltid før jeg kommer sender jeg en mail og forteller om utageringen. Jeg syntes det tar presset litt bort fra meg, for folk vet om det. Men allikevell så har ting vært litt mer avslappenede på treninger arrangsjert av folk med lik type rase. Det å ha ett treningsmiljø du trives i og føler deg komfertabel tror jeg kan være veldig behjelpelig. Som JMA sier, ta kontakt med rase klubben og andre i nærheten av deg. Narve som det linkes til er også verdt å prøve. Jeg vet han har masse erfaring fra denne type problem på store hunder.

Tenkte bare jeg skulle si: Mange ganger jeg har meldt meg på kurs med den andre hunden vi hadde, så har instruktører bedt meg ta med Simba også. Jeg har i utgangspunktet tenkt at jeg ikke orker pga utageringen, men instruktørene har ønsket å ha han med. De har ønsket å hjelpe med uteagringen, og faktisk gledet seg til å få noe å jobbe med

For å hjelpe på min egen tankegang i møtesituasjoner så har jeg faktisk lest en bok som heter: At lyckas på tavling. Den handler veldig mye om hvordan man selv oppfører seg.

Masse lykke til, og håper du holder oss oppdatert. Og skriv gjerne en treninglogg over hva du gjør og hvordan det går. Er jo kjempe intressant

[Siv]

Først vil jeg si at jeg ikke er noen ekspert på hunder og at jeg har forståelse for eventuelle reaksjoner på at jeg kanskje framstår som en forståsegpåer. Dermed ligger det i dette en ganske stor dose ydmykhet og det er ikke min mening å gi inntrykk av komplette, perfekte løsninger. Jeg snakker utifra den kunnskapen jeg har om menneskers og dyrs felles overlevelsesmekanismer. (ref. hjerneforsker Antonio Domasio, PhD Peter A. Levine)

Jeg syns du skal forsøke å fokusere på de positive sidene ved hunden og hundeholdet. Jeg forstår veldig godt at du har det vanskelig. Men jeg tror at det er mye i vår oppfatning av forskjellige situasjoner, som gjør situasjonene verre enn de er. Klarer vi å være takknemlige for det vi har, så oppleves ikke motgang og frustrasjon så overveldende. Hunden din kvier seg tross alt ikke for å være ute på tur (?) selv om den blir usikker i visse situasjoner. Kanskje du kan alliére deg med noen som har anledning til å ta den med på turer utenfor allfarvei?

Jeg har opplevd mye angst selv, og kjenner godt til hvor mye verre det blir når mennesker rundt meg bekymrer seg. Det som hjelper meg er trygge, tolerante og bekreftende mennesker, at jeg får lov til å være redd, og får mulighet til å overvinne redselen i mitt eget tempo, uten å bli presset til å kue redselen og ta meg sammen. Det kan være en veldig tidkrevende prosess. Det er vel ikke tvil om at hunden registrerer "negative" følelser hos mennesker så jeg ville øve på å forandre min egen holdning til hund og situasjon. Forsøke å gi hunden god tid og toleranse og fokusere på det positive.

Uansett hva du velger å gjøre så sørg for å være 100% sikker på din avgjørelse. Velger du å spare livet så må du lære å akseptere at hunden din er som den er og at du kanskje ikke kan kontrollere den i absolutt alle situasjoner. Det er vel ikke en altoverskuende lidelse for hunden om den må bruke munnkurv i visse situasjoner, men jeg ville gå veldig gradvis frem og ikke utsette den for mye for stressende situasjoner.

Håper du tar deg god tid i prosessen med å ta en avgjørelse. Ønsker deg og hunden alt godt!

[Clueless]

Hei

Har selv en Presa Canario som utagerer på andre hunder. Han og har vist tegn til overslagshandling i kampens hete ved ett par anledninger. For oss var ikke utageringen ett problem før vi flytta fra landet og vi plutselig møtte hunder på hvert ett gatehjørne. Pga overslagshandlingene han har vist tegn til har vi utelukkende brukt positiv forsterker på han under treningen. Altså annen hund kommer, jeg dytter pølse eller annen godis i munnen på han. Jeg har også jobbet masse med kontakten, en hund som ikke ser på det den utagerer mot, vil ikke utagere mot det. Pga plutselig dårlig rygg klarte jeg ikke lenger at båndet strammet det minste, og vi gikk til innkjøp av grime. Den har overaskende hjulpet veldig i mange situasjoner. Det er mye lettere å styre hundens hode, og du kan fysisk ta blikket hannes bort fra det han stirrer på.

Jeg har trent i mange ulike hundeklubber og miljøer. Alltid før jeg kommer sender jeg en mail og forteller om utageringen. Jeg syntes det tar presset litt bort fra meg, for folk vet om det. Men allikevell så har ting vært litt mer avslappenede på treninger arrangsjert av folk med lik type rase. Det å ha ett treningsmiljø du trives i og føler deg komfertabel tror jeg kan være veldig behjelpelig. Som JMA sier, ta kontakt med rase klubben og andre i nærheten av deg. Narve som det linkes til er også verdt å prøve. Jeg vet han har masse erfaring fra denne type problem på store hunder.

Tenkte bare jeg skulle si: Mange ganger jeg har meldt meg på kurs med den andre hunden vi hadde, så har instruktører bedt meg ta med Simba også. Jeg har i utgangspunktet tenkt at jeg ikke orker pga utageringen, men instruktørene har ønsket å ha han med. De har ønsket å hjelpe med uteagringen, og faktisk gledet seg til å få noe å jobbe med

For å hjelpe på min egen tankegang i møtesituasjoner så har jeg faktisk lest en bok som heter: At lyckas på tavling. Den handler veldig mye om hvordan man selv oppfører seg.

Masse lykke til, og håper du holder oss oppdatert. Og skriv gjerne en treninglogg over hva du gjør og hvordan det går. Er jo kjempe intressant

Ja, kanskje grime er like greit å bruke som munnkurv. Han går veldig bra med munnkurv nå, ingen utagering og ingen knurring. Så det går veldig fint. Men han sender jo litt signaler til omgivelsene når han går med munnkurv...stor, sterk hund med munnkurv på = farlig. Så grime hadde jo vært vel så greit sånn sett.

Takk for at du delte dine erfaringer med meg

[Clueless]

Først vil jeg si at jeg ikke er noen ekspert på hunder og at jeg har forståelse for eventuelle reaksjoner på at jeg kanskje framstår som en forståsegpåer. Dermed ligger det i dette en ganske stor dose ydmykhet og det er ikke min mening å gi inntrykk av komplette, perfekte løsninger. Jeg snakker utifra den kunnskapen jeg har om menneskers og dyrs felles overlevelsesmekanismer. (ref. hjerneforsker Antonio Domasio, PhD Peter A. Levine)

Jeg syns du skal forsøke å fokusere på de positive sidene ved hunden og hundeholdet. Jeg forstår veldig godt at du har det vanskelig. Men jeg tror at det er mye i vår oppfatning av forskjellige situasjoner, som gjør situasjonene verre enn de er. Klarer vi å være takknemlige for det vi har, så oppleves ikke motgang og frustrasjon så overveldende. Hunden din kvier seg tross alt ikke for å være ute på tur (?) selv om den blir usikker i visse situasjoner. Kanskje du kan alliére deg med noen som har anledning til å ta den med på turer utenfor allfarvei?

Jeg har opplevd mye angst selv, og kjenner godt til hvor mye verre det blir når mennesker rundt meg bekymrer seg. Det som hjelper meg er trygge, tolerante og bekreftende mennesker, at jeg får lov til å være redd, og får mulighet til å overvinne redselen i mitt eget tempo, uten å bli presset til å kue redselen og ta meg sammen. Det kan være en veldig tidkrevende prosess. Det er vel ikke tvil om at hunden registrerer "negative" følelser hos mennesker så jeg ville øve på å forandre min egen holdning til hund og situasjon. Forsøke å gi hunden god tid og toleranse og fokusere på det positive.

Uansett hva du velger å gjøre så sørg for å være 100% sikker på din avgjørelse. Velger du å spare livet så må du lære å akseptere at hunden din er som den er og at du kanskje ikke kan kontrollere den i absolutt alle situasjoner. Det er vel ikke en altoverskuende lidelse for hunden om den må bruke munnkurv i visse situasjoner, men jeg ville gå veldig gradvis frem og ikke utsette den for mye for stressende situasjoner.

Håper du tar deg god tid i prosessen med å ta en avgjørelse. Ønsker deg og hunden alt godt!

Takk for svar

Jeg har bestemt meg for å trene videre, og ihvertfall la han få sommeren på seg før jeg evaluerer på nytt.

Jeg vet ikke om det har kommet godt nok fram i denne tråden, men jeg fokuserer også mye på de positive sidene ved hundeholdet og hunden. Jeg er kjempeglad i han, og han får masse kjærlighet.

Jeg opplever så absolutt frustrasjon og motgang når han viser aggressive tendenser, noe annet ville vel vært rart? Men jeg ser veldig godt hans positive sider, det er helt klart flere av dem enn negative.

Han får også turer med meg og tispa utenfor allfarvei hver eneste dag, så det er ikke noe problem. Jeg trenger ikke noen til å hjelpe meg med det.

Det er det å kunne omgås folk og hunder ved å gå tur i nærområdet/være på trening/ta hunden med rundt omkring som er problemet. For det er jo også endel av hundeholdet.

Jeg opplever ikke hunden som angstfylt og redd. Og han får jo ta ting i sitt eget tempo. Jeg skjønner ikke hvor du får det fra at jeg har negative følelser og holdning til hunden? Det har jeg ikke. Men jeg har negative følelser i forhold til endel situasjoner og oppførselen hans der. Så jeg trenger ingen holdningsendring i forhold til han.

Jeg har ingen problemer med han på andre områder, så utenom de situasjonene er han en veldig god gutt, og jeg er veldig glad i ham.

[Carma]

Har egentlig ikke så mye mer lurt å si, jeg, men ville bare nevne at grime ofte virker på samme måte som munnkurv på folk. Altså de som er redde for hunder ser ikke forskjellen. Så om du vurderer grime kontra munnkurv pga hvordan dette virker for folk rundt deg så tror jeg kanskje ikke det gjør den store forskjellen... Men grime kan være et godt hjelpemiddel det! Særlig om han lar seg påvirke av den, har vært borti hunder som drar akkurat like mye den veien de selv vil til tross for grime. Verdt et forsøk uansett kanskje.. Om du selv føler deg tryggere med munnkurv og at du dermed slapper mer av med den påvirkningen det kan ha på han så bør du kanskje fortsette med det isteden.

[Clueless]

Har egentlig ikke så mye mer lurt å si, jeg, men ville bare nevne at grime ofte virker på samme måte som munnkurv på folk. Altså de som er redde for hunder ser ikke forskjellen. Så om du vurderer grime kontra munnkurv pga hvordan dette virker for folk rundt deg så tror jeg kanskje ikke det gjør den store forskjellen... Men grime kan være et godt hjelpemiddel det! Særlig om han lar seg påvirke av den, har vært borti hunder som drar akkurat like mye den veien de selv vil til tross for grime. Verdt et forsøk uansett kanskje.. Om du selv føler deg tryggere med munnkurv og at du dermed slapper mer av med den påvirkningen det kan ha på han så bør du kanskje fortsette med det isteden.

Takk for svar igjen, Carma!

Synes du har gode og velfunderte svar, og setter stor pris på at du og andre her bryr seg og gir støtte

Han får ihvertfall leve videre, hverdagene går greit, det er helgene som er verst, og som krever mest hensyn, ettersom det er så mange ute da. Men dene uka har faktisk vært ganske grei, og det var veldig positivt at han aksepterte munnkurv såpass bra, og heller ikke utagerer med den. Nesten som å ha fått en helt annen hund, så jeg håper han fortsetter sånn.

Uten utagering er han nemlig verdens enkleste hund på alle måter

Og en skikkelig godgutt!

[thomas-blerta]

Jeg synes det er synd at folk i det hele tatt skal tenke å avlive en hund, det er et levende vesen, uansett hva det skulle vært så syns jeg det er veldig feil å tenke på avliving, hadde ikke avlivet hunden min uansett hva, jeg har selv hatt en dogo canario, kjøpte han da han var ca 2 år, å det er den mest agrisive hunden jeg noen gang har sett eller hatt, han ville så si ta livet av alt som hadde både 2 og 4 bein, å han var ikke lett å holde igjen for han veide nesten 70 kilo å han ble trent litt med å dra biler med forrige eier, å ettervært fikk jeg vite at han var trent til å være kamphund også, men du MÅ være streng å hard, du MÅ la han hilse på andre, hvis du kan få folk u kjenner godt til å bli med som han ikke kjenner så godt, for det værste er hvis noen skal kjappe seg bort å klappe han, la han få bruke tid, snakk hardt til han, evt gi han til noen dom har hatt rasen å kan det veldig godt, for hvis du ikke viser tydelig at du er sjefen, så blir han det veldig fort. Jeg ville aldri tenkt avliving hvertfall. Men dette er kunn hva jeg mener, å mener ikke å være frekk med noen.

[Djervekvinnen]

Jeg mener det motsatt. Det er synd at folk skal ha hundene uansett hva. Det er mange hunder der ute som er en fare for omgivelsene eller som lider pga sykdom. MAnge er for egoisitiske og tenker bare på sine følelser, kontra hva som er det beste for hunden eller omgivelsene. Som hundeeier har man ansvaret for at hunden man har er trygg, og har et godt liv. Noen ganger er det beste avlivning. Sånn er det bare. Det er endel av hundeholdet. En ting er at noen velger å ha et dårlig hundehold med mange problemer og styr, men det skal ikke gå ut over verken hunden eller andre mennesker/dyr.

[simira]

Jeg synes det er synd at folk i det hele tatt skal tenke å avlive en hund, det er et levende vesen, uansett hva det skulle vært så syns jeg det er veldig feil å tenke på avliving, hadde ikke avlivet hunden min uansett hva, jeg har selv hatt en dogo canario, kjøpte han da han var ca 2 år, å det er den mest agrisive hunden jeg noen gang har sett eller hatt, han ville så si ta livet av alt som hadde både 2 og 4 bein, å han var ikke lett å holde igjen for han veide nesten 70 kilo å han ble trent litt med å dra biler med forrige eier, å ettervært fikk jeg vite at han var trent til å være kamphund også, men du MÅ være streng å hard, du MÅ la han hilse på andre, hvis du kan få folk u kjenner godt til å bli med som han ikke kjenner så godt, for det værste er hvis noen skal kjappe seg bort å klappe han, la han få bruke tid, snakk hardt til han, evt gi han til noen dom har hatt rasen å kan det veldig godt, for hvis du ikke viser tydelig at du er sjefen, så blir han det veldig fort. Jeg ville aldri tenkt avliving hvertfall. Men dette er kunn hva jeg mener, å mener ikke å være frekk med noen.

Nå er denne tråden to år gammel, men det er på ingen måte ønskelig å holde en hund i live uansett forutsetninger. En aggressiv hund har det ikke bra, og om det er ille nok så har kanskje både hund og eier det alt i alt bedre om den blir avlivet. Det du holdt på med med en såppas sterk og aggressiv hund hørtes rimelig uforsvarlig ut spør du meg. Hvordan hadde du følt det om den hadde kommet seg løs og drept et barn, eller skambitt et voksen person for den del?

[Gjest]

Fikk ikke med meg før på slutten her at tråden faktisk er flere år gammel, og da ble jeg veldig nysgjerrig; hvordan gikk det egentlig?

[TonjeM]

Jeg synes det er synd at folk i det hele tatt skal tenke å avlive en hund, det er et levende vesen, uansett hva det skulle vært så syns jeg det er veldig feil å tenke på avliving, hadde ikke avlivet hunden min uansett hva, jeg har selv hatt en dogo canario, kjøpte han da han var ca 2 år, å det er den mest agrisive hunden jeg noen gang har sett eller hatt, han ville så si ta livet av alt som hadde både 2 og 4 bein, å han var ikke lett å holde igjen for han veide nesten 70 kilo å han ble trent litt med å dra biler med forrige eier, å ettervært fikk jeg vite at han var trent til å være kamphund også, men du MÅ være streng å hard, du MÅ la han hilse på andre, hvis du kan få folk u kjenner godt til å bli med som han ikke kjenner så godt, for det værste er hvis noen skal kjappe seg bort å klappe han, la han få bruke tid, snakk hardt til han, evt gi han til noen dom har hatt rasen å kan det veldig godt, for hvis du ikke viser tydelig at du er sjefen, så blir han det veldig fort. Jeg ville aldri tenkt avliving hvertfall. Men dette er kunn hva jeg mener, å mener ikke å være frekk med noen.

Du er slets ikke frekk - men jeg må innrømme jeg synes du er litt nifs! Store skumle hunder som eier kanskje har kontroll på, slik eieren i den gamle tråden her var, det er ikke akkurat en drømmesituasjon. Da synes jeg det er høyst betenkelig at eier ikke er sitt ansvar helt bevisst i forhold til omverdenen.

[Djervekvinnen]

Fikk ikke med meg før på slutten her at tråden faktisk er flere år gammel, og da ble jeg veldig nysgjerrig; hvordan gikk det egentlig?

Vedkomne har ikke vært pålogget siden 2010, så det er vel ingen som vet..