Min hverdag...skal jeg orke mer? Er det håp?

[Clueless]

Dette er mitt første innlegg her. Jeg har lest litt, men nå trenger jeg råd selv.

Jeg har en unghund, Dogo Canario, med sterkt vaktinstinkt. I tillegg har jeg en voksen tispe av samme størrelse, men annen rase. Hun er så og si den perfekte hund. Flink i lydighet, enkel og grei på alle måter. Men med mye personlighet. Henne er det veldig morsomt å være sammen med, og også avslappende, ettersom hun hverken bryr seg om folk eller andre hunder, men følger meg uansett. Hun kan fint gå fot forbi både barn som leker og andre hunder.

Så er det kontrasten da, unghunden min. Han har nok alltid vært litt usikker. Vi hadde han ikke fra han var valp, men overtok han rett før han fylte 1 år. Nå er han 16 mnd. Han er blitt verre og verre når det gjelder aggresjon. Lydig og grei er han som regel, med unntak av når han ser folk og hunder. Da fyrer han seg opp, og jeg tror han hadde angrepet om jeg ikke hadde holdt han. Jeg vet han kan bite hvis han kommer bort til noen, det har han gjort før, men jeg mente da at det var et uhell...dumme meg!

Han blir rett og slett sinna hvis vi møter noen på veien, og han har tendens til å glefse etter meg av frustrasjon, ettersom han blir stoppet.

Hverdagen min er vanskelig, for jeg må hele tiden ta hensyn til omgivelsene.

F.eks:

-han kan ikke være ute sammen med meg (i bånd på verandaen/plenen) hvis naboungene er ute og leker. Da fyrer han seg opp, og jeg vil ikke at de skal bli skremt, eller at det skjer en ulykke.

-jeg må finne turområder der det ikke er noen andre. Er det andre der, må jeg bare dra videre

-jeg kan ikke gå en normal tur med han her i nærområdet, uten å ha på han munnkurv. Dette fordi jeg ser tendensen til at han kommer til å bite meg, og fordi jeg vet han vil bite andre hvis han ved et uhell kommer seg løs

-møter vi noen på veien, må jeg trekke meg unna hvis han ikke skal utagere aggressivt

-møter vi en annen hund, er det enda verre

-jeg kan ikke gå tur med begge hundene samtidig. Da vil jeg miste kontrollen hvis vi møter noen

-jeg tar hundene ut i bilen en og en, i tilfelle naboungene eller andre unger kommer forbi på veien. Akkurat det er kanskje unødvendig, men jeg gjør det for å være sikker.

-jeg må være forsiktig når jeg får besøk, for han knurrer, men kan hilse pent når folk har satt seg

I går fikk jeg nok kjenne på kroppen hvor vanskelig dette hundeholdet er. Mannen min hadde tatt bilen, så jeg måtte gå her i byggefeltet hvis jeg skulle ut med hundene. Jeg måtte holde hannhunden inne, for det var folk ute og gikk alle steder, og naboungene var ute i flere timer. Han gikk rundt og var rastløs og pipete, og innendørs aktiviteter var ikke nok. Tispa fikk være ute, for hun styrer med sitt uten å bry seg om unger og folk, og leker seg og koser seg. Når hun er ute, piper han jo ekstra mye, men jeg kan jo ikke begrense henne heller fordi at han må holde seg inne. Var ute en liten tur med han. Kom i prat med naboen, for han var ute i innkjørselen sin. Hannen fyrte seg opp, og var veldig sint og aggressiv. Klar for å ta naboen. Jeg gikk videre, men turte ikke går så langt, for jeg måtte holde meg der jeg har oversikt over om det kommer noen i mot. Har prøvd å venne han til munnkurv, men når vi går, så strever han bare med å få den av, så jeg må trekke han med meg. Må trene mer på det!

Gikk også en lang tur med tispa, og føler på forskjellene mellom dem. Hun er også av vokter/vakthundrase, men så avbalansert og trygg. Det kan komme folk rett mot henne, men hun ser bare på dem, og går videre. Hun bryr seg ikke, og det er så deilig! Jeg merker jeg begrenser henne også ved å ha ham, ettersom jeg har veldig dårlig samvittighet når jeg kan gå tur med henne, men må etterlate han hjemme. Jeg hører han bjeffer og piper langt borti veien. Men hun må jo få tur uansett hun også!

Jeg må si jeg er veldig sliten nå. Av å alltid være på vakt, alltid ha angstklumpen i magen når jeg går tur (den forsvinner kanskje når han venner seg til munnkurv). Jeg er sliten av å alltid måtte finne steder der vi kan gå alene, i dag måtte jeg avbryte turen etter 15 minutter, for jeg så det var ferske fotspor etter mann og hund der, og det kunne blitt katastrofe å fortsette. Dette er turer der jeg har med begge og bruker langline, men da kan jeg ikke møte noen, for jeg kan ikke være sikker på å beholde kontrollen. I verste fall ender det med at han skader en annen hund/menneske, og det tar jeg ikke sjansen på. Med bare henne, kunne jeg vært ute i timesvis. Det kan jeg ikke nå...eller jeg kan, men jeg har nesten ikke samvittighet til å sette han igjen hjemme. Så jeg føler at jeg ikke kan gi han det han trenger. Eller kanskje jeg kan det når han har vennet seg til munnkurv.

Jeg har vært i kontakt med hundetrenere angående aggressiviteten hans, og det sies at dette er relativt normal atferd for unge hanner av denne rasen, og at de ender opp med å kunne fungere omtrent normalt som voksne. Jeg har fått tips og treningsopplegg, og fulgt dette, men ser hittil ikke noen bedring. Vet ikke om det er forverring heller, jeg tør og kan ikke prøve det ut ved f.eks å hilse på noen. Jeg trener jevnlig i hundeklubb, og har også hatt med hannen da. Han reagerer og utagerer også da, men han er verre når vi møter folk på veien.

Det som er problemet mitt, er at han er så snill og grei ellers. Aldri noen knurring eller aggressivitet hjemme, mot meg eller familien. Han er så god og snill, finner seg i behandling når han har hatt vondt, har aldri vist tegn til glefsing eller dårlig gemytt, så han er verdens snilleste og stødigste her hjemme. Men ute er han tvert motsatt. Han er heldigvis lydig og grei, og hører etter meg i alt. Bortsett fra at han tilter totalt når vi møter noen. Da er han utenfor kontroll.

Jeg må innrømme at jeg tenker på avliving. For han er egentlig for aggressiv til at det er trygt. At det ikke skjer en ulykke, er grunnet min stålkontroll. Men jeg er sliten av å ha det sånn. Håpet er at det kan gå over, at han er i sin usikre ungdom, og har mer vaktinstinkt enn de fleste andre raser. For det har han. Men jeg må si jeg har en dårlig magefølelse på dette. Det er kun hans gode og tillitsfulle blikk som stopper meg nå.

Så hva ville andre ha gjort?

Hva bør jeg gjøre?

Her er det så mange erfarne folk, og det er dere jeg gjerne vil få tilbakemeldinger fra.

Dette ble langt, og lenger enn langt, men takk til dere som orker å lese og gidder å gi meg noen tilbakemeldinger og innspill.

[armagnac]

hmm hørtes ikke noe koselig ut Veit du hvem oppdretter av hunden er?? Kan jo eventuelt rådfør deg med h*n eller raseklubben

Slik situasjonen er nå høres den ganske anstrengt ut... Og han var sjekket av vet'n, så han har ingen smerter.

Hvordan er han med tispen din da?

[Clueless]

Ja, jeg vet hvem oppdretter er, og har god kontakt med h*n. Oppdretter er en seriøs person, og jeg har bare godt å si om vedkommende. Jeg har også kontakt med flere som har samme rase, og har hørt om flere som har vært ute for samme problemer. Noen har klart å få til hundene, eller innrettet seg på livet med ustabile og aggressive hunder, andre har avlivet etter å ha opplevd og trent på det samme som meg.

Han har vært hos vet ja, jeg vet han ikke har smerter. Ingen skader så vidt jeg og vet kan se og kjenne.

Han er fin med tispen min, de leker godt sammen. Det er forresten hun som er den tøffeste av dem.

[Gjest]

Det høres egentlig ut som det beste for dere begge er å avlive han.

Beklager om det er vondt å høre, jeg pleier vanligvis ikke å tenke det med en gang, men her tenkte jeg det før jeg engang hadde lest hele innlegget ferdig.

Det blir sikkert veldig vondt for deg, men mye bedre på lengre sikt.

Det er ikke sånn det skal være å ha hund

[Barney]

Jeg har egentlig ingen tips, ,men jeg ville bare si at jeg tror jeg vet hvordan du har det, og det er ikke lett! Nå er jo min hund bitteliten i forhold til din, så han er enklere å holde igjen,men han har den adferden som du beskriver. Jeg syns ikke det skal være sånn at en må legge opp hele dagen sin etter hunden på den måten. Det er ikke et slikt hundehold jeg vil ha ihvertfall, og jeg merket hvor vanskelig min egentlig er, da jeg fikk hund nr 2. Nr 2 er en engel i forhold, og fullstendig ukomplisert. Bare det å kunne gå seg en tur,uten å se om det er noen i gata utenfor med hund, og slippe å gå med øyne i nakken, var helt fantastisk.

Jeg fikk min etter han var rett over året. Jeg trodde hele tiden at dette skulle bli bedre med alderen, men det har det ikke blitt. Han er 4 år nå, og vi har vært hos adferdterapeuter og fått og fulgt treningsopplegg uten hell. Jeg er igrunnen på det stadiet som du skriver at det er kun hans gode og tillitsfulle blikk som stopper meg fra avlivning.

[simira]

Du har min fulle sympati! Har selv slitt med mye av det samme, men bare mot hunder. Derfor, og fordi han aldri har bitt, så var avliving aldri et alvorlig alternativ. Men nå er hunden min under 10kg i tillegg. Må innrømme at med en såppas sterk hund som en dogo hadde jeg nok avlivet selv. Det er et mareritt å leve med den utryggheten, selv om han er ung og nok vil bli bedre, så vil han aldri bli like trygg som tispen din, og man vet aldri hva som kan skje.

[Clueless]

Tusen takk for svar! Jeg heller mot avliving selv, men jeg er så sliten nå, så det er kanskje grunnen. Men som dere sier, det skal ikke være sånn å ha hund. Det å vite at en forhindrer bittulykker kun ved hjelp av et bånd og bestemthet, er ikke noe godt.

Barney, du har all min medfølelse. Jeg har ofte tenkt at det hadde vært enklere om han hadde vært mindre, for da er det bare å holde fast, men jeg tror du også har den klumpen i magen som jeg har. Det beste er jo hunder som kan fungere ute blandt folk. Og det har ikke jeg, og ikke du heller. Det sikkerhetsmessige er verre med min, og jeg må si at livet hans avhenger av at han kan venne seg til munnkurv, og at han viser bedring innen rimelig tid. For sånn som det er nå, så tenker jeg om morran at, orker jeg en dag til med dette? I går lot jeg være å stå opp før 12 pga at jeg ikke orket styret før den tid. De vil gjerne ut, men omgivelsene og aggresjonen begrenser alt.

Gleden er borte, det er bare problemene som er igjen her.

Jeg er nok både trist og nedfor i dag. Noen dager har jeg håp og er optimist, men i dag er jeg ikke det.

Jeg har hatt mange hunder før, men dette er første gang jeg har hatt problemer med aggresjon mot folk. Og det er jammen ikke enkelt.

[Clueless]

Du har min fulle sympati! Har selv slitt med mye av det samme, men bare mot hunder. Derfor, og fordi han aldri har bitt, så var avliving aldri et alvorlig alternativ. Men nå er hunden min under 10kg i tillegg. Må innrømme at med en såppas sterk hund som en dogo hadde jeg nok avlivet selv. Det er et mareritt å leve med den utryggheten, selv om han er ung og nok vil bli bedre, så vil han aldri bli like trygg som tispen din, og man vet aldri hva som kan skje.

Tusen takk:)

Hadde det bare vært mot hunder, så hadde det vært lettere her. Men mot folk, som en møter alle steder, ja da er det ikke lett. Han er helt klar for å ta dem. Fyrer seg skikkelig opp, og stamper med beina og knurrer og hiver seg i båndet. Så det er helt reelt aggresjon mot folk. Jeg er engstelig, for jeg vet at om de ikke skal bli skadet, avhenger det av at jeg greier å holde meg på beina og greier å holde fast.

Det er nok akkurat sånn det er, jeg har ikke klart å si det sånn, men joda, det er et mareritt å hele tiden være redd for at andre skal komme til skade så snart man er utafor døra.

Jeg vet ikke om han noen gang kommer til å bli velfungerende, i den grad at han kan omgås folk uten å skulle ta dem. Hadde jeg visst det med sikkerhet, så hadde dette vært lettere. Men som sagt, jeg har ikke noen god følelse på det.

[Carma]

Jeg har litt følelsen av at du har tatt et valg allerede, jeg...? Og at du kanskje ønsker deg bekreftelse på at det er rett valg...? Jeg er helt sikker på at du selv og dine følelser av stress og redsel når dere er på tur overføres til hunden din og at det gjør det hele mye verre for dere begge. Er han likedan hvis mannen din feks går med han? Ellers er jeg helt enig i at situasjonen din er uholdbar for dere alle.

Løsningen kommer vel an på om han er sånn sammen med andre eller om han kun er sånn med deg. Uansett så er vi vel tilbake på spørsmålet om det er rett å overlate en problemhund til andre eller om de bør avlives uansett... Få hjelp av noen som "kan" litt hund og som kan se både deg og hunden (gjerne sammen og også hund uten deg evt) om du er usikker på hvor mye av hundens adferd som skyldes din stress og redsel om det hjelper deg å ta en ordentlig avgjørelse. En hund som er en fare for mennesker rundt seg og som er troende til å angripe uprovosert er uansett ingenting å "spare på" da, hunden selv har det neppe bra når den er så usikker heller...

Lykke til med valget ditt! Ikke vent for lenge til du tar en avgjørelse. Vet du at avliving er eneste utvei så ikke vent til det skjer en ulykke... Du høres sliten og lei deg ut, det er ikke sånn det skal være å ha hund.

[Midas]

Uff, dette er fryktelig vondt. Jeg kan forstå at du blir sliten og lei deg, og har dårlig samvittighet for tispa som også på en måte blir preget av dette med mindre trening osv. Jeg vet kke hva jeg vil råde deg til, jeg synes avliving er en fryktelig vanskelig avgjørelse å ta, men samtidig så er det dumt å vente til han faktisk har skadet noen før du gjør det. Jeg er også nysgjerrig på hvordan han oppfører seg med mannen din? Kanskje han kunne fungert til en autoritær mann som ikke har barn, og som kan litt om denne rasen fra før? Vanskelig å vite om det er det beste å omplassere en problemhund, da må du iallefall være helt ærlig ovenfor de som evt skal ha han. Han er jo også i en vanskelig alder nå, og ting kan jo endre seg når han blir eldre, men han blir nok aldri helt trygg på seg i disse situasjonene... Lykke til med avgjørelsen.

[Clueless]

Jeg har litt følelsen av at du har tatt et valg allerede, jeg...? Og at du kanskje ønsker deg bekreftelse på at det er rett valg...? Jeg er helt sikker på at du selv og dine følelser av stress og redsel når dere er på tur overføres til hunden din og at det gjør det hele mye verre for dere begge. Er han likedan hvis mannen din feks går med han? Ellers er jeg helt enig i at situasjonen din er uholdbar for dere alle.

Løsningen kommer vel an på om han er sånn sammen med andre eller om han kun er sånn med deg. Uansett så er vi vel tilbake på spørsmålet om det er rett å overlate en problemhund til andre eller om de bør avlives uansett... Få hjelp av noen som "kan" litt hund og som kan se både deg og hunden (gjerne sammen og også hund uten deg evt) om du er usikker på hvor mye av hundens adferd som skyldes din stress og redsel om det hjelper deg å ta en ordentlig avgjørelse. En hund som er en fare for mennesker rundt seg og som er troende til å angripe uprovosert er uansett ingenting å "spare på" da, hunden selv har det neppe bra når den er så usikker heller...

Lykke til med valget ditt! Ikke vent for lenge til du tar en avgjørelse. Vet du at avliving er eneste utvei så ikke vent til det skjer en ulykke... Du høres sliten og lei deg ut, det er ikke sånn det skal være å ha hund.

Takk for svar til deg også. Jo, han er sånn uansett hvem han er ute med. Mannen min er avslappet og rolig med han, men han har absolutt vært klar til å ta andre folk da også. Så det er uansett hvem han går med. Jeg vet at angsten min påvirker han, og håpet er at jeg kan ble mer avslappet og få trent han mer med munnkurv. Likevel er jeg sliten og lei meg, som du har merket, og tårene renner når jeg skriver dette. Så dette er ille, og påvirker både meg, familien og hundeholdet mer enn hva sundt er.

Jeg greier ikke å forholde meg objektivt til dette, i og med at jeg ser godheten hans i øynene hver dag. Og jeg ser på han og tenker; skal jeg virkelig ta livet av deg?

[Clueless]

Uff, dette er fryktelig vondt. Jeg kan forstå at du blir sliten og lei deg, og har dårlig samvittighet for tispa som også på en måte blir preget av dette med mindre trening osv. Jeg vet kke hva jeg vil råde deg til, jeg synes avliving er en fryktelig vanskelig avgjørelse å ta, men samtidig så er det dumt å vente til han faktisk har skadet noen før du gjør det. Jeg er også nysgjerrig på hvordan han oppfører seg med mannen din? Kanskje han kunne fungert til en autoritær mann som ikke har barn, og som kan litt om denne rasen fra før? Vanskelig å vite om det er det beste å omplassere en problemhund, da må du iallefall være helt ærlig ovenfor de som evt skal ha han. Han er jo også i en vanskelig alder nå, og ting kan jo endre seg når han blir eldre, men han blir nok aldri helt trygg på seg i disse situasjonene... Lykke til med avgjørelsen.

Jeg har jo mye hundeerfaring selv, bl.a fra rottweiler og schæfer. Mannen min er veldig avbalansert og trygg, og også autoritær. Hadde han funket med noen, så hadde det vært han, for han har både hundetekke og tyngde nok til det. Men han har ikke tid og mulighet til å ta over ansvaret. Han har full jobb, samt en annen hobby som tar mye tid og omtrent alle helger.

Så han er mye sliten selv.

Skulle andre ha hatt han, måtte det være noen som kjente til rasen, og som kanskje hadde vært ute for dette før. Han kan ikke omplasseres til folk som ikke har mye erfaring fra før. Sånne er sjeldne, og det er ikke ofte de orker å ta på seg slike prosjekter. Selv har jeg egentlig nok erfaring til å ha ham, i og med at jeg har hatt noen problemhunder før, men dette kjennes ut til å bli for mye, og for mange begrensninger i forhold til hva jeg egentlig er villig til. Og som sagt, har jeg ikke noen god magefølelse på at det blir så mye bedre. Hadde jeg hatt det, så hadde det vært noe annet. Hadde jeg visst at dette var kun en periode, og at han etter det ble velfungerende, og kunne ferdes blandt folk uten å vise aggresjon, så hadde jeg gladelig jobbet videre.

Vi har ikke barn selv, så vi slipper å ta hensyn til egne barn.

[Carma]

Takk for svar til deg også. Jo, han er sånn uansett hvem han er ute med. Mannen min er avslappet og rolig med han, men han har absolutt vært klar til å ta andre folk da også. Så det er uansett hvem han går med. Jeg vet at angsten min påvirker han, og håpet er at jeg kan ble mer avslappet og få trent han mer med munnkurv. Likevel er jeg sliten og lei meg, som du har merket, og tårene renner når jeg skriver dette. Så dette er ille, og påvirker både meg, familien og hundeholdet mer enn hva sundt er.

Jeg greier ikke å forholde meg objektivt til dette, i og med at jeg ser godheten hans i øynene hver dag. Og jeg ser på han og tenker; skal jeg virkelig ta livet av deg?

Ja, det er klart det er vanskelig! Men om du har en hund som blir så usikker at han blir farlig hver gang noe bittelitt utenom det trygge og stabile skjer (noen kommer inn døra, dere møter noen ute, unger leker i nabolaget) så er det faktisk en bombe som venter på å gå av... En eller annen gang skjer det noe. Det føles grusomt å skulle avlive noen som ser på deg med trygghet og godhet i øynene når dere sitter trygt på stua og koser, men jeg tror det føles fryktelig mye verre å skulle avlive disse øynene etter at de har ødelagt en unge for livet eller etter at de har lagt postmannen på operasjonsbordet med en stygt skamfert arm... Kanskje skjer det ingenting, forhåpentligvis skjer det ingenting, men om ting er så ille som du sier så er det en stor sjanse å ta.... Uansett hvor trist det er! Jeg er helt sikker på hva jeg hadde gjort i din situasjon ut fra det du har fortalt! Jeg hadde grått hele veien til veterinæren og hele veien hjem..

[Clueless]

Ja, det er klart det er vanskelig! Men om du har en hund som blir så usikker at han blir farlig hver gang noe bittelitt utenom det trygge og stabile skjer (noen kommer inn døra, dere møter noen ute, unger leker i nabolaget) så er det faktisk en bombe som venter på å gå av... En eller annen gang skjer det noe. Det føles grusomt å skulle avlive noen som ser på deg med trygghet og godhet i øynene når dere sitter trygt på stua og koser, men jeg tror det føles fryktelig mye verre å skulle avlive disse øynene etter at de har ødelagt en unge for livet eller etter at de har lagt postmannen på operasjonsbordet med en stygt skamfert arm... Kanskje skjer det ingenting, forhåpentligvis skjer det ingenting, men om ting er så ille som du sier så er det en stor sjanse å ta.... Uansett hvor trist det er! Jeg er helt sikker på hva jeg hadde gjort i din situasjon ut fra det du har fortalt! Jeg hadde grått hele veien til veterinæren og hele veien hjem..

Ja, jeg vet. Det er akkurat det som kan skje, og det som jeg er redd for. Og som jeg hindrer ved min stålkontroll. For jeg vet det hadde skjedd uten det. Hadde jeg hatt et normalt hundehold uten hensyn til alt og ingenting, så hadde noen vært skadd allerede. Så jeg forhindrer ved at jeg alltid unngår alt mulig. Og det begrenser meg og den andre hunden veldig. Vi kan jo ikke ferdes normalt blandt folk og hunder som andre kan. I dag var vi som sagt på tur og måtte avbryte denne. Vi var et sted der jeg aldri har møtt noen, men med ferske fotavtrykk, så kunne vi ikke fortsette. Hadde jeg bare hatt med tispa, hadde det ikke vært noe problem, men med han med, så kan jeg ikke ta sjansen på at vi møter noen. Så det var rett i bilen og hjem igjen.

Jeg tenker mye på om han skader noen. Og jeg vil ikke at han og jeg skal være årsak til at en unge skal få varige arr pga det. Hittil har jeg altså holdt han inne, og dratt til avsidesliggende strøk for å gå tur.

Så dilemmaet ligger i om en skal fortsette å trene og ha denne tikkende bomben i hus og vente/håpe på at det blir bedre, eller om en rett og slett skal være "føre var enn etter snar" som ordtaket sier.

Ting er absolutt så ille som jeg sier. Det er en risiko å gå med han her ute uten munnkurv. Så er spørsmålet...kan han ha et normalt og godt liv med munnkurv på? Joda, han kan kanskje det. Men han er jo like aggressiv og utilregnelig likevel.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Har forferdelig dårlig samvittighet fordi jeg vurdererer avliving, men samtidig ser jeg at han begrenser oss veldig i forhold til å ha et normalt liv.

[Carma]

Ting er absolutt så ille som jeg sier. Det er en risiko å gå med han her ute uten munnkurv. Så er spørsmålet...kan han ha et normalt og godt liv med munnkurv på? Joda, han kan kanskje det. Men han er jo like aggressiv og utilregnelig likevel.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Har forferdelig dårlig samvittighet fordi jeg vurdererer avliving, men samtidig ser jeg at han begrenser oss veldig i forhold til å ha et normalt liv.

Om det å gå med munnkurv gjør deg tryggere og hunden trenbar så synes jeg virkelig at du kan prøve med det, jeg hadde ikke villet gå tur uten i det hele tatt om jeg var deg. Skal jo mye til for at han skal greie å skade noen alvorlig om han har munnkurv på seg og det i seg selv kan kanskje hjelpe deg...? For hver tur du går med han hvor noe halvveis skjer og du blir redd og snur så vil jo det forsterke hans reaksjonsmønster også. Dere ser en mann i det fjerne - du blir redd og snur - han får bekreftelse på at denne er livsfarlig... Om du har munnkurv så kanskje du greier å slappe av nok til at dette blir tryggere for han også...? Så er jo vurderingen din selvfølgelig om dette har noe for seg, kan det bli bedre? Klart han kan ha et greit liv med munnkurv i seg selv, er vel mer stressnivået og redselen som vil begrense hvor bra HAN har det..?? Jeg regner med det er en grunn til at han ble omplassert i utgangspunktet også, er dette noe du bør ta med før du bestemmer deg...?

Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet da. Hvorfor skal du det? Du skal ha respekt for deg selv for at du vurderer frem og tilbake hva som er best for deg selv, din familie, folk rundt deg og hundene dine. Om du velger å avlive så skal du være fornøyd med ditt valg og tro på at du gjorde det rette. Ingen hunder har det vondt når de er døde, er oss det er verst for.... Om du velger å ikke avlive så bør du ha en god plan, et godt alternativ hvor målet må være at dere alle skal ha et leveverdig liv hvor andelen kos og hygge er langt større enn andelen problemer og frustrasjon.... Og det valget er det bare du som kan ta!

[Siri]

Ting er absolutt så ille som jeg sier. Det er en risiko å gå med han her ute uten munnkurv. Så er spørsmålet...kan han ha et normalt og godt liv med munnkurv på? Joda, han kan kanskje det. Men han er jo like aggressiv og utilregnelig likevel.

Jeg hadde en gang en hannhund som jeg vurderte å bruke munnkurv på fordi han var utilregnelig både mht folk og andre hunder - og allerde ved å tenke på at man må ha munnkurv på en hund for å hindre at noe skal skje, har man vel innsett at DETTE ikke er en hund man trenger å bruke mye tid og ressurser på for å holde i live.

Jeg valgte å avlive min hannhund før han rakk å gjøre noen noe - og jeg vil nok si at jeg ikke ville orket å investere tid og risiko på å trene en hund som allered er så agressiv og utilregnelig som det høres ut som om din hund er. Jeg er litt kynisk - og jeg har vel sagt det før i noen diskusjoner: livet er for kort til at man skal kaste det bort på drittbikkjer som attpåtil er farlige. Da jeg avlivet min hund var det en lettelse - det gjorde hverdagen sååå mye lettere og bedre, og jeg hadde ikke engang dårlig samvittighet etterpå fordi jeg visste jeg valgte riktig.

Hunden har det jo heller ikke godt når han har en slik adferd, og det er jo en grunn til at han reagerer slik han gjør. Jeg tror ikke det er spesielt enkelt å få trent bort en såpass befestet adferd med slik tyngde som du beskriver her, og jeg ville nok utvilsomt valgt veterinæren som eneste løsning. Better safe than sorry...

[Clueless]

Jeg hadde en gang en hannhund som jeg vurderte å bruke munnkurv på fordi han var utilregnelig både mht folk og andre hunder - og allerde ved å tenke på at man må ha munnkurv på en hund for å hindre at noe skal skje, har man vel innsett at DETTE ikke er en hund man trenger å bruke mye tid og ressurser på for å holde i live.

Jeg valgte å avlive min hannhund før han rakk å gjøre noen noe - og jeg vil nok si at jeg ikke ville orket å investere tid og risiko på å trene en hund som allered er så agressiv og utilregnelig som det høres ut som om din hund er. Jeg er litt kynisk - og jeg har vel sagt det før i noen diskusjoner: livet er for kort til at man skal kaste det bort på drittbikkjer som attpåtil er farlige. Da jeg avlivet min hund var det en lettelse - det gjorde hverdagen sååå mye lettere og bedre, og jeg hadde ikke engang dårlig samvittighet etterpå fordi jeg visste jeg valgte riktig.

Hunden har det jo heller ikke godt når han har en slik adferd, og det er jo en grunn til at han reagerer slik han gjør. Jeg tror ikke det er spesielt enkelt å få trent bort en såpass befestet adferd med slik tyngde som du beskriver her, og jeg ville nok utvilsomt valgt veterinæren som eneste løsning. Better safe than sorry...

Ja, det er akkurat det jeg tenker også. At når munnkurv er nødvendig for å unngå ulykker, er det ganske så ille!

Jeg er nok også litt kynisk, og det bør man kanskje være i slike tilfeller? Dette tynger meg veldig, og jeg vet han er farlig, men det er den godheten han faktisk har som hittil har hindret meg i avliving. For jeg vet det er eneste alternativ hvis han ikke lærer seg at andre folk ikke er noen trussel.

Jeg tenker på hunden også. Han kunne jo hatt et mye bedre liv om han fungerte ok. For nå må han begrenses i forhold til hva man vanligvis gjør med en hund. Håpet har vært at han senere kan fungere ok, men jeg har ikke magefølelsen på det.

[AnnikenK]

Takk for svar til deg også. Jo, han er sånn uansett hvem han er ute med. Mannen min er avslappet og rolig med han, men han har absolutt vært klar til å ta andre folk da også. Så det er uansett hvem han går med. Jeg vet at angsten min påvirker han, og håpet er at jeg kan ble mer avslappet og få trent han mer med munnkurv. Likevel er jeg sliten og lei meg, som du har merket, og tårene renner når jeg skriver dette. Så dette er ille, og påvirker både meg, familien og hundeholdet mer enn hva sundt er.

Jeg greier ikke å forholde meg objektivt til dette, i og med at jeg ser godheten hans i øynene hver dag. Og jeg ser på han og tenker; skal jeg virkelig ta livet av deg?

Vet du, jeg hadde det slik med min forrige belger. Det er så altoppslukende å ha en sånn hund. Man blir jo like glad (kanskje enda mer glad) i disse vanskelige individene. Sikkert fordi man jobber så intenst med dem

Nå var ikke han så ille når det gjaldt folk. Så lenge de holdt seg på en viss avstand eller bare overså han, så brydde han seg ikke. Men kom de innenfor en viss radius, så ble han veldig på vakt. På tur måtte jeg bestandig passe på at jeg var mellom han og de vi møtte. Hadde vi besøk eller guttebarnet hadde kompiser her måtte vi stenge han inne. Jeg var aldri trygg når det var fremmede mennesker i nærheten.

Vi jobbet masse med han. Var hos adferdsterapeut og gjorde absolutt det vi kunne, men han ble aldri bedre. Det hele endte med at han beit meg, to ganger på en tur, fordi jeg hindret han i å komme bort til andre hunder

I ettertid, når jeg fikk ting på avstand, ser jeg jo at dette aldri kunne fått noe annet utfall. I tillegg tenker jeg at han kunne jo umulig hatt det bra han heller - i og med at han var så redd og usikker hele tiden.

Og i ditt tilfelle så går det jo også utover en annen hund, som er en fin og velfungerende hund. Vet du, uansett hvor vondt det gjør, så ville jeg bare avsluttet de lidelsene dere går igjennom. Jeg tror ikke "gutten" din har det så bra han heller og hans usikkerhet rammer alle i hans omkrets. Det jeg har uthevet, sier jo det meste om hvordan ting er og det er ikke sånn det skal være å ha hund.

Jeg ville gjort slutt på lidelsene og kost meg med den hunden som er igjen

Endret 18. April 2010 av Stitch

[Bambings]

Må innrømme at dette innlegget fikk tårene til å renne her. Jeg føler sånn med deg, men det høres ut som om du allerede vet hva du bør gjøre, for både din egen og hundens skyld. Er sikker på at alle her inne støtter deg i din avgjørelse!

[Djervekvinnen]

Helt enig meg Siri her.

Uff det er utrolig trist at man må ta slike valg! Å ha slike hunder, og spesiellt av den størrelsen er en tidsinnstilt bombe, og dessuten skal det ikke være så problematisk og stress å ha hund..

Du har jo prøvd veterinær, hundeadferdshjelp og trening uten spesiellt hell. Så jeg skjønner godt at du vurderer det du gjør. Det er ikke lett, men høres mest fornuftig ut! Føler med deg! klem!

[Clueless]

Tusen takk for svar og støtte, men likevel triste svar. Jeg blir helt rørt av omtanken deres!

Jeg har vært ute med han med munnkurv, og det gikk fint for første gang. Dvs han kan gå med den uten å være opptatt av å få den av, og at han oppfører seg ok.

Han er ikke særlig tøff med munnkurv, synes han er mindre hissig og utagerende. Men jeg vet jo at dette hundeholdet er på grensa til å være forsvarlig. For det går bra så lenge jeg har stålkontroll og munnkurv ute. Heldigvis har vi ikke barn, så vil slipper å passe på det.

Må nok tenke meg godt om nå!

[LeneG]

Det føles grusomt å skulle avlive noen som ser på deg med trygghet og godhet i øynene når dere sitter trygt på stua og koser, men jeg tror det føles fryktelig mye verre å skulle avlive disse øynene etter at de har ødelagt en unge for livet eller etter at de har lagt postmannen på operasjonsbordet med en stygt skamfert arm...

Jeg vil si meg helt enig med Carma her.

Jeg hadde en BC som var slik mot folk som du beskriver. Hos henne var det fryktaggresjon og jeg trodde faktisk ikke hun skulle komme til å bite noen.

Plutselig en dag satt hun i armen på en mann og jeg følte meg så utrolig dum fordi jeg ikke hadde forstått at det kunne skje.

Det virker som hunden din er enda verre enn min var og er i tillegg enda større så jeg forstår veldig godt den frykten og maktesløsheten du føler. Det er skikkelig slitsomt å ha en slik hund.

Jeg vet at får jeg en slik hund en gang til så strekker jeg ikke strikken så langt.

Det orker jeg rett og slett ikke.

[Sanne]

Skjønner deg så utrolig godt! Vi har selv en hund med fryktaggresjon nå, en bichon frise da, så for oss er det jo ganske mye enklere å passe på sånn sett, men det er ikke noe kult når man må ty til munnkurv altså! Vi har også måttet bruke det på vår, ikke ute, men inne og det er så trist når man må bruke det. Vi har selv begynt å snakke om at det kanskje har gått langt nok med vår hund nå, at han nok vil få det bedre hvis han får slippe å hele tiden være så redd og vaktsom, men vi skal først av alt til atferdsterapaut med han da. Dette kom for vår del nemlig etter kastrering, så vi har et lite håp om at det kan bli bedre.

Men jeg forstår at du er sliten. Det er ikke noe artig å hele tiden være på vakt ute, sånn er det for vår del også, hele tiden må vi passe på så folk ikke får hilst på han, for han kan tross alt bite... Som jeg tenker, hvis det er slitsomt og stressende for oss å ha redd hund, hvordan er det da for hunden selv

[patricia]

Hvordan kan denne avgjørelsen være så vanskelig? Den hunden du beskriver, har ingenting i samfunnet vårt å gjøre! Hvorfor skal du og dine få ødelagt hverdagen, nattesøvnen og nervene pga en tikkende bombe? Hvorfor skal naboer og ungene deres stå i fare for å bli skambitt av dette dyret, fordi "avgjørelsen er så vanskelig"????

Dere har prøvd alt, nå er det bare en ting som gjenstår.

Beklager om jeg virker hard, men ikke seigpin dere selv og omgivelsene. Gå til dyrlegen.

[Clueless]

Hvordan kan denne avgjørelsen være så vanskelig? Den hunden du beskriver, har ingenting i samfunnet vårt å gjøre! Hvorfor skal du og dine få ødelagt hverdagen, nattesøvnen og nervene pga en tikkende bombe? Hvorfor skal naboer og ungene deres stå i fare for å bli skambitt av dette dyret, fordi "avgjørelsen er så vanskelig"????

Dere har prøvd alt, nå er det bare en ting som gjenstår.

Beklager om jeg virker hard, men ikke seigpin dere selv og omgivelsene. Gå til dyrlegen.

Det er vanskelig fordi man er følelsesmessig involvert. Hadde dette vært en annens hund, hadde jeg sagt det samme som deg. Det som gjør det vanskelig er gleden i øynene hans når han gjør noe sammen med meg, hengivenheten hans, når han ligger på fanget...slike ting.

Så egentlig er jeg enig med deg, og tåler å høre det du sier. Men jeg makter ikke tanken når jeg ser på ham. Så jeg er vel i en prosess på dette, ikke lett å bare gjøre det. Jeg vet ikke om vi har prøvd alt. Siste utvei er faktisk at han må gå med munnkurv ute, og egentlig synes jeg det er å gå for langt. Men hadde det hjulpet, og at utageringen og aggressiviteten ble borte ved å trene han mer aktivt med munnkurv, så føler jeg at jeg skylder ham forsøket.