Gå til innhold
Hundesonen.no

Omplassering av problemhund


Benedicte

Recommended Posts

Nå var det egentlig ikke det jeg mente heller. For det første har eksempelet mitt bitt før, i mine øyne endrer det ganske mye. Det er også forskjell på å vise tydelige dempende signaler, deretter knurre og så bite som siste løsning, enn en hund som ikke gir en tid til å reagere før den biter og man derfor ikke kan kontrollere situasjonen.

Helt enig, det er mangelen på forsvarsel som gjør dem til "problemhunder", i mine øyne!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Kjenner at jeg slenger meg på de kyniske. Så flott at hundene har det bra, personlig hadde jeg nok aldri klart å ha en slik hund. Men supert at det fungerer for eieren, men hadde dere kunnet omplassere disse to hundene? Og krysset fingrene for at de nye eierne også klarte alle disse reglene og rutinene? For jeg tror at de som hadde tatt en slik hund ikke har vett nok til å klare den, og de som kan klare en slik hund har vett nok til å holde seg unna - med unntak i ny og ne såklart.

Men dersom det hadde vært dine hunder, hadde du stolt nok på noen nye eiere til å omplassere de? Spesielt den siste hunden du nevner?

Jeg vet at jeg ikke ville ha utsatt de nye eierne, omgivelsene eller hundemiljøet for en slik hund du beskriver (eller hunden selv - om den er som du sier både aggressiv og usikker mot folk og hunder).

Noe sier meg at en slik hund ikke hører hjemme på et hundepensjonat heller?

Nei, du har nok rett i det. Eller, den første kunne nok ha blitt omplassert, DERSOM man fant det helt rette hjemmet. Det, derimot, er jo fryktelig vanskelig med en slik hund. Jeg hadde ikke villet ha en slik hund. Og om man da absolutt ikke kan ha hunden selv, så ville jeg heller avlivet enn å omplassere dem til noen jeg ikke var helt sikker på at ville takle den.

Ang. hund nr 2, så ville jeg aldri, aldri, aldri ha omplassert en slik hund, nei. Hadde den vært min, så hadde jeg nok ikke hatt den lenger. Faktisk. Jeg hadde ikke taklet å ha en slik hund. Så jeg ser poenget ditt! Det er bedre å avlive i tilfeller der man må velge mellom å avlive, eller omplassere til noen man vet ikke kommer til å takle hunden, slik at det kan oppstå vanskelige situasjoner.

Om han hører hjemme på hundepensjonat eller ikke, er vel en annen diskusjon. Han har vært et annet sted, de hørte ikke på eiers anvisninger og gikk inn til hunden mot eiers ønske/råd/anvisning/advarsel/regel. Han bet. Vi har så greie løsninger at vi kan faktisk ha hunden her uten å gå inn til den mens den er her. Vi får stengt av slik at han kan gå ut i større innhegninger med gress uten at vi må åpne dører eller lignende, og vi får gjort reint og fôret mens han er ute, og plukket møkk ute når han er inne. Vi har også muligheter til å skjerme ham fra andre hunder, så når han er her, ser han andre hunder minst mulig. Alt i alt trives han så godt som han kan trives, han er jo blid og fornøyd når han er ute og det ikke er noen i nærheten. Spiser godt, og er generelt fornøyd så lenge vi ikke er i nærheten. :ahappy: Så sånn sett er det en ganske god løsning for å ham å være på pensjonat når eieren MÅ bort. (noe som skjer veldig sjelden, han er her kanskje en eller to helger i året, maks en uke. :aww:

Edit: forandret litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jo bla Gry Løberg lagt fram indikasjoner på at de fleste atferdsproblemene forekommer hos omplasseringshunder (gidder ikke lete etter link her i farta, men de som er på facebook og som er medlem av gruppen Manimal har vel fått link? Hun har sikkert også lagt ut samme info på hjemmesida si vil jeg tro), om det skyldes at omplasseringshunder omplasseres fordi de har disse problemene eller om det skyldes at de får ekstra problemer pga omplasseringen vet jeg ikke, men det er vel ikke usannsynlig at det ekstra stresset som det å bli omplassert drar med seg iallefall ikke gjør positive ting for allerede eksisterende problemer...?

Jeg har selv omplassert problemhund (dvs eneste problemet var at hun ikke gikk overens med Buffy). Etter omplassering har hun også utagert mot enkelte andre tisper og som det blir beskrevet at ny eier tyder det på at problemene har økt noe etter at de overtok henne. Men siden hun er god som gull med alle folk og uproblematisk med alle hanhunder (pluss at hun også har hjertevenninner som det aldri er noe tull med) så ser ikke de på det som et verre problem enn at de takler det. Men jeg visste at de visste hva de gikk til (har hatt hundeaggressiv hund før), ellers hadde jeg valgt noen annen. Det ble litt ot, men poenget var iallefall at om problemene hunder måtte ha øker ved omplassering så bør det iallefall være noe som tilsier at hunden i tilfellet til ts IKKE bør omplasseres...

Edit:

Vi har så greie løsninger at vi kan faktisk ha hunden her uten å gå inn til den mens den er her. Vi får stengt av slik at han kan gå ut i større innhegninger med gress uten at vi må åpne dører eller lignende, og vi får gjort reint og fôret mens han er ute, og plukket møkk ute når han er inne. Vi har også muligheter til å skjerme ham fra andre hunder, så når han er her, ser han andre hunder minst mulig. Alt i alt trives han så godt som han kan trives, han er jo blid og fornøyd når han er ute og det ikke er noen i nærheten. Spiser godt, og er generelt fornøyd så lenge vi ikke er i nærheten.

Sorry asså, men dette høres ut som galskap for meg... Hva hvis noe skjer? Hunden setter noe i halsen, det blir brann, whatever..? Mye som kan skje som gjør at noen er nødt til å komme borti en hund! Og hvordan i alle dager gjør denne damen det hos veterinær? :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sorry asså, men dette høres ut som galskap for meg... Hva hvis noe skjer? Hunden setter noe i halsen, det blir brann, whatever..? Mye som kan skje som gjør at noen er nødt til å komme borti en hund! Og hvordan i alle dager gjør denne damen det hos veterinær? :ahappy:

Ang det første du skrev, jeg har jo selv omplassert hund, som var en problemhund for MEG, iom hun var aggressiv mot fremmede hunder, og umulig å kontrollere i visse situasjoner for meg. Hun ble omplassert, og har blitt en helt annen hund etter dette. Nå er dette bare EN hund, og det er veldig forskjell på hunder, så det er nok mange som ikke er som henne også.

Ellers, så er det ikke galskap. Ikke i mine øyne? Vi har stang, som vi kan bruke til å flytte ham med, dersom vi må. Om han setter noe i halsen skal vi nok klare å holde ham nede og få det ut, det må vi jo eventuelt bare. Vi er tre stykker, så det burde gå, han er ikke SÅ stor.

Jeg aner ikke hvordan eieren gjør det hos veterinær, det må du ikke spørre meg om. Holder bikkja og doper den ned, kanskje? Aner ikke.

Iallefall er bikkja nå begynt å bli godt voksen, og det har hittil enda ikke hendt noe.

Så kan du jo også si, hva om en annen hund, som vi kan håndtere, får noe i halsen mens vi ikke er der? I løpet av natten for eksempel, dersom den har et tyggebein eller noe som eiern vil at den skal ha, eller tygger på senga si, eller teppet sitt, eller, eller, eller? Eller om den får magedreining på natta. Eller om den gjør som riesenschnauzeren som var her, som klarte å få bakbeinet viklet inn i vaieren som er i taket, og hang etter bakbeinet når sjefen kom om morgenen? (Edit: noe som EGENTLIG skal være umulig, siden det er høyt opp.)

Vi hadde nok ikke hatt denne hunden her, dersom det var veldig stor fare for at noe skulle skje med den. Han er veldig rolig, av en rolig rase, han er bare veldig ikke glad i folk og hunder. Tusler stivbent rundt og ser på verden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil nok også si ganske bastant nei. Man omplasserer ikke problemhunder som er problematiske mot mennesker. At man kan tilrettelegge til det ekstreme i hjemmet de er i, ok om eier ønsker å ta arbeidet og risken - men ikke server problemet videre. Untak finnes selvsagt. Men jeg tviler på at de med kompetanse og erfaring ønsker seg en problemhund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt OT: Syns dere det har noe å si om hunden er liten eller stor? Med tanke på at en stor kan gjøre mye mer skade enn en liten.

Spør fordi jeg har en liten sak her, som ifølge flere av dere ville vært avlivd hadde dere hatt den. Har tenkt mye fram og tilbake, men foreløbig er han live...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ellers, så er det ikke galskap. Ikke i mine øyne? Vi har stang, som vi kan bruke til å flytte ham med, dersom vi må. Om han setter noe i halsen skal vi nok klare å holde ham nede og få det ut, det må vi jo eventuelt bare. Vi er tre stykker, så det burde gå, han er ikke SÅ stor.

Jeg aner ikke hvordan eieren gjør det hos veterinær, det må du ikke spørre meg om. Holder bikkja og doper den ned, kanskje? Aner ikke.

Iallefall er bikkja nå begynt å bli godt voksen, og det har hittil enda ikke hendt noe.

Så kan du jo også si, hva om en annen hund, som vi kan håndtere, får noe i halsen mens vi ikke er der? I løpet av natten for eksempel, dersom den har et tyggebein eller noe som eiern vil at den skal ha, eller tygger på senga si, eller teppet sitt, eller, eller, eller? Eller om den får magedreining på natta. Eller om den gjør som riesenschnauzeren som var her, som klarte å få bakbeinet viklet inn i vaieren som er i taket, og hang etter bakbeinet når sjefen kom om morgenen? (Edit: noe som EGENTLIG skal være umulig, siden det er høyt opp.)

Vi hadde nok ikke hatt denne hunden her, dersom det var veldig stor fare for at noe skulle skje med den. Han er veldig rolig, av en rolig rase, han er bare veldig ikke glad i folk og hunder. Tusler stivbent rundt og ser på verden.

Dette hjalp ikke i det hele tatt for min del... Stang for å håndtere? 3 stk til å holde hunden nede? :ahappy: Men flott for eier at dere tar på dere å passe denne hunden da! Tror nok på det du sier om at dama blir isolert av å ha denne hunden... Og til alt som kan skje. Klart alt mulig kan skje med en hund! Og er man ikke der så er man ikke det, men det blir liksom noe annet å stå og se på en hund som har fått noe i halsen eller som har satt fast foten, og ikke kunne gjøre noe fordi hunden er farlig... Jada, jeg skjønner at det er muligheter for å fikse det fordi dere er 3 på jobb, men dette er likevel litt "spesielt" i mitt hode!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette hjalp ikke i det hele tatt for min del... Stang for å håndtere? 3 stk til å holde hunden nede? :ahappy: Men flott for eier at dere tar på dere å passe denne hunden da! Tror nok på det du sier om at dama blir isolert av å ha denne hunden... Og til alt som kan skje. Klart alt mulig kan skje med en hund! Og er man ikke der så er man ikke det, men det blir liksom noe annet å stå og se på en hund som har fått noe i halsen eller som har satt fast foten, og ikke kunne gjøre noe fordi hunden er farlig... Jada, jeg skjønner at det er muligheter for å fikse det fordi dere er 3 på jobb, men dette er likevel litt "spesielt" i mitt hode!

En hund som nesten er kvalt biter ikke. Det har jeg testa. :aww: Har hatt CPR på en diiiger hanhund som rett før satt i armen min jeg. Fikk redda han, ikkeno problem.

Og verdens søteste og snilleste hund kan bli uhåndterlig i slike situasjoner - så jeg tror nok jeg er enig med nowisclee at slike situasjoner faktisk ikke er et større problem på den overnevnte hunden, enn på andre hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund som nesten er kvalt biter ikke. Det har jeg testa. :icon_cry: Har hatt CPR på en diiiger hanhund som rett før satt i armen min jeg. Fikk redda han, ikkeno problem.

Og verdens søteste og snilleste hund kan bli uhåndterlig i slike situasjoner - så jeg tror nok jeg er enig med nowisclee at slike situasjoner faktisk ikke er et større problem på den overnevnte hunden, enn på andre hunder.

Hehe, nei, blir den kvalt så gjør den nok ikke det. Sitter den fast med en pote så kan den jo det... Men altså, poenget var jo at alt mulig kan skje med alle mulige hunder, det kan man liksom ikke garantere! Jeg ville uansett ikke hatt en sånn hund da, eller utsatt andre for den... Og jeg synes fremdeles det er nesten surrealistisk å ha en hund som INGEN kan kommme borti, hverken dyr eller folk. Hvor blir gleden med hundehold av om man skal ha et monster som man må vokte på hele tiden...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, nei, blir den kvalt så gjør den nok ikke det. Sitter den fast med en pote så kan den jo det... Men altså, poenget var jo at alt mulig kan skje med alle mulige hunder, det kan man liksom ikke garantere! Jeg ville uansett ikke hatt en sånn hund da, eller utsatt andre for den... Og jeg synes fremdeles det er nesten surrealistisk å ha en hund som INGEN kan kommme borti, hverken dyr eller folk. Hvor blir gleden med hundehold av om man skal ha et monster som man må vokte på hele tiden...?

DET er jeg derimot helt enig i - det er ikke noe jeg ville ønsket meg. Jeg har hatt en angstbitende hund - og det var ikke spesielt artig å måtte gå med røngtensyn og være konsekvent på at ingen kommer overraskende på - og likevel var ikke det en spesielt farlig hund. Kan ikke forestille meg hvordan det må være å måtte ta ekstreme forhåndsregler hele tiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt en angstbitende hund - og det var ikke spesielt artig å måtte gå med røngtensyn og være konsekvent på at ingen kommer overraskende på - og likevel var ikke det en spesielt farlig hund. Kan ikke forestille meg hvordan det må være å måtte ta ekstreme forhåndsregler hele tiden.

Jeg bare lurer, generelt (siden jeg ikke vet hva du gjorde med den hunden), hvorfor folk går rundt med slike hunder? Greit om man virkelig trives med å konstant være på vakt og lese situasjoner, men hvor går grensen? Når man gjør den ene tabben og ikke klarer å lese en situasjon slik at hunden biter? For hunden jeg nevnte er nesten slik, og jeg kan ikke helt se hvorfor en slik hund skal fortjene å leve eller bli plassert bort til noen andre

.

Jeg vet med meg selv at jeg ikke klarer å forutsi enhver situasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg aner ikke hvordan eieren gjør det hos veterinær, det må du ikke spørre meg om. Holder bikkja og doper den ned, kanskje? Aner ikke.

Eier setter antagelig på munnkurv og holder fast bikkja, så kan vetrinæren dope ned. Det er sånn man gjør det når man har gale dyr.

Iallefall er bikkja nå begynt å bli godt voksen, og det har hittil enda ikke hendt noe.

Stikkordet her er ENDA. Det jeg erfarte er nemlig at når disse gale valp/unghundene blir voksne og pittelitt mer selvsikre så kan de brått endre atferd slik at det faktisk ikke er nødvendig for noen å gå bort eller snakke til de før de angriper. Pan var på bedringens vei han - i følge alle ekspertene. Selvsikkerheten hans ble stadig bedre, han taklet miljøer bedre og han kunne faktisk gå til dyrlegen uten å dopes ned (med munnkurv selvfølgelig) og allikevel fungere så noenlunde etterpå. Han angrep ALDRI meg, jeg kunne gjøre absolutt hva jeg ville med han og etterhvert så ble faktisk enkelte andre akseptert også. Han var lydigheten selv og fryktelig ordentlig i alt han gjorde bare ingen begynte å pelle på han, noe ingen heller gjorde for jeg passet på som en smed.

Men så ble han voksen og DA først smalt det skikkelig, helt uten forvarsel og provokasjon. Ikke et knurr, bare fullt angrep på en unge som hadde ryggen til.

Senere fant jeg ut at dette er ganske vanlig faktisk, at disse "tilfellene" man prøver å gjøre trygge og harmoniske blir til monstre når de endelig tør. Desverre glemte Rugaas og gjengen å fortelle meg om dette.

Jeg får vondt av eieren i dette tilfellet, man blir selvfølgelig fryktelig glad i de skrullete hundene. Men på en litt sykelig måte. Det er ikke bra for hverken hund eller eier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder som har for vane å bite folk uprovosert, har faktisk ingenting i vårt samfunn å gjøre. Om man har aldri så god kontroll på bikkja, så kan man ikke kontrollere turgåere, andres barn osv. Folkene rundt oss skal ikke utsettes for fare, bare fordi man på død og liv skal holde en slik hund i live, det har vi rett og slett ikke lov til! Å fundere over hva som har skjedd i hundens fortid har lite for seg, det er øyeblikket nå som gjelder La slike hunder få drømmesprøyten, der fins mer enn nok greie, velfungerende hunder som trenger nye hjem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette hjalp ikke i det hele tatt for min del... Stang for å håndtere? 3 stk til å holde hunden nede? :icon_cry: Men flott for eier at dere tar på dere å passe denne hunden da! Tror nok på det du sier om at dama blir isolert av å ha denne hunden... Og til alt som kan skje. Klart alt mulig kan skje med en hund! Og er man ikke der så er man ikke det, men det blir liksom noe annet å stå og se på en hund som har fått noe i halsen eller som har satt fast foten, og ikke kunne gjøre noe fordi hunden er farlig... Jada, jeg skjønner at det er muligheter for å fikse det fordi dere er 3 på jobb, men dette er likevel litt "spesielt" i mitt hode!

Ja, altså, bikkja har det fint mens han er her, og OM det skulle skje noe, så får vi ta det når det eventuelt kommer, han er her 1-2 helger, max en uke i året, og det skal litt til at det skjer noe spesielt akkurat når han er her, selv om det jo er typisk flaks. Nå begynner bikkja å nærme seg ni år, og er av en rase som ikke lever allverdens lenge, han går på rimadyl, så det spørs hvor mye lenger han varer. Vi får ta det som det er. Uansett er det ikke vårt valg om han skal leve eller avlives, og vi vet at han ikke kan være noen andre steder, så han er her når han er her. Ferdig med den. (btw så er det en "han", ikke en "hun" som eier bikkja.)

Ellers så er stang et veldig fint redskap, hvis man f.eks får inn hittehunder som er uhåndterbare, eller som med denne her, hvis noe skulle skje, eller dersom man må hente ut hittehunder. (som sjefen min måtte for noen år siden, men da hadde han ikke stang, det var en gæærn schæfer som ikke lot noen fremmede komme inn i bilen "hans", så mora til eiern(som var fengslet) måtte inn og sette på bikkja bånd, problemet var bare at bikkja ikke lot henne åpne døra igjen.) Da hadde det vært fint med stang. Ikke er det ubehagelig for bikkja heller, bare man passer på å ikke stramme for mye.

En hund som nesten er kvalt biter ikke. Det har jeg testa. ;) Har hatt CPR på en diiiger hanhund som rett før satt i armen min jeg. Fikk redda han, ikkeno problem.

Og verdens søteste og snilleste hund kan bli uhåndterlig i slike situasjoner - så jeg tror nok jeg er enig med nowisclee at slike situasjoner faktisk ikke er et større problem på den overnevnte hunden, enn på andre hunder.

Ja, det var en hund som satte fast labben i pensjonatet her, har sjefene fortalt meg, da var Anne aleine, hun fikk ham nesten ikke løs igjen, fordi han glefsa så fælt. En da ellers snill og grei hund.

Denne det er snakk om, er jo snart 9 år nå, han er ikke en hoppe-sprette-sette fast foten-type, ei heller en tygge-på-ting-type, han bare tusler, tisser, lukter, tisser og tusler. Han er av en rolig, reservert, vaktsom rase.

Loke: Ja, stikkordet er enda, men iom han er snart 9 år, og har vært her før, og vi kjenner ham og kan rutinene våre og hans, så er det ikke noe problem for OSS å ha ham. Hvordan eieren løser livet sitt, er eiers problem. Bikkja er 9 år, så da har vel eier også en del rutiner inne, regner jeg med.

Edit: Trulte, ja, jeg synes det er veldig forskjell på om hunden er liten eller stor. En liten hund er mye lettere å kontrollere i forskjellige situasjoner, samt at den gjør mye mindre skade dersom den biter. Den kan løftes ut av situasjoner med andre hunder, dersom den provoserer og det ikke er mulighet for å bare gå, samt at man relativt lett kan holde fast hodet på den dersom det er nødvendig.

Det ER mye lettere å håndtere 8 kg hund som prøver å bite deg, enn 40 kg. Det er også mye lettere å håndtere 8 kg hund som prøver å overfalle en annen hund, enn 40 kg. Derfor ja, det er STOR forskjell. Det finnes utrolig mange småhunder i verden som hadde vært avlivet for lenge siden dersom de veide 35-45 kg i stedet. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bare lurer, generelt (siden jeg ikke vet hva du gjorde med den hunden), hvorfor folk går rundt med slike hunder? Greit om man virkelig trives med å konstant være på vakt og lese situasjoner, men hvor går grensen? Når man gjør den ene tabben og ikke klarer å lese en situasjon slik at hunden biter? For hunden jeg nevnte er nesten slik, og jeg kan ikke helt se hvorfor en slik hund skal fortjene å leve eller bli plassert bort til noen andre

.

Jeg vet med meg selv at jeg ikke klarer å forutsi enhver situasjon.

Vel, hun beit aldri og var heller ikke i nærheten av å bite når jeg håndterte henne, fordi jeg visste hva som funka og ikke. Min mor derimot var ikke like nøye som meg, og derfor hadde vi noen uhell - aldri alvorlige - men allvorlige nok til at dersom det hadde vært min avgjørelse så hadde ikke hunden blitt 12,5 år gammel.

Mine regler var å rett å slett se an formen på hunden, hun kunne bite hvis barn kom og skulle klappe henne på hode - hun beit/utagerte ikke om folk/barn ol. bare gikk forbi og sånt. Så barn fikk aldri klappe henne når jeg hadde henne - aldri. Folk fikk generelt ikke hilse på henne ute på tur, hun ønsket ikke det. Hun var heller aldri løs med meg der vi kunne møte folk brått på - hun beit ikke i slike situasjoner - men hun bjeffa og skremte folk. Oversiktlige plasser med folk var ingen problem. Man lærer seg veldig godt å kjenne en slik hund, og hun fungerte greit i det miljøet hun levde i, og man lærer jo etterhvert hva som er "farlig" og ikke. Med Rexie så trengte man ikke ha røntgensyn på mennesker - så lenge man hadde hunden i bånd på uoversiktlige plaser så var det aldri noe problem å stoppe barn fra å løpe bort. Hun utagerte på enkelte hunder, men ikke verre enn at det kunne kontrolleres. Hun hadde heller aldri behov for å oppsøke mennesker/barn. Det ER et stort ansvar å ha en sånn hund, og jeg kommer aldri til å ønske å ha en sånn hund igjen, og det henger igjen med at jeg ikke er komfortable med å la mamma håndtere mine nåværende hunder heller uten meg tilstede. Hysterisk - oh yes.

Men, igjen - hadde det vært min avgjørelse - hadde hun fått slippe da hun bet første gang 3 år gammel. Og i dag hadde jeg aldri tatt til meg en sånn hund, da hun hadde alle odds mot seg fra dag 1.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Edit: Trulte, ja, jeg synes det er veldig forskjell på om hunden er liten eller stor. En liten hund er mye lettere å kontrollere i forskjellige situasjoner, samt at den gjør mye mindre skade dersom den biter. Den kan løftes ut av situasjoner med andre hunder, dersom den provoserer og det ikke er mulighet for å bare gå, samt at man relativt lett kan holde fast hodet på den dersom det er nødvendig.

Det ER mye lettere å håndtere 8 kg hund som prøver å bite deg, enn 40 kg. Det er også mye lettere å håndtere 8 kg hund som prøver å overfalle en annen hund, enn 40 kg. Derfor ja, det er STOR forskjell. Det finnes utrolig mange småhunder i verden som hadde vært avlivet for lenge siden dersom de veide 35-45 kg i stedet. :icon_cry:

Det er lettere å håndtere ja, så for omgivelsenes skyld er det enklere å holde en liten hund som biter fremfor en stor hund som biter. Men hva som foregår inne i hodet på hunden er det samme. Jeg tviler på at en hund som stadig føler at den må forsvare seg har det godt med seg selv, og da spiller det ingen rolle om det er en liten hund eller ikke.

Angående hunden på pensjonatet ditt, så igjen syns jeg at det er bra for eieren om de virkelig føler at de får noe igjen for å holde en slik hund. Men hvis nå en slik problemhund vurderes avlives, syns du den fortjener en sjanse hos noen andre først? For det er vel det egentlig tråden handler om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg plutselig endte opp med en hund som bet så var avgjørelsen enkel.

Jeg hadde ikke nerver til å fortsette å ha henne og jeg ville definitivt ikke sendt problemet videre. Muligens noen hadde klart å få henne bedre men det kunne også skjedd ett nytt uhell og da hadde jeg likefullt følt at det var min feil selv om jeg noen andre eide hunden.

Skulle man da avlive denne hunden fordi hun kan bite hvis noen tar på henne uten lov, eller fordi hun kan bite dersom hun blir sluppet ut når det kommer noen på døra?

Selvfølgelig vil jeg si. Forstår ikke at noen vil ha ett slikt hundehold.

Jeg synes det er nok å passe på når man har en normal hund jeg. Man må da alltid være litt føre var uansett. I dette tilfellet går de jo på tynn is.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I hvilken grad syns dere det er greit å omplassere problemhunder?

Er det greit å omplassere en hund som stadig viser aggressjon ovenfor folk og lett kan bite et barn? Som biter bare noen tar på han? Og lenge har vært slik? En hund som til og med biter sin egen eier?

Er det verdt å gi denne hunden en sjanse hos noen andre, eller har hunden det kanskje bedre i hundehimmelen?

Alt skal selvsagt vurderes, hver enkelt hund og situasjon, men i dette tilfellet syns jeg helt klart at en slik hund fortjener avliving, fremfor et liv fullt av stress og aggressjon hvor den også er en fare for omgivelsene sine.

Hva syns dere om omplassering av problemhunder?

Nå har jeg skummet gjennom denne tråden og ser at det er litt ulike preferanser og erfaringer ute og går. Men for å ha TS sitt startinnlegg og uthevningen (min) spesiellt som utgangspunkt, ville jeg svare et klart nei. Det er ikke greit å kaste et problem man ikke fikser selv over på noen andre. Selvfølgelig har jeg en egen erfaring å snakke ut fra. Nei, det hadde vært hyggeligere å bruke de siste fem årene på å trene en hyggelig hund enn på å trene fram en nogenlunde hyggelig hund.

Unntaket slik jeg ser det, er om noen ser en dugelig tjenestehund i en hund med problematferd og velger å trene fram disse kvalitetene tross sosiale utfordringer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bare lurer, generelt (siden jeg ikke vet hva du gjorde med den hunden), hvorfor folk går rundt med slike hunder?

Det er et godt spørsmål, men sannsynligvis "vokser" man med bikkja, man tilpasser seg og sin egen situasjon til det bikkjedyret takler, man lever med en haug av forholdsregler for at dette skal gå, kanskje uten helt å reflektere over det. Man finner turer å gå hvor man ikke møter på folk/folk+hunder, man går tur på litt odde tidspunkter (og ser ingenting rart i det heller....), man har regler hjemme som man aldri hadde hatt om man hadde en normal hund. Jeg TROR det rett og slett bare BLIR sånn, for hunden er jo som regel SÅÅÅÅ snill og grei "til vanlig" (les: når ingen andre er tilstede og man er hjemme hos seg selv), og man kan jo ikke AVLIVE en sånn snill og god hund :icon_cry:.

Jeg tror kanskje at de som aldri har opplevd en real drittbikkje ikke helt greier å sette seg inn i hvordan det er. Jeg har hatt et par slike drittbikkjer jeg, og det var utrolig hvor flink jeg var til å tilpasse hverdagen til dem og deres "nykker". Heldigvis skjedde det aldri noe galt - antakelig takket være at jeg passet på som en smed HELE tida. Jeg var ekspert på å se rundt svinger og hushjørner, og var supergod på å forutse situasjoner. I ettertid tenker jeg over hvor mye hyggeligere det faktisk hadde vært å ha et normalt hundehold jeg kunne gledet meg over hele tida, hver dag, slik jeg gjør nå. Den gangen var det nok mer sorg enn glede selv om jeg ikke så det der og da mens det stod på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er et godt spørsmål, men sannsynligvis "vokser" man med bikkja, man tilpasser seg og sin egen situasjon til det bikkjedyret takler, man lever med en haug av forholdsregler for at dette skal gå, kanskje uten helt å reflektere over det. Man finner turer å gå hvor man ikke møter på folk/folk+hunder, man går tur på litt odde tidspunkter (og ser ingenting rart i det heller....), man har regler hjemme som man aldri hadde hatt om man hadde en normal hund. Jeg TROR det rett og slett bare BLIR sånn, for hunden er jo som regel SÅÅÅÅ snill og grei "til vanlig" (les: når ingen andre er tilstede og man er hjemme hos seg selv), og man kan jo ikke AVLIVE en sånn snill og god hund ;).

Jeg tror kanskje at de som aldri har opplevd en real drittbikkje ikke helt greier å sette seg inn i hvordan det er. Jeg har hatt et par slike drittbikkjer jeg, og det var utrolig hvor flink jeg var til å tilpasse hverdagen til dem og deres "nykker". Heldigvis skjedde det aldri noe galt - antakelig takket være at jeg passet på som en smed HELE tida. Jeg var ekspert på å se rundt svinger og hushjørner, og var supergod på å forutse situasjoner. I ettertid tenker jeg over hvor mye hyggeligere det faktisk hadde vært å ha et normalt hundehold jeg kunne gledet meg over hele tida, hver dag, slik jeg gjør nå. Den gangen var det nok mer sorg enn glede selv om jeg ikke så det der og da mens det stod på.

Ja, jeg tror det ligger mye i det du sier. Selv vokste jeg opp med en klin gærn newfoundlandshund. Han kunne være snill i mange uker og så plutselig forandre personlighet helt. Og det er jo alle de positive ukene man velger å fokusere på, desverre :icon_cry: Her hjemme var det helt normalt at når den hunden lå foran trappen, så kunne ikke barna gå opp.

Helt håpløst at han fikk leve til han ble 2 år egentlig, men man blir jo glad i drittbikkjene også :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angående hunden på pensjonatet ditt, så igjen syns jeg at det er bra for eieren om de virkelig føler at de får noe igjen for å holde en slik hund. Men hvis nå en slik problemhund vurderes avlives, syns du den fortjener en sjanse hos noen andre først? For det er vel det egentlig tråden handler om.

Nei, det skrev jeg litt oppi her også, at jeg er enig, at jeg aldri ville vurdert å omplassere en slik hund. Vi sporet veldig av oppi her, det ble litt snakk om om det var vits å ha en slik hund i utgangspunktet.

Men, nei, jeg ville ikke omplassert en slik hund. Ei heller den andre. Du har veldig rett, det er ikke noe å omplassere. Det er ingen vits i at andre mennesker får problemet lempet over på sine skuldre, når det er et så stort problem. Og ei heller hunden i startinnlegget ditt. (jeg skummet gjennom første gangen, unnskyld, det er alltid dumt), og fikk ikke helt med meg det ida uthevet, som jo er hovedpoenget. Nei, jeg ville ikke omplassert en hund som biter bare noen tar på ham, som også biter sin egen eier, og som lett kan være en fare for barn. Jeg hadde avlivet den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg valgte å avlive for ti år siden da jeg hadde en hund som var angstbiter, og viste tydelige tendenser til å være redd barn. Han var overhodet ikke redd mine egne barn, og i utgangspunktet har man jo muligheter til å legge bikkja på et annet rom etc når det kommer besøk. Men når man bor i et boligfelt og ens egne unger er så store at de begynner å ta med seg besøk hjem, går ut selv etc, så kan man aldri være hundre prosent sikker på at de HUSKER å stenge døren, HUSKER å si fra så man får "ryddet vekk" hunden etc. Jeg ble sykt sliten av å skulle vokte hunden hele tiden, og jeg ville ikke ha det på samvittigheten at den hadde bitt noens barn etter at jeg omplasserte, så han gikk siste turen til dyrlegen.

(og et siste han gjorde var å bite dyrlegen, så da fikk jeg i grunnen bekreftet at jeg gjorde det rette...)

-for ikke å snakke om da jeg noen år seinere kom i kontakt med andre som hadde kjøpt valp fra samme kullet og fikk høre at det bare var to av åtte valper som ikke var blitt avlivet pga gemyttet flr de fyllte tre...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt OT: Syns dere det har noe å si om hunden er liten eller stor? Med tanke på at en stor kan gjøre mye mer skade enn en liten.

Spør fordi jeg har en liten sak her, som ifølge flere av dere ville vært avlivd hadde dere hatt den. Har tenkt mye fram og tilbake, men foreløbig er han live...

For meg så har det ingenting å si om hunden er liten eller stor. Greit, en stor hund som biter gjør mer fysisk skade enn en liten hund som biter. Men hva med psykisk skade da? Om et barn blir bitt av en hund så er det faktisk en mulighet for at barnet vil være redd for hunder resten av livet... Da har det lite å si hvor stor hunden er.

Jeg avlivde min hund for snart to år siden. Hun veide 3 kg... Men hun begynte å bite pga usikkerhet (lang historie, men hun hadde alltid vært nervøs pga behandlingen hun fikk hos oppdretter. Bodde der til hun var 1 år..) og det var ikke akseptabelt.. En forferdelig avgjørelse ja, men den rette. Ikke noe hyggelig for hverken hund eller eier å måtte gå rundt å bekymre seg hele tiden..

Det er lettere å håndtere ja, så for omgivelsenes skyld er det enklere å holde en liten hund som biter fremfor en stor hund som biter. Men hva som foregår inne i hodet på hunden er det samme. Jeg tviler på at en hund som stadig føler at den må forsvare seg har det godt med seg selv, og da spiller det ingen rolle om det er en liten hund eller ikke.

Er så enig. Noen ganger er vi mennesker bare altfor egoistiske og tenker bare at vi klarer å takle hunden med de problemene den har. Men vi tenker ikke alltid på hva som faktisk foregår oppi hodet på hundene..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg valgte å avlive for ti år siden da jeg hadde en hund som var angstbiter, og viste tydelige tendenser til å være redd barn. Han var overhodet ikke redd mine egne barn, og i utgangspunktet har man jo muligheter til å legge bikkja på et annet rom etc når det kommer besøk. Men når man bor i et boligfelt og ens egne unger er så store at de begynner å ta med seg besøk hjem, går ut selv etc, så kan man aldri være hundre prosent sikker på at de HUSKER å stenge døren, HUSKER å si fra så man får "ryddet vekk" hunden etc. Jeg ble sykt sliten av å skulle vokte hunden hele tiden, og jeg ville ikke ha det på samvittigheten at den hadde bitt noens barn etter at jeg omplasserte, så han gikk siste turen til dyrlegen.

(og et siste han gjorde var å bite dyrlegen, så da fikk jeg i grunnen bekreftet at jeg gjorde det rette...)

-for ikke å snakke om da jeg noen år seinere kom i kontakt med andre som hadde kjøpt valp fra samme kullet og fikk høre at det bare var to av åtte valper som ikke var blitt avlivet pga gemyttet flr de fyllte tre...

Æsj. Sånt er så utrolig dritt! Kjenner det litt igjen ang. det å avle på hunder som ikke skulle vært avlet på :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Det er mange som mener at hunden er et fullverdig familiemedlem og mange sammenligner det med å ha ansvar for et barn. Allikevel tror jeg ikke det er noen som vurderer avlivning når det er snakk om mennesker med adferdsproblemer. Vi har for eksempel skjermede institusjoner for mennesker med såpass store adferdsproblemer at de ikke takler å delta i vårt samfunn. Jeg skulle ønske at det fantes slike hjem for hunder også. Fordi jeg har respekt for alt liv.

Og fordi jeg vet at de fleste adferdsproblemer, både hos hund og menneske, skyldes traumer forårsaket av mennesker. Man finner sjelden slike adferdsproblemer der dyr og mennesker får utfolde seg fritt i sitt rette element. Problemene oppstår når vi forsøker å kue og kontrollere våre og andres dype instinkter. Når energien i reaksjoner som frykt og aggresjon undertrykkes er det som å bære på en tidsinnstilt bombe. Og lunta blir kortere for hver lille påminnelse.

Jeg stemmer for omplassering av problematiske hunder, forutsatt at de får skjermede omgivelser med profesjonelle omsorgsgivere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...