Omplassering av problemhund

[Blondiemamma]

Så nei, jeg omplasserte ikke drittbikkje 2, han ble avlivet. Drittbikkje 2 kunne sikkert levd et fint liv på en gård han aldri trengte å forlate på landet hvor han slapp å forholde seg til fremmede hunder eller fremmede menn, men de som er kompetente til å overta sånne drittbikkjer, vil som regel ikke ha dem, fordi de veit hvor mye jobb det er med sånne.

Nei, akkurat.. Der sa du det.. De som er kompetente nok til å fikse slike problemhunder, vil som regel ikke ha slike hunder.. De kjøper seg valper som de preger selv fra dag en..

Har selv hatt 3 omplasseringshunder.. 2 var utrolig nervøse hunder som overhode ikke var sosialiserte. Den ene kunne jeg ikke ha med meg bort på besøk uten at den bare satt å skalv og hadde diare. Denne var en "kennelhund" som knapt hadde vært utenfor huserts fire vegger. Den tredje rett og slet bet meg... Flere ganger.. Han bet når han ikke fikk vilja si. Han hoppet opp i sofaen, og jeg tok pent tak i halsbåndet hans å dro han ned, og han bet.... Flere ganger over flere dager.. den fikk eieren pent ta tilbake.. Det måtte forøvrig eierene av de to nervøse hundene også.. Det ble rett og slett for mye jobb å bygge opp to voksne, overnervøse hunder.

Mulig disse tre hundene kunne fått det godt i noen andre hjem. Men her har jeg hvertfall såpass store forventinger til en hund, at jeg tviler på at en hund jeg ikke har hatt selv fra den var valp hadde passet inn her. Hvertfall ikke en som har vært en såkalt "familiehund"

[ida]

Det er mange som mener at hunden er et fullverdig familiemedlem og mange sammenligner det med å ha ansvar for et barn. Allikevel tror jeg ikke det er noen som vurderer avlivning når det er snakk om mennesker med adferdsproblemer. Vi har for eksempel skjermede institusjoner for mennesker med såpass store adferdsproblemer at de ikke takler å delta i vårt samfunn. Jeg skulle ønske at det fantes slike hjem for hunder også. Fordi jeg har respekt for alt liv.

Og fordi jeg vet at de fleste adferdsproblemer, både hos hund og menneske, skyldes traumer forårsaket av mennesker. Man finner sjelden slike adferdsproblemer der dyr og mennesker får utfolde seg fritt i sitt rette element. Problemene oppstår når vi forsøker å kue og kontrollere våre og andres dype instinkter. Når energien i reaksjoner som frykt og aggresjon undertrykkes er det som å bære på en tidsinnstilt bombe. Og lunta blir kortere for hver lille påminnelse.

Jeg stemmer for omplassering av problematiske hunder, forutsatt at de får skjermede omgivelser med profesjonelle omsorgsgivere.

Dette var et innlegg som ga meg sterke assosiasjoner til CM. Er det virkelig noe du har ressonert deg fram til selv etter å ha levd med hund(er) med store atferdsproblemer? Mange ord virker så fine når man hører eller leser dem, men hva betyr det du har skrevet egentlig? Mener du virkelig at tøtta her er gæærn fordi jeg har kuet og kontrollert hennes dypeste instinkter?

[Margrete]

Jeg stemmer for omplassering av problematiske hunder, forutsatt at de får skjermede omgivelser med profesjonelle omsorgsgivere.

Hvor mange finner du som vil ha denne typen hund(settes opp som en annonse): "*bilde av en nydelig bc, med verdens vakreste tegninger og øyne* Border Collie omplasseres. 6 år gammel BC omplasseres til det rette hjemmet. Hunden er lydig og konkurrert i lydighet i høye klasser. Han er snill og god som dagen er lang, OM du ikke treffer på han på feil dag. Han er ekstremt selvstendig, gjeting går som en drøm og han er vid. Nesten for vid, han jobber godt over 50 m og ned til 300 m, da er han lydhør og lydig. Kommer han innenfor 50 m. skjærer det seg litt og han "synes du kan fikse resten selv" Han er skuddredd, han liker ikke lyder så godt, spesielt ikke lyder som kan minne om torden og skudd, dvs det meste. Han er hundeaggresiv. Han kan også ha litt ressursforsvar i seg, som viser seg ved at man tråkker over grensene hans, som i at man setter seg på feil sted i sofaen, tar fra han ballen, krever at han går inn/ut ++. Grunnen til at han omplasseres er fordi han passet på en skuff og han bet min datter. Han har tidligere gjort utfall mot barn og enkelte voksne, men aldri riftet opp hud hos andre. Jeg har fått en del sår, men skyldt på overslagshandlinger og urettferdig behandling"

Hvilket menneske med vettet i behold ville ringt på denne hunden. Han var full av selvstendighet på jobb, men usikker rundt mennesker, han var skuddredd, han var aggressiv og han hadde ressursforsvar...

Denne hunden var en ekte hund, og den tilhørte meg. Jeg får ikke såre tær når du sier det du sier, bare for å si det. Men jeg kan ikke fatte og begripe hva vi skulle med denne hunden i vårt samfunn? Han var jo ikke brukanes til en dr itt! Han var en knallgod gjeterhund, men gå inn å være tøff med han som en gjeterhundfyr ville ha vært, siden han var ulydig inne, så ville han ha svart opp noe voldsomt. Prøvd og forkastet.. pga stort sår som måtte sys hos idioten som gjorde det.

Du vil også kanskje si at stakkars liten, han trengte masse selvtillit. Ja det kan du kanskje si, problemet var at dette var helt fra dag en når han vara 8 uker (og da var det jo grunn litt søtt at han var en hissigpropp som bare gikk sin vei, eller nektet å komme helt inn den siste meteren). Jeg var hos ørten atferdsmennesker, og jeg tror alle tenkte sitt, men prøvde så godt de kunne. Den siste (som ikke er atferdsspesialist) var den klokeste og sa la han være hund og bygg selvtillit. mm ble bedre på skudd, men verre på de andre negative atferdene.

Denne hunden hadde det nok bedre i himmelen, fremfor å bli omplasser og noen skulle forstå seg i hjel på han. CM hadde nok tatt han inn til senteret sitt, kanskje fått det til og fått en "tom" hund. TR ville nok dempet til hun ble grønn og likevel kun forsterke tullet, GN instruktører ville prøvd å temme vildyret og det fullstendig uten å lykkes og heller bli bitt.

Nå kom mye av det negative frem om hunden, og jeg føler vel at man må fortelle at han på gode dager var kjempeherlig og tullete med artige ideer om ting, leken og full av spillopper, det hjalp en god del Han var pen å vettu

Å leve med en slik hund var ett sant mareritt og han ødela mer hos meg enn folk aner.

Dette ble langt, kanskje rotete, men skitt au. Jeg bare prøver å få Siv til å forstå at ikke alle har livets rett

[Aya]

Åh, jeg er så enig med deg Margrete! Kan jo slenge inn et eksempel til:

"BCgutt 15 mnd omplasseres (for tredje gang). Han er vakker, snill og veldig lydig, men har utviklet "skyggejagings"atferd. Vi vet ikke helt grunnen enda, det er muligens et resultat både av fysiske vondter og feil behandling i det første hjemmet, i kombinasjon med en svak psyke fra naturen av. Han vil med all sannsynlighet aldri slutte å jage skygger, og dette gjør han som regel hele den våkne tiden."

En ting er at vi ikke har noen "nytte" av slike hunder i vårt samfunn (der har Margrete sagt nok, så jeg vil ikke utdype). En annen ting er hvordan hunden som lever med dette har det selv. Verden er og blir et sted med mennesker, skygger (selv på lukkede institusjoner), lyder og andre dyr, og en hund som ikke fungerer ift til en eller flere av slike ting, vil mest sannsynlig ha et utrolig stressfylt liv preget av mye usikkerhet og angst. Hverken dyr eller mennesker lider når de dør. Det er våre kjære kjæledyrs privilegium at de skal få slippe å leve når det blir mange flere vonde dager enn gode. Jeg tror oppriktig de har det bedre som døde, enn i et veldig begrenset eller veldig skjermet liv.

(Forøvrig er det jo en utopi å få til slike institusjoner som du beskriver Siv, det vil være helt umulig uten at det medfører store begrensninger for endel av hundene, som f.eks at de må bo i kennel eller lignende. Norge er ikke USA.)

[Carma]

Og fordi jeg vet at de fleste adferdsproblemer, både hos hund og menneske, skyldes traumer forårsaket av mennesker. Man finner sjelden slike adferdsproblemer der dyr og mennesker får utfolde seg fritt i sitt rette element. Problemene oppstår når vi forsøker å kue og kontrollere våre og andres dype instinkter.

Dette var da en bastant påstand. Du VET at det skyldes traumer...? Regner med at du vet at det finnes en del atferdspesialister rundt omkring som er veldig uenig med deg her, men vært interessant å få litt dokumentasjon på det du vet her. Ting man vet har man gjerne bevis for... Jeg tror nok helt sikkert at latente problemer kan komme fram som følge av en traume eller feilbehandling (jeg snakker nå om hund, selv om mine hunder er familiemedlemmer og alt det der så er de fremdeles ikke mennesker! Menneskers psyke fungerer ganske annerledes enn hunder og terapi for dyr og mennesker kan ikke sammenlignes!), men om det virkelig var sånn at alle hunder i utgangspunktet var stabile og flotte hunder og at det var vi mennesker som ødela for dem så burde ingen av oss ha hund! Kun de aller færreste av oss er istand til å oppdra en hund perfekt og uten å gjøre feil, om hunder ikke tålte alle våre misforståelser og feil så ville samtlige (nesten?) hunder være problemhunder! Jeg har da virkelig påført alle mine hunder traumer på en eller annen måte, en eller annen gang... Da jeg hentet dem f.eks. Stor traume!

Traumer er forresten en del av livet, for alle! De er livsviktige for utvikling og hvordan vi takler livets små og store traumer (feks barn som skriker i senga si på kvelden og ikke blir tatt opp av mor. Dette er en stor traume i et lite liv, blir sviktet av sin mor, men det er likevel viktig for at barnet skal lære seg å sove i senga si. At barnet overlever denne traumen (som de aller fleste av oss faktisk gjør...) er viktig for barnets videre utvikling.) vil være avgjørende for hvordan vi takler nye traumer senere.... De individene som ikke takler traumene som kommer vil sannsynligvis være de individene som får problemer senere, evt kan traumene være så store at de er vanskelige å takle. Heldigvis tror jeg det siste er av fåtallet. Så kan man jo fundere på hva som gjør at noen takler livets utfordringer bedre enn andre... og det gjelder både folk og fe...

Beklager mange og lange parenteser. Tidlig på morgenen... Sånn! Off to work!

[Siv]

Jeg er ingen professor i etologi... Jeg vet hvor vanskelig det ville være å få realisert et slikt sted for hunder, spesielt når slike holdninger dominerer. Men alt starter med en drøm - og en ildsjel eller to.

Jeg tenkte først og fremst på at et slikt sted, kunne være "siste utvei" for hunder som ikke kan endre adferd og tilpasse seg menneskers krav. Man må selvfølgelig vurdere i hvilken grad hunden lider, men i utgangspunktet syns jeg de har like mye krav på livet som mennesker. Det kan finnes gleder i et liv med lidelse også.

[Carma]

En av (de mange) forskjellene på et menneske og en hund er jo at man kan forklare et menneske hva som skjer og hvorfor det skjer. Det finnes kanskje glede i et liv med lidelse, men spørsmålet er hvor stor denne gleden er i et hundeliv om man enten blir tilført smerte man ikke forstår konstant eller er livredd for ting man ikke forstår konstant. En annen forskjell er jo at mennesker som er en fare for sine omgivelser kan sperres inne, gis medisiner og holdes under konstant overvåking. Problemet blir jo at med en hund så er kanskje den som skal passe på denne livredde hunden akkurat det den er redd for... Jeg mener faktisk også at alt liv har lik verdi og at man skal gjøre det man kan for at både mennesker og dyr har det så bra som overhodet mulig. En av de store "fordelene" (og de store sorgene) med en hund er at man faktisk har mulighet til å si at den skal få slippe å lide seg til døde. Jeg er tilbøyelig til å være for aktiv dødshjelp på mennesker også, i enkelte tilfeller. Jeg mener at en del av det å få lov til å leve så bra som mulig er å også få lov til å dø så bra som mulig.... Glede i et liv med lidelse? Vi mennesker kan finne glede i å få besøk av barnebarn, i å lese ei god bok, kikke ut av vinduet og se at snøen smelter... En hunds glede ligger neppe i disse tingene og spørsmålet er jo da om den faktisk vil HA noe glede i et liv med lidelse...? Det å være livredd hele tiden er jo også en lidelse (siden det var atferdsproblemer vi snakket om) og de som har slitt med angst kan helt sikkert fortelle hvor altoppslukende dette kan være. Om man da ikke forstår at dette er "all in your head" engang.. vel... Jeg hadde aldri sendt min hund til et sånt "hjem" som du snakket om! Det å bli omplassert er nok en større traume enn vi mennesker liker å tenke på for mange hunder og om min hund rett og slett ikke fungerte som et normalt individ i et normalt samfunn og hadde lidd pga dette så ville den den iallefall ikke lidd mindre med å bli revet bort fra det eneste trygge den hadde...

Det er en ting å være idealist, men å være idealist av prinsipp uten å se hvordan de man skal "redde" påvirkes blir veldig feil for meg...

[Siv]

Jeg sier jo at det må vurderes hvor mye hunden lider og i hvilken grad man kan klare å tilpasse omgivelser etc. til hundens behov.

Det er vel ikke noe som er verre enn å plassere "ville" dyr i zoo...

[Benedicte]

Jeg er ingen professor i etologi... Jeg vet hvor vanskelig det ville være å få realisert et slikt sted for hunder, spesielt når slike holdninger dominerer. Men alt starter med en drøm - og en ildsjel eller to.

Jeg tenkte først og fremst på at et slikt sted, kunne være "siste utvei" for hunder som ikke kan endre adferd og tilpasse seg menneskers krav. Man må selvfølgelig vurdere i hvilken grad hunden lider, men i utgangspunktet syns jeg de har like mye krav på livet som mennesker. Det kan finnes gleder i et liv med lidelse også.

Jeg hadde ALDRI plassert hunden min til et slikt sted som du beskriver. Ikke aner man hvordan hunden vil få det, og i mine øyne er det direkte ondt å sende en hund med store problemer til et nytt sted hvor atferdsproblemene garantert bare vil gro og gro.

Jeg regner også med at de som driver et slikt sted ikke har peiling på problemhunder og tenker "dakkar søte liten". Hvordan skal de ansatte takle ørti hunder hvor atferdsproblemene per hund bare blir større og større? Jeg hadde heller aldri stolt på at noen ansatte på et slikt sted hadde visst når nok var nok - for tydeligvis skal jo alt leve til enhver pris.

Og hvordan skal det gjennomføres? Mange hunder takler verken andre hunder eller mennesker, og da blir det vel å stenge den inne på et rom isolert for alt annet. Hva er det for et liv? Tvangstrøye til hunder neste? Hva med hunder som har seperasjonsangst? Hvordan skal de fungere i dette idylliske senteret?

[Siv]

Jeg regner også med at de som driver et slikt sted ikke har peiling på problemhunder og tenker "dakkar søte liten". Hvordan skal de ansatte takle ørti hunder hvor atferdsproblemene per hund bare blir større og større? Jeg hadde heller aldri stolt på at noen ansatte på et slikt sted hadde visst når nok var nok - for tydeligvis skal jo alt leve til enhver pris.

Og hvordan skal det gjennomføres? Mange hunder takler verken andre hunder eller mennesker, og da blir det vel å stenge den inne på et rom isolert for alt annet. Hva er det for et liv? Tvangstrøye til hunder neste? Hva med hunder som har seperasjonsangst? Hvordan skal de fungere i dette idylliske senteret?

Jeg skrev: "skjermede omgivelser og profesjonell omsorg." Da mente jeg ikke fullstendig isolasjon, tvangstrøyer og idealister. Det må selvfølgelig til enhver tid vurderes hva som er det beste for hunden. Og jeg tenkte ikke at det skulle fungere som et fengsel med besøksforbud, så eieren kunne fint holde kontakten.

Jeg skrev også: "i hvilken grad man kan klare å tilpasse omgivelser etc. til hundens behov.

Det er vel ikke noe som er verre enn å plassere "ville" dyr i zoo..."

Nei, dere har nok rett - det er bare en utopi.

[Benedicte]

Jeg skrev: skjermede omgivelser og profesjonell omsorg. Da mente jeg ikke fullstendig isolasjon, tvangstrøyer og idealister. Det må selvfølgelig til enhver tid vurderes hva som er det beste for hunden. Og jeg tenkte ikke at det skulle fungere som et fengsel med besøksforbud, så eieren kunne fint holde kontakten.

Nå lurer jeg veldig på hvordan du ser for deg dette stedet. Skjermede omgivelser og profesjonell hjelp? Hva med hunder som da gjeter skygger, eller hunder som blir stresset bare av seg selv, eller som ikke takler andre mennesker enn sin eier. Hvordan skal en slik hund kunne forholde seg til ansatte?

Her er det snakk om omplassering eller avliving av hunder med ganske seriøse atferdsproblemer - og jeg kan ikke se hvordan noen av disse hundene skal kunne få det bedre på et slikt senter.

[Guest 2ne]

Hva med hunder som da gjeter skygger, eller hunder som blir stresset bare av seg selv, eller som ikke takler andre mennesker enn sin eier. Hvordan skal en slik hund kunne forholde seg til ansatte?

Og hva med hunder som er panisk redd for andre hunder? For sånn var min drittbikkje nr 2.. Han hadde nok stortrives på en kennel fylt med andre bikkjer, liksom..

Han var forøvrig litt autistisk i sin hunderedsel (jeg veit ikke om hunder kan være autister?), han hadde en imponerende hukommelse når det kom til hvor han hadde møtt andre hunder, og han skrudde på hysteriet sitt så fort vi nærmet oss sånne steder. Kjempeartig å gå tur med en sånn hund på et sted som her, hvor det er hunder i hvert tredje hus eller noe. Når vi flyttet, var han i en periode veldig mye bedre, og det varte helt til vi hadde funnet ut hvor alle hundene der omkring bodde..

Han var utsatt for to "traumer" som valp, første gangen når vi var på fellestur med noen venninner når han var 4 mnd gammel, da ble han bjeffet på av 2 store sorte skjeggete hunder som ville leke med han. Skjønner godt at sånt kan skremme livskiten ut av en valp såpass at han aldri kommer over det. Andre gangen var når han var 6 mnd, da ble han overfalt av naboens überlykkelige boxervalp (5 mnd gammel var den). Det er klart at ingen hund burde utsettes for sånne livsfarlige situasjoner som valper.

[Siv]

Nå lurer jeg veldig på hvordan du ser for deg dette stedet. Skjermede omgivelser og profesjonell hjelp? Hva med hunder som da gjeter skygger, eller hunder som blir stresset bare av seg selv, eller som ikke takler andre mennesker enn sin eier. Hvordan skal en slik hund kunne forholde seg til ansatte?

Her er det snakk om omplassering eller avliving av hunder med ganske seriøse atferdsproblemer - og jeg kan ikke se hvordan noen av disse hundene skal kunne få det bedre på et slikt senter.

Så hva handler egentlig denne tråden om da, hvis det ikke var om alternativer til omplassering? Greit eller ikke... Jeg syns det er greit, så lenge hunden ikke er til fare for seg selv eller andre. Er den en alvorlig nok trussel, så bør den klart avlives. Men kan den ha det fint i tilpassede omgivelser og proff håndtering så syns jeg den skal få lov å leve, uavhengig om den kan være til nytte for mennesker eller ikke.

[Benedicte]

Så hva handler egentlig denne tråden om da, hvis det ikke var om alternativer til omplassering? Greit eller ikke... Jeg syns det er greit, så lenge hunden ikke er til fare for seg selv eller andre. Er den en alvorlig nok trussel, så bør den klart avlives. Men kan den ha det fint i tilpassede omgivelser og proff håndtering så syns jeg den skal få lov å leve, uavhengig om den kan være til nytte for mennesker eller ikke.

Nei, jeg spurte om problemhunder BØR omplasseres. Jeg syns ikke problemhunder (dersom det er snakk om tilfellene vi hele veien har snakket om her) har det bedre i hundehimmelen. At du syns disse hundene skal leve for enhver pris syns jeg er rart. Det er ikke snakk om hundens nytteverdi, de færreste her avliver sine hunder fordi de ikke lenger duger til konkurranse liksom. Problemhunder kan både være fare for samfunnet og gi hundemiljøet et enda værre rykte, i tillegg nekter jeg å tro at slike problemhunder har det særlig godt med seg selv, og vi gjør de faktisk en stor tjeneste ved å sende de til hundehimmelen.

[Siv]

Nei, jeg spurte om problemhunder BØR omplasseres. Jeg syns ikke problemhunder (dersom det er snakk om tilfellene vi hele veien har snakket om her) har det bedre i hundehimmelen. At du syns disse hundene skal leve for enhver pris syns jeg er rart. Det er ikke snakk om hundens nytteverdi, de færreste her avliver sine hunder fordi de ikke lenger duger til konkurranse liksom. Problemhunder kan både være fare for samfunnet og gi hundemiljøet et enda værre rykte, i tillegg nekter jeg å tro at slike problemhunder har det særlig godt med seg selv, og vi gjør de faktisk en stor tjeneste ved å sende de til hundehimmelen.

Nå har jeg gang på gang skrevet at det må vurderes hva som er best for hunden (og tydeligvis også eieren) og jeg har aldri ment at livet skal spares for enhver pris. Jeg prøvde bare å tenke litt utenfor boksen... Nå gir jeg meg.