Kjemi med din hund?

[Bambi]

Kjemi med en hund, synes du det er noe man legger merke til med engang ?

eller er det noe som kun kommer over tid?

eller begge deler?

og har det en effekt på hvordan du jobber og lever med hunden i hverdagen?

hva mener dere?

[Margrete]

Kjemi med en hund, synes du det er noe man legger merke til med engang ?

eller er det noe som kun kommer over tid?

eller begge deler?

og har det en effekt på hvordan du jobber og lever med hunden i hverdagen?

hva mener dere?

Ja og nei, Ja definitivt og helt klart ja, og dette mener jeg :rolleyes2:

Jeg legger vel ikke merke til det med en gang, jeg tenker ikke over det. Men mavefølelsen er der, og det pleier å være en god indikator. Så jeg har vel litt begge deler der.

Ja det har helt klart en effekt på hvordan jeg jobber og lever med hunden i hverdagen. Juta har jeg full kjemi med og jeg blir sjeldent sint og sur på henne. Hun styrer rundt, velter alt mulig og er generelt i veien, men vi har en suveren kjemi og det synes på treningen, hun er glad (i overkant) og det gjør meg lykkelig. Astimann holder jeg på å bli kjent med, og vi har ikke helt funnet ut av det med hverandre. Mavefølelsen har jeg og jeg tar meg selv i å se på han og virkelig kjenne at den gutten er en going. Så vi får se da, etterhvert som jeg får formet han og gitt han en dytt i forhold til personlighet.

[Guest Jonna]

Kjemi med en hund, synes du det er noe man legger merke til med engang ?

Ja, tildels. Man finner tidlig ut om hunden passer til dine metoder eller din personlighet.

Jeg mislikte Blaze sterkt fram til hun var rundt 9 mnd.

eller er det noe som kun kommer over tid?

Ja det kan komme over tid og det kan ha noe med måten du trener hunden din på eller personligheten.

Iblandt kan det være nok å endre metoder og brått får du ett mye bedre forhold til hunden din.

eller begge deler?

Begge deler.

og har det en effekt på hvordan du jobber og lever med hunden i hverdagen?

Selvsagt!

Men det er ikke karagorisk at å endre metoder som er nok til at du faktisk får kjemi med hunden. Jeg feks vet at jeg sliter stort med enkelte Springere. Jeg blir irritert av deres atferd generellt så jeg tviler sterkt på at jeg hadde fått en utrolig bra kjemi med en hund av den rasen.

Noen ganger er det rett og slett også totalt personlighets kræsj. Om om det holder å "bare" endre metode så er det faktisk ikke sikkert du som fører vil jobbe slik. Om det er metoder du rett og slett ikke mestrer og trives med så vil ikke kjemien bli bedre.

Og noen ganger så skjærer det seg helt, dere opplever for mye dårlige situasjoner sammen og det er for sent å snu rett og slett.

Eks er jo syke hunder. Hunder som ikke har det bra i hode sitt hjelper det gjerne ikke verken endre metode eller miljø.

Jeg tenker litt som i arbeidslivet jeg. Du har noen kollegaer som nesten er tankeleserer når dere jobber sammen. Andre må du kommuniserer åpent med og fortelle hele tiden hva du gjør eller trenger, mend dere funker sammen og kommer i mål med bra resultat.

Også har du endel imellom der før du tilslutt kommer til den kollegaen hvor ikke noe fungerer: man missforstår alt den andre sier, uansett hvor mye man snakker sammen så blir det feil osv osv.

Sånn tror jeg det er med bikkjer og fører også :rolleyes2:

Også er vi forskjellig på hvor mye vi akseptrer av atferder og hva vi rett og slett missliker, eller hvilken humor vi har.

[Stine Pernille]

Kjemi med en hund, synes du det er noe man legger merke til med engang ?

eller er det noe som kun kommer over tid?

eller begge deler?

og har det en effekt på hvordan du jobber og lever med hunden i hverdagen?

hva mener dere?

Jeg ser veldig ofte de som har kjempekjemi med hunden, og de som gjerne ikke har fullt så bra kjemi. Jeg tror også det er en treningssak. Trene på å ha kjemi rett og slett. Hadde selv ikke så god kjemi med Ace i ungdomstiden, men fra han var 3 år og voksen, har det vært full klaff. Vi er ganske avhengig av hverandre og "vet hva den andre tenker og vil" til enhver tid. Med det så mener jeg at vi leser hverandre ganske godt.

Nå skal det være sagt at jeg har jobbet endel med å få til denne kjemien. Vi hadde som sagt ups&downs i de verste periodene, men jobbet utrolig mye med kontakt og belønning for å ville være med meg, på den tiden. Og uttellingen får jeg jo nå. Han vil være med meg hele tiden, og har ikke ønske om å jobbe med andre, eller være med andre.

Tror nok jeg er gruppe 1-person. Får ikke så god kontakt med hunder fra de andre gruppene. Eller liker dem ikke så godt som gjeterhundene. Så vil nok alltid kunne lese og få grei kjemi med slike hunder, i forhold til andre typer.

[Aya]

For meg kommer det etterhvert. Med valpene har jeg ikke merket stort til det, det kommer når de vokser til og begynner å få en formet personlighet. Knott har jeg suveren kjemi med. Vi er på samme spor, bølgelengde eller hva du nå vil kalle det. Jeg vet hva hun tenker og hvordan hun vil reagere på det meste, og hun kjenner mine reaksjonsmønstre også. Zima har jeg ikke samme kjemi med, hun er i større grad "bare en hund", men hun er veldig herlig allikevel. Søt og god og morsom. Jeg har forøvrig litt samme følelser for retrievere som Jeanette har til springere. Spesielt flat, labbe og golden.

[Djervekvinnen]

Ja for meg har hundens personlighet eller gemytt mye å si på kjemien oss imellom. Jeg og Hera hadde varierende kjemi i begynnelsen, og var litt erkefiender, men med årene ble det bedre og jeg ble mer og mer knyttet til henne, og hadde liksom lært meg å kjenne henne og hvordan hun var.

Nitro hadde jeg ikke noe spesiell kjemi med når jeg fikk han, men kjemien kom ganske raskt! Jeg og han har en veldig god kjemi sammen og jeg trives veldig godt i hans nærvær og er veldig komfortabel med han. Dette kom mye raskere enn hos Hera, som tok flere år.

Chanti har jeg også varierende kjemi med. Noen dager har vi god kjemi sammen og trives, andre dager ikke. Hun er en hund som ikke matcher meg så godt i utgangspunktet, og magefølelsen min reagerte med en gang jeg møtte henne før vi fkk ho, og jeg følte usikkerhet. Men jeg hadde også min samboer og ta hensyn til og han likte henne godt, derfor ble hun med hjem. Jeg tror, og håper det vil gå seg bedre til med årene, slik som Hera. Det har litt med å akseptere hvordan de er og ikke forhåndsdømme men gi det en sjangs. CHanti hari kke vært hos oss så lenge, og jeg ser jo at kjemien har blitt bedre på denne tiden.

Så for meg har det mye hvordan hundens væremåte er, hvor god kjemi jeg får. Jeg liker å føle at hunden "er glad i meg", på en måte. Og ikke at man blir sett "ned på" eller oversett av den.

[Raksha]

Kjemien må somregel vokse seg til hos meg. Kahlo og jeg begynner å bli skikkelig på samme bølgelengde - men jeg har jobbet innmari mye med henne. Kasko har jeg mer kjemi med automatisk, og følte virkelig at det var han som var min, allerede som 6 uker gammel valp.

Rikke passet meg som hånd i hanske fra dag en. Vi var match made in heaven, mens andre cavalierer syns jeg ofte bare er ekle, slitsome og mangler totalt personlighet. :rolleyes2:

Aro måtte jeg jobbe myyye med for å finne tonen med - men vi ble da enige, han og jeg.

Rexie tok det vel et års tid før jeg hadde full klaff med (jeg ble nemlig så innmari skuffa over å få en nerøvs liten sak i starten), men fra da, til jeg flytta, så hadde vi veldig veldig god kjemi og hun stolte blindt på meg.

På Abby så var det klaff med en gang.

For meg har det hatt mye å si hvordan starten på sammarbeidet mellom hunden var. Kahlo hadde jeg en turbulent start med, med mye greier som gjorde at ting var fryktelig slitsomt. Kasko var jeg klar som et egg til å få valp - og instillingen var riktig og jeg kunne gå å føle på hvor mye jeg gledet meg til han kom, og drømme om fremtiden med han.

[Lola Pagola]

Jeg merket nok at jeg og Casper hørte sammen de første gangene jeg møtte ham, men jeg var jo helt overveldet over å få kjøpe ham og da :rolleyes2:

Men etter jeg hentet ham hjem var det ikke så mye kjemi å merke, bare fødselsdepresjon de første ukene (men såklart var jeg glad og altså). Jeg og C passer som hånd i hanske vi, kunne ikke hatt bedre kjemi :rolleyes2:

[Whoopsis]

Men Ella tok det veldig lang tid før vi var på bølgelende. De som har møtt henne kan nok skrive under på at hun er en kjempesær hund, og ikke på den morsomme og underholdene måten. På starten hadde vi ikke den beste kjemien, men den har kommet med tiden(blant annet ved å bytte treningsmetode, som tidligere nevnt i diskusjonen). Og når den endelig kom så kom den heldigvis skikkelig. Brukte noen år på å forstå meg på denne underlige skapningen, men nå fungerer vi som regel som hånd i hanske. Selv om hun fortsatt gir meg en hel haug med grå hår fra tid til annen..

Andre hunder som har vært mer åpne har jeg derimot følt kjemi med fra første stund. Blant annet en hannhund jeg møtte like etter at han ble født, bare noen få uker gammel.

[Huldra]

Med Tulla har kjemien kommet bare mer og mer, nå bobler den snart over..! Vi har aldri hatt noen spesielle problemer eller klinsjer mellom oss; joda - selvsagt kan man være frustrert over ting innimellom, men kjemien har alltid stemt. Hun er "gullet" mitt, og det vil hun nok alltid være. :rolleyes2:

Aynï ja.. noen har kanskje fått med seg at jeg slet litt med kjemien da hun var yngre. Hun er blitt to år nå, og jeg kan dessverre ikke si at ting har blitt særlig mye bedre. :rolleyes2: Det går litt opp og ned, men stort sett føler jeg ikke at jeg når inn til henne, eller får noe igjen fra henne. Hun virker som oftest temmlig likegyldig til meg, og jeg merker at jeg synes det er kjipt. Føler mye mer kjemi når hun er hoppende glad for noe, men det er hun sjeldent. Det spørs om hun ikke får seg et nytt hjem i løpet av året som kommer, for å si det sånn.. Det er noe vi har tenkt på veldig lenge, siden hun var liten, men hadde jo håpet at ting ville gå seg til. Hun er en utrolig enkel og trivelig hund, og som familiehund vil hun nok gjøre noen veldig glad, mens jeg bare går rundt og bruker mye av tiden på å irritere meg over henne, over ting andre ville satt pris på.. Men selv om det er egoistisk, jeg synes det er veldig trist at en så fin hund skal bo hos noen andre..

[Nirm]

Min erfaring er at det både kommer med en gang, og kan ta tid.

Med Nirm så kom kjemien med en gang. Fra jeg satte meg ned med valpene (5.5 uke gamle var de da jeg var og hilste på første gang), så har det vært oss to. Så det var aldri noe tvil om hvilken valp jeg skulle velge. Det stod mellom han og en bror, men jeg fikk den valpen jeg hadde likt best på alt av bilder og videoer jeg hadde fått av de. :rolleyes2:

Om en valp "plukker meg ut" på den måten i kullet, og det ikke er noen annen grunn til at jeg ikke skal velge den, så er det den som blir med meg hjem.

Vida er omplasseringshund og voksen da jeg fikk henne, og der syntes jeg det tok litt tid før vi fikk den rette kjemien. Der synes jeg også at den har blitt bedre med å ha endret treningsmetoder. Hun er trent positivt så lenge hun har vært hos meg, men etter jeg starter å klikkertrene henne, så synes jeg at vi har fått en mye bedre kjemi enn vi hadde fra starten av.

Men trur ikke det er så enkelt å bare endre metoder på enkelte hunder. Noen får man aldri noen bra kjemi med, og noen metoder passer ikke alle personer. I tillegg så passer nok ikke alle raser til alle personer heller.

[Carina]

Jeg husker at dette ble diskutert tidligere en gang, og Huldra fortalte også da om Aynï. Jeg svarte etterpå generelt at jeg trodde at dersom man gjorde grundig nok research med tanke på rase og linjer så ville man få et individ man trivdes med og hadde kjemi med. Jeg er nok ikke helt der lenger..

Varja, som var første hunden jeg var med å valgte, var vel alltid min, men vi kræsjet litt. Etter en liten metodeendring følte jeg faktisk en stund at hun var mer min enn eks-samboer sin (var han som skulle ha henne til jakt). Henne savner jeg fortsatt.

Så kjøpte vi Willis, en voksen pointerhann. Og selv om han ikke var noe særlig å trene med (annet enn jakt), så har han vært min siden første dag da jeg hentet han på Os. Han kommer jeg alltid til å savne, og til tider angrer jeg nesten på at han ble igjen, men jeg vet han får jakte der han er. Og jeg vet at det er noe av det eneste han virkelig elsker, så da er det best for han å være der han er.

Cane har alltid vært min, han har faktisk vært det i så stor grad at det var han jeg likte på alle bildene jeg fikk tilsendt fra de var en uke eller to gamle, uten at jeg visste at det var samme valpen jeg ble trukket mot hver gang. Jeg besøkte de når de var 5,5 uke gamle, og selv om alle valpene var kjempekjekke, var han min hele tiden. Og han var også den som kom og la seg i fanget mitt, en totalt fremmed, og sovnet. Vi har liksom vært hverandres alltid, og jeg kommer alltid til å være takknemlig for at jeg har denne fantastiske hunden i livet mitt.

Så er det Zoffis da. En superherlig jente, som jeg egentlig burde ha kjemi med da jeg synes hun er en flott hund. Men vi bare kræsjer totalt jeg og henne. Jeg har forsøkt å endre metoder på henne, og det har vel hjulpet litt, men det blir liksom aldri helt bra. Dette er også grunnen til at jeg leter etter forvert til henne. Forsøkte å legge henne ut for salg en stund, men var liksom aldri fornøyd med noen av henvendelsene jeg fikk, så da konkluderte jeg med at jeg ikke kan klare å selge henne.

Før disse hundene har jeg holdt på med hund siden jeg var 6-7 faktisk, og jeg har aldri opplevd en sånn mangel på kjemi med en annen hund før. Jeg har passet hunder fra alle grupper og mange raser, schäfer, collie, dobermann, elghunder, fuglehunder, diverse selskapshunder, retrievere, borzoi, saluki, terriere osv osv, og jeg har alltid følt meg på nett med disse til en viss grad. Jeg er litt glad for at jeg har vært borti så mange forskjellige hunder tidligere, fordi når jeg da føler at jeg og Zoffis ikke er på nett, så vet jeg med rimelig sikkerhet at dette er noe som ikke skjer ofte med meg. Dermed hjelper det bittelitt på samvittigheten som gnager fordi jeg ønsker å finne et nytt hjem til henne.

Edit: En annen ting jeg har lært er å ikke kjøpe den valpen fornuften tilsier at man skal kjøpe, jeg kommer heretter alltid til å følge magefølelsen og hjertet når jeg velger valp.

[Lola Pagola]

Så synd Huldra :/ du skal ikke sette henne ut på fôr slik som Caranthir da? Men det er kanskje ikke så mye poeng i det om du ikke skal ha kull på henne da.

Jeg lurte litt på hvorfor du skulle sette henne ut på fôr, caranthir, men nå skjønner jeg det. Kanskje du er litt mer hannhundperson, som meg? :rolleyes2:

[Gjest]

Jeg har utrolig kjemi med Ellie og den kom nesten før vi hentet henne, og iallefall da jeg møtte henne første gang. Enda da var hun bare en valp, og jeg tror i mange tilfeller hunden må bli mer voksen før man ser hvordan man passer sammen. Med Ellie har det vært noen problemer både før og etter jeg hentet henne, men det har bare forsterket alle følelsene tror jeg. :rolleyes2:

Ellers så syntes jeg det er litt trist, men fint å lese innleggene til Huldra og Caranthir.. dere skriver så åpent og ærlig om en litt vanskelig ting. Håper alt løser seg til det beste for begge to :rolleyes2:

[Papillon]

Hmm. Det spørs egentlig veldig! Kjemien mellom meg og Frøken har egentlig alltid vært der, har ikke vært noe som har bare kommet. Men det er litt personlighetskræsj noen ganger :rolleyes2: Jeg skulle så gjerne ønsket at hun var "mere" hund, tøffere og mere rett på sak. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få satt ord på det! Hjemme og på tur har vi en fin kjemi og det fungerer veldig greit, men på trening er det enten himmel eller hellvete for å si det slik Om hun har en god dag og er aktiv og "vil" går alt som smurt og begge stråler ( ), men føler hun seg innesluttet og er apatisk (ofte pga. andre hunder, bråk og miljø) blir begge litt irriterte over hverandre tror jeg. Tror hun tenker "drittkjærring!" Hender ofte at jeg "vil" endel mere enn Frøken..

Hun er nå litt rar da.. Akuratt nå ligger hun intill meg og koser seg og slapper av, men skulle jeg finne på slippe hånden ned kan jeg bare regne med en knurr fra henne. Vennligst ikke forstyrr liksom.. :rolleyes2:

Edit: Må jo få med at hun er verdens herligste og morsomme lille tulle uansett da

[Huldra]

Jo, jeg vurderer å sette henne ut på fôr ja. Kommer vel sannsynligvis til å gjøre det, uansett hva eventuelle helsetester viser i forkant; klarer ikke å bare "kvitte meg" med henne heller.. :rolleyes2: Tror hun ville stortrivdes i en barnefamilie; hvor hun fikk all oppmerksomhet når sånt deles ut, og som koblet totalt av ellers.. :rolleyes2: Tror hun vil bli en flott familiehund for noen som har lyst på en liten venn. Uff, det er litt vondt å tenke på også..

[Bambi]

Jo, jeg vurderer å sette henne ut på fôr ja. Kommer vel sannsynligvis til å gjøre det, uansett hva eventuelle helsetester viser i forkant; klarer ikke å bare "kvitte meg" med henne heller.. :rolleyes2: Tror hun ville stortrivdes i en barnefamilie; hvor hun fikk all oppmerksomhet når sånt deles ut, og som koblet totalt av ellers.. :rolleyes2: Tror hun vil bli en flott familiehund for noen som har lyst på en liten venn. Uff, det er litt vondt å tenke på også..

Kan jeg spørre hvor lenge du har tenkt og lurt og undret på dette?

[Aussieglis]

Jeg vet egentlig ikke.. Emma og jeg hadde en utrolig kjemi da hun var mindre og jeg krevde mindre av hundene mine (og meg selv) og vi har enda en god kjemi på et eller annet nivå. Men i noen områder passer vi ikke hverandre i det hele tatt, men det har jeg løst ved å "bare la det være" og kjøpte meg en til hund som passer perfekt til det jeg ikke fikk til med Emma. Sånn funket det bra her. Men dette handler jo mer om egenskaper/interesser og kræsjer det kan føre til, kanskje ikke kjemi..

[Carina]

Jeg lurte litt på hvorfor du skulle sette henne ut på fôr, caranthir, men nå skjønner jeg det. Kanskje du er litt mer hannhundperson, som meg? :rolleyes2:

Tja, jeg har nok en liten forkjærlighet for hannhunder, men opplever egentlig ikke at jeg ikke kommer overens med tisper likevel. Varja var jo ei tispe, og hun hadde jeg i aller høyeste grad kjemi med. Samme med veldig mange av hundene jeg har holdt på med siden jeg var liten, det har jo også vært mange tisper blant dem.

Ellers så syntes jeg det er litt trist, men fint å lese innleggene til Huldra og Caranthir.. dere skriver så åpent og ærlig om en litt vanskelig ting. Håper alt løser seg til det beste for begge to :rolleyes2:

Takk.

Jeg vet egentlig ikke.. Emma og jeg hadde en utrolig kjemi da hun var mindre og jeg krevde mindre av hundene mine (og meg selv) og vi har enda en god kjemi på et eller annet nivå. Men i noen områder passer vi ikke hverandre i det hele tatt, men det har jeg løst ved å "bare la det være" og kjøpte meg en til hund som passer perfekt til det jeg ikke fikk til med Emma. Sånn funket det bra her. Men dette handler jo mer om egenskaper/interesser og kræsjer det kan føre til, kanskje ikke kjemi..

For meg virker det mer som med pointeren. Jeg fikk jo mer og mer lyst til å trene etter at jeg hadde kjøpt han, og jeg kjøpte jo Cane mens jeg fortsatt hadde Willis. Likevel var Willis godgutten min, og selv om han var veldig ensporet hadde vi i aller høyeste grad kjemi.

[Aussieglis]

For meg virker det mer som med pointeren. Jeg fikk jo mer og mer lyst til å trene etter at jeg hadde kjøpt han, og jeg kjøpte jo Cane mens jeg fortsatt hadde Willis. Likevel var Willis godgutten min, og selv om han var veldig ensporet hadde vi i aller høyeste grad kjemi.

Høres ut som meg og Emma det faktisk Jeg kan ikke forestille meg å skulle gi henne til noen andre med mindre jeg MÅTTE for hun er liksom mitt og samboers lille gull som utgjør en STOR del av hverdagen og livet vårt selv om hun er så lita og "ubrukelig" :rolleyes2:

Men jeg får også veldig mye "tilbake" hos Emma. Jeg tror jeg trenger å få mye tilbake hos hundene mine på en måte. Emma er veldig oppmerksom på meg, skakker på hodet når man prater til henne og den lille halen går som en propell hele tiden bare man ser på henne. Og det skal så lite til for å gjøre henne superglad :rolleyes2: Sånn sett er hun og My veldig like Kanskje derfor de har et så godt forhold seg imellom de og. Innerst inne er de veldig like liksom!

Det er nok en av grunnene til at jeg ikke kunne tenkt meg en spisshund f.eks, jeg er redd for å få en hund som gir blaffen i meg og som jeg får for lite kontakt med.

[Tonje]

Kjemi med en hund, synes du det er noe man legger merke til med engang ?

eller er det noe som kun kommer over tid?

eller begge deler?

og har det en effekt på hvordan du jobber og lever med hunden i hverdagen?

hva mener dere?

Kjemi tror jeg kan komme med en gang mens andre ganger tar det tid og noen får vel aldri noen særlig kjemi i det hele tatt. Jeg tror det har mye å si i hverdagen,og da spesielt for dem som skal jobbe aktivt med hunden.

Før jeg fikk whippet tok jeg meg skikkelig vann over hodet og ønsket med en rottis jeg kunne bruke til litt forskjellig.Fikk låne en ei helg og der stemte ikke kjemien i det hele tatt,fra første stund kjente jeg at dette bare var feil.

Men da jeg så Ike var det kjemi fra første stund,han var bare så min den hunden. Selvom han hadde sine sider og var en sær kar så stemte vi så godt sammen allikavel.

Med Felix tok det mer tid, han kom jo hit som 1-åring og var en helt annen type enn Ike. Det er vel først nå etter at Ike ble borte at vi har fått ordentlig god kjemi. Det blir aldri den type som jeg hadde med Ike,men det er ikke noen dårligere kjemi liksom, bare annerledes. Vi klaffer godt selvom jeg noen ganger tror vi stusser litt på hverandre :rolleyes2:

[Huldra]

Kan jeg spørre hvor lenge du har tenkt og lurt og undret på dette?

Jeg lagde en tråd om kjemi da Aynï var ca 9mnd tror jeg, her ligger den.

Innimellom glimter vi jo til, og jeg føler at vi har det bra sammen, men for det meste "er" hun bare her, og ikke sjelden - spesielt når vi "skal" noe, så irriterer jeg meg over henne.. Eller jeg ergrer meg litt over at hun ikke er annerledes enn hun er, samtidig ser jeg at de kvalitetene jeg ikke setter pris på, er noe andre ville verdsatt høyt.

Jeg har stor forståelse for at folk kan føle de mangler kjemi med hunden sin, og selv om det ikke er noe man alltid prater så høyt om (kan kanskje ofte oppfattes som litt "merkelig"?), så er det altså flere som har opplevd dette. Snakket med en kollega for en liten stund siden; hun hadde fått seg en valp for lenge siden som hun ikke fikk kjemi med. Venninnen hennes hadde en voksen hund, og de to hadde derimot veldig god kjemi. Venninnen hadde ikke god kjemi med sin voksne, men derimot med valpen - og det ble en lykkelig historie, for de endte opp med å bare bytte hunder.. :rolleyes2: Hun sa også at dette er jo ikke noe man "hører om" (man hører om alt mulig annet som kan skje med hunder og valper), men at det skjer - det gjør det helt klart. Dessverre.

[LeneG]

Med Bessie hadde jeg en god følelse første gangen jeg så henne.

Hun var så god og ble skyggen, trøsten og tryggheten min.

Hun var bare kosehund, fiske og turkamerat og ikke en hund å trene med men det var perfekt for meg.

Så fikk jeg Bonnie som valp og jeg hadde seriøst lyst til å gi henne bort mange ganger frem til hun ble rundt 8 mnd. Etter det løsnet liksom litt av hvert og vi hadde det kjempegøy med trening. Hun var så fokusert og villig til å lære alt jeg ville lære henne og en helt herlig hund hjemme. Uheldigvis var det mange andre problemer som kom iveien og det endte ganske uheldig når hun var 1.5 år :rolleyes2:

Jeg ønsker meg veldig en Bc igjen men vet ikke om jeg tør å prøve.

Nå har vi lille Demi. Hun er bare 6 mnd og jeg føler ikke helt den store kjemien.

D.v.s jeg er veldig glad i henne men hun klarer ikke helt å innfri ønsket om en HUND.

Kan jo hende det forandrer seg når hun blir litt større.

Dessuten er det rart å gå fra en Bc til en selskapshund. Blir to forskjellige verdener.

[Toril]

Min første hund hadde jeg flott kjemi med,vi lærte hverandre mye de tolv årene.Også de to neste passet meg som hånd i hanske.Men den jeg nok har hatt aller best kjemi med sånn umiddelbart var en jeg dessverre bare hadde på for,han var på mange måter min "en gang i livet hund".Jeg savner ham hver eneste dag..klokskapen,gleden,leken og bare alt som er HAM :rolleyes2:

Når det gjelder de to jeg har nå,så er det nok Gross som passer meg best,Arok er kanskje litt for "myk" for meg.. Misforstå ikke,gutta mine er perfekte :rolleyes2: og vi passer bedre og bedre sammen for hver dag,heldigvis og ingen av dem skal noengang flytte fra meg.

Så tror jeg nok også at vi hadde hatt en mye mer kranglete hverdag hvis de begge hadde hatt sterke meninger om mangt og meget.Sånn som det er nå koser vi oss sammen alle tre

[TonjeM]

Jeg er ikke helt sikker på hva man mener med "kjemi" med ens hund, er det et spørsmål om å like/ikke like? Eller hvor opptatt av eier (førerorientert) hunden er? For det kan nesten virke sånn? Eller hvor bra man "lykkes" med den når man trener?

I så måte er vel tomsingen den av hundene jeg har hatt opp gjennom tidene som jeg har minst kjemi med. En tid slet han meg omtrent ut og jeg lurte på om han kanskje ville hatt det bedre hos noen andre fordi jeg syntes ikke jeg fikk gitt han det han behøvde - og det var frustrerende. Jeg syntes han var irriterende - men så synes jeg vel egentlig at flatter har en irriterende væremåte generelt - men om det er "mangel på kjemi", jeg vet ikke. Nå irriterer jeg meg ikke over han lenger, jeg synes han er alle tiders gitt de begrensningene han har.

Når det er sagt, så er det ikke vesetnlig for meg om hundene mine er fikserte på meg eller ei - faktisk synes jeg det er litt godt med hunder som ikke er dødsavhengige av meg og bare meg (hadde en schäferblanding som bare var "min", hun lå ved inngangsdøra hvis jeg ikke var hjemme - og bare ventet, ingen andre kunne gå tur med henne osv - sånn hund vil jeg helst ikke ha igjen for man får så mye dårlig samvittighet).

Er den "kjemien" så farlig da? Det er jo bare hunder, hvor mye skal man forvente?