Hundehold

Henriette · 16. Mars 2010

Sto og las i den "fisefine dassboka" på jobb idag, og kom over denne:

Hundus Idiotus (latin for hundehold) er en sykdom med langtrukkent sykdomsforløp.

Den kan ramme alle, uansett kjønn, alder eller tidligere samfunnsstatus. Studier tyder på at den i visse tilfeller er arvelig. Langtidsstudier har vist at få blir helt friske igjen.

Symptomer: Det første symptomet er et ofte skjult ønske om egen hund, ofte en hund med diffus bakgrunn. Når sykdommen har slått ut for alvor og den syke har kjøpt hund, kan han eller hun bli sett ute sent og tidlig, i all slags vær, snøstorm og haglvær, til og med, i beste sendetid på TV, vandrende omkring som en Zombie med sin firebente "venn".

Et annet vanlig symptom er at den syke blir observert løpende omkring alene i skogen, med et tomt kobbel i hånden samt en ansiktsfarge som kan skifte fra høyrød til blåaktig, skrikende i vilden sky: "kooooooomme daaaaaaaa!" Erfaringen tilsier at man ikke bør prøve å få kontakt med den hysteriske hundeeieren, da dette er helt meningsløst i de tilfeller beskrevet ovenfor.

Ellers blir hundeeieren ofte sett stående i gatekryss og på fortau i samtale med andre hundeeiere, selv om de beviselig aldri har møtt hverandre eller blitt presentert for hverandre tidligere.

Presanger: På merkedager kjøper pasienten ofte gulrøtter og hamburgere i plast (som piper når man trykker på dem), pakker dem pent inn i lekkert innpakningspapir og gjemmer dem under stort hemmelighetskremmeri. Så, til foreksemel jul eller fødselsdager, tas pakken fram med stor høytidelighet for så og foræres en - naturligvis- ganske uforstående hund.

Endret sykdomsbilde: I et senere stadium endres sykdomsbildet til å blant annet omfatte søvnproblemer samt en lettsindig omgang med penger. Tidlige morgener, fortrinnsvis lørdags- og søndagsmorgener, ses den overlessede bilen stappet med matpakker, ekstra kaffetermos, ryggsekker, små feltstoler, hundeteppe, hund(er), søvninge unger samt motstrebende livsledsager.

Etter et varierende antall timers bilkjøring, tilbringes dagen ofte på følgende måte (den vitenskapelige betegnelsen er plastofili):

Den syke sitter på den medbragte feltstolen i flere timer, intenst stirrende på lidelsesfeller som løper rundt på en firkantet bane. Deretter løper hundeeieren selv et par runder med hunden og får de kulørte plastbåndene, som den uttrykker stundoms glede, stundom skuffelse over. Anslått verdi på plastbåndene er 10-15 øre. Anslåtte utgifter på en slik dag er 500-800 kr.

Andre symptomer: Den syke kan foreksempel ses løpende omkring i skog og mark med en lang snor mellom seg og hunden (noe som i og for seg virker sunnere enn å løpe rundt med et tomt kobbel). Hvis hunden nå og da stopper ved en pinne, kan hundeeieren vise stor glede og tilfredsstillelse.

Behandling: Når symptomene som er beskrevetovenfor oppdages, er det ingen tvil om at sykdommen er langt fremskreden, og at behandling kan være nytteløst. Den beste muligheten for å kurere en person som er rammet av hundehold har man om man setter i gang med samtaleterapi straks de første varselsignalene viser seg.

Umyndiggjøring er ikke å anbefale, selv om det har vært vanlig fram til våre dager. Vitenskapelige undersøkelser har vist at hundeeierne selv ikke opplever sykdommen som spesielt plagsom. Siden de som regel er ganske glade og fornøyde, kan man med god samvittighet la dem holde på med sitt og betrakte dem som et pittoresk innslag i hverdagen.

Dr. psychol. Besse R Wisser.