Gå til innhold
Hundesonen.no

Finsk lapphund


Djervekvinnen

Recommended Posts

Veninna mi har lyst på Finsk lapphund valp om et par år, og i den forbindelse ville jeg sjekke ut litt i miljøet. Hvordan er lapphund miljøet her i landet og i Sverige? Plages rasen med noen sykdommer. Rasen har jo økt mye i popularitet de siste årene, så er redd for at det skal være noe svakheter i gemytt eller helse i linjer, så jeg vil gjerne vite om det, hvis det er noe.

Og er det noen som har gode oppdrettere å anbefale i Norge eller Sverige?

Thanks! :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rasen vokser fort i Norge og ikke minst i Sverige. Det er kommet mange nye oppdrettere og man skal vite at ikke alle er like seriøse. Det er fortsatt lett å få tak i en finsk lapphund med godt gemytt og god helse, men man bør sjekke litt rundt kombinasjonen og oppdretteren...

Helse:

Noen oppdrettere bryr seg lite om HD, så det er lurt å sjekke foreldrene og deres søsken, foreldre, tidligere avkom(om det er finske hunder i nær slekt kan man sjekke HD-indeks i koiranet).

Det finnes tilfeller av katarakter på lapphund, så foreldrene bør være øyelyst før parring.

PRA, en øyesykdom som lapphund har gentest for. Så minst en av foreldrene bør være gentestet fri, slik at man er sikker på at valpen ikke utvikler sykdommen. Seriøse oppdrettere gjør sjelden parringer hvor de ikke kan garantere friske valper fra denne sykdommen, så om begge foreldrene ikke er testet ville jeg styrt unna...

Forøvrig hører Finsk Lapphund til i klasse 1 hos Agria. Agria deler inn hunderaser i 6 grupper, der 1 er de friskeste og 6 er de sykeste, så rasen er meget frisk fortsatt...

Gemytt:

Jeg har møtt en hel del Finske Lapphunder, og bort imot alle har hatt et utmerket gemytt. Sosiale, uredde, snille hunder. MEN her er det noen unntak, dette går på noen få useriøse oppdrettere som aldeles ikke vet hva sosialisering er. Men her gjelder det som men alle andre raser, spør oppdretter om hvor valpene vokser opp, og hva oppdretteren lar de oppleve mens de er der. I fjøs eller hundegård bør unngåes. En lapphund blir sjelden aggressiv av dårlig sosialisering, men redd...

Lapphundmiljøet i Norge:

Jeg synes de ligger litt etter når det gjelder å få kontroll på avlen, men det snakkes om å sette inn resurser ang det. Uansett er de flest(med unntak av noen), såpass seriøse at de øyelyser hundene. I Norge er det veldig lett å få solgt finske lapphundvalper, siden etterspørselen er større enn produksjonen. Det har medført at mange nå ønsker å avle på hunden sin selv om den egentlig ikke holder mål...

Lapphundmiljøet i Sverige:

Sverige har hatt eksplosjonen i registreringstall noen år før Norge, og det finnes over 70 kennler i Sverige nå. Det sier seg selv at man da kan være uheldig om man ikke sjekker litt før man velger oppdretter. Markedet i Sverige begynner å bli litt mettet da noen av disse kennlene kan ha opptil 10 kull i året, mange kennler selger derfor mye til Norge.

Helse og Gemytt har holdt seg bra foreløbig etter min mening. Men den eksteriøre kvaliteten har stort sett ikke vært et tema, mange avler på hunder med kort tynn pels og har en anatomi som ikke er riktig.

Det finnes noen seriøse oppdrettere både i Norge og Sverige som tenker på både eksteriør helse og gemytt, så det er absolutt mulig å få tak i en god finsk lapphund, men jeg ville ikke hoppet på det første jeg kom over...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for utfyllende svar! :icon_cry: Flott!

Jeg er ikke kjent i miljøet, og som du skriver er det mange oppdrettere, så hvis du har noen tips om oppdrettere jeg kan sjekke mer ut, hadde jeg blitt svært takknemmelig! Send meg gjerne PM hvis du ikke vil skrive navn her.

Veninna mi er ikke "så nøye" når det kommer til å skaffe hund, hvis jeg kan si det på den måten og ville vel egentlig ha fått fra første "og beste" oppdretter. Så derfor har jeg sagt meg villig til å sjekke ut litt i miljøet og tipse om oppdrettere, sånn for å ihvertfall guide i litt riktig retning. :whistle:

Har møtt noen lapphunder som sliter med helsa (HD, leddproblemer), og jeg unner jo ingen syke hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare drar denne litt opp ettersom jeg selv er på jakt etter oppdrettere nordover i landet. Skal flytte til Tromsø i april og syntes det er greit og sjekke ut muligheten rundt der ettersom jeg kun har tatt for meg de på østlandet hittil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare drar denne litt opp ettersom jeg selv er på jakt etter oppdrettere nordover i landet. Skal flytte til Tromsø i april og syntes det er greit og sjekke ut muligheten rundt der ettersom jeg kun har tatt for meg de på østlandet hittil.

Da kan du også sjekke nord i Finnland og Sverige. Her i Nord-Norge tror jeg det er dårlig med lapphundoppdrettere, men jeg har hørt det er noen av de finske (og kanskje de svenske?) samene som fortsatt bruker dem til gjeting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...