Gå til innhold
Hundesonen.no

Finsk lapphund


Djervekvinnen

Recommended Posts

Veninna mi har lyst på Finsk lapphund valp om et par år, og i den forbindelse ville jeg sjekke ut litt i miljøet. Hvordan er lapphund miljøet her i landet og i Sverige? Plages rasen med noen sykdommer. Rasen har jo økt mye i popularitet de siste årene, så er redd for at det skal være noe svakheter i gemytt eller helse i linjer, så jeg vil gjerne vite om det, hvis det er noe.

Og er det noen som har gode oppdrettere å anbefale i Norge eller Sverige?

Thanks! :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rasen vokser fort i Norge og ikke minst i Sverige. Det er kommet mange nye oppdrettere og man skal vite at ikke alle er like seriøse. Det er fortsatt lett å få tak i en finsk lapphund med godt gemytt og god helse, men man bør sjekke litt rundt kombinasjonen og oppdretteren...

Helse:

Noen oppdrettere bryr seg lite om HD, så det er lurt å sjekke foreldrene og deres søsken, foreldre, tidligere avkom(om det er finske hunder i nær slekt kan man sjekke HD-indeks i koiranet).

Det finnes tilfeller av katarakter på lapphund, så foreldrene bør være øyelyst før parring.

PRA, en øyesykdom som lapphund har gentest for. Så minst en av foreldrene bør være gentestet fri, slik at man er sikker på at valpen ikke utvikler sykdommen. Seriøse oppdrettere gjør sjelden parringer hvor de ikke kan garantere friske valper fra denne sykdommen, så om begge foreldrene ikke er testet ville jeg styrt unna...

Forøvrig hører Finsk Lapphund til i klasse 1 hos Agria. Agria deler inn hunderaser i 6 grupper, der 1 er de friskeste og 6 er de sykeste, så rasen er meget frisk fortsatt...

Gemytt:

Jeg har møtt en hel del Finske Lapphunder, og bort imot alle har hatt et utmerket gemytt. Sosiale, uredde, snille hunder. MEN her er det noen unntak, dette går på noen få useriøse oppdrettere som aldeles ikke vet hva sosialisering er. Men her gjelder det som men alle andre raser, spør oppdretter om hvor valpene vokser opp, og hva oppdretteren lar de oppleve mens de er der. I fjøs eller hundegård bør unngåes. En lapphund blir sjelden aggressiv av dårlig sosialisering, men redd...

Lapphundmiljøet i Norge:

Jeg synes de ligger litt etter når det gjelder å få kontroll på avlen, men det snakkes om å sette inn resurser ang det. Uansett er de flest(med unntak av noen), såpass seriøse at de øyelyser hundene. I Norge er det veldig lett å få solgt finske lapphundvalper, siden etterspørselen er større enn produksjonen. Det har medført at mange nå ønsker å avle på hunden sin selv om den egentlig ikke holder mål...

Lapphundmiljøet i Sverige:

Sverige har hatt eksplosjonen i registreringstall noen år før Norge, og det finnes over 70 kennler i Sverige nå. Det sier seg selv at man da kan være uheldig om man ikke sjekker litt før man velger oppdretter. Markedet i Sverige begynner å bli litt mettet da noen av disse kennlene kan ha opptil 10 kull i året, mange kennler selger derfor mye til Norge.

Helse og Gemytt har holdt seg bra foreløbig etter min mening. Men den eksteriøre kvaliteten har stort sett ikke vært et tema, mange avler på hunder med kort tynn pels og har en anatomi som ikke er riktig.

Det finnes noen seriøse oppdrettere både i Norge og Sverige som tenker på både eksteriør helse og gemytt, så det er absolutt mulig å få tak i en god finsk lapphund, men jeg ville ikke hoppet på det første jeg kom over...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for utfyllende svar! :icon_cry: Flott!

Jeg er ikke kjent i miljøet, og som du skriver er det mange oppdrettere, så hvis du har noen tips om oppdrettere jeg kan sjekke mer ut, hadde jeg blitt svært takknemmelig! Send meg gjerne PM hvis du ikke vil skrive navn her.

Veninna mi er ikke "så nøye" når det kommer til å skaffe hund, hvis jeg kan si det på den måten og ville vel egentlig ha fått fra første "og beste" oppdretter. Så derfor har jeg sagt meg villig til å sjekke ut litt i miljøet og tipse om oppdrettere, sånn for å ihvertfall guide i litt riktig retning. :whistle:

Har møtt noen lapphunder som sliter med helsa (HD, leddproblemer), og jeg unner jo ingen syke hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare drar denne litt opp ettersom jeg selv er på jakt etter oppdrettere nordover i landet. Skal flytte til Tromsø i april og syntes det er greit og sjekke ut muligheten rundt der ettersom jeg kun har tatt for meg de på østlandet hittil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare drar denne litt opp ettersom jeg selv er på jakt etter oppdrettere nordover i landet. Skal flytte til Tromsø i april og syntes det er greit og sjekke ut muligheten rundt der ettersom jeg kun har tatt for meg de på østlandet hittil.

Da kan du også sjekke nord i Finnland og Sverige. Her i Nord-Norge tror jeg det er dårlig med lapphundoppdrettere, men jeg har hørt det er noen av de finske (og kanskje de svenske?) samene som fortsatt bruker dem til gjeting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...