Hvordan fant du ut at du er et hundemenneske?

[ida]

Sitter her med halsbetennelse og er sentimental og understimulert og begynte å sippe da Scilos hoppet opp i sofaen og minnet meg på at så lenge jeg har ham har jeg det jo ikke så værst.

Så begynte jeg å tenke på når denne kjærligheten til hunder egentlig startet. Egentlig har jeg alltid vært mer glad i dyr enn i mennesker. Eller jeg har alltid vært litt lost rundt folk, men aldri rundt dyr, er vel mer presist. Da jeg var liten og ble dratt med rundt på besøk til folk, spurte jeg aldri om de hadde barn, men om de hadde hund. Husker vi var hos noen folk oppi Gausdal da jeg var rundt ti. De hadde en mannevond mellompuddel som jeg fikk beskjed om å ikke klappe, for da ville den bite. Etter et par minutter hoppet den opp i fanget mitt og der ble den. Folka fikk hakaslepp. Det var ikke det at jeg gjorde noe spesiellt, men jeg har på en måte alltid snakket hundsk.

Magien har vel kanskje blitt litt borte ettersom fornuften og voksenlivet har overtatt, men enda kan jeg kjenne den følelsen av å være genuint i samspill med en hund. Kanskje bare i et flyktig møte på en bussholdeplass, eller med en av Lones små griffontisper, men det er noe med de fleste hunder, som snakker til meg, mens andre sier i store bokstaver at vi er på nett.

Ingen andre i min familie brydde seg det spøtt og dermed ble det heller ingen hund på meg før jeg flyttet hjemmefra. Men jeg har alltid visst at jeg skulle ha hund og alltid kommer til å ha minst en, helst tre, selvom det nok ikke er særlig realistisk. Men å se hvor lykkelige og "riktige" de er når de får leve og utfolde seg i en flokk, sier meg at det optimale ville nok ha vært å ha tre, ja.

[Guest LXT]

Mamma ville ha hund da vi var små, men siden den andre forelderen satte seg på bakbena og mente at det var helt uaktuelt for vår famile, så måtte hun gi tapt for ønsket sitt. Hun har alltid vært veldig glad i og opptatt av dyr, noe som har smittet over på alle vi fem barna. Men katt ble det på oss, og vi jentene hadde hetterotter da vi var små. I påvente av å kunne skaffe meg min egen hund kjøpte jeg en kanin som var min gode venn i mange år.

Men venner av foreldrene mine hadde hunder da jeg var liten, og vi var mye sammen med dem i hverdagen og på ferier. Så jeg både luftet og stelte ulike raser fra jeg var ganske liten. Ofte passet jeg mange av de i ferier også. Fra og med den tiden har jeg alltid ønsket meg hund selv. Spesielt etter at jeg fikk et helt spesielt forhold til dn ene nuffen Helmer. Han var gutten min til siste slutt. Han var nesten blind av stær, og ble oppfattet som litt "busete" av andre. Han var litt tøff og brå, men mot meg var han snill som et lam og vi har delt utrolig mange gode stunder sammen. Og lange turer i fjellet.

Jeg savner ham ennå

Det tok mange år før jeg fikk min første hund, men jeg har hele tiden visst at dagen vil komme. Og etter at min lille tass kom i hus kan jeg ikke skjønne hvordan jeg har klart meg uten i alle disse årene. Nå kan jeg ikke se for meg et liv uten, og jeg ønsker meg en lekekamerat til han jeg har i dag

Edit: rettet feil

[SiriEveline]

Tja, kjærligheten startet nok den dagen jeg kom hjem fra sykehuset (etter å ha blitt født) der ventet min storebror (en to år gammel Kleiner Münsterländer). Jeg ble tatt imot med åpne labber, selvom dette var en ramp av en hund, som lekte voldsomt med pappa. Så var han alltid kjempeforsiktig med meg, og jeg fikk bruke ham som hodepute.

Vi hadde alltid et veldig spesielt bånd, kanskje fordi han var veldig forundret over den lille rare skapningen, og at jeg likte godt å bli passet på.. ikke vet jeg! Men det båndet var utrolig!

Så jeg ble vel født et hundemenneske, men fant det nok egentlig ut når jeg faktisk skjønte at han var hunden vår, ikke min ekte storebror som jeg mente en stund!

Uff, gode raffen! Får tårer i øynene nå, det er den beste hunden jeg har hatt!

[Djervekvinnen]

Jeg har alltid elsket dyr, og hunder har jeg vært interessert i, men vi hadde ikke hund i min familie. Jeg gikk turer med slektningers hunder og besøkte naboens hund iblandt. Jeg syns det var gøy, men så vel egentlig aldri for meg å ha hund selv. Jeg er et kattemenneske og er oppvokst med katt, det var liksom "nok" for meg. Fikk jo uansett ikke lov å ønske meg hund, så det var bare å legge på hylla fort.

Men da jeg så en dobermann for første gang, ble jeg solgt. Ble helt forelsket, og tenkte at skulle jeg få hund, måtte det bli en slik en.

Så møtte jeg min samboer, og han tålte ikke katt, så derfor kunne ikke jeg skaffe meg ny katt. Han er oppvokst med hund, og kunne tenke seg ny hund, og jeg ville gjerne prøve å ha hund (savnet jo et dyr i hverdagen). Så derfor bestemt vi oss for å skaffe oss en, og selvsagt ble det en dobermann

Det var en overgang fra katt til hund, og endel jobb syns jeg, men etterhvert som jeg lærte mer og mer og følte jeg fikk det til, så begynte jeg virkelig å føle gleden av et hundehold. Og nå kan jeg ikke tenke meg en hverdag uten hund! Jeg syns hunder gir meg veldig mye, og man får et så sterkt bånd til et dyr, mer enn med andre dyr. Det tok sin tid å bli "hundemenneske", men nå vil jeg absolutt kalle meg det

[Toril]

Jeg har ifølge familie alltid vært en dyreelsker.Spesiellt kuer,hunder og katter

Kuer er av naturlige grunner ikke aktuellt...så derfor fyller jeg opp med katter og hunder

[Artemis]

Kanskje det går i arv? Mine foreldre er begge oppvokst med hund, og de fikk seg hund med en gang de flyttet til Norge etter å ha giftet seg. Ja, det kom hund før det kom barn. Vi har rett og slett alltid hatt hund. Jeg vet vel egentlig ikke hvordan det er å ikke ha hund. Nå er jeg så håpløst dyreinteressert at alt av dyr interesserer meg, og jeg har bestemt meg for å jobbe med dyr.

Og hvordan jeg fant ut at jeg var et hundemenneske? Ja, det har jeg alltid visst. Hvordan er det mulig å ikke være glad i noen som alltid er like glad for å se deg, gjør at du aldri er alene, du har alltid noen å ha med deg på tur, alltid noen som er glad for en klem(evt å bli klødd på magen ), som du kan være seg selv rundt og alltid er der for deg? Nei, hund vil jeg ikke være foruten!

[MarieR]

Jeg vet egentlig ikke. Så lenge jeg kan huske har jeg vært fascinert av, og interessert i hunder. Jeg har vært glad i å holde på med dyr hele livet mer eller mindre, og hund ble på et eller annet tidspunkt det dyret jeg var mest interessert i. Etter at jeg fikk egen hund har interessen økt og blitt mer intens, nå vil jeg mye mer enn å bare "ha hund". Tror nok ikke jeg noen gang kommer til å ikke like hunder - en gang hundemenneske, alltid hundemenneske.

[Tuskelusken]

Jeg er vokst opp med hund, det er vel derfor jeg elsker de. Et liv uten hund er ikke et liv, rett og slett.

[Bambi]

Det gikk i arv vel

Også har det kun vært få år i min oppvekst hvor det ikke har vært hund Det hjelper på dyrekjærligheten. Det har alltid vært hester rundt, samt andre dyr

[Guest lijenta]

Tja hvis det er arv så har det hoppet over en generasjon her i hvertfall. Kunne godt tenkt meg litt flere dyr en det vi har men en må da begrense seg. Det med dyr var det ikke mange som hadde i nær familie bare familie som bodde langt borte og vi så en dag i året eller noe sant. Men var vi noen steder og jeg var borte når jeg var liten så var det bare å gå der dem hadde sett dyr sit for der var jeg. Om det var hunder så var det da ingen som tenkte på at den kunne da være farlig neida den hadde jo ikke bitt da jeg satt der dså da gikk det sikkert greit var holdningen den gang.

[Gjest]

Hadde vel ikke egentlig noe valg, er påvirket av både arv og miljø med foreldre som begge er glade i dyr, og har hatt hund siden ungdommen, og selv om vi ikke hadde hund boende hos oss det året jeg ble født (mammas hund bodde hos hennes foreldre) så var vel de første levende vesenene jeg hadde et forhold til utenom mamma og pappa, hunder. Så da blir det gjerne sånn at interessen kommer av seg selv:) I tillegg har jeg hatt stor nytte av hundene vi har hatt gjennom livet, og ser at de er der uansett hva som skjer i forhold til andre ting, så det skal mye til før jeg velger bort det å ha hund:)

[Henriette]

Husker ikke når det startet egentlig, men mamma forteller ofte historier om meg og hunder,

som da vi var i ski trekket(mamma er leder i RK og var derfor vakt tillfelle noen skader seg) og jeg så en sort labbe jeg ville bort å hilse på, mamma ble med bort og jeg spurte om jeg kunne få hilse på den, det fikk jeg lov til, men det var ikke sikkert den ville da den var ganske skeptisk til folk, men søte labben kravla omtrendt opp i fanget mitt og koosa

Eller som den ene blandingstispa jeg veldi ofte lånte på tur, dessverre av den typen som gikk løs hele året, og fikk masse valper, inkuldert noen ganger med sine egne valper tror jeg.

Jeg var oppe hoss den familien som eide henne og venta på at hun skulle få et kull, men det ble så sent jeg dro hjem etterhvert, og morgenen etter fikk jeg telefon om at hun hadde fått valpene dine ute i hundehuset sitt(heldigvis et flott stort hundehus med varmelampe ol.).

Så jeg og mamma tusla opp dit for å se, men fikk besked om at eier hadde ikke fått komt nær hundehuset, så det var ikke vittsi å prøve, men mens vi prata kom frøkna ut av huset og opp til meg for å hilse, så jeg prøvde og gå ned til hundehuset, fikk tilog med bli med inn, så jeg fikk telt hvor mange det var og slikt

Helt fra jeg var bitteliten har jeg luftet masse forskjellige hunder, alt fra tibbe til flat, og fikk endelig min første "egne" hund da jeg var 10, en Dachs

[Wilma]

Jeg har vokst opp med hund, men måtte bli medlem på sonen for og virkelig forstå at det var tingen for meg.

[Synnikken]

Den glede!

Joda.. hundemenneske.. jajo.

Mine foreldre har sagt at de ALDRI kunne tenkt seg hund. Skulle jeg ha hund så var hunden 100% min jobb, skulle jeg ut måtte jeg avtale dette på forhånd og måtte akseptere det de gangene de sa Nei.

Min søster fikk en mops for snart fem år siden, en fawn gutt. For å si det mildt, både min søster og jeg forelsket oss totalt. Søs fikk enda en, også skulle vi året etter se på et kull med små sortinger.. Jeg skulle jo ikke ha hund

Siden har det bare ballet på seg, jeg elsker livvstilen og det at jeg skaffet meg hund har jeg aldri angret på. Jeg regner med å få min neste rase nå i 2010 eller 2011.

[Argyr]

Jeg må være født sånn tror jeg, for jeg har vært mer komfortabel med dyr enn med folk så lenge jeg kan huske. Hvis jeg var et sted der det var dyr innen rimelig (eller urimelig) nærhet, visste man alltid hvor jeg var. På vertens soverom med beardisen Chivas og katten Grete Waitz, under stuebordet til onkel med BCen Bonnie (både nummer 1,2 og 3 - de ble på mystisk vis byttet ut til stadighet), i hagen til onkelnabo med en rar Corgisak, nede på jordet ved kuene eller hestene, utenfor hagen med den irske ulvehunden som noen mente egnet seg best som ponni til meg (jeg var jo mindre enn den!) eller utenfor hagen til den "farlige" engelske bulldoggen som alltid gikk med munnkurv og som man skulle ligge langt unna ifølge eier, men som jeg mer enn gjerne snek meg til å kose med når eieren satt benket foran TVen.

Når jeg ble bittelitt større gikk jeg på rundgang i nabolaget og turet hunder (jeg skjønner ikke at de turte), og det jeg husker best fra oppveksten min er faktisk alle hundene. Den afghanske mynden med det klingende navnet Al-Dahnas Omar Sharif Manbejuo "Shamar" (som jeg nettopp lette opp, jeg husket hele navnet men ikke stavemåten).

Eller tolleren Bentley som den østerrikse naboen hadde med seg fra USA, der han ble funnet i en pappeske på gata. Eller naboen med fire hunder, tre katter og en drøss med fisker. Eller bichonen Dennis som jeg delte hundesjokolade med. Eller bullmastiffen Bob, som synes verden var et skummelt sted.

De godmodige rottweilerne til nabolagets løse fugler (og slangen deres, for den saks skyld!), huskyen som alltid gikk løs med 20 meter tau hengende bak seg, som gikk samme ruta til kjøpesenteret hver dag, der den ventet på eieren som kom luntende etter.

Arvelig var det ihvertfall ikke, for jeg fikk ikke ha så mye som en gullfisk!

Den fine parketten og skinnsofaen ville jo ikke være like fin med hundehår på, eller noe sånt. Hva gullfisken skulle gjøre for noe galt fikk jeg aldri klart for meg.

Min aller beste venn - beardisen Chivas - passet vi et par ganger, den ene gangen klarte min far å miste ham så det ble leteaksjon i hele Groruddalen. Ikke den mest egnede hundeeier, kanskje.

Mitt aller første dyr var en katt jeg klarte å mase meg til, og jeg overbeviste godt om at hvis det ble problematisk så kunne damen som var like glad i dyr som meg passe henne til jeg flyttet ut. Sånn ble det selvsagt ikke (bløffmaker, jeg? ) og vertskapet fikk værsågod finne seg i kattedo på vaskerommet en stund til.

Så flyttet jeg endelig ut, rett inn i et hundehjem, og siden da har jeg ikke gått en dag uten hund (tror jeg). Ingen planer om å gjøre det i fremtiden heller, det ville blitt tomt uten

hund i huset. Så her forsikrer man seg om at det overlappes, må ha minst to så man ikke brått står uten hund (at man brått gikk fra å ha en senior til en valp og en senior i tillegg trenger vi ikke nevne ).

*går og finner en propp å stappe i kjeften*

[Ingvild]

Jeg vet ikke om jeg egentlig er et hundemenneske? Jeg merker nå at jeg trives veldig godt med å leve uten hund, og studietiden min skal etter planen være uten hund til stede (noe som vil si i alle fall fem år uten hund). Jeg syns hunder er ærlige, åpenhjertige, hengivne og glade, uten å være for pågående og irriterende (slik mennesker kan være ), og det er vel det som gjør at jeg er glad i hunder, og at jeg alltid har vært det...

(Og jeg er nok et hundemenneske innerst inne. Det er bare det at jeg ikke er avhengig av å ha hund rundt meg - men det kommer jo også an på hva slags livssituasjon jeg er i og hvor jeg bor.)

[Gåsa]

Da resten av ungene i gata gikk ringte på dørene til folk spurte om de fikk passe ungene gikk jeg rundt spurte etter hundene Da jeg var 9 år ble jeg "fast passer" til en rimelig sterk Finsk Støver som dro som en gal i flexi båndet!Husker jeg tok det rundt lyktestolper osv da kom hunder Passet også resten av nabolagets hunder alle var mellomstore og alle slapp vi løs.Aldri noen som stakk av,kranglet eller noe!

Ofte samlet jeg og venner den gjengen og dro til marka.Det var så hyggelig at!"Maste" meg til få lov til kjøpe hund for komfirmasjons pengene.Hunde kjøpet var planlagt bare ikke rasen.Så da ble min første hund en fantastisk Engelsk Setter frøken som jeg betalte alt for og selvfølgelig tok med meg da flyttet hjemmefra.

Har nå ei blandings frøken og kommer alltid til ha hund ja!

forresten så var det andre tider på slutten av 80 tallet-starten på 90 tallet da vi gikk undt ringte på dørene etter hunder og unger!Enn at vi fikk lov da!Aldri gått i dag nei

[Tonje]

Jeg har alltid vært glad i dyr men det har vel alltid vært hund som har stått mitt hjerte nærmest.

Husker jeg gråt mine modige tårer da naboen hadde besøk av en welsh corgi oppdretter som viste fram valpene sine og jeg ville jo ha en! Vi hadde schæfer da men han fikk jeg jo ikke gå tur med alene.

Så det ble til at jeg gikk raid i nabolaget og nærmiljøet for å finne ut hvor det bodde hunder og om jeg fikk gå tur med dem.De fleste sa faktisk ja. Noen av mine favoritter var blandingen Harley(riesen og flat),beardisen Rex og Springeren Mikke. Også fikk jeg avogtil låne en greyhound ved navn Dino. Husker dem alle sammen

[Raksha]

Mitt første møte som jeg husker med hund, var naboens Bichon Frisé - den galbjeffet på meg - og jeg hyyyyylte. Tror jeg var rundt 2,5-3 år. Da bestemte mamma seg for at hun kunne ikke ha en datter som var redd hunder og jeg og Leo ble bestiser. Fra jeg var 4 gikk jeg turer med han helt alene i nabolaget. Innimellom passet jeg noen andre hunder også - men det var alltid Leo som var favoritten. Leo var bare to år yngre enn meg, så han ble jo gammel etterhvert. Naboen fikk seg en Bichon til, Cæsar og jeg fikk etterhvert ha med meg begge to på tur, og så etterhvert bare Cæsar da Leo begynte å takke nei.

Husker gamle Slusk, en Labrador som ble drøye 15 år gammel. Han var stiv som en stokk i bakbeina, stod alltid ute i kjetting på dagen, var døv og HATET andre hanhunder. Eiern, en gammel gammel mann, som bodde hos datteren sin, begynte å grine da han så at Slusk trosse vonde hofter og alt, og satt pent for meg da han skulle få være med på tur.

Fikk etterhvert bekjentskap med et snodig kvinnemenneske som byttet ut hundene like ofte som andre folk bytter mening mening. Ok, ikke fult så ille. Samtidig fikk jeg mast meg til min egen hund, schanuzeren Rexie. Rexie og rottisen Tara ble bestiser og Rexie vokste omtrent opp med henne. Tara ble byttet ut med Collien King (åh gud som jeg savner han). Schæferen Evito var vi også innom, Dobberen Baron, Schæferne Hedda og Kiwi... Pommen Tino, Pekineseren (som trodde han var schnauzer) Gizmo, som jeg fikk låne med meg på campingtur en gang). Det ble mange hunder men da hun kvittet seg med Collien så klarte jeg ikke gå tilbake mer - jeg visste hun kom til å få seg flere hunder, jeg visste jeg kom til å bli uendelig glad i dem og jeg visste hun kom til å kvitte seg med dem. Hard lærdom for en ungjente.

Senere har jeg jo funnet ut at jeg er arvelig belastet med hundegalskap. Mamma har alltid vært glad i hund, men ikke gal, som meg. Hun vokste opp med harebikkjer, og Dunkeren Bell - som endte sitt liv på et sauebeite. Men, min morfar, og mine oldeforeldre på den siden hadde drevet med hund i alle år. Jaktbikkjer hele hurven. Morfar ble syk, og mormor skaffet dem en illsint DvergPuddel - Dinna - som hate alt og alle, untatt mormor. Vi ungene slåss om å få sitte lengst mulig unna den når vi skulle spise middag der. Men neida, jeg ble ikke kurert. Tanten min, min mors søster, hadde også hunder - to schæfere først, så en - Frøya ble min følgesvenn på mange turer i grimstad når vi var der. Fine schæferdyret.

Så nå sitter jeg her da, med to. Prøver også å overlappe så jeg ikke blir sittende uten hund, med varierende hell. Så nå har jeg to hunder under to år og har planer om at de skal være hos meg i mange mange mange år.

[MariaN]

Mine første ord var VOFF og MJAU, så det er ikke tvil om hvor tidlig jeg begynte

[tm100001]

Jeg har vokst opp med hund, men måtte bli medlem på sonen for og virkelig forstå at det var tingen for meg.

Skriver under på denne jeg

[PsychoLynx]

Tja, vanskelig å si egentlig. Men bestemor og bestefar har hatt hund så lenge jeg kan huske, og jeg maste jevnt på å få ta med meg Troja på aktivitetsdager på skolen. Jeg fikk aldri lov da, Troja hatet jo å kjøre bil. Åssen skulle hun takle BUSS liksom!

Flyttet hjemmefra og vekk fra Troja da jeg var 18, og ønsket om egen hund var nok der hele tiden. Men jeg trodde ikke jeg skulle få det, så maste vel ikke så mye. Koste meg med Terror hetterotte og Gizmo chinchilla inntil Lars fant ut at han ville gi meg en schæferhund. Og da var det vel gjort tror jeg

Siden slutten av Juli 1999 har jeg vært frelst Og det kommer alltid til å være minst en hund i livet mitt. Hadde et opphold på 9 mnd da Buffy ble avlivet, men det skjer nok ikke igjen, for å si det sånn.

Har alltid vært glad i dyr, og alltid hatt dyr i livet mitt. Men HUND ble det fra 1999 ja.

10,5 år som hundeeier nå.

[Naos]

Jeg har alltid likt dyr, men jeg var ikke spesielt opptatt av hunder. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har lagt noe videre merke til hunder...

Jeg var jeg kattemenneske, jeg syns alle typer kattedyr er nydelige og grasiøse. Har hatt katt, og vet derfor hvor dårlig det passer sammen med livsstilen min, siden jeg elsker friluftsliv - og tilbringer de fleste ferier på tur i Norge. På evig jakt etter kattepass, og med dårlig samvittighet for helger alene hjemme...

Så det ble hund, for kjæresten har vokst opp med hund. Jeg var ikke forberedt på hvor mye jobb og binding det innebar (selv om jeg trodde jeg var det), men heller ikke hvor givende og herlig det er å ha hund! Det passer perfekt til livsstilen vår, og vi er aldri i tvil om ferier, det er teltturer på oss i feriene! Mennesker og hund sover sammen i en eneste stor klump...

Så nå er jeg nok hundemenneske!

Hund har gjort meg til et gladere menneske!

[Tyfonia]

Eller jeg har alltid vært litt lost rundt folk, men aldri rundt dyr, er vel mer presist. Da jeg var liten og ble dratt med rundt på besøk til folk, spurte jeg aldri om de hadde barn, men om de hadde hund.

Kjenner meg igjen i dette. Jeg blir 21 til sommeren og har aldri skiftet ei bleie. Til tross for at jeg har to yngre søsken, ei halvsøster og en halvbror, han snart to år. Søsteren min var den som alltid var glad i barn, mens jeg klarte alltid å vri meg unna unge- maset, og gjør det fortsatt. Nei, barn er nok ikke noe for meg.

Jeg oppdaget at jeg var et hundemenneske da jeg var rundt åtte år gammel, da vi overtok ei keeshound/ elghund blanding, Lea. Hun ble min beste venninne. Da min mor, min søster og jeg flyttet fra nord til vest for å starte et nytt liv ble uheldigvis Lea igjen der oppe. Jeg ville ha henne. Da jeg var tolv fikk jeg min nå snart ni år gamle bearded collie- blanding, Fant, som straks ble "broren" min. Han har et stooort rom for seg selv i hjertet mitt. Han bor fortsatt hos moren min og stefaren min sammen med ei fem år gammel dachstispe, Kajsa, ei skjønn jente er hun. Hadde også en omplasseringshund, en pommeranian, Tussi, fra da jeg var fjorten til jeg var cirka seksten. Han ble gammel og måtte "reise" opp til sin avdøde eier.

Har hatt en del katter også, men uheldigvis finner jeg det litt vanskeligere å knytte meg til slike innadvendte dyr som det. Hunder, som ofte er mer imøtekomne og utadvendte, er lettere for meg å komme på bølgelengde med. Jeg beundrer kattenes evne til å studere verden på avstand og likevel ta del i den, men jeg føler også at hunder viser mer takknemlighet, kjærlighet og istedeværelse enn katter. Derfor er jeg et hundemenneske.

[trevi]

Koselig tråd

Har alltid vært hundemenneske... Ble født inn i et hjem med en Schäfertispe som "tante"... Men jeg husker ikke henne så godt da... Min mor har alltid vært glad i hunder (hun har hatt både schäfer og boxer), min far var vel litt mer "stand-offish", og hadde heller lite erfaring fra hund. Min store (bokstavelig talt) favoritt da jeg var liten, var min mors venninnes digre Irske Ulvehund, og det første jeg sa som liten knøttis og så han var "PUS", og klemte rundt han...

Så lenge jeg kan huske, var jeg gatens trofaste hundepasser/lufter. Tenker tilbake på det, så er det vel ikke så mange 7-åringer som får gå tur med fullvoksne Huskyhanner med tendens til å stikke av.. *fnis* Jeg gikk tur med det som var å gå tur med, men jeg hadde alltid en forkjærlighet for de store...

Schäfer var favoritten, og da min kjære mor og far var overbevist om at jeg kunne håndtere en hund, var det i utgangspunktet dette som var valget... MEN, så datt vi over noen bilder av en terv i et hundeleksikon, og dermed var løpet kjørt *fnis*

Så ja... Hundemenneske er vel det jeg har vært født som. Jeg klarer ikke å la være å se når jeg går forbi noen med en hund. Som TS skriver... Det er noe med de fleste hunder, mens andre virkelig "snakker" til meg...

Livet hadde definitivt vært en hel del fattigere uten disse fantastiske dyrene...