Jeg er sliten

[Inustaff]

Det hørres kanskje feigt ut for enkelte,og noen tenker kanskje til og med "Fytti" men sannheten er at jeg er utrolig sliten og trist.

I skrivende stund gråter jeg for jeg er frustrert og lei og vet ikke hvor jeg skal snu meg.Hadde aldri tenkt det skulle komme til dette,men alle bekker små...

Samtidig vil jeg ikke gi opp.Føler meg splittet samtidig som jeg føler meg sikker på at jeg bare er helt nedbrutt.

Bare uflaks,sykdommer,skader,og helt bissarre greier som kommer ramlende i hodet mitt har fått meg til og miste hele gnisten.Er det ikke det ene så er det det andre.

Det er ikke fordi jeg ikke er glad i hundene,eller har interesse for dem mer.Det er ikke for mye for meg/oss praktisk sett,men psykisk er jeg helt kaputt pga all den ekstreme uflaksen i hundeholdet.Det er ikke gøy lenger.

Har tålt mye motgang og tull nå,men har kommet til en grense nå føler jeg der det bare går meg over hodet.

Alle feiler ikke noe heller,men det er summen av det hele som utgjør alt,fordi alle har en eller annen greie på gang uanset,og helst alle på samme tid sånn at jeg driver sykestue mer enn noe annet.

Har ingen problemer med det praktiske stellet,men har en påkjenning med at det hele tiden er noe...

Jeg skriver jo aldri om sånne ting her inne,men ting skjer ,aldri pause.ALDRI!

Vår veterinær har veldig vondt av oss pga alt,og synes vi er "gode" som orker.

Men nå orker jeg nok ikke mer...Ja hva skal en si?

Jeg er nervøs seriøst hver eneste dag og tenker "hva skjer idag?"

Super paranoid og overbeskyttende ovenfor hundene...

Er redd for at noe skal dukke opp...

Og det er ikke fordi vi ikke tar vare på hundene at ting skjer..det er sånne arvelige overasskelser,eller naturlige ting som noen kan oppleve av og til,eller de mer ekstreme uhellene som folk stort sett ikke opplever,eller vil oppleve.

Helt okei at man må regne med uhell og ting med hundehold,sånt er det med levende vesener...Men det må vel være grenser?

Har inntrykk av at vi er en magnet for alt som kan skje,eller har skjedd andre en gang i blandt.

Full pakke hele tiden såklart!Setningen jeg sier mest her i verden er "skal til dyrlegen"

Helt ærlig driter jeg i pengene,men det er den følelsesmessige delen som knekker meg.Det er for de nær rundt oss samt nevnte veterinær blitt tragikomisk.Klart jeg driter ikke penger heller,men regningene blir alltid betalt og alt er iorden så den delen er veldig grei.

Likevel synes jeg det er tragisk og ha mapper fulle av dyrlegekvitteringer på kort tid,og tenker på hundene.

Jeg har ikke noe glede av og ha hund lenger,bare frykt,og angst og paranoia.Mye sorg og mye styr.

Det var ikke slik for endel år siden..Da var hundelivet en glede og det var stas.

Alle kvatraler i gatene rundt meg hadde hunder,og jeg leser på forum om hundelivet hele tiden..Jeg ser ingen som har så mye piss som vi har...?!

Hva skal man gjøre når man ganske enkelt ikke har annet enn frykt og frustrasjon?

Føler jeg får straff for noe og lurer på hvorfor det må gå utover hundene...

De som ikke feiler noe som helst arvelig får noe annet piss,og jeg gidder ikke engang ramse opp alt,vil bare skrike!

Har seriøst bedt til høyere makter om og fjerne forbannelsen som jeg føler ligger over oss,for ellers orker jeg ikke ha hund mer..

Alt jeg vet er at jeg vurderer og gi opp nå,fordi jeg ikke har kapasitet til mer om det ikke kan stoppe.

Ballen ruller og ruller.

Vet ikke egentlig hvor jeg vil hen med dette men..

Er det feil av meg og gi opp?Hva gjør man når alt føles stengt?

Føler det blir veldig slemt ovenfor hundene(spesielt de som ikke har noe arvelig piss),men jeg har komt til et punkt der jeg nesten ikke vil ha hund mer i hele litt liv pga summen av det hele med ALT som skjer hele tiden.

Det gjelder mange ulike hunder,ikke bare dem som er nå,men mange som har vært som ikke lenger er.

Hver eneste hund må det skje noe med sånn eller sånn...Det er uholdbart og topper seg hele driten!

Mye sutring her nå,men det gnager på meg og jeg føler meg klemt oppi et hjørne der jeg ikke vil noenting hverken gi opp eller fortsette.

Er det noen som har følt det på samme måte?

Jeg har i grunn sagt til folk nært at jeg vurderer og legge opp pga alt,og de forstår...men jeg vet ikke om jeg forstår selv hva som skjer...

Ville bare dele dette med dere andre fordi det er veldig hardt og bære på og ha det sånn at man ikke føler man vil ha hund mer samtidig som man gjerne vil...Det er jo ikke sånn jeg er,men sånn har det blitt.

[Carma]

Av og til har man lov til å gi litt opp, av og til er alt bare nok! Vet ikke hva som har skjedd, men skjønner følelsen av at nå gir jeg meg, nå er det ikke gøy mer! Tror du trenger litt ferie jeg! Få lov til å slappe helt av! Er det noen du kan overlate alt ansvar til? Bare for en dag eller noe om så er? Alle trenger litt pause for å greie å fortsette innimellom!

Og selvfølgelig blir du ikke straffet for noe!

En klok mann sa en gang "This too shall pass". Og det tror jeg på! Selv de verste perioder og de vanskeligste ting tar en gang slutt! Når det ser som mørkest ut er det som regel kortest vei til lysere tider!

Så kanskje det ER nok nå? Kanskje morgendagen blir bedre...? *krysse fingre*

[Malamuten]

Har ikke hatt akkurat samme problemet da, men var deprimert en periode pga vondt i ryggen og et lite koslig liv og til en viss grad mye uflaks som bare skjedde meg(det føltes ivertfall veldig sånn da det sto på). Dette gikk litt utover hundene, lite tur siden jeg var sliten og nedbrutt. Noen dager var lunta vell kort og jeg følte at jeg behandlet hundene dårlig(noe jeg på sett og vis gjorde)Dette gjorde jo situasjonen værre for meg siden jeg da ble enda mer nedbrutt av denne dårlige samvittigheten jeg hadde overfor dyra mine som jeg er veldig glad i. Løsningen ble å få orden på mine psykiske problemer, kanskje litt lettere for min del(?) siden jeg ble med på 'ryggskolen' på 3t og fikk snakke med folk som har det likens, jeg fikk fysikalsk hjelp som gjorde at jeg ble bedre i ryggen som såklart hjalp mye på humøret, jeg begynte og trene som også har hjulpet psykisk. De to tingene som hjalp mest var faktisk å få snakket med noen, både fysioterapeuter som kunne forklare meg hva som var galt og hva som evt kunne gjøres og folk som hadde det likedan psykisk. Jeg snakket mye med både samboer og venner men det ble liksom ikke det samme. Og den andre tingen var at jeg måtte snu om tankegangen min, det ble lettere etter og ha snakket ut om problemet.

Utifra det jeg kommer på nå når jeg har lest ditt innlegg kombinert med egen erfaring ville jeg fått noen og snake med psykolog eller andre utenforstående som har noen som helst kompetanse til og hjelpe deg på rett kjøl, evt finne ut om du har en depresjon, for det er vanskelig, kanskje t.o.m. i noen tilfeller umulig og komme ut av selv, det tar tid og det ødelegger hodet(man tenker ikke helt klart) Få hjelp til og komme deg over denne nedeperioden også ta en avgjørelse på hundene. For akkurat nå er jeg ganske sikker på at du ikke tenker 100%klart, alt virker verre enn det egentlig er selv om det er ille.

Og nei, jeg synes ikke det er feigt, feil eller noe slikt. Folk som mener det har ikke vært så langt nede! God bedring og lykke til uansett hva du velger og gjøre!

Edit: Som nevnt over her så er jeg enig i og helt sikker på at en liten periode med fri kan gjøre godt også

[simira]

Først og fremst, få deg en pause. En uke i syden, med bare sol og hvile? Og en samtale med psykolog kan hjelpe godt, selv om du ikke er deprimert eller noe. Du kan fort havne der om det fortsetter i denne banen. Du beskriver i stor grad hvordan jeg følte meg for 7 år siden, rett før jeg ble utbrent og gikk inn i en alvorlig depresjon. Husk også at vinteren og mørket gjør det lettere å få depresjoner og gjør en mer sliten!

Kan du sette bort en hund på fôr eller noe et halvårs tid? Eller noen mnd? Kan det være et alternativ å låne bort alle hundene, og så ta tilbake én og én etterhvert som du føler at du får kontroll over livet og verden?

Noen ting er ihvertfall helt sikkert:

Det går over.

Det blir bra igjen.

Du kommer til å glede deg over hundeholdet igjen, og glemme hvor ille det var.

I promise.

[Symra&Pippin]

Jeg kjenner hverken deg eller livssituasjonen din, så svaret mitt må bli veldig generelt. Av og til føles alt skikkelig håpløst for oss alle, men som du sikkert selv har erfart så har livet veldig mange kapitler. Alle kapitler er ikke triste og vonde, jeg er sikker på at du har fine perioder du også.

Kanskje kan det være riktig å være uten hund en stund. Kanskje finner du ut at du trives best uten hund, eller kanskje skaffer du deg hund igjen senere?

Gi litt F i alt du ikke orker å ta inn over deg akkurat nå. Omgi deg med trivelige og positive mennesker og gjør ting du trives med. Akkurat nå har du lov til å tenke på deg selv.

Ønsker deg alt godt!

[Djervekvinnen]

Ja tror tiden er moden for en pause. Har selv vært lei "hunderiet" til tider, og vært nedfor, men ikke på langt nær slik som deg. Så i mitt tilfelle har det alltid gått over.

Men du må kjenne på deg selv og følelsene, og et hundehold skal for det meste av tiden være koselig og hyggelig. Ikke stress, tristhet og mange bekymringer. Du har jo flere hunder, og jeg vet ikke så mye om bakgrunnen til dem, men for meg høres det ut som at du har godt av å enten kutte ned på antallet, eller kutte ut hund helt for en periode. Jeg selv syns det er deilig å ha hundefri, og skulle ønske jeg kunne ha det oftere.

Tror at ved å få dette på avstand, koble ut og konse kun på deg selv nå, så kanskje lysten på hund vil komme tilbake senere. Vet ikke om hva du har tenkt selv ang hundene, avlive eller omplassere? Eller om hvor syk de er osv.

jeg tror at på forum som dette har folk en tendens å dra mest frem det positive i hundeholdet sitt, og holde tilbake på det dårlige. Og ofte blir det et rosenrødt bilde man får av de andre med hund. Og dette hjelper ikke på sitt eget hundehold hvis det skranter litt. Men jeg prøve å tenke på at ofte er ting litt annerledes i virekligheten, og folk sliter med hundene sine osv. og blir leie. Ikke alle har et perfekt hundehold. Tror det er viktig å snakke med hverandre om problemene, og dele dem. Det hjelper på.

Det er ihvertfall bra at du tar tak i dette, og prøver å finne ut hva som bør gjøres. Håper forumet hjelper deg litt med beslutningen.

Klem fra meg!

[Inustaff]

Takk for oppmuntringer og støtte...

Ja det har vært så mye nå sammenlagt,at selv om jeg ikke er lei kosen med hundene,tur,lek og trening så er jeg så lei og nervøs av sykdommer og skader som kommer rekende flere ganger i mnd..

Det er feks nå glassert snø/is på tunet nå og selv om det er sand strødd så er det områder uten og,og jeg har såklart angst for å la de leke ute for jeg ser for meg at jeg hører et hyl og så har en av dem brukket eller revet en sene.

Det er så sære ting som dukker opp,sammen med de mer vanlige tingene jeg vil kaste opp.

Jeg er deprimert av dette ja,utrolig,jeg vil nok kanskje ikke ha hund mer nei,vet ikke..Er vel kanskje det jeg sier.

Vanskelig og si..hjerte vil,men hjernen nekter.

Har vanskelig for å se for meg at uflaksen stopper og orker ikke leve i frykt.

Er litt sånn at jeg blir fort nervøs av natur og har vanskelig for og slippe taket på det når det setter seg.

Vrenger seg med tanke på å korte ned på hunder likevel..Er jo liksom ikke antallet som er problemet,men antall problemer med det..angsten det gir.

Så hvordan elle melle en hund som man håper man får "fred" med?

Tja forsåvidt er det fred med 1..bank i bordet..Chinesen har ikke noe galt med seg såvidt jeg kan se,eller har funnet ut..Så lenge det varer da...

Ene hunden fikk til og med en psycho betennelse og håravfall pga microchip innsetting,hva f*en er det for noe piss og få?De dauer jo nesten som fluer av alt...

Andre fikk revet hud til muskelen som gliste mot meg,bare for å løpe på myk mark etter ball..

Hvor kom det fra?Nei si det.Trålet området i den radius hun løp,men som alt annet piss forblir det et mysterium...

I can go on forever...Er seriøst rett før jeg putter hunden i sterile polstrede plastbobler.

Nei seriøst alt er så svart jeg burdte gå i dvale.Det er ikke lett.Har snakket om dette hele natten og tenkt på det for meg selv i noen uker..Men prøver og være positiv men det er ikke mulig...

Takk til dem som gidder bry seg om min bitre fortvilelse.

[Inustaff]

Djervekvinnen:

Jeg har ikke tenkt på avliving nei,det er den delen jeg bare er så evig lei.

Frykten for og miste en hund gir meg lysten og forkaste alt med hund for evig.

Alt bare dør eller skal dø av noe annet spesielt en annen gang ,kanskje neste uke eller mnd...Som sambo sier: Vi kan jo bare dra og se på en valp og avlive den på stedet,for det er ikke vits og ta det med seg hjem for den feiler jo noe såklart.

Er vel ikke noe fornuftig og si...

[Saphire]

Uff, kjenner meg litt igjen. Det føles helt grusomt ut når det står på som værst. Kan jo trøste deg med at det har omtrent vært like ille her en stund også, bare med katt. Vi for eks har klart å få Livmorbetennelse som endte i kastrering, FIP(dødelig virus) på en kattunge, brekt lårbein på en hannkatt og keisersnitt på forgje kull, på omtrent halvannet år. Dvs at for hvert tilfelle som har skjedd så har det blitt dyrlege regninger på ca 15 tusen HVER gang fordi det bare MÅTTE skje i helga. I tilegg er FIP, keisersnitt og livmorbetennelse fryktede greier hos et katteoppdrett, men ganske sjeldent. Og jeg klarte da og få dette de to første årene i oppdrettet Så jeg har jo mistet helt motet her.

Såå, du er ikke aleine om å føle at verden "går i mot deg". Det føles skikkelig dritt ut rett og slett! Men som folk sier, ta deg en ferie, slapp av litt og prøv å tenk positivt. Kanskje du har fått din "dose" med ulykker og kan slippe unna fremover?! Lov og håpe vettu!

[Djervekvinnen]

Ja det er jo ikke "normalt" å bare få syke hunder til evig tid. En gang må ulykkeskvoten gå over, sant? Tror du bruker din opp nå jeg. Men noen raser er jo også mer sårbare og har mer sykdommer enn andre (uten at jeg vet noe om dine), så det kan også hjelpe å se i andre retninger hvis man har vært uheldig med en type rase feks.

Husker selv da Hera var så dårlig i beinet, og vi var innom klinikken et par ganger i uken. Jeg var optimist hele tiden, og tenkte: nå går det snart bra. Og så brekker Nitro beinet oppi det hele! Jeg ble helt oppgitt! TO hunder med skade, to haltende hunder som måtte ha spesial behandling, to hunder med skjerm om natta, to rehabiliterings program, og vi gikk på rundgang med begge hundene hos veterinæren. (sørget for å få time samme dag for å spare tid hehe) Da tenkte jeg: MAX uflaks! Jeg var positiv til den siste uka før Hera avlivdes. Da gav jeg opp å tenke mer posivit. Nitro ble heldigvis bra da, tilslutt, og under hele opplegget tok jeg dette som en erfaring som jeg måtte igjennom og tenkte at dette måtte jeg erfare, på en måte. Man får se et ulikt spekter av et hundehold, å ta vare på hunden som er syk, prøve å gjøre det bedre. Men klart, et sted går grensen! Hadde Nitro fått et komplisert brudd i vekst sonen, og måtte avlive han også, hadde jeg nok blitt helt nedfor og lei. Følt som at det ikke var meningen at jeg skulle ha hund.

Men som de sier: etter all oppoverbakke, kommer en nedoverbakke tilslutt.

[Inustaff]

Nei sant det er ikke normalt?

Det sier alle...,men jeg tror ikke jeg orker si det mer til meg selv,eller høre det for den del,da det er så ironisk og veldig oppbrukt frase.

Jeg får lysst og bite folk som sier til meg "det går over snart" men skjønner såklart at dem/dere mener godt...

Jaja,er ikke så mye annet og si enn at jeg gjør så godt jeg kan,og har holdt humøret oppe helt til nå.I mitt stille sinn har jeg tatt alt som et nederlag,men utad med et smil da..

Er en ting som er sikkert og der er at jeg ikke stoler på noen raser uansett.

Hvilken rase skulle jeg ha flaks med? Ikea Basset`en? haha

Vår Dober er helt frisk da,men hun er jo frøken "skadefryd" og klarer og ta inn alt med andre ting

Så her i gården spiller ikke rase noen trille tydeligvis,de klarer da og fikse seg på andre måter sånn at det ikke er pauser såklart Kan ikke ha det,for det blir jo så kjedelig.

Ser litt humoren i det der altså...hund i plastboble!Bump bump,rulle rulle

Veldig trist med Hera og Nitro da,det er helt sinnsykt hva som kan skje altså,og ja det blir som om man føler at "jaha ja" det er det året nå da...

Heldigvis er jo alt bra med Nitro men du hadde flaks med den,for den hadde vært virkelig kjip om det ble et vanskeligere brudd.Min lille kineser har overlevd uttallige store drog,uten en skade(de er forsiktige og respektfulle)så merkelig nok har han ingen skader pga det...

Men pga uflaksen around here er jeg mer og mer skeptisk til og la han gå med de store løs på tur(Selv om aldri noe skjer,ikke nesten engang)

...Her en dag stod jeg og bar han fra bakken fordi nervøsiteten min bare "sa" til meg "ikke slipp han ned,idag er dagen hans for han har ikke hatt noe enda,slipper du han vil du angre"

Så da ble jeg stående med han der som et naut,og fikk kjeft fordi jeg nektet å sette han ned på marka...Og jeg bærer han ALDRI ellers..må være første gang siden har var liten at han ble løftet opp.

Har aldri ellers blitt løftet annet enn for benkstell.

Brudd har jeg tilgode*baaaank i bordet*og oppleve...Så det unner jeg ingen andre heller!Heldigvis kan mye gjøres noe med mens andre ting er uhelbredelige..

Jeg har blitt sånn "nei, ikke løse i den skogen i mørket,for der er noen greiner og trær langs bakken" så jeg forutser og friker på alt mulig(er jeg alene om sånt galskap?),og er føre var med det meste på det litt ekstremt vis...om det hjalp så var alt bare fryd og gammen da...

.

Gladejul,nei den som lever får se!Nei et nytt år kommer...la oss alle håpe vi på sonen får en lykkelig tid i møte med alt av (st)dyr og stell.Det er slitsomt uansett om man har 1-eller 3,eller mer som har noe,og jeg syns det er en forferdelig del av hundeholdet når det opptar hele hundelivet.

Og med det gir jeg alle som har motgang,eller har hatt motgang en god klem,og ønsker fred og lykkelige dager!Jeg er neppe alene.

[Huldra]

Uff, det høres jo ut som om dette har gått "til hodet" på deg..    Jeg føler virkelig med deg, og vil anbefale deg å bruke noen kroner på deg selv: ta en skikkelig ferie (selv om det kan være fælt å ikke ha "kontroll" over hundene, og måtte la de være på kennel eller hos noen andre), og be fastlegen din om henvisning til psykolog, bare for å prate litt.  Det er jo mer eller mindre små og store traumer du har vært i gjennom i lang tid, og dette må du bearbeide på et vis.  Tror en ferie og en psykolog kan gjøre mye; om de ikke akkurat "kurerer" hundene dine fra ulykke, så kan det kanskje hjelpe deg å se litt lysere på ting?  

[Carma]

Jeg har også hatt en sånn periode for noen år siden hvor jeg følte at jeg måtte holde meg borte fra alle dyr for alt som kom i nærheten av meg døde! Katt som druknet i møkkjelleren, hund som fikk hyperaggressiv kreftsvulst i hodet og gikk fra frisk til avlive på 1mnd, geit som satte fast babyen sin under fødsel og nesten døde (killingen døde selvfølgelig), to katter som ble påkjørt og døde (ene ble slått ihjel av en idiot, aner ikke engang om han faktisk BLE påkjørt først) ila under en mnd, hamstre, fugler, you name it! Alle dyr var unge (eldste var hunden som var nesten 2,5 år) og friske... Holdt fullstendig på å gi opp alt som het dyr! Først nå jeg begynner å puste ut, hund som snart er 5 år og to katter som iallefall har blitt 1,5 år! Ny rekord for meg! *holde pusten og krysse fingre*

Poenget er iallefall at jeg forstår hvorfor du føler at du vil gi opp, og kanskje hadde det vært bra med ei pause? Iallefall om du kunne plassert hundene hos noen du stolte på en liten periode. Så kunne du tatt en avgjørelse etterhvert når du fikk orden på hodet ditt igjen. Virker rett og slett som du har skikkelig gått på en smell og da er nok det beste du kan gjøre for din egen del å be om hjelp, det er ikke nødvendig å klare alt alene!

[ida]

Livet er skikkelig urettferdig noen ganger. Jeg sitter her med verdens friskeste hund, men hun er jo ikke riktig i hue. Det har hendt mer enn èn gang at jeg har tenkt at det hadde vært enklere om hun hadde hatt en eller annen sykdom, så vi kunne enten få henne frisk, eller avlive henne med medisinsk grunn. Slik det ernå, blir hun aldri helt frisk, men er heller ikke gæærn nok til at vi kan avlive henne. Ikke ønsker vi det heller, for vi elsker henne jo.Bortsett fra undulatene som flyr ut innimellom, har dyrene det med å bli fryktlig gamle her. Vel, det var ikke vårt hundehold dette handler om.

Er det noen som kan hjelpe deg i en periode? Det ser ut til at du rett og slett er utslitt og det med god grunn. Er det noen i nærheten som kan ta en hund eller to i en periode? Er det noen som kan komme og lufte bikkjene for deg? Kan du reise bort en tid og overlate hundeholdet til samboer(?). Nå vet jeg ikke noe om rasen(e) dere har, men går det an å bytte til "sunnere" raser, sånn på sikt?